Stikkord: Fossefestivalen

En perle

elinlindberg8

Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning, i Warm, av tg STAN. Foto: Irmgart Merten

TgSTAN gjester, sammen med Maatschappij Discordia, Fossefestivalen med Warm/Varmt av Jon Fosse. På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det det lunt studioteater. Det er nedstrippa og enkelt, men svært presist. Det er både vemod, sorg og trøst, men også varm og fornøyelig humor.

Tekst: Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2023

WARM

av Jon Fosse

Oversettelse Maaike van Rijn

Av og med Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning, Annette Kouwenhoven
Produsert av STAN og Discordia

Det Norske Teatret, Scene 3, fredag 8. og lørdag 9. september 2023

TgSTANs stil passer perfekt til Jon Fosses tekster. Det lette, men presise spillet som ikke er psykologiserende, får fram nyanserikdommen i den enkle teksten. Jeg er støl i ansiktsmusklene etter at den forholdsvis korte forestillinga er ferdig – jeg har sittet og smilt bredt hele tida. Det er massevis av humor i Fosses tekster, men det er ikke så ofte den får spille med i oppsetningene av tekstene. Det var den mørke, lunt boblende humoren som gjorde meg til Fosse-fan umiddelbart da jeg leste «Og no kan hunden komme» for første gang for mange år siden.

Men alt er ikke bare gøy

Tida går. Vi blir alle eldre. Skuespillerne i tgSTAN også. Det gjør at nettopp denne teksten kler dem så godt akkurat nå – dette skal jeg komme tilbake til. Kompaniet har spilt i Norge mange ganger de siste ti-årene. De samarbeidet tett med Svein Åge Birkeland og Bergen Internasjonale Teater (BIT) i en årrekke og da Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater, ble de ofte invitert dit. Han inviterte dem også til Nationaltheatret etter at han hadde blitt sjef der. De gjestet hovedscenen der med Poquelin II i fjor. Arbeidet til tgSTAN er nok ganske godt kjent i Norge, men jeg skal likevel nevne litt om den tradisjonen de står i. Det kan kanskje virke som om det er linker tilbake til startstedet til tgSTAN i det helt nye og unge teateret. Mer om det, først må jeg skrive om Warm/Varmt.

Ja, det er varmt

Scene 3 er blitt et studio. Midt på scenegolvet står to enkle bord. De står på noe som ser ut som lodd – kanskje for at de skal bli passe høye? Tre lyspærer henger lavt i rommet. På bordet er det smårekvisitter – noen pinner, vannglass, vannflasker, notatpapirer og manus. Det er lett jazz i bakgrunnen. Skuespillerne Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning og Annette Kouwenhoven sitter eller rusler rundt på scenen. Stemninga er lun og trivelig. Publikum er på plass, lyset i salen går ned. Skuespillerne småsnakker seg imellom på flamsk. De ser opp på lyskasterne, de ser litt på oss, litt rundt seg. De samler oppmerksomheten rundt seg selv. Enkelt og elegant. Vi er klare alle sammen. Vel – først må skuespillerne tømme lommene sine for mobiltelefoner, småting, lommebok og lommerusk. Alt legges på bordet. Så er vi klare. 

Annette Kouwenhoven, Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning. Foto: Imgart Merten

Klar tekst

I Varmt møtes tre karakterer – den ene mannen, den andre mannen og kvinnen – på ei kai. Det er lenge siden de så hverandre sist. Kjenner de egentlig hverandre. Hva slags relasjoner har de hatt? Når var det de møttes første gang? Var det her? På denne kaia? De er ikke sikre. Det er de to mennene – Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning – som starter. De står på hver sin side av scenen og snakker sammen. Annette Kouwenhoven står i midten og følger med i manus. Hun er en slags sufflør, eller observatør, eller en scenisk støtte. Denne funksjonen bytter de på å ha etter som stykket skrider fram. Skuespillerne i tgSTAN er kjente for å ha et svært bevisst forhold til teksten de framfører. Så også her. Det er så enkelt og ujålete, så uten ytre geberder og indre psykologisering. Men de arbeider med en følsomhet for språket og for de mange tolkningsmulighetene denne typiske Fosse-teksten har, med sine repetisjoner og minimalisme.

