Teater Innlandet: Katrine Bølstad: THE KNOTS

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Mørk og egenartet familiehistorie

THE KNOTS

En samtidsmusikal

Regi, koreografi, kostymedesign, manus: Katrine Bølstad

Scenografi: Gilles Berger

Dramaturg, medregi, manus: Tyra Tønnesen

Medskapende utøvere: Katrine Bølstad, Martin Gammelgaard, Øyvind Nystuen, Anne Guri Tvedt

Teater Innlandet, Hamar, 5.september 2010.

Katrine Bølstad er en særegen og interessant kunstner. Hun jobber tverrfaglig, hun er både danser, koreograf og billedkunstner. Hennes forestilling The knots er en av de første forestillingene som presenteres av Teater Innlandet. Det er lovende at det nyetablerte teateret satser på denne typen nyskapende forestillingsprosjekter. Hvis det fortsetter slik blir det spennende å følge Teater Innlandet framover.

Både kostymene og scenografien i The knots minner om forvokst leketøy, og leketøy i voksenstørrelse får som regel noe grotesk og abnormt over seg, en viss uhygge. Kostymene er laget i filt. Enkle, grafiske former. Aktørene minner om dukker med sine heldekkende, ofte vatterte, kostymer.

Forestillinga tar for seg en dysfunksjonell familie. Syk mor med tvillinger. Morens lege er far til barna. Far vil ikke bo sammen med moren og barna. Historien er både banal og tragisk. Det står i programmet at forestillinga har et snev av legeroman. Altså en enkel, sentimental historie. Jeg synes legeromanaspektet ved grunnhistorien har fått litt for stor plass. Jeg savner snev av uforutsigbarheter i historien, en noe mindre rettlinjet fortelling. The Knots gir assosiasjoner til boken Knots av forfatteren og psykiateren R.D. Laing. Diktene hans som er basert på hans eget arbeid med mellommenneskelige forhold, har noe av det jeg savner i forestillinga – det at forklaringer på at ting er blitt som de har blitt, sjelden er enkle.

Visuell styrke

Styrken i forestillinga er den visuelle fortellinga – det grotesk-eventyrlige ved rommet, kostymene og rekvisittene og de svært gode danseutøverne. Jeg liker meget godt det teatrale aspektet i The knots. Det visuelle inngir mangetydighet. Alt det organiske er pakket inn eller gjengitt kunstig. Brystmelk og blod, tarmer og bolledeig, alt er laget i filt. Det kunstgjorte gir distanse og kan si noe om den følelsesmessige avstanden som er oppstått mellom individene i familien og den manglende kontakten disse har med sitt eget følelsesliv. Uttrykket som formidles er fylt av sårhet, smerte og mørk fortvilelse.

Det blir den følelseskalde legefaren som blir the bad guy i The knots. Datterens strategi for å oppnå nærhet med far er å bli flink pike, hun studerer medisin for å bli som ham. Sønnen skjærer i kjøtt som sin far kirurgen, men sønnen skjærer i seg sjøl, han bedriver selvskading. Faren/legen gir ham tabletter i stedet for nærhet. Mor trøstespiser boller. Forestillingas enkle dramaturgi speiler en slags forstørret, abnorm barnslig lek. Samtidig er det noe ibsensk over dette med barna som må lide for fedrenes synder.

Gode dansere

Utøverne er svært uttrykksfulle dansere, i dansen når de følbart ut til publikum. Som sangere og tekstformidlere er de ikke like sterke. Musikken er laget av komponistene Thomas Eriksen, Jørgen Johnsen, Kate Havnevik og Kelley Polar. Den fungerer fint med resten av sceneuttrykket. Jeg skulle gjerne fått med meg mer av den engelske teksten, men det er noe med avleveringen av teksten i sangen som ikke fungerer helt. Den når ikke ut, opplever jeg. Musikalsk sett er det fengende. Pop/elektronika-musikken tilfører noe eterisk og vakkert til forestillinga, slik at det helhetlige uttrykket blir godt balansert. De vakre melodiene fra samtidsmusikalen og snevet av uhygge som det sceniske ga, sitter i kroppen lenge etter at forestillinga er ferdig.

