Stikkord: Elin Lindberg

Stockholms Stadsteater, Riksteatret, Nationaltheatret: Tre versjoner av Frøken Julie

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Tre versjoner av Frøken Julie

En er klassisk og teksttro, en forsøker litt krampaktig på oppdatering og en konsentrerer seg om det mellommenneskelige.

 

 

Av ELIN LINDBERG

 

 

August Strindberg: FRÖKEN JULIE

Regi: Helena Bergström

Scenografi og kostymer: Charles Koroly

Stockholms Stadsteater, Stora Scenen, premiere 28.oktober 2011

 

Da August Strindberg i 1888 skrev stykket om denne unge overklassekvinnen som  forfører sin fars tjener fungerte det relevant i forhold til samtidens kjønns- og klasseforhold. Både klasse- og kjønnskonflikter finnes ennå, men i forestillinga på Stora Scenen på Stockholms Stadsteater finnes de vel egentlig ikke. Både Frøken Julie, Jean og Kristin er for like hverandre til at konflikten blir troverdig. De er pene, hvite mennesker som snakker samme språk. Forestillinga spilles i et land der kronprinsessen for ikke lenge siden giftet seg med den ikke adelige treneren sin, på en måte en slags tjener, uten at ser ut til å ha ført til noen katastrofe – kronprinsessegemalen er jo hvit og snakker et dannet svensk.  Norges kronprins giftet seg med en kvinne som blant annet hadde bakgrunn som servitør. Men en klasse/kjønnskonflikt ble allikevel storpolitikk i fjor da lederen av Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, hadde tatt for seg av tjenerskapet, en afroamerikansk stuepike var blitt voldtatt. Han blir frikjent, hun blir svertet. Disse to tilhørte både forskjellig klasse og kjønn. Vigdis Hjorth har diskutert forholdet mellom hvit, velutdannet kvinne og arbeiderklassemann i romanen Hjulskift (2007) og forholdet mellom den hvite, vestlige kvinnen og mannen fra Cuba i Snakk til meg (2010). Hun makter i disse romanene å belyse både kjønn og klassebegrep. I forestillinga på Stadsteatern blir disse konfliktene bare stående som påstander, jeg får ikke til å tro på dem, ikke med min beste vilje.

 

Spillerommet

I starten av forestillinga er bakveggene i det ganske realistiske herregårdskjøkkenet åpne. På bakveggen er det et digert foto av Frøken Julie(Nadia Mirmiran). Hun danser alene ut på scenen foran portrettet sitt. Det er midtsommeraften, skikkelsen utstråler lengsel og ensomhet. Musikken blir mer dramatisk, flere mennesker kommer inn i skumringen på bakscenen.  Julie dytter alle rundt etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er tilløp til tango. Lyset følger bare frøken Julie. En poetisk spenning antydes her. Rommet lukkes til. Kjøkken og kostymer i 1930-40-tallsstil.

Tjenerne Kristin (Sofi Helleday) og Jean (Björn Bengtsson) er på kjøkkenet, scenen er stor, menneskene blir svært små her. Det kan virke som om det ikke bare er premierenerver, men dødsangst som lyser ut av øynene på de små menneskene på den store scenen. Kristin og Jean kysser og har seg litt på kjøkkenbordet. Frøken Julie ser dem – hun vil ha Jean.

Kjøkkenet er i kjelleretasjen, men det er ikke noe liv i etasjen over. Vel er greven bortreist, men det kjennes ikke som om det er noe reelt trykk og press fra oven. Selv ikke når klokken som signaliserer at Greven er kommet hjem ringer, kjennes det ut som om at overklassens trykk er truende nok.

 

Casting

Frøken Julie er en kompleks rolle. Ikke bare er hun en viljesterk, bortskjemt og autoritær overklassekvinne, hun er også lidenskaplig selvdestruktiv. Og hun har en uimotståelig utstråling. Nadia Mirmiran har absolutt gode skuespillerkvaliteter, men hun blir litt svak som Frøken Julie. Jean er også en tøff rolle. Rollen er aggressivt målbevisst. Han har sjarm og karisma. Han har klatreevne og oppdrift. Men her tror jeg ikke helt på Jeans kompromissløse avansement, selv om han klatrer i trapper og ligger med frøken Julie. Og jeg spør meg selv gjennom forestillinga om han er pasjonert nok. Vil han nok?

Kristins rolle er litt enklere enn de to andre. Hun holder seg bare nedenunder. Hun er en konserverende kraft. Hun har klassebevissthet. Hun vil at forholdene skal være som de er. Hun har en Gud, en Prest og en Greve, det er hennes autoriteter og patriarker som hun sverger troskap mot.

Det er et absolutt pre at skuespillerne ikke bruker mikrofoner! Det gjør dem mer nærværende enn de ellers kanskje ville vært.