Tida som har gått

Annette Kouwenhoven. Foto: Imgard Merten

Relasjonene mellom de tre karakterene er i spill. Men alt er åpent. De har barn. Kanskje har de barn sammen? Hvem har vært sammen med hvem? Hvor møttes de og hvor er de nå? Men det var sommer. Det var en varm sommerdag. Hun ville bade. Det ville ikke mennene. Hun hadde hatt på seg en svart badedrakt. Mennene hadde syntes hun så lekker ut i den svarte badedrakten. Men hvilke forbindelser hadde de da de møttes sist. De husker ikke. Det er så lenge siden. Det er her den reelle alderen til skuespillerne spiller inn. De har et langt liv bak seg. Spillet oppleves rørende for oss som ser på. Det er dypt menneskelig. Det er et møte mellom mennesker som kanskje har hatt en varm relasjon for lenge siden. De møtes etter at mye vann har rent ut i havet. Ord og minner har gått tapt. Tida som har gått, tida som ligger mellom, er som et stort, mørkt og mykt hull. Om alle disse årene mellom vet vi ingenting. 

Kaia – et grenseland

Disse skuespillerne er kjente for sin gode timing. Det er timingen som er med på å få humoren så godt fram i replikkvekslinga. De parerer tett og effektivt, samtidig som de lar teksten leve og skape et mangfold av fortolkingsmuligheter. Ja, det er mye lun humor her, men det ligger også et stort vemod i at tida er gått. Og hvor er de nå? De er ikke helt sikre, sier de, men det er noen realiteter her som de ikke nevner eksplisitt i teksten, men som klinger med i Fosse-universet. For latteren er der, lun og fin. Varmen er der. Minnene om den fine, fine sommerdagen for så lenge siden. Et smykke i minnet. Men de står på ei kai – et grenseland mellom jord og hav, og kanskje mellom liv og død. Det store havet er der ute. Og døden. Som alltid hos Fosse er den der. Mørket er der. Det legger seg over minnet deres. De husker ikke. Var det slik eller sånn? Hvem er vi? Til slutt klinger det både i Sartre og Beckett når vi får replikkene:

Må vi være her?

Vi må være her.

Skuespillerens teater

Det er skuespilleren som er i sentrum av tgSTANs arbeid. Skuespilleren som menneske, skaper og sosialt bevisst aktør.

De har helt siden starten i 1989 vært opptatt av det skuespillerorienterte og det udogmatiske. Det er kanskje kjent for de fleste, men til og med navnet på kompaniet gjenspeiler det udogmatiske – S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De har en sterk bevissthet rundt rommet de spiller i og en årvåkenhet overfor publikum som er prisverdig. Under Warm/Varmt var det, for eksempel, en publikummer som forlot salen for så å komme tilbake en stund etterpå. Det er en handling som skjer i scenerommet, og skuespillerne tar det inn uten å gjøre mye av det, men de understreker at vi er i en teaterhendelse sammen.

Det er nettopp skuespilleren som sosialt bevisst aktør som også har vært kompaniets varemerke gjennom mange år. De har for eksempel skapt verk som har kommentert situasjonen i Palestina (The Tangible). Nå dukker det opp helt nye og ferske teaterprosjekter som kanskje har et visst slektskap med arbeidet til tgSTAN. Det er skuespillerinitierte prosjekter som absolutt har et sosialt engasjement som for eksempel sykt.domain med Sorte gutter gråter ikke. Det er lovende for en videreføring av det skuespillerdrevne teateret.

(Publisert 09.09.2023)

Det Norske Teatret: Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Nokon-kjem-til-å-kome4.jpg
foto Dag Jenssen

Ingenting er ingenting

Nokon kjem til å kome i Kai Johnsens regi under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk, klaustrofobisk og veldig, veldig stille. Stykket får smått eit thrillerpreg samstundes som det er eit eksistensielt drama. Framsyninga er sitrande intens, sjølv om nokre parti midtvegs blir i tregaste laget.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Regissør: Kai Johnsen

Scenograf og kostymedesignar: Erlend Birkeland

Komponist: Henrik Hellstenius

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, scene 2, 12.september 2019

 

I Jon Fosses Nokon kjem til å kome er det som om dei to karakterane – som til og med er avkledde namna sine – søkjer å kome inn til ei kjerne av klårt og reint liv. Dei søkjer ei indre ro, åleine saman, men verda med all materialiteten sin, menneska sine, tankar, daud og forderving viser det seg umogleg å flytte frå. Naturen sjølv står og flirar rått av desse to naive menneska, han trykker både trivialitetar, æve og daud opp i trynet på dei gjennom det evige havet og den stinkande dauden. Kai Johnsens oppsetjing er så presis og finslipt minimalistisk at kjensla av desse kontrastane søkk i oss.