Torshovteatret: August Strindberg: FADEREN

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

August Strindberg: FADEREN

Regi: Victoria H. Meirik

Torshovteatret, 1.september 2010

God vilje, men sprikende forestilling

Det virker som det ligger et sterkt behov for og ønske om å si noe vesentlig om farens og familiens posisjon i vår tid i forestillinga, men August Strindbergs tekst kommer på en måte i veien. Den blir nesten som den tvangstrøya Faderen kles på og fanges i til slutt.

Det er synd på mennesket

Strindbergs sørgespill Faderen handler om en familie fra slutten av 1800-tallet. Far i huset er Adolf – Rittmesteren (Henrik Mestad). Han er gift med Laura (Andrine Sæther). Ekteskapet deres er en krigssone. Sammen har de datteren Bertha (Karine Dokken Halsebø). Foreldrene har sterke og ulike meninger om hvordan datteren skal oppdras, de kjemper på liv og død for å få sin vilje gjennom. Det er god vilje her for å reaktualisere stykket, men prosjektet halter.

Både Strindbergs karakterer og forestillingas rollefigurer har noe sjablongaktig over seg. Faren har machomannens kjennetegn, han er opptatt av naturvitenskap og våpen – han har militær bakgrunn. Han er streng og fysisk sterk. Moren framstår som ganske svevende, hun er manipulerende, hennes seksualitet er hennes våpen. Vi kastes inn i kampen mellom kjønnene fra første stund. Alt er satt på spissen. Når både situasjonen og karakterene er så sjablongaktige gir det ikke rom for mye utvikling gjennom forestillinga. Det hele har fart og temperatur, men det blir noe overtydelig.

Teksten framstår som svært datert. Den realistiske spillestilen skurrer i forhold til samtidsuttrykket i kostymer og rekvisitter. Det er rotete og forstyrrende med tidsmarkørene. At Laura skal ha stoppet postforsendelser slik at far ikke har kontakt med verden utenfor blir forstyrrende lite troverdig. Det er da vel bare å sende en e-post eller sms for å undersøke saken i dette oppdaterte landskapet? Faderens raljering om at han ikke vet om det er han som er far til barnet blir også absurd i en slik realistisk setting med våre dagers mulighet for å ta en DNA-test. Og ved å plassere Strindbergs tekst så pladask inn i vår tid er det helt uforståelig at ikke skilsmissen mellom Adolf og Laura er overstått for lenge siden.

Gi mannen en tekst!

Intensjonene er gode. Familien som arena og problemområde vil alltid være der. Far som kommer på banen og krever mer tid med barna sine er prisverdig og aktuelt. Problematiseringen av barnet som statussymbol er også aktuelt i en tid med nykonservativisme. Temaet med foreldregenerasjonen som ønsker at barnet, den neste generasjonen, skal frelse verden og gjøre den til et stadig bedre sted, er evig.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående fine. Den purunge Karine Dokken Halsebø er troverdig, sårbar og sterk. Tone Danielsens amme er varm og moderlig. Anders Mordals feige pastor med liten autoritet, er velspilt. Endre Hellestveits doktor er fyrrig og selvsikker som en turnuskandidat. Sigurd Myhres soldat Fryd er opportunistisk og slesk. Andrine Sæther er beregnende og livsfarlig giftig. Og Henrik Mestad er svært berørende i sitt fortvilte raseri. Han viser imponerende godt hvor langt det er mulig å gå for et viljesterkt og følende menneske som er i ferd med å miste alt det har. Sterkt!

Jeg unner mannen og familien en ny velskrevet tekst. Eller en annen tilnærming til tematikken det her prøves å få fram. Faderens gråt og fortvilelse i forestillinga blir på en måte en reaksjon på at hans historie ikke finnes, blir fortalt eller uttrykt.