 

Relevans

Tilfører Helena Bergström noe nytt til dette stykket i sin regidebut? Neppe. Men jeg tar meg i å ønske, når Bergström kommer opp på scenen for å ta applaus etter at forestillinga er ferdig, å se en skuespiller som ligner henne selv i rollen som Frøken Julie. Hun har en utstråling som fullstendig tar glansen fra alle de andre skuespillerne der hun står på scenen under applausen. En skuespiller med noe som ligner hennes kraft som Julie og et tjenerskap som ikke tilhører det tilgodesette hvite samfunnet, ville kanskje vært litt av det som skulle til for å få dette stykket til å ha relevans i dag. Slik det spilles på Stadsteatern blir det tro mot Strindbergs tekst, men ikke mot stykkets prosjekt om å si noe samtidsrelevant om kjønn og klasse..

 

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE

Oversatt av Trude Marstein

Regi: Kristina Kjeldsberg

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Riksteatret 20.januar 2012

 

 

Et forsøk på oppdatering

Er det i det hele tatt mulig å gjøre August Strindbergs Frøken Julie aktuell og relevant i 2012? Hovedproblemet med Strindbergs såkalte Naturalistiska sorgespel er at de er så daterte. I Faderen er hovedkonflikten at mannen aldri kan vite sikkert at det barnet som blir sagt er hans virkelig er hans. Med dagens DNA-prøver er ikke det vanskelig å sjekke i det hele tatt. Case closed. I Frøken Julie er det sosiale fallet med grevedatter som har sex med tjener, uopprettelig. Etter den seksuelle frigjøringen i Skandinavia ville ikke dette føre til noe slikt fall i dag. Bunnen faller slik ut av Strindbergs stykke. I hvert fall i Skandinavia. I andre deler av verden vil det kanskje fortsatt ha gyldighet?

 

Kristina Kjeldsbergs oppsetning på Riksteatret åpner opp for at den mest interessante karakteren i Frøken Julie kanskje ikke er kvinnen, men mannen. Riksteatrets forestilling legger til tekst der det ymtes om en mann som kanskje ikke er så ofte å finne som teaterpublikum, men som det er viktig og interessant for også teatergjengere å kjenne til. En mann som forakter sosialdemokratiet, som er nyliberal, ny-pietist, sexist, som forakter det han ser på som feministstaten. En mann som vil opp og fram i samfunnet og som ikke skyr noen midler for å komme til topps. Denne mannen er en maktfaktor på mange vis, det er nyttig å vise ham fram. Kan Strindbergs Frøken Julie brukes til det?

 

Klasse og kjønn

Riksteatrets oppsetning har en sexy innpakning. Sceneteppet er et stort foto av Frk Julie (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) på en høy, skjønn hest. Frk Julie ser på oss med et strengt og forførende blikk der hun sitter. Jean (Sigurd Myhre) går rundt blant publikum og tilbyr øl. Han og Kristin (Ester Marie Grenersen) er tjenerne på gården eller godset, sjefen er dratt til byen etter en mottagelse her. Settingen er for så vidt både troverdig og realistisk. Hvis bildet av et klassesamfunn i Norge skal presenteres er det mye realisme i å sette servitører opp mot mennesker med medfødt kapital. Servitører er de minst organiserte arbeidstakerne, de har ofte dårlige og uforutsigbare arbeidsvilkår.

Det etableres et slags innenfor og utenfor i denne oppsetninga. Utenfor sceneteppet står det to mikrofoner. Her snakkes det med publikum. Ofte tilsynelatende improvisert tekst. Stykket, tematikken kommenteres. Innenfor sceneteppet spilles spillet. Dette er en god idé. Dette kunne fungert som er slags redning eller rettferdiggjøring av oppsetninga, men det fungerer ikke så godt fordi terskelen, mellom de to nivåene, innenfor og utenfor, ikke blir tydelig nok. Forskjellen mellom de to nivåene kunne vært mye mer ekstrem og gitt mulighet til større dybde.

 

Status quo

Frk Julie går ganske rett på sak. Hun forfører Jean. Kristin godtar mannens utroskap. ”Det er forskjell på menn og kvinner”, sier hun, ”menns lidenskap er ustyrlig, kvinnen må være villig til å ofre noe.”

Det seksuelle spillet mellom Frk Julie og Jean minner tidvis mer om sm-sex enn om noe som har med klassekamp å gjøre, til det er konflikt mellom sex og klasse for utvisket hos oss. Den seksuelle leken framstår bare som et overflatisk spill. Karakterene spiller/leker at dette har fundamental betydning for dem.

Skuespillerne gjør en god jobb. De spiller stykket forholdsvis lytefritt. Problemet ligger ikke her. Selv om noen noe umotiverte sangstrofer fra Frk Julie gir en litt lei følelse.

Scenebildet er vakkert med store foto. Mye syriner og grønt gras. Det er forsommerstemning, men det berusende som kan finnes i det lyseste døgnet i året er ikke så framhevet. Må realismen i stykket bort for at en teatral realisering skal fungere?

