Stikkord: Elin Lindberg

Sebastian Hartmann: Markens grøde

elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

 

Markens grøde av Knut Hamsun

dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen

Nationaltheaterets hovedscene 2007

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Hvordan skrive en anmeldelse av denne teatralske forestillinga i et litteraturtidsskrift?

For dette er ikke en anmeldelse av Markens grøde av Knut Hamsun. Dette er en anmeldelse av en teaterforestilling basert på og inspirert av romanen. Selv om både tittelen på stykket og presentasjonen av stykket i programmet knytter forestillinga tettere til litteraturen Markens grøde enn til teaterforestillinga Markens grøde.

Teater er aldri litteratur. Bok er bok. Teater er teater. Hva skjer det når bok møter teater her? Og hva skjer mellom sal og scene? Det er vanskelig å unngå at dette møtet i tid og rom som denne forestillinga er, blir personlig. Men før det personlige tar overhånd er det kanskje på sin plass å gå inn på hva det er som først treffer oss av sanseinntrykk i forestillinga. En tekst av Edgar Allan Poe er sentral i begynnelsen: ”All that we see or seem is but a dream within a dream”. Samtidig blir vi introdusert for den drømmeaktige “fortelleren”, spilt av Petronella Barker, hun er lettkledd i hotpants og sko som nok ikke hadde vært særlig praktiske på stykkets topos, utmarksgården Sellanrå. Hun minner om en shakespearsk Puck, en skjønnånd. Hun står i sterk kontrast til de grovteljede karakterene Isak og Inger, spilt av Sven Nordin og Anne Krigsvoll. Disse to skuespillerne spesielt, men stort sett hele ensemblet behersker en spillestil som ikke er vanlig på Nationaltheateret, en mer fysisk, konkret tilnærming til teateret enn den psykologisk-realistiske som er vanligst i norsk institusjonsteater. Teaterspråket er modernisert, både det visuelle og det fysiske språket på lik linje med det talte språket. Vi kjenner historien og dialogene igjen fra boken. Dramatiseringa er ved regissøren Sebastian Hartmann og dramaturg Hege Randi Tørressen, de har valgt å fortelle historien i kronologisk rekkefølge, de har tatt dialogene rett fra romanen. Og boken som bok blir også montert inn i forestillinga: ”Hvor mange har lest boken?” Spør Geissler, alias Eindride Eidsvold publikum – ”opp med en hånd!” ”Hvor mange av dere bare sier at dere har lest den?” Han konkluderer med at: ”vi har et dannet publikum på Nationaltheateret”. Jada, vi er dannede mennesker – bøker har vi lest og så mye teater har vi sett at vi ser at dette er teater som fint kunne blitt spilt på Schaubühne i Berlin uten at det hadde vært det minste pinlig. Nå er jo dette også tysk teater, regi er ved Sebastian Hartmann, scenografi og kostymer er ved Susanne Münzner og lys- og videodesign er signert Rainer Casper. Her blandes latterlige og overflatiske påfunn med det patosfylte. På 90-tallet så jeg en oppsetning av Et dukkehjem i Berlin (var det ikke på Schaubühne?) som var full av slike påfunn. Nora ble rullet inn i et persisk teppe og da hun skulle gå ble hun liksom-skutt. Påfunn og ironi. Jeg følte meg merkelig nok en liten smule støtt – på tross av at jeg er tilhenger av teatralitet og eksperiment i teatersammenheng – de disrespekterte Ibsen! De tok det ikke på alvor. Nå er dette mange år siden så den tyske bearbeidelsen av Markens grøde hadde ikke den samme virkningen på meg denne gangen. Men allikevel – denne norske urmannen og kvinne som bar jord, høy, utstyr, mat, gjødsel, barn, som grov og bygde. Våre formødre og fedre – et par generasjoner tilbake i det fattige u-landet Norge. Respekt? Skammer vi oss? Vi synes deres ukultiverthet er pinlig, deres ordløshet. Mangelen på kulturell kapital er pinlig for oss relativt sett nyrike i europeisk sammenheng. Sånn sett er romanen interessant, skildringa av den norske bonden med sin kulturelle uforstand brakte oss det kulturelle adelskapets nobelpris. Nå er det jo ikke slik at bildet på oss som ukultiverte og fattige på kultur kommer fra ingen steds. Jeg kommer plutselig til å huske på en hendelse fra meget langt tilbake i tid. Jeg spilte i en fysisk/visuell forestilling basert på norske likvaketradisjoner på en teaterfestival i København. Vi ble anmeldt av den legendariske og nå avdøde litteraturviteren Poul Bourum. Eller rettere sagt slaktet. Han skrev at (fritt sitert): ”forestillingen forteller oss det vi allerede vet: nordmenn er tilbakestående bønder”. Ja, ja, vi kom oss over det etter hvert. Nå er ikke Sven Nordins Isak og Henrik Rafaelsens Aksel direkte tilbakestående, men de framstår som nærmest språkløse, de sier ”God dag” og ”hadet” og Thorbjørn Harrs Sivert åpner armene og viser verden noe ordløst og fantastisk, noe som har et himmelsk tonefølge. Men de har ingen sjangs, Sven Nordin bærer og bærer og går og går, tilslutt går han på en måte som konnoterer tredemølle og treningsstudio. Jorden svines til. Kultur? Nordins urskrik får Munchs røde kveldsskyer fra maleriet Skrik som bakgrunn. Dette gjør det kitschy og ironisk. Mennesket er fanget i sin kulturelle ballast. Har du først en kimære på ryggen, er den ikke god å få av. Men kanskje også er man redd for et skrik som et ukommentert menneskelig uttrykk her, man er redd for pinlig patos, for mye patos er patetisk og udannet. Og Nationaltheateret har et dannet publikum, et grått publikum. Forestillinga gjør sitt for å få det grønnere. Vanningsanlegg legges ut i salen og vi synger alle unisont ”Du skal ikkje sova bort sumarnatta”. Vi får se på sikt om dette kan hjelpe. Kanskje akkurat dette – å bli vannet med gode forestillinger – for dette er en god forestilling! – kan få et yngre teaterpublikum til å gro opp. La oss håpe det!