Øyvind Berg har oversatt prologen ”Die Befreiung des Prometheus” av Heiner Müller. Teksten går når vi kommer inn i teatersalen. Den forsvinner dessverre nesten som muzak i styret med å etablere seg på plassen sin og ta inn scenerommet. Det er synd. Noe av teksten blir gjentatt et stykke ut i stykket, men da virker den noe påklistra. Det hadde vært fint å se den bedre montert inn.

Forestillinga har absolutt flere gode elementer. Skildringa av den hatefulle uhyggen i hjemmet er sterk. Intensiteten og tettheten i scenene er også god. Men det er altså Strindberg som nekter å tilpasse seg.

Teatr Weimar: IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/ 2010

IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

Av Henrik Ibsen, i en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist.

Fra Teatr Weimar, Sverige

Regi: Linda Ritzén

Nationaltheatret, 9.september 2010.

Sjarmerende og lett undersøkende

Teatr Weimar viser en ganske tiltalende og meget mildt dekonstruert oppsetning av Gjengangere.

Av Elin Lindberg

Etter å ha sett Teatr Weimars Ibsendekonstruksjon 1 blir jeg litt i stuss om hva egentlig denne dekonstruksjonen deres egentlig består i. Ibsenparodi i trashversjon står det også i programmet. Og på hjemmesiden til Teatr Weimar er bakgrunnen for forestillingene deres stappfull av teori.

Lekenhet

Scenebildet gir et klaustrofobisk inntrykk når vi kommer inn i Malersalen på Nationaltheatret til Teatr Weimars forestilling. Tunge Chesterfieldmøbler og røde fløyelstepper fyller rommet. Trashy og parodisk? Ja, kanskje litt.

Det er Rafael Pettersson og Nils Dernevik som spiller alle rollene i stykket. De sklir fint fra den ene rollen til den andre. Kostymene er ”trashy”, de ser danderte ut. Kjoler over hverdagsklær gir et lekent preg. Jeg har sans for spillestilen deres. Den er nedpå og musikalsk. Noen av replikkene går i loop, de gjentas, fokuseres på. En del av replikkføringen gir assosiasjoner til rapmusikk, det gir et fint løft. Jeg liker også godt Jörgen Dahlqvists bearbeiding av teksten, den er tett og fin. Men den er kanskje litt for innforstått, publikum som ikke kjenner Henrik Ibsens tekst vil nok ha problemer med å følge med i svingene. Jeg har stor sans for lekenheten i oppsetninga. Skuespillernes musikalitet og følsomme pausering er flott.

Teori og praksis

Den distansen skuespillerne har til teksten er av og til kjølig, noen ganger gir den snev av humor og andre ganger viser den på en måte fram teksten. Her er det kanskje først og fremst Teater Weimar nærmer seg den ambisjonen de legger for dagen i programmet og på hjemmesida. For utgangspunktet er virkelig ambisiøst:

”Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerne kan beskue de maktstrukturer som eksisterer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.”

Store ord og tomme tønner? Måten de setter Ibsens kjønnsroller under lupen på er å mildt parodiere rollene. Det de først og fremst gjør er å framføre stykket, ganske tekstlojalt. Jeg kan ikke se at de lar oss beskue noen andre maktstrukturer og normbindinger enn de som allerede ligger i Ibsens tekst. De sier oss egentlig ikke noe nytt med stykket. Det er for så vidt helt greit, for forestillinga som Ibsenlek fungerer ok. Det gode skuespillerarbeidet løfter teksten fram. Rommet illustrerer fint stykkets gang og oppbygning, ved at mer og mer dekkes av. Et atelièr kommer til syne, og hele Malerssalen blottes. Det gir inntrykk av undersøkelse, dissekering. Men den teoretiske tyngden som det forsøkes å legge på oppsetninga gjennom tekstene som er produsert rundt den, holder allikevel ikke helt i praksis.

Det Norske Teatret: August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 – 2009

Denstorelandevegen1_mid — Foto: Fin Serck-Hanssen

Poetisk og enkelt

av Elin Lindberg

…………………………………………………………..