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE – et spill om makt

Oversatt av Jens Bjørneboe

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Nationaltheatret, Amfiscenen, 28.februar 2012

 

Mørk og rå, med vilje til å ta risiko

I Strindbergs originaltekst skrev han inn et skyggespill midt i stykket. I Nationaltheatrets forstilling får dette skyggespillet en rolle i Ingrid Tønders scenografi. Midtsommernattsfesten på Grevens slott vises som vage skyggeprojeksjoner på bakveggen. Det er høylydt sorl og snakk og tecknomusikk med tung bass. Det er en hektisk, febril og urovekkende stemning. Denne scenografiske løsningen gir et mindre statisk scenebilde enn det på Stadsteatern og Riksteatret. Av og til blir skyggebildene av dansende mennesker litt for pene, de blir litt for flinke til å danse. Jeg savner en tanke mer råhet her.

Sangeren Andreas Kjerkol Elvenes tilfører melankoli og mørke.

 

Herskap og tjenere

På Nationaltheatret har man tatt inn over seg hvem dagens tjenerskap oftest er. Kristin (Andrea Bræin Hovig) snakker her med snev av polsk eller østeuropeisk aksent. Hun sier ”schærlihet”, ikke ”kjærlighet”. ”Når man vil være folkelig, så blir man vulgær”, sier Jean (Hermann Sabado) om herskapet og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Kjersti Holmen i sine mange buskisroller. Å la Holmen spille Julie er et svært godt valg, det er flott med en voksen kvinne i denne rollen, det gjør det hele mer troverdig. Den lidenskapelige selvdestruktiviteten kommer godt fram hos Skolmen. Det er fine frampek mot et tragisk utfall i spill og regi. Erotikken er mørk og urovekkende. Ja, forestillinga formidler en følbar eros/thanatos-spenning.

 

Mørke

Teksten i Jens Bjørneboes oversettelse er en god del hakk stødigere enn Trude Marsteins noe sleivete versjon i Riksteatrets oppsetning. Den virker absolutt ikke utdatert. Men nå er heldigvis ikke oppdateringen av stykket spesielt krampaktig i Nationaltheatrets versjon. I denne oppsetninga blir maktspillet mellom menneskene mer eksistensielt og åpent for flere lesninger. Spenninga i spillet påvirkes av flere ting. Spillet mellom Jean og Julie er noe ujevnt. Denne kvelden blir det litt surr og rot. Suffløsen må trå til rett som det er. En mobiltelefon på første rad begynner å ringe, telefonens eier blir høylydt bedt om å forlate salen av andre i publikum. Det er mulig dette ga skuespillerne hjelp til å tenke tanker som: ”Dette går til helvete!”, ”Dette går jævlig dårlig!” Det kommer noe brutalt avkledd over forestillinga som kler den godt.

Forestillinga framstår som vellykka. Den forteller om et menneskes tragiske fall og om ensomhet, melankoli, svart lengsel og livssmerte. Julie blir også en troverdig representant for den norske middelklassen som tar sin privilegerte posisjon med selvfølgelighet. En posisjon som blir sett på med ulmende forakt av et stadig mer internasjonalt tjenerskap.

 

 

Nationaltheatret: OMSORG

elinlindberg8

 

 

Publisert i norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Omsorgsfullt teater

Vellykket og velformulert om eldre og deres pårørende

 

AV ELIN LINDBERG

 

OMSORG

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenografi: Olav Myrtvedt

Dramaturger: Oda Radoor og Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Bakscenen, onsdag 6.november 2013

 

 

Det finnes så mange triste og fæle historier om sykdom og død, om uverdige forhold på sykehjem, om eldre som er redde og ensomme og om eldre som sliter med smerter og depresjon. Mye av dette blir vi minnet på i denne forestillinga. Allikevel føler jeg meg oppstemt på vei ut av teatersalen. Jeg føler meg lettere enn jeg var da jeg gikk inn til forestillinga. Jeg føler meg trøstet. Jeg har rett og slett fått litt omsorg. Alle har vi erfaringer med død på en eller annen måte. Vi er de levende, noen har dødd fra oss. Det å være en pårørende kan være en svært ensom ting. Man kan føle seg hjelpeløs og utilstrekkelig. Nettopp på grunn av at denne rollen som pårørende er så knyttet til dette kjentes det trøstende og støttende å være en del av det fellesskapet denne forestillinga skapte. Den hadde en lindrende effekt.

 

Tredelt

Forestillinga er delt i tre. Delene har på en måte overskriftene: ”Nå”, ”Framtid” og ”Fortid”.

Bakscenen på Nationaltheatret kan ikke romme så mange publikummere per forestilling. I første del sitter vi tett og trangt på puter og dingler med beina på et høyt stillas rundt spillestedet. Vi ser alt i fugleperspektiv. Vi ser ned på fire sykehjemssenger, nattbord, sofa, teakbord med duk, husfred og en klumpete messinglysestake, bokhyller i teak med gamle bøker, et gammelt spisebord, en rullestol. Det er slik et sykehjem ofte ser ut.