 

 

Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte

elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

 

Geitehjerte

Torgeir Rebolledo Pedersen

Forlaget Oktober 2006

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Bumpeti. Bumpeti. Tung, lett, lett. Tung, lett, lett. Disse trappene utenfor UB (Universitetsbiblioteket) er ubehagelige å gå nedover. Trinnene er så dype at det må tre skritt til for å ta et trinn – det første tungt – så lett, lett og så tungt o.s.v. Daktyler. Men upoetiske. Hvis man (antakeligvis mann) hadde hatt lengre bein kunne mann (en/kvinn) gått trokéisk nedover. Tung, lett. Tung, lett. Men jeg går altså daktylsk nedover trappa for å levere Anniken Greves doktoravhandling Her. Et bidrag til stedets filosofi på biblioteket. Og i veska har jeg diktsamlinga Geitehjerte av Torgeir Rebolledo Pedersen. Han debuterte i 1983 med Tidr står det på omslaget og jeg vet at han blant annet har vunnet førstepris i det første Norgesmesterskapet i slampoesi. Bumpeti og inn.

For en super kontrast til de klumpete daktyltrappene, tenker jeg begeistret når jeg sitter med åpen bok og en kaffe ovenpå i kafeen på UB. Diktene i Geitehjerte spretter lekent ut, rytmisk bevisste. Ordene vris og eltes og vendes. Dette er virtuost. Og samlinga starter med et lyrisk jeg som roper løpende etter kvinnen eller løper ropende: ”Brån meg / Snøbrånerske / Så skal jeg springe / deg i møte med de / håpefulleste lysegrønneste / brev min Løvspretterske / min Skarpretterske / min Livgiverske / mitt hjertes utkårne / min smertes utskårne / din drukne rhododendron full / av deg ditt festspill” (11) og i tillegg skal han ”roe vinden / og bone havet blankt” (11) – hvem kan vel motstå et slikt frieri? ”Verden ligger og venter// Lengter etter å bli erfart” (25) står det i diktet ”Verden i hvitt”. Det gjør denne diktsamlinga også, tenker jeg og legger boka i veska før jeg går gjennom snøen hjem.

