Young Vic på Duke of York’s Theatre: A Doll’s House

A_DOLLS-HOUSE-570.jpg
Hattie Morahan as Nora Helmer
Credit: Johan Persson

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Teksttro og glatt versjon

 

(London): Alt er ved det gamle hos Helmers, og det er ganske foruroligende

 

 

 AV ELIN LINDBERG

 

Henrik Ibsen:

ET DUKKEHJEM

Engelsk versjon: Simon Stephens

Regi: Carrie Cracknell

Scenografi: Ian Macneil

Young Vic på Duke of York’s Theatre, 29. august 2013

 

Denne produksjonen har hatt så stor suksess at den er flyttet fra det lett rufsete Young Vic til West End. Her skal man kanskje ikke vente seg altfor eksperimentelt teater, men det er interessant å forholde seg til hva oppsetningene egentlig formidler. Carrie Cracknell er en forholdsvis ung regissør og hun skaper kanskje en ny generasjons versjon av Ibsens stykke. Er det ny-konservative og ny-moralistiske strømninger vi er vitne til her?

 

Effektiv scenografi

Tilsynelatende er dette en helt enkel og tannløs versjon av Et DukkehjemA Doll’s House. Her får publikum det de forventer å se, ikke noe mer – de får en teksttro versjon av Henrik Ibsens skuespill. 

Ian Macneills scenografi er smart. En leilighet er konstruert på en dreiescene. Vi får blikk inn i stue, kjøkken, soverom, Helmers værelse og entreen. Det er velsmurt, pent og effektivt. Dreiescenen snurrer ofte rundt slik at vi har oversikt over alle rommene – ikke ulikt måten vi skroller på mobiltelefonen for å få med oss oppdateringer på facebook.

Tempoet holdes oppe gjennom hele forestillinga. Regien er effektiv, det er ingen monotone eller treige partier, alt er flinkt, glatt og akkurat passe. Er det ikke noe som skurrer? Nei, ingenting er feil. Alt er ved det gamle, men dette er ganske foruroligende. Teksten er litt tilpasset engelsk. Torvald Helmer (Domenic Rowan) kaller for eksempel ikke lenger Nora (Hattie Morahan) et ekorn, men en hamster. Et par engelske høflighetsfraser er også lagt til her.

 

Nora går og går

Et Dukkehjem er blitt satt opp utallige ganger rundt om i verden. De første oppsetningene var skandaleomsuste, for eksempel måtte slutten skrives om da det skulle settes opp i Tyskland i 1880. På 1970-tallet ble Et dukkehjem brukt i kvinnefrigjøringskampen. Lise Fjeldstad som Nora i Fjensynsteatrets oppsetning fra 1973 (REGI: Arild Brinchmann) er ikonisk. I Thomas Ostermeiers Nora oder ein Puppenhaus (2004) skjøt Nora sin mann. Oppsetninga til Vegard Vinge og Ida Müller i Oslo i 2009 har også fått kultstatus.

          I A Doll’s House i London denne høsten er det ikke snev av opprørskhet. Det er kanskje ikke noen sympati for Nora heller.

 

Nora går igjen

I denne oppsetninga går stykket sin vante gang og Nora går ut døra til slutt: Hadet på badet, din dumme ku! Ibsens åpne slutt har alltid invitert til en tenkt fortsettelse av stykket etter teppefall. Her legges det kanskje opp til at Nora furter litt rundt i vinterkalde London-gater før hun stikker til Dr. Rank, som i denne oppsetninga åpent erklærer at han elsker henne. Dr. Rank (Steve Toussaint) har dessuten masse penger som Nora kan overta når Dr. Rank snart er død. Vips er Nora tilbake ovenpå igjen. Nei, det ligger ingen idealistiske føringer i denne oppsetninga. Eller er det et snev av stumt raseri å spore? I denne for så vidt velspilte forestillinga er nettopp spillet vesentlig. Nora spiller, lyver og forstiller seg. Hun lyver for alle, kanskje også for seg selv. Hun lyver for barna ved å innta barnerollen sammen med dem – hun har tre barn, men framstår ikke som voksen. Hun spiller fullstendig handlingslammet og shoppinggal overfor menneskene rundt seg, overfor tjenerne, vennene og familien. Hun lyver for mannen sin, det er hun som spiller lerkefugl og svale og spillefugl og hamster og italiensk danserinne – hun mangler mot til å gå inn i rolla som likeverdig og voksen. Hun forventer at mannen hennes skal redde henne ved å opptre som en farsfigur og støtte hennes forfalskning av underskrift på lånedokumenter. Ved å vise Nora som en slik løgner og spiller, sier man kanskje noe om at nå er det på tide at Nora går hjem og ordner opp selv.

 

Nora snubler

I tillegg til det nykonservative i å sette stykket opp på en slik teksttro måte uten å ta radikale eller sterke valg, er forestillinga også nymoralistisk. Det er ikke noe radikalt eller nyskapende i at mor går fra heimen. Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Det radikale ville være at Nora faktisk ble og klarte  å samarbeide med mannen. I denne oppsetninga kan hun bare seile sin egen sjø. Kvinnen er umoden og uansvarlig og selvopptatt. Mannsrollen blir også værende i et vakuum når han ikke blir møtt på ærlig vis og bare kan ture fram i sin tillærte machorolle. Han har heller ikke hatt et miljø i denne dukketilværelsen der han har kunnet utvikle seg som et voksent og selvstendig menneske.

          Det finnes snev av noe dypereliggende her, men Noras fall er ikke særlig dramatisk i denne oppsetninga.  Et slikt dramatisk fall kommer mye bedre til uttrykk i en annen av høstens skuespillerprestasjoner – i Woody Allens Blue Jasmine. Her spiller Cate Blanchett den ubemidlede kvinnen som gifter seg svært rikt, men som i skilsmissen mister absolutt alt. En Nora-figur, men i en helt annen klasse enn London-teaterets. Mens kvinnekarakteren i Allens film knytter an til et eksistensielt fall, et fall fra stor høyde, like tragisk som det kan være i en gresk tragedie eller et stykke av William Shakespeare, er Noras fall i denne forestillinga hverdagslig og prosaisk. I dette ligger det en stor desillusjon. Her ligger det ingen tro på at kunsten, teateret eller stykket kan si noe betydningsfullt. Noras liv blir ikke formidlet som viktig eller vektig, det er i seg selv ganske trist og også provoserende. Det spørs om den gjengse teaterturist i London opplever dette. For her får publikum det de har betalt for – de får en grei oppsetning av Et Dukkehjem, ei forestilling med fart nok til at de ikke sovner eller kjeder seg til døde. Skuespillerprestasjonene er greie og troverdige. Alle er rene og pene og høflige og forholdsvis skikkelige. Forestillinga sklir av gårde ganske sømløst. Publikum underholdes og går ikke rystet eller særlig berørt ut av teatersalen. Akkurat det er egentlig ganske trist.

 

Billedtekst:

 

Hattie Morahan som Nora i A Doll’s House på Duke of York’s Theatre, London 2013. Foto: Richrad Hubert Smith

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s