Martens og Goksøyr satte i 2011 opp forestillinga Foreldremøte på Nationaltheatret. Her var vi en del av et foreldremøte i barnehagen. Vi satt på små barnehagestoler og rundt oss spilte skuespillerne et realistisk foreldremøte. Barnehage og sykehjem er to institusjoner som rammer inn livet vårt i vår del av verden. Forestillinga Omsorg starter i den ene enden av livet. I mørket hører vi en kvinne som ynker seg. Hun har det vondt. Er det en gammel kvinne på sykehjem som ligger og dør? Kvinnen roper og ynker seg lenge. Til slutt høres barnegråt. Et barn er født. Lyset kommer på. Det er skarpt og klinisk. Vi er på et sykehjem. Hit kommer både mødre og fedre til slutt. Realistiske scener fra et sykehjem i Oslo utspiller seg. Det eneste som kanskje ikke er så realistisk er at pleierne stort sett er hvite og etnisk norske. De gamle hjelpes opp til frokost. Noen er mer rørlige enn andre. En mann (Ole Johan Skjelbred) sitter og våker over sin døende mor (Anne-Karin Kjeldset). En eldre mann (Fred Borg) faller på vei ut av sengen og blir liggende.  En sengeliggende, eldre mann (Haakon Aars) vaskes mens han småprater med pleieren (Andrine Sæther). Ved frokostbordet sitter en dement kvinne (Inger Johanne Ravn) og en deprimert eldre kvinne (Maj Johansen). En kvinne (Oddrun Nøring) sitter stille for seg selv i utkanten av scenen. Sykehjemsbeboeren Nina Røhder er svært aktiv og ganske surrete, hun vanner husfreden med rød saft og er svært geskjeftig med å ”hjelpe”, hun kan finne på hva som helst hvis pleierne snur ryggen til et øyeblikk. Hennes velmenende og anarkistiske virksomhet setter hennes egen og andres sikkerhet i fare. De eldre skuespillerne har masse energi og er så pass spillekåte at stemningen blir ganske lun og godmodig. De simultane scenene er som hentet rett ut av et hvilket som helst sykehjem. Realistisk er også det besøkende barnebarnets (Gina Bernhoft Gørvell) frustrasjon over mormorens situasjon. Pleierne Laila Goody, Mattis Herman Nyquist, Nader Khademi og Andrine Sæther gir masse omsorg og nærhet til beboerne på dette sykehjemmet slik de fleste omsorgsarbeidere gir på et helt ordinært sykehjem.

 

Framtid

I den andre delen av forestillinga inviteres vi ned fra plassene på stillaset og inn i stua på sykehjemmet. Vi sitter som i et debattforum og publikum blir oppfordret til å fortelle sine egne historier. Andrine Sæther forteller at skuespillerne hatt vakter på sykehjem i arbeidet med forestillinga. Mange historier kommer fra publikum. De fleste av oss har en eller annen historie fra erfaringer med syke- og gamlehjem. En mann forteller om moren sin som sier at hun heller vil dø enn å komme på sykehjem. En forteller om familien sin i Tunis der storfamilien passer en pleietrengende gammel far. Spørsmål kommer opp: Hvordan kan de eldre behandles individuelt? Det er 60 % eneboere i Oslo – hvilken omsorg kan disse få på sine gamle dager? Løsninger presenteres: En kvinne som arbeider i eldreomsorgen forteller at hos dem arbeides det systematisk med beboernes nettverk. En annen kvinne foreslår at pårørende organiserer seg på samme måte som foreldre organiserer seg gjennom FAU i skolesystemet. Arkitektur blir også løftet fram som noe som har betydning. En mener det er en god idé at ungdom som tidligere ble kalt inn til militærtjeneste, nå kalles inn til samfunnstjeneste i eldreomsorgen. Det kommer i det hele tatt mye omsorg opp i denne sekvensen. Vi bryr oss. Vi vil så vel.

 

Fortid

I forestillingas siste del spiller Kai Remlov, Laila Goody og Liv Bernhoft Osa de voksne barna som rydder opp etter at mor er gått bort. De slitne bøkene og pyntesakene som nå ikke lenger tilhører et sykehjem, men et barndomshjem, legges i esker. Ting fordeles mellom dem. Hjemmet tømmes. De voksne barna rydder også opp i sine forhold til foreldrene. Og de rydder opp i forholdene seg imellom som søsken. Det hele er svært realistisk. Det kommer fram mye grums og smerte i denne ryddeprosessen der de som voksne konfronteres med sin fortid som barn. Barndommen er ikke bare fortid, den er også en del av dem som voksne.  Forestillingas tittel har dobbelbetydning. ”Omsorg” kan deles opp til ”om sorg”. I siste del av forestillinga er det en slik sorgprosess vi gjennomlever. De voksne barna har, hver og en, motstridende følelser for, og erfaringer med, moren sin. De kjemper med hverandre om eierskap til den avdøde. Skuespillerne er gode og troverdige. I god realismeånd møter vi oss selv i dem. Forestillinga er konfronterende. Den både rører og berører oss. Den vil noe med oss både på individplan og som samfunn. Goksøyr og Martens har laget nok ei forestilling som sier noe vesentlig om det store i det lille livet.

 

 

Teater Ibsen: PEER GYNT

elinlindberg8

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Ujevn Peer Gynt

Flere gode skuespillerprestasjoner, men forestillinga mangler en klar grunnidé.