Mens jeg ser ut av vinduet hjemme og bekymrer meg for at det ikke er snø som faller, men muligens slaps, tenker jeg at snø jo ofte er en metafor for glemsel. Men i Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er det ikke det. Her er snøen noe som skaper verden: ”stedet blir til mens man står / verden blir til mens det snør”. Verden er ny og fersk og ”Lengter kanskje etter mitt skispor” (25).

Tre tittelløse mellomdikt deler diskret diktsamlinga i tre deler. Disse mellomdiktene skaper både luft og rom i samlinga samtidig som de plasserer den i en årstid, eller helst en overgang mellom årstider, fra vinter til vår. Fra noe som er ”snødd i søvn”(7) i det første til ”kakelinne først / så frost igjen”(27) – fra stillstand til en bevegelse mellom varmt og kaldt – til endelig et løfte om forløsning og vår i det siste mellomdiktet, et dikt som samtidig har både noe vakkert og urovekkende eller noe truende ved seg: ”slipper sitt skrik / lavt over lovende knopper / lavt under vinterens radar / flyr gråhegren inn”(41).

Fra vinter til vår, snø blir til regn. Mange vårbekker små kan, som kjent, bli til en elv – det lyriske subjektet befinner seg etter hvert på elven Styx i diktet ”Ferdamenn i mellom” (36), for en stakket stund i samme båt som Karon. Men selv om diktsamlingen er ordspillende til siste slutt – helt til ”Stedet Hvil” (47) – når aldri ordspilleren helt fram til denne endestasjonen. Som Orfeus kan ikke ordspilleren dø. Det er gode, gamle Åsmund Olavson Vinje som framstår som den norske Orfeus i dette diktet. Åsmund får her Karon til å snu på elven Styx ”bare noen åretak fra dødens bredd” (36). Karon lar Åsmund få gå, og Ordspilleren går ”så geitebukkete og strisynt, så vidgjetersk tvisynt” samtidig som han sverger at han skal gå med ”symrelette vårsteg helt opp til Rondane og re så fint for seg og legge seg så silkefint hver kveld, som gull på snø” (36) (snø igjen!).

Så spretten som dette er det ikke så vanlig å presentere Åsmund Olavson Vinje; han blir som oftest framstilt som et musealt, nasjonalromantisk ikon med dikt til mor og bukken sin. Åsmund Olavson Vinje var allikevel, som diktets Åsmund, kjent for sitt tvisyn; skrivestilen hans var preget av evnen hans til å se en sak fra flere sider. Det er diktene hans ”Våren” og ”Blåmann” og teksten ”Ferdaminne fraa sumaren 1860” som ligger som klare forelegg for Torgeir Rebolledo Pedersens dikt. Det orfeiske i diktet ”Ferdamenn i mellom” gir det også et slektskap til Å. O. Vinjes episke dikt ”Storegut”, der hovedpersonen blant annet forsøker å befri ei vakker, bergtatt jente fra et liv i underverdenen.

Åsmund Olavson dukker opp igjen i titteldiktet ”Geitehjerte” som ”min gjeter gjennom verdens villnis” (39). Geitebukken konnoterer både Pan og Dionysos, det grenseoverskridende og livsbejaende. Ja, bokstavelig talt grenseoverskridende i ”Jakten på jaet II”: ”Kall meg Golfstrøm / God & Varm // Ekvator rakk jeg / Alltids rundt” (49) – her strekker diktjeget seg over alle landegrenser for å oppnå et ja. Her er jeget er en jeger, en diktjeger på jakt. Men fra jegeren tilbake til gjeteren og bukken. Som kjent kommer jo tragedien fra ”bukkesangen” – den gammelgreske dionysosfeiringen. Og det er en mørk lød fra alvorstung tragedie i denne strofen fra titteldiktet:

 

Blåmenn var vi og Blåmenn blir vi

Jeg med mitt mekr du med ditt (39)

 

Åsmund Olavson som diktjegets mannlige muse. Musisk som i blues. Oppfordringen blir: Mekr mer!