August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

Gjendikta av Knut Ødegård

Regi: Runar Hodne

Scenografi og kostyme: Kari Gravklev

Det Norske Teatret, 15.september 2009

…………………………………………………………..

Det er teksten som gjør mest inntrykk i dette stykket. Kari Gravklevs scenografi er poetisk, enkelheten i den gir forestillinga rom for fordypning. Regien er også enkel og skuespillerprestasjonene solide. Kostymene underbygger det drømmeaktige.

Dette Strindbergdramaet er hundre år i år og det er sjelden spilt, det har Norgespremiere på Det Norske Teateret. Det er et vandringsdrama, det har ikke egentlig noen konflikt, men er bygd opp av stasjoner eller tablåer. Vi møter rollefiguren Jegeren som begynner sin vandring blant snødekte alper før han går ned i dalen for å møte menneskene og det livet han har levd. Sverre Bentzen som Jegeren entrer scenen fra en posisjon bak publikum før teppet går opp og han konfronteres med det han har møtt på livets vei. Et enkelt grep som fungerer godt, det drømmeaktige forsterkes. Det er tydelige tråder til Strindbergs første modernistiske stykke Drömspel, blant annet med replikken ”Det er synd på menneskja”.

Figurene i stykket går inn i hverandre, de blir som deler av den samme personen, som minnene og tankene til den gamle mannen. Han møter løgnerne i Lügenwald, domskapen og de som feigt forstiller seg i Eseldorf. Han møter det dekadente og overflatiske. Og han møter den eksotiske figuren Japaneren som vil at Jegeren skal hjelpe ham å dø, han vil kremeres. Japaneren ender opp som aske i sin beste urne. Ganske bemerkelsesverdig fordi dette stykket jo er skrevet lenge før Hiroshima ble lagt i aske av atombomben. Det mest rørende og ekte møtet Jegeren har, er med barnet. Barneskuespilleren Camilla Aanonsli spiller også svært nydelig, levende og lekende.

De fleste scenene er tette og preget av enkelhet samtidig som de åpner opp for en poetisk undring. Strindberg selv var opptatt av teater, han mente at alt burde forenkles. Hodne følger her dramatikerens tanker. Spenningen mellom handling og ro holdes for det meste oppe, bare et par steder faller nærværet og tomheten får overtak, men stort sett er forestillinga velbalansert.

Eldrebølgen

Publikum på denne type kammerspill på Det Norske Teateret er ofte godt voksne mennesker. De fleste skuespillerne i denne oppsetninga er også av den eldre garde. Skuespillernes spillestil er ganske gammelmodig, ja, og Strindberg skrev jo stykket på slutten av livet sitt. Det hefter utvilsomt mye gammelt ved dette stykket, men det er ikke dødt teater. Det å ta oppgjør med sitt eget liv, gjøre opp status, kan man gjøre når som helst i livet.

Strukturen i stykket er interessant. Det er en såkalt katabasis som betyr nedgang. Dramaet starter på toppen av fjellet og vi følger hovedpersonen ned til menneskene i dalen. Denne nedgangen blir en metafor for å gå nedover i sitt eget indre, sitt eget liv. Det blir også en metafor for å gå nedover i livet. Katabasis er kjent fra tekster der helten drar ned til underverdenen – helter som Odyssevs og Vergil for eksempel. I de fleste fortellingene om Jesus drar han ned til underverdenen for så å stige opp igjen, det gjør han ikke i Jesus Christ Superstar som også spiller på Det Norske Teateret for tida. Jesus bare konstaterer her at ”alt er fullbrakt” før han dør og blir borte. Jegeren i Den store landevegen er som Den Norske Teaterets Jesus, en menneskelig figur, han kommer heller ikke til å stige opp på fjellet flere ganger. Han møter seg selv og det livet han har levd. Han forsoner seg ikke direkte med livet sitt, han klager over at han ikke kunne være den han ville være. Men han konkluder på en måte slik det gjøres i Strindbergs stykke Dödsdansen: ”Stryk över och gå vidare”.