 

Av Elin Lindberg

 

Henrik Ibsen: PEER GYNT

Regi: Jose Luis Valenzuela

Scenografi/kostymer: Mette Jacobsen

Komponist: Guttorm Guttormsen

Med bl.a. Kåre Conradi, Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen, Kari Onstad Winge, teatergruppen Masken og Kongelig Norske Marines Musikkorps.

Teater Ibsen, Karljohansvern, Horten, 7.september 2013

 

Det nedlagte forsvarsverket på Karljohansvern i Horten er en idyllisk plett. For denne forestillinga er det bygd et amfi og en spilleplass der deler av det nyrestaurerte forsvarsbygget og vollen ut mot sjøen tas i bruk. Spillestedet og den allerede eksisterende scenografien inviterer til spektakulære, teatrale bilder. Her blir stedet brukt forholdsvis greit, men litt for pent og forsiktig.

Ansatsen i forestillinga gir også bud om letthet – Den Kongelige Norske Marines Musikkorps spiller og marsjerer kanskje i overkant livlig og energisk foran begravelsesfølget til den navnløse nordmannen fra stykkets 5.akt. Denne Norske Hedersmann, en slags Isak Sellanrå, ofret sitt liv for å livberge sin lille familie, han var en ydmyk mann som bygde landet – og han var seg selv. Dramaturgisk er det et godt grep å starte forestillinga med å sette Peer i kontrast til den navnløse. Men ved å gå rett over i scenen med Peer og Mor Aase (Sylvia Salvesen) der løgnen i alt sitt vesen tematiseres, begynner forestillinga å sprike – hva er grunnideen her?

 

Lappeteppe

Kåre Conradi gjør en god jobb som Peer. Han spiller dynamisk og står støtt og flott som midtpunkt i oppsetninga. Samspillet fungerer fint i flere av scenene, men er ofte isolert fra sammenhengen i stykket. Forestillinga bærer preg av å være satt sammen av for mange ulike deler. Den mangler en klar helhet.

 

Ved å bruke aktører fra amatørteatergruppen Masken skapes nok ringvirkninger som lokalt engasjement rundt forestillinga – og det er jo positivt, men det er en kunst å integrere amatører i ei slik forestilling. Et spillested som dette krever stor presisjon av aktørene – og av regissøren. I denne forestillinga blir amatørene stort sett brukt som en slags pynt og illustrasjon av teksten. De står oppstilt som servitører med flotte oppsatser på fatene i scenen med Peer som forretningsmann, de er bryllupsgjester på Hægstad, de bebor Dårekisten og er begravelsesfølge. Det virker som om det er vanntette skott mellom amatørene og de profesjonelle i oppsetninga. Det er synd. Et bedre samspill mellom disse ville bidratt til større helhet. Velger en å bruke amatører i en profesjonell oppsetning bør de integreres bedre enn det er gjort her.

 

Folkelig

Forestillinga har mange folkelige trekk. Her er det buskissex i scenen med seterjentene. Rundt Anitra er det pole-dancing. Anitra er latexkledd domina med pisk. Eksotisk, men litt krampaktig.

Kåre Conradi spiller sin Peer godt og med alvor, men alvoret og den potensielle eksistensielle dybden strever med å komme fram fordi flere av medspillerne hans heller kaller på latter enn på alvor. Bevares, det finnes masse humor i Peer Gynt, men her kommer den ikke til sin rett for det kan se ut som om flere intensjoner kræsjer og kommer i konflikt. Her kunne samspillet med hell blitt finjustert.

Den grønnkleddes inngang er flott der hun (Thea Borring Lande) kommer felespillende inn. Trollene er partykledde i en slags camp-mote-stil. Det gir fart og energi og fungerer fint.  Kari Onstad Winge spiller Dovregubben – det er kjempeflott, men hvorfor må hun omtales som mann og far? Onstad Winge gjør en strålende figur i denne rolla.

 

Illustrasjon

Det er fint å sitte i publikumsamfi og se utover fjorden i seinsommerkvelden. Store og små båter kjører forbi. Fugler flyr og svømmer. Lufta er frisk og sval. Lauvskogen står fin og frodig. Av og til belyses den. Men hvorfor spilles Peer Gynt her på dette stedet? Jeg savner at det tas stilling til bruken av stedet på et eller annet plan. Det ligger et stort potensial i å skape sterke spektakulære bilder her, det utnyttes bare i forholdsvis liten grad. Mer variert bruk av lyd ligger også som en mulighet – her er det lydlige greit nok, men det blir svært flatt fordi alt går gjennom det samme høytaleranlegget. En ting er tydeligere stillingtagen når det gjelder det rent estetiske, en annen stillingtagen som ikke er gjort her er betydningen av å spille på Møringa i Horten som er et nyrestaurert militæranlegg. Hvem blir Peer på et slikt sted? Hvis stedet ikke blir diskutert på et eller annet nivå kan forestillinga lett bli stående som ganske tannlaus og bare som en illustrasjon av Henrik Ibsens tekst. Det hele kan lett bli ren rekreasjon og underholdning.