 

 

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2018

Levende og spennende historieformidling

Sylvi Jane Husebye forteller finnmarkhistorie i romanform med driv og trøkk

 

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, Finnmarksforlaget 2018

 

Den nye boka til Sylvi Jane Husebye som heter Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, er en sjeldenhet – den er ei bok for barn med stoff fra Finnmark. Husebye driver Finnmarksforlaget og gir ut sine egne bøker her.

 

Magi

Boka handler om Josefine som har fått seg ei ny bestemor som inviterer henne på tur med Hurtigruta mens Josefines far er på bryllupsreise med den nye bestemora sin datter. Josefine får smarttelefonforbud på turen. I stedet for den nettverdenen barn i dag stort sett lever midt oppi, må Josefine på turen greie seg med et gammeldags fotoapparat – et trekkspillkamera. Forbudet mot nettbruk tar hovedpersonen overraskende lett. I virkelighetens verden ville nok dette blitt litt av en kamp.

Vi får ikke vite hvor gammel Josefine er, jeg kan tenke meg at hun er 10-12 år. Hun er veslevoksen og kanskje litt bortskjemt, men hun er tøff og modig og har sterk rettferdighetssans, hun er en hovedperson som er lett å like. Kanskje kunne persontegningene vært enda tydeligere. Spesielt bestemor blir litt utydelig og uferdig – hvem er hun egentlig? Men boka handler tross alt mest om Josefine, henne er det fint å følge.

 

Spenning

Stilen i boka får meg til å tenke på Bjørn Sortlands serie med krimbøker for barn fra berømte byer rundt om i verden. I Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor er det ikke ett bestemt mysterium som skal løses, men Josefine kommer opp i flere dramatiske og spennende situasjoner i løpet av turen. Kameraet hennes viser seg å være magisk – det kan sende henne tilbake i tid, gang på gang. Josefine og bestemor går om bord i Kirkenes. Første stopp er Vardø og her dumper vi rett inn i hekseprosesser flere hundre år tilbake i tid. I løpet av turen tar vi blant annet del i Pomor-handelen og Kautokeino-opprøret. Josefines snarrådighet og gode sans for rettferdighet redder mange skjebner. Fortellingen er spennende. Når boka nærmer seg slutten og vi blir med på flukten fra tyske soldater under andre verdenskrig, går kanskje bestemors liv også mot slutten?

 

Godt driv

Boka har noen unøyaktigheter og språklig skurr, den hadde hatt godt av en liten finpuss før den skal ut i verden. Husebye lar for eksempel Josefine sammenligne kampene under Kautokeino-opprøret hun dumper midt oppi, med «en slåsskamp fra skolegården». Det setter vel barneskolene i Finnmark i et litt dårligere lys enn de fortjener. Det er noen løse tråder i boka – hvorfor er for eksempel bussjåføren så slem? Litt pussing på språket kunne også vært fint. Josefine har en tendens til å bli «varmsint i magen» – synonymer her savnes.

Noen innvendinger til tross: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor kan trygt anbefales til både besteforeldre og andre, for eksempel lærere, som vil at barna skal få kunnskap om den rike historia til Finnmark. At forfatteren er bosatt i Finnmark og skriver om lokal historie styrker troverdigheten til teksten. Boka har godt driv, og fin dramaturgi –  grepene med å dykke inn i forskjellige tidsaldre fungerer godt. Boka har en god fortellerstemme som gjør at den nok også passer utmerket som nettopp fortelling, eller høytlesning. Boka har også en klar moral: Pass på! Ikke la deg bli lurt!

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg.

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter)

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2018

Poesiens steder – stedenes poesi

 

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter), Orkana forlag 2018, 91 sider

 

 

Henning Howlid Wærps seneste diktsamling Til iskanten er reiselitteratur. Den kan også beskrives som en samling topografiske dikt, selv om de kanskje er mer personlige enn slike dikt tradisjonelt er. Tekstene springer ut fra fire av de stedene forfatteren har besøkt: elva Dvinas bredder i Russland, Ilulissat på Grønland, Salt Lake City og Orknøyene.

