National Theatre, London: EDWARD II

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Skjøre maktstrukturer

Teatralt og presist om kjærlighet, en dysfunksjonell familie og en konge som ikke verken kan eller vil styre.

 

Av Elin Lindberg

 

Christopher Marlowe: EDWARD II

Regi: Joe Hill-Gibbins

Scenografi: Lizzie Clachan

Videodesign: Chris Kondek

Kostymer: Alex Lowde

Dramaturg: Zoë Svendsen

Olivier, National Theatre, London, 28.august 2013

 

Christopher Marlowes stykke Edward II, eller: The Troublesome Reign and Lamentable Death of Edward the Second, King of England, with the Tragical Fall of Proud Mortimer, er et av de aller første elisabetanske historiske stykkene som er kjent og ble antakelig første gang spilt i 1594. I moderne tid er det blitt knyttet til homofiles rettigheter på grunn av at Edward II var homoseksuell eller bifil. Bertholt Brecht gjorde en adaptasjon av stykket på 1920-tallet. I 1991 gjorde Derek Jarman en filmversjon. BBC har laget en tv-serie over Edward II med John Hurt i hovedrollen. Stuttgart ballet har lagd en danseversjon av stykket. Så vidt jeg vet er det aldri satt opp i Norge.

Christopher Marlowe (1564-1593) var født samme år som William Shakespeare (1564-1616). I motsetning til Shakespeare var Marlowe universitetsutdannet og personene i dramaene hans er gjerne bærere av ideer. I tillegg til å være dramatiker var han poet og oversetter. Det har gått mange rykter om ham, blant annet at han var spion for den engelske regjeringa, ateist, katolikk, homoseksuell, magiker, duellant, forfalsker og tobakksbruker. Han ble drept under uklare omstendigheter i Deptford.

Marlowes stykke bygger på de tjue årene den historiske kong Edward II regjerte (1307-1327). Han var kjent som en inkompetent konge som ga sine rådgivere for mye makt.

Stykket starter med at Edward I er død og Edward II krones. Det første han gjør som konge, er å kalle hjem elskeren sin, Piers Gaveston, som er landsforvist. Gaveston er en trussel for de adelige som omgir kongen. Kongen gir Gaveston masse titler og landområder og er selv ikke interessert i annet enn fest og fjas og han er overhodet ikke interessert i dronninga si, den franske Isabella, og deres felles sønn Edward III. Edward II er en udugelig leder, men lojal mot kjæresten Gaveston. Dronninga allierer seg med elskeren sin Mortimer. Den ene etter den andre blir drept på bestialsk vis, helt til bare en eneste står igjen.

På Marlows tid var England sett på som et paradis på jord med sitt sterke monarki som garanterte for fred og suksess med kriger og kolonialisering. I stykket beskriver Marlowe England et par hundre år før dette, og viser at på Edward II sin tid var samfunnet mye mer fragilt. Kongens rolle var kritisk knyttet til å opprettholde freden mellom rivaliserende stormenn med private hærer. Edward II både nekter og er ikke kapabel til å ta rolla som den herskende konge, derfor blir England et oppløst samfunn preget av vold og anarki. Oppsetninga på National Theatre legger mest vekt på dette, selv om kjærlighetshistoria mellom kong Edward og Gaveston også får plass. Den dysfunksjonelle kongefamilien kommer også i fokus her.

 

Teatralt rom

Scenografien er enkel og teatral, den har et lekent preg. En stol/trone står på en teppekledd platting. Kostymer henger synlige ved en lettvegg som deler for- og bakscene. Salen tas også i bruk – Gaveston har entré fra publikumsradene. Skuespillerne beveger seg i sceneområdet med en avslappet holdning og pianisten Sam Cable spiller lette cembalotoner mens publikum kommer inn. Store videoskjermer på hver side av scenen viser portretter av monarker, av dronning Elisabeth av i dag og hennes forgjengere. Det knyttes et bånd mellom før og nå.

Kong Edward II (John Heffernan) krones. Han er barføtt og seremonien framstår som en lek. Kongesangen synges halvhjertet og klossete. Det første kongen gjør er å få kontakt med kjæresten Gaveston (Kyle Soller) som befinner seg blant publikum. Den historiske Gaveston var et par år eldre enn kongen, han var militær, og vissnok både atletisk og vakker. Forestillingas Gaveston snakker med amerikansk aksent, han er lærkledd og voldelig og dominerer kongen fra første stund.

 

Tragisk lek

Kjærlighetsforholdet mellom kongen og Gaveston har et S/M-preg. Det får tragiske konsekvenser når det ikke bare knyttes til det private kjærlighetsforholdet, men dras videre til et politisk plan. Et voldelig anarki oppstår. Mye av spillet foregår bak lettveggen som står midt på scenen, slik at vi som publikum bare aner hva som foregår i de kongelige gemakker. Av og til følges handlingen bak veggen med håndholdt kamera slik at vi får med oss små fragmenter av hva som foregår der. Et kamera følger, ved en anledning, kongens menn ut av scenen og til en av teatrets utvendige betongbalkonger. Disse grepene er med på å trekke stykket inn i samtida. Viljen til å sette stykket inn i en samtidig kontekst er stor, kanskje av og til litt krampaktig. Referansene til dagens kriser i Syria og Egypt er tydelige.

 

Omkalfatring

Etter pause er scenerommet endret. De samme elementene som ble brukt i første del er samlet i en haug som en slags ruin av det som har vært. Det er kors, malte paneler i middelalderstil, gevirer, trone, rustninger, røde tepper, dyrehoder, gobeliner, våpenskjold og annet kongelig nips. Oppå dette som ligger som ubrukelig skrot, er det bygd en spilleflate. Her ligger dronning Isabella (Vanessa Kirby) og Mortimer (Paul Bentall) og har seg. Kongssønnen Edward III (Bettry Jones) i sin eksklusive skoleuniform er også her.

 

Nedenom og hjem

Kongen subber rundt i sin egen verden. Alt han bryr seg om er å få hevnet drapet på sin kjære Gaveston. Adelsmenn drepes, en etter en. Verken i stykket eller i oppsetninga ser vi spor av andre enn de kongelige og deres allierte. Folket finnes knapt her. Thatcher-sitatet:”There is no such thing as society”, klinger i bakhodet. Mortimer får kongen drept i en langtekkelig scene der kongen klemmes i hjel med et bord. Kongens drapsmann heter Lightborn, navnet er en forvanskning av Lucifer. Kyle Soller som også spiller Gaveston har rollen som Lightborn – et godt grep.

Tilbake står Mortimer, dronning Isabella og hennes sønn Edward som gråter mens han krones til konge. Mortimer regjerer en kort stund før Edward III får ham drept og står igjen som den eneste overlevende i stykkets verden. Slutten er åpen. Den historiske Edward III (1312- 1377) gjorde England til den sterkeste militære makt i Europa. Under hans styre oppsto begynnelsen av det som ble Parlamentet. Og han overlevde Svartedauen og startet Hundreårskrigen. I forestillinga står barnet alene og forlatt. Det kan bety både en ny vår og et nytt inkompetent styre. Uansett er veien dit så blodig at dette langt fra er noen lykkelig slutt.

Denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av den første visningen av stykket på Olivier, Natonal Theatre. Oppsetninga framstår som ferdigstilt, men enkelte scener er lange og monotone og vil nok forhåpentligvis strammes noe til før åpninga av forestillinga 4.september.