 

Solveig

Den parodisk selvoppofrende Solveig er en problematisk figur i stykket. I denne forestillinga spilles hun av Marianne Vassbotn Klasson. Hun har en sjarmerende aksent. Den klinger nesten litt russiskaktig og det er interessant. Den første scenen mellom Peer og Solveig er velspilt, den neste blir litt stiv. I avslutningsscenen kommer hun vandrende i en vakker kjole med langt blomstersmykket slør. Men det blir veldig uklart hva slags funksjon hun har. Conradis tekst blir hengende i et vakuum – hva vil forestillinga si her?

Det er flott at Teater Ibsen tar i bruk spillesteder utenfor teaterhuset, det er også fint med bruk av lokale aktører. Forestillinga har gode partier, men som helhet er det en del mangler. Naturens egen lyssetting er allikevel fantastisk der mørket senker seg over Peer Gynt og hans siste ord i den svale kvelden.

 

National Theatre, London: EDWARD II

elinlindberg8

edwardii2013.jpg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Skjøre maktstrukturer

Teatralt og presist om kjærlighet, en dysfunksjonell familie og en konge som ikke verken kan eller vil styre.

 

Av Elin Lindberg

 

Christopher Marlowe: EDWARD II

Regi: Joe Hill-Gibbins

Scenografi: Lizzie Clachan

Videodesign: Chris Kondek

Kostymer: Alex Lowde

Dramaturg: Zoë Svendsen

Olivier, National Theatre, London, 28.august 2013

 

Christopher Marlowes stykke Edward II, eller: The Troublesome Reign and Lamentable Death of Edward the Second, King of England, with the Tragical Fall of Proud Mortimer, er et av de aller første elisabetanske historiske stykkene som er kjent og ble antakelig første gang spilt i 1594. I moderne tid er det blitt knyttet til homofiles rettigheter på grunn av at Edward II var homoseksuell eller bifil. Bertholt Brecht gjorde en adaptasjon av stykket på 1920-tallet. I 1991 gjorde Derek Jarman en filmversjon. BBC har laget en tv-serie over Edward II med John Hurt i hovedrollen. Stuttgart ballet har lagd en danseversjon av stykket. Så vidt jeg vet er det aldri satt opp i Norge.

Christopher Marlowe (1564-1593) var født samme år som William Shakespeare (1564-1616). I motsetning til Shakespeare var Marlowe universitetsutdannet og personene i dramaene hans er gjerne bærere av ideer. I tillegg til å være dramatiker var han poet og oversetter. Det har gått mange rykter om ham, blant annet at han var spion for den engelske regjeringa, ateist, katolikk, homoseksuell, magiker, duellant, forfalsker og tobakksbruker. Han ble drept under uklare omstendigheter i Deptford.

Marlowes stykke bygger på de tjue årene den historiske kong Edward II regjerte (1307-1327). Han var kjent som en inkompetent konge som ga sine rådgivere for mye makt.

Stykket starter med at Edward I er død og Edward II krones. Det første han gjør som konge, er å kalle hjem elskeren sin, Piers Gaveston, som er landsforvist. Gaveston er en trussel for de adelige som omgir kongen. Kongen gir Gaveston masse titler og landområder og er selv ikke interessert i annet enn fest og fjas og han er overhodet ikke interessert i dronninga si, den franske Isabella, og deres felles sønn Edward III. Edward II er en udugelig leder, men lojal mot kjæresten Gaveston. Dronninga allierer seg med elskeren sin Mortimer. Den ene etter den andre blir drept på bestialsk vis, helt til bare en eneste står igjen.

På Marlows tid var England sett på som et paradis på jord med sitt sterke monarki som garanterte for fred og suksess med kriger og kolonialisering. I stykket beskriver Marlowe England et par hundre år før dette, og viser at på Edward II sin tid var samfunnet mye mer fragilt. Kongens rolle var kritisk knyttet til å opprettholde freden mellom rivaliserende stormenn med private hærer. Edward II både nekter og er ikke kapabel til å ta rolla som den herskende konge, derfor blir England et oppløst samfunn preget av vold og anarki. Oppsetninga på National Theatre legger mest vekt på dette, selv om kjærlighetshistoria mellom kong Edward og Gaveston også får plass. Den dysfunksjonelle kongefamilien kommer også i fokus her.

 

Teatralt rom

Scenografien er enkel og teatral, den har et lekent preg. En stol/trone står på en teppekledd platting. Kostymer henger synlige ved en lettvegg som deler for- og bakscene. Salen tas også i bruk – Gaveston har entré fra publikumsradene. Skuespillerne beveger seg i sceneområdet med en avslappet holdning og pianisten Sam Cable spiller lette cembalotoner mens publikum kommer inn. Store videoskjermer på hver side av scenen viser portretter av monarker, av dronning Elisabeth av i dag og hennes forgjengere. Det knyttes et bånd mellom før og nå.

Kong Edward II (John Heffernan) krones. Han er barføtt og seremonien framstår som en lek. Kongesangen synges halvhjertet og klossete. Det første kongen gjør er å få kontakt med kjæresten Gaveston (Kyle Soller) som befinner seg blant publikum. Den historiske Gaveston var et par år eldre enn kongen, han var militær, og vissnok både atletisk og vakker. Forestillingas Gaveston snakker med amerikansk aksent, han er lærkledd og voldelig og dominerer kongen fra første stund.