 

Manende og effektivt blir vi dratt inn i teksten med samlingas første del «Innsig». Starten, eller prologen, er meget vellykka. Rytmen er dragende – med fart og kraft gjør åpninga oss mottakelige for tekstene som kommer. Man kan se på de fire delene i boka som langdikt, men kanskje også sykluser knyttet til stedene de omhandler – kanskje som en slags reisedagbok. Deldiktene er nummerert med romertall – det knytter dem tettere sammen og gir mer flyt enn hvis hver og ett hadde hatt sin egen litterære tittel. Tallene blir lette stopp i strømmen av inntrykk fra ferden.

 

Første del av samlinga handler om reisen til Dvina. Den store, store, lange russiske elva blir nesten et erotisert individ, elva er mystisk og tiltrekkende. Den er «Erkeengelen Dvina», «Dødbringende» og «Djevelsk». Samlinga går i dialog med samtidspersoner – de kan være fiktive eller faktiske, og den går i dialog med Henrik Ibsens Fruen fra havet, Fritjof Nansen og Tryggve Gran. Snutten om Tryggve Gran i diktet «ELVA» er en slags kort biografi: «Tryggve Gran var Robert Scotts mann på Sydpolen i 1911» og «I 1940 melder han seg inn i Nasjonal Samling/Hva tenker han på da?» Teksten rommer også et sitat fra Gran selv om det å fly over det nordlige Russland: «et trøsteløst landskap». Det at diktene rommer flere blikk på stedene utvider diktrommene.

 

I langdiktet/syklusen «ISEN» er diktjeget i dialog med «Jim», en medreisende. Jim dominerer diktet fra Grønland med sine betraktninger om is, kvinner, liv og død. Diktet er nokså beskrivende, og det uttrykker en ambivalens til stedet. Jim blir en litt streng veiviser som leder diktjeget bort fra panegyriske landskapsbeskrivelser og svulmende metaforer:

 

Pass deg for landskapsbesjelinger

sier Jim, det er feminint

«landskapet som ligger»

du har forlest deg på Annette Kolodny

skriv rett og slett at jeg

begynner å trives med isen.

 

Diktjeget klarer allikevel ikke styre utenom poetiske sammenligninger – isflakene beskrives som «en kreftsykdom på havet/uhemmet deling/White Trash».

 

Langdiktet «SALTSJØEN» forholder seg til en reise til Salt Lake City. Her blir turen til mormonernes Family Seach Senter vel prosaisk og refererende. I mange av diktene undrer diktjeget seg over hvorfor alt er som det er. Spørsmål stilles uten at de besvares i diktene, de gis videre til leseren for videre refleksjon. Diktet rommer også en frisk påstand: «alle Ibsens kvinner er arktiske/halsen strekt ut mot nord/eeark! eeark!» Påstanden inviterer kanskje vel så mye til refleksjon som spørsmålene i diktene.

 

Det siste langdiktet, «ØYA», forholder seg til Orknøyene. Her knyttes samtida sammen med norrøne referanser – Sigurd Øysteinsson, Egil på Skar og Guttorm kunne like gjerne hørt til i sagalitteraturen som i beskrivelsene av samtida. Diktene viser at stedene både forholder seg til et nå og til en fortid, men først og fremst forholder de seg til det tolkende blikket og det sansende individet. Epilogens avslutning kan leses som en hyllest til nettopp dette og til diktet, teksten, selv: «om det er blyanten som er opphavet til den utopiske verden/om det er kullet som er grensen rundt det hele./Vi vet ikke.»

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Boel Christensen-Scheel: Kjartan Slettemarks Nixon Visions

elinlindberg8

Publisert i Kunst Pluss 1-2011

Slettemark.jpg

Ctrl+Z Publishing med bok om Kjartan Slettemark

 

 

Ctrl+Z Publishing er kunstbokforlag basert i Bergen. Forlaget er ikke-kommersielt og prosjektbasert. Det drives av kuratoren Anne Szefer Karlsen og kunstneren og kuratoren Arne Skaug Olsen.