 

Genesis

Kai Johnsen har ofte fått æra for å ha oppdaga Jon Fosse som dramatikar – ære vere han for det! No blir Fosse sett opp over heile verda – og Det Norske Teatret er den perfekte staden for ein Fosse-festival – eg håpar det blir fleire! Nokon kjem til å komme (som stykket heiter frå Fosse si hand) blei skrive i 1992 og er det første teaterstykket hans. Det hadde uroppføring på Det Norske Teatret i 1996, Otto Homlung hadde regi. Johnsen har sett opp ei mengd Fosse-stykke, men altså ikkje dette før no. I stykket møter vi Han og Ho som har kjøp seg eit gamalt hus, langt frå folk på ein aude stad attmed havet. Her skal dei bu, her skal dei vere saman.

 

Mørkret

Starten på framsyninga er som ei opphavsforteljing: i byrjinga var det inkje, ikkje lys. Dei fleste opphavsforteljingar startar slik. Det er eit fint grep å starte med ein heilt mørk scene, og tvære dette mørket ut slik at orda – og dermed menneska kjem i framgrunnen. Det er jo ikkje noko her, berre liv, ikkje nokon materielle ting. Men tinga kjem snikande på etter kvart som det blir litt lys. Vi tvingast til å sjå realitetane. Vi ser Ho (Birgitte Larsen) med det lyse håret, det raude skjørtet, den grå jakka, vi ser Han (Joachim Rafaelsen) i mørke klede. Vi ser lyset som skin på dei. Vi ser den materielle verda. Dei to vil ikkje ha alt dette andre, alle dei andre menneska, alt styret og ståket, all støyen verda og menneska skapar. Dei vil berre vere toeine. Men verda trengjer seg på, mellom anna gjennom den invaderande Mannen (Ola G.Furuseth).

 

Thriller

Det er så stilt, så stilt på Scene 2 på Det Norske Teatret under framsyninga. Det er så ein mest ikkje tør røre seg. Vi høyrer alle lydar rundt oss. Der fell noko i golvet ein stad bak oss. Der flyttar nokon på seg i setet eit par rader framfor oss. Der smyg skurret og dei monotone tonane frå Henrik Hellstenius’ sin utmerka scenemusikk seg inn. Stilla er skjerpande på eit vis, men om ikkje intensiteten er til stades absolutt heile tida kan ho bli noko søvndyssande. Mannen som kjem utanfrå er trugande. Denne mannen som kjem utanfrå finst i fleire Fosse-stykke, ofte blir han framstilt noko tusseladd-aktig – mellom anna i Laurent Chétouanes flotte versjon av Natta syng sine songar på Nationaltheatret tidlegare i år. Ola G. Furuseth blir like tiltrekkande som han er inntrengande her. Han blir ein verkeleg trussel. Han minner smått om den legendariske Anthony Perkins som Norman Bates i Alfred Hitchcocks film Psycho. Det er noko forstyrra over han, samstundes som han sjarmerande. For han er det at nokon kjem til å kome ei gladsak, i motsetning til kva det er for Ho og Han.

 

Naturen

Den japanske regissøren Motoi Miura som også viser versjonen sin av Nokon kjem til å kome under Fossefestivalen, sa under ein samtale som var ein del av sideprogrammet på festivalen at Jon Fosse skriv natur. Han meinte at han ikkje skildrar naturen, men har naturen nærmast som ein underliggande karakter i stykka sine. Naturen står i staden for Gud, eller kanskje naturen er Gud i stykka. Miura samanlikna òg stykka med Noh-teater som han sa alltid hadde dauden i midten. I Nokon kjem til å kome blir dauden svært nærverande når Ho og Han kjem inn i soverommet til kvinna som budde og sannsynlegvis døydde i huset dei no har kjøpt. Det står ei potte under senga, halvfull av rote piss. I denne reinska og reine framsyninga står dette fram som hesleg og kvalmande. Dauden blir stinkande og nærverande. Forfallet er rundt dei. Forfallet innvaderar dei. Havet som dei ser utover på blir ei trøyst, det blir noko vakkert og reint, ei æve å kvile i.

 

Sceneverda

Erlend Birkeland står for scenografien. Rommet er nærmast tomt i store delar av framsyninga. Eit stort kasse-aktig element, som ein stor husvegg, dyttar skodespelarane brutalt framover på scena. Veggen er i tre, det liggande panelet er raudt og malingslite. Det at skodespelarane får stadig mindre plass å spele på verkar klaustrofobisk. Det materielle trengjer seg på med all mogleg tydelegheit. Det store sceneelementet understrekar kor makteslause og små menneska er i møte med dei fysiske realitetane vi står opp i mot og er ein del av. Verken stykket eller Johnsens versjon kjem med nokon konklusjon. Menneska har kanskje akseptert både den trivielle og den eksistensielle sida av verda, eller held dei berre framleis på med søkinga si?