 

Tragisk lek

Kjærlighetsforholdet mellom kongen og Gaveston har et S/M-preg. Det får tragiske konsekvenser når det ikke bare knyttes til det private kjærlighetsforholdet, men dras videre til et politisk plan. Et voldelig anarki oppstår. Mye av spillet foregår bak lettveggen som står midt på scenen, slik at vi som publikum bare aner hva som foregår i de kongelige gemakker. Av og til følges handlingen bak veggen med håndholdt kamera slik at vi får med oss små fragmenter av hva som foregår der. Et kamera følger, ved en anledning, kongens menn ut av scenen og til en av teatrets utvendige betongbalkonger. Disse grepene er med på å trekke stykket inn i samtida. Viljen til å sette stykket inn i en samtidig kontekst er stor, kanskje av og til litt krampaktig. Referansene til dagens kriser i Syria og Egypt er tydelige.

 

Omkalfatring

Etter pause er scenerommet endret. De samme elementene som ble brukt i første del er samlet i en haug som en slags ruin av det som har vært. Det er kors, malte paneler i middelalderstil, gevirer, trone, rustninger, røde tepper, dyrehoder, gobeliner, våpenskjold og annet kongelig nips. Oppå dette som ligger som ubrukelig skrot, er det bygd en spilleflate. Her ligger dronning Isabella (Vanessa Kirby) og Mortimer (Paul Bentall) og har seg. Kongssønnen Edward III (Bettry Jones) i sin eksklusive skoleuniform er også her.

 

Nedenom og hjem

Kongen subber rundt i sin egen verden. Alt han bryr seg om er å få hevnet drapet på sin kjære Gaveston. Adelsmenn drepes, en etter en. Verken i stykket eller i oppsetninga ser vi spor av andre enn de kongelige og deres allierte. Folket finnes knapt her. Thatcher-sitatet:”There is no such thing as society”, klinger i bakhodet. Mortimer får kongen drept i en langtekkelig scene der kongen klemmes i hjel med et bord. Kongens drapsmann heter Lightborn, navnet er en forvanskning av Lucifer. Kyle Soller som også spiller Gaveston har rollen som Lightborn – et godt grep.

Tilbake står Mortimer, dronning Isabella og hennes sønn Edward som gråter mens han krones til konge. Mortimer regjerer en kort stund før Edward III får ham drept og står igjen som den eneste overlevende i stykkets verden. Slutten er åpen. Den historiske Edward III (1312- 1377) gjorde England til den sterkeste militære makt i Europa. Under hans styre oppsto begynnelsen av det som ble Parlamentet. Og han overlevde Svartedauen og startet Hundreårskrigen. I forestillinga står barnet alene og forlatt. Det kan bety både en ny vår og et nytt inkompetent styre. Uansett er veien dit så blodig at dette langt fra er noen lykkelig slutt.

Denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av den første visningen av stykket på Olivier, Natonal Theatre. Oppsetninga framstår som ferdigstilt, men enkelte scener er lange og monotone og vil nok forhåpentligvis strammes noe til før åpninga av forestillinga 4.september.

 

Young Vic på Duke of York’s Theatre: A Doll’s House

elinlindberg8
A_DOLLS-HOUSE-570.jpg
Hattie Morahan as Nora Helmer
Credit: Johan Persson

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Teksttro og glatt versjon

 

(London): Alt er ved det gamle hos Helmers, og det er ganske foruroligende

 

 

 AV ELIN LINDBERG

 

Henrik Ibsen:

ET DUKKEHJEM

Engelsk versjon: Simon Stephens

Regi: Carrie Cracknell

Scenografi: Ian Macneil

Young Vic på Duke of York’s Theatre, 29. august 2013

 

Denne produksjonen har hatt så stor suksess at den er flyttet fra det lett rufsete Young Vic til West End. Her skal man kanskje ikke vente seg altfor eksperimentelt teater, men det er interessant å forholde seg til hva oppsetningene egentlig formidler. Carrie Cracknell er en forholdsvis ung regissør og hun skaper kanskje en ny generasjons versjon av Ibsens stykke. Er det ny-konservative og ny-moralistiske strømninger vi er vitne til her?

 

Effektiv scenografi

Tilsynelatende er dette en helt enkel og tannløs versjon av Et Dukkehjem – A Doll’s House. Her får publikum det de forventer å se, ikke noe mer – de får en teksttro versjon av Henrik Ibsens skuespill. 

Ian Macneills scenografi er smart. En leilighet er konstruert på en dreiescene. Vi får blikk inn i stue, kjøkken, soverom, Helmers værelse og entreen. Det er velsmurt, pent og effektivt. Dreiescenen snurrer ofte rundt slik at vi har oversikt over alle rommene – ikke ulikt måten vi skroller på mobiltelefonen for å få med oss oppdateringer på facebook.

Tempoet holdes oppe gjennom hele forestillinga. Regien er effektiv, det er ingen monotone eller treige partier, alt er flinkt, glatt og akkurat passe. Er det ikke noe som skurrer? Nei, ingenting er feil. Alt er ved det gamle, men dette er ganske foruroligende. Teksten er litt tilpasset engelsk. Torvald Helmer (Domenic Rowan) kaller for eksempel ikke lenger Nora (Hattie Morahan) et ekorn, men en hamster. Et par engelske høflighetsfraser er også lagt til her.