 

–       Ctrl+Z Publishing springer på et vis ut fra miljøet rundt Flaggfabrikken, forteller Anne Szefer Karlsen. Flaggfabrikken er et kunstnerstyrt og ikke-kommersielt senter for fotografi og samtidskunst her i Bergen.

Vi, Arne Skaug Olsen og jeg hadde lenge diskutert betingelsene for publikasjon innenfor kunstfeltet; eller snarere, mangelen på forlag som gir ut bøker for og av kunstnere, kuratorer, kritikere og så videre. Kunstnere laget, og lager, i stor grad kataloger og artists books selv, men de ender opp med en meget begrenset distribusjon. Vi ønsket å dra i gang et prosjekt for å se om det gikk an å etablere en plattform for publikasjon som svarer på noen av de særegne problemstillingene for kunstfeltet, som både handler om at det er få publikasjoner, lite distribusjon og at det kritiske rommet som bøker kan være har hatt trange kår. I tillegg har det vært viktig for oss å publisere på norsk, da vi vil bidra til å utvikle fagspråket omkring samtidskunsten i Norge. Dette vil vi fortsatt holde fast på selv om vi i framtiden også vil publisere mer på engelsk.

 

Når ble Ctrl+Z etablert?

–       Våre første fanziner kom samtidig som Torpedo bokhandel åpnet i Oslo i 2005, sier Szefer Karlsen. Vi så at vi hadde sammenfallende interesser med dem, og at de ville kunne være vår distribusjonskanal i hovedstaden. Torpedo Press er våre samarbeidspartnere på Karavane-serien. I dag er det også kommet flere kunstforlag, forlag som Teknisk Industri, Arthub og Feil Forlag for å nevne noen. Kunstpublikasjon er og blir et marginalt prosjekt innenfor forlagsbransjen i Norge. Markedet for bøkene vi lager er bittelite, så en av strategiene framover blir nok å tenke mer internasjonalt fordi det er en viss interesse for såpass marginale prosjekter i utlandet. Dette betyr selvsagt at vi må publisere på engelsk i større grad.

Hvilke bøker har dere gitt ut? 

–       Den første boken vi ga ut var en artist book av Kjetil Kausland.  Men arbeidet med en bok om det selvorganiserte kunstfeltet i Norge blir vår viktigste utgivelse i forhold til det å reflektere over hvilken rolle vi ønsker å ta. Arbeidet med denne boken har pågått over lang tid og gått gjennom flere faser. Det vil ende opp som en bok publisert som del av Occational table-serien til det engelske forlaget Open Editions under tittelen Self-Organised Subjects. Den vil dermed få et mer internasjonalt perspektiv. Boken redigeres av meg, i samarbeid med den danske kuratoren Stine Hebert, sier Szefer Karlsen. Denne vil følge de to tidligere Occational table-bøkene Curating Subjects, redigert av Pau O’Neill, og Curating and The Educational Turn redigert av Paul O’Neill og Mick Wilson.

Andre viktige bøker for oss var Erlend Hammers Samlede Kunstkritikker og Lokalisert som var en antologi hvor representanter fra kunstfeltet i Bergen, kunstnere, kuratorer, institusjonsledere og akademikere ble bedt om å uttale seg i forhold til planen om en kunstbiennale i Bergen.

 Og nå gir dere ut Boel Christensen- Scheels bok Kjartan Slettemarks Nixon Visions?

–       Ja, Karavane-sereien som utgis i samarbeid med Torpedo Press er også et viktig prosjekt for Ctrl+Z nettopp i det at vi ønsker å utvide rommet for samtalen rundt kunst i offentligheten i Norge i dag. Karavane gir skribentene et annet format å forholde seg til enn de sedvanlige kunstkritikkene og katalogtekstene. Det legges til rette for en friere essayistisk form og et bredere format som gir rom for en lesning av verkenes resepsjon og betydning for utviklingen i kunstfeltet. Vi har allerede mottatt gode kritikker for dette prosjektet, og ser at det kan videreføres i mange år framover.

Det kommer minst enda en bok i Karavane-serien, i tillegg til en artist book av den colombianske kunstneren Carlos Motta i år, mens Self-Organised Subjects antageligvis blir publisert i begynnelsen av 2012.

 

 

*

 

Kan et menneske bli kunst?

Essayserien Karavane tar for seg kunstverk som har hatt innvirkning på sin samtid og utvidet kunst- og samfunnsdebatten. Karavane inviterer forfattere og skribenter fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie, kunstforståelse og begivenheter knyttet til verkene, og til å bidra med nye lese- og skrivemåter om kunst. Denne gangen er det Boel Christensen-Scheels essay Kjartan Slettemarks Nixon Visions som er utgitt i bokform.

Utgangspunktet for essayet er serien av arbeider kalt Nixon Visions, knyttet til den tidligere presidenten Richard Nixon og til Kjartan Slettemarks egen livsutfoldelse og kunstneriske praksis. Slettemark tematiserer og manipulerer i årene 1971 – 74 Nixons ansikt på plakater, i collager, i sitt eget pass – Slettemark bruker ”Nixon” som base for identitetsutforskninger, visuelle så vel som symbolske og politiske, skriver Christensen-Scheel. Hun plasserer ham først i avantgardehistorien før hun diskuterer verket gjennom konsepter som bred estetikk, performativitet, schizoanalyse og neo-eksistensialisme.

Delvis i beundring og delvis av mangel på adekvat terminologi utropes Slettemark selv til kunst, hevder Christensen-Scheel, kunstneren selv blir hovedproduktet. Men kan et menneske bli kunst? Spør hun. Mens hun gjennom essayet arbeider med å finne svar på dette presenterer hun Slettemarks kunstpraksis for leseren. Hun skriver om mediemennesket Slettemark som anvender et vell av materialer til å bearbeide omverdenen. Han bruker medier som flytende plast, kakedeig, kongler, gamle brusbokser og sin egen kropp. Christensen-Scheel knytter materialvalgene til det hun kaller ”en barokk arte povera”. Tingene har en verdi i seg selv og gjennom en kjærlighet til tingene settes de inn i en ny kontekst uten helt å måtte forlate sin tidligere væren, skriver hun. Hun knytter dette til dagens post-mediale tilstand og til kunstteoretikeren Rosalind Krauss som hevder at det multimediale og flermodale er blitt en tilstand, en forutsetning, heller enn en hendelse. Christensen-Scheel kaller dette ”bred estetikk”, det at man må kunne tenke flere sanser, medier og kontekster samtidig. Kunsten blir ikke bare en installasjon, et bilde, en politisk ytring eller en stemningsrapport – i møtet med betrakterne kompliseres kunsten ytterligere.

Christensen-Scheel skriver at Slettemark ligner en spirituell veileder, blant annet på grunn av mantraet han ofte brukte i performancene sine om å ”ta imot kunstens velsignelse”.

Den kanskje mest interessante delen av essayet er der Christensen-Scheel ser på Slettemarks kunstpraksis i forhold til Félix Guattaris schizoanalysebegrep. Guattaris økosofiske schizoanalyse har som mål å favne det Andre, det abnormale, det psykotiske, men også noe så vanlig som det unike og relasjonelle enkeltmennesket, skriver hun. Og Slettemarks personlighet er i stadig endring, den absorberer sine omgivelser, ikler seg nye drakter, men har samtidig visse kjennetegn, visse vaner og et opphav i Naustdal. Guattari ønsker å åpne for et større mangfold i den psykologiske forståelsen, og dermed for et større mangfold i vår normalitetsforståelse.

Christensen-Scheel kaller Slettemark en post-strukturalistisk kunstner og skriver at han står midt i det som representerer det som er det 20. århundrets mest sentrale endring i kunsten så vel som i kunstteorien, nemlig overføring av makt fra kunstgjenstand og kunstner til relasjonene mellom kunstgjenstand, kunstner og betrakter.

Som den forrige boken i Karavaneserien er denne også blitt svært leseverdig. Det eneste jeg savner er en liten presentasjon av essayisten.