 

Nora går og går

Et Dukkehjem er blitt satt opp utallige ganger rundt om i verden. De første oppsetningene var skandaleomsuste, for eksempel måtte slutten skrives om da det skulle settes opp i Tyskland i 1880. På 1970-tallet ble Et dukkehjem brukt i kvinnefrigjøringskampen. Lise Fjeldstad som Nora i Fjensynsteatrets oppsetning fra 1973 (REGI: Arild Brinchmann) er ikonisk. I Thomas Ostermeiers Nora oder ein Puppenhaus (2004) skjøt Nora sin mann. Oppsetninga til Vegard Vinge og Ida Müller i Oslo i 2009 har også fått kultstatus.

          I A Doll’s House i London denne høsten er det ikke snev av opprørskhet. Det er kanskje ikke noen sympati for Nora heller.

 

Nora går igjen

I denne oppsetninga går stykket sin vante gang og Nora går ut døra til slutt: Hadet på badet, din dumme ku! Ibsens åpne slutt har alltid invitert til en tenkt fortsettelse av stykket etter teppefall. Her legges det kanskje opp til at Nora furter litt rundt i vinterkalde London-gater før hun stikker til Dr. Rank, som i denne oppsetninga åpent erklærer at han elsker henne. Dr. Rank (Steve Toussaint) har dessuten masse penger som Nora kan overta når Dr. Rank snart er død. Vips er Nora tilbake ovenpå igjen. Nei, det ligger ingen idealistiske føringer i denne oppsetninga. Eller er det et snev av stumt raseri å spore? I denne for så vidt velspilte forestillinga er nettopp spillet vesentlig. Nora spiller, lyver og forstiller seg. Hun lyver for alle, kanskje også for seg selv. Hun lyver for barna ved å innta barnerollen sammen med dem – hun har tre barn, men framstår ikke som voksen. Hun spiller fullstendig handlingslammet og shoppinggal overfor menneskene rundt seg, overfor tjenerne, vennene og familien. Hun lyver for mannen sin, det er hun som spiller lerkefugl og svale og spillefugl og hamster og italiensk danserinne – hun mangler mot til å gå inn i rolla som likeverdig og voksen. Hun forventer at mannen hennes skal redde henne ved å opptre som en farsfigur og støtte hennes forfalskning av underskrift på lånedokumenter. Ved å vise Nora som en slik løgner og spiller, sier man kanskje noe om at nå er det på tide at Nora går hjem og ordner opp selv.

 

Nora snubler

I tillegg til det nykonservative i å sette stykket opp på en slik teksttro måte uten å ta radikale eller sterke valg, er forestillinga også nymoralistisk. Det er ikke noe radikalt eller nyskapende i at mor går fra heimen. Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Det radikale ville være at Nora faktisk ble og klarte  å samarbeide med mannen. I denne oppsetninga kan hun bare seile sin egen sjø. Kvinnen er umoden og uansvarlig og selvopptatt. Mannsrollen blir også værende i et vakuum når han ikke blir møtt på ærlig vis og bare kan ture fram i sin tillærte machorolle. Han har heller ikke hatt et miljø i denne dukketilværelsen der han har kunnet utvikle seg som et voksent og selvstendig menneske.

          Det finnes snev av noe dypereliggende her, men Noras fall er ikke særlig dramatisk i denne oppsetninga.  Et slikt dramatisk fall kommer mye bedre til uttrykk i en annen av høstens skuespillerprestasjoner – i Woody Allens Blue Jasmine. Her spiller Cate Blanchett den ubemidlede kvinnen som gifter seg svært rikt, men som i skilsmissen mister absolutt alt. En Nora-figur, men i en helt annen klasse enn London-teaterets. Mens kvinnekarakteren i Allens film knytter an til et eksistensielt fall, et fall fra stor høyde, like tragisk som det kan være i en gresk tragedie eller et stykke av William Shakespeare, er Noras fall i denne forestillinga hverdagslig og prosaisk. I dette ligger det en stor desillusjon. Her ligger det ingen tro på at kunsten, teateret eller stykket kan si noe betydningsfullt. Noras liv blir ikke formidlet som viktig eller vektig, det er i seg selv ganske trist og også provoserende. Det spørs om den gjengse teaterturist i London opplever dette. For her får publikum det de har betalt for – de får en grei oppsetning av Et Dukkehjem, ei forestilling med fart nok til at de ikke sovner eller kjeder seg til døde. Skuespillerprestasjonene er greie og troverdige. Alle er rene og pene og høflige og forholdsvis skikkelige. Forestillinga sklir av gårde ganske sømløst. Publikum underholdes og går ikke rystet eller særlig berørt ut av teatersalen. Akkurat det er egentlig ganske trist.

 

Billedtekst:

 

Hattie Morahan som Nora i A Doll’s House på Duke of York’s Theatre, London 2013. Foto: Richrad Hubert Smith