En vellykket oppsetning der Strindbergs sterke tekst kommer til sin rett.

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 -2009

Trash, kaos, trøkk – uforutsigbarhetens estetikk

Tekstene i denne boka er like uforutsigbare og fulle av poesi og trash som Sons of Libertys forestillinger. Og som teaterforestillingene til Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso vrir boka seg lekent unna alle enkle definisjoner.

av Elin Lindberg

……………………………………………………………………………………………………………

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST. 271 + 54 sider. Oktober, 2009

……………………………………………………………………………………………………………

Sons of Liberty som består av Stina Kajaso og Lisa Lie, har siden starten i 2003 jobbet med prosjekter i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. På baksida av boka står det: ”We are a band. We do plays.” Ok. Men nå har bandet som lager forestillinger også skrevet bok. Og denne boka er mye. Den kan leses som poesi, dokumentasjon, poetikk, dramatikk/scenetekst eller kanskje som fortellinger fra innsiden av en forestilling/performance.

Boka består av et forord (”manus anus”), scenetekstene til Sons of Libertys forestillinger, et manifestaktig etterord, mye fint billedmateriale, samt bonushefte i form av tekstene til Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real.

Språket – feil er snublesteiner til nye verdener

Under åpninga av Oslo Poesifestival i oktober snakket den amerikanske poeten og litteraturviteren Charles Bernstein blant annet om ”the beauty of error”. Han dyrker feil som oppstår i skrivinga si og løfter dem fram. Dette er en strategi Sons of Liberty også bruker: ”vi jobber med feil som en gave, som gjør at noe nytt oppstår. Feilene er ofte de beste, og vi søker å alltid ha et lag av improvisasjon tilgjengelig, ovenpå et lagt manus, for å holde oss ”på alerten” i en spillesituasjon.” Lisa Lie snakker trøndersk og Stina Kajaso snakker svensk, mye av teksten er en blanding av disse språkene. Muntligheten er viktig for dem, skriver de, de arbeider med rytmen i språket og det kaotiske som oppstår når fonetisk svorsk beholdes i manusene (kanskje det er mer Sven-Ingvarsk enn svorsk?). Når fonetisk trøndersk er skrevet av en svenske eller fonetisk svensk er skrevet av en trønder kan det se slik ut:

DRACULA: Ja, jag vet jag är död, men det gjør ondt læll. Du? … Äkta smärta , det savnes, ass.

I tillegg til svorsk inneholder boka fraser fra nynorsk, engelsk, tysk, fransk, røverspråk, spansk og dansk. Språkbiter hentes fram fra alle mulige steder, språket i boka blir underliggjort. Denne underliggjøringa av språket retter oppmerksomheten mot språket sjøl og språkets grenser, i tillegg til at det manifesterer Sons of Libertys univers. Språket i boka krysser språkgrenser og knytter an til en mengde referanser. Det skaper og underbygger et trashy kaos, men Son of Libertys kaos er likevel lesbart.

Deler av forordet består av transkribert samtale. Det gir et autentisk preg. Scenetekstene er også preget av autentisitet fordi de er skrevet av aktørene selv. Sceneanvisningene blir helt annerledes enn hos dramatikere som ikke selv er skuespillere, som for eksempel hos Jon Fosse eller Arne Lygre. Hos Sons of Liberty er det masse energi i sceneanvisningene. De fungerer som skuespillerens notater til seg sjøl: Hvor beveger du deg i denne scenen? Hvor er fokus her? Noen steder blir disse sceneanvisningene kryptiske og private og ikke tilgjengelige for leseren. Beskrivelser av hva aktørene gjør fungerer som dokumentasjon av den fysiske handlinga i forestillingene og sceneanvisningene inneholder også regi: ”Kort tyggepause ved publikum, uformell stil”.

”We skipped the light fandango og gikk rett på den heavy fandangoen”

Som leser går man fra lesemåte til lesemåte gjennom boka. Fra å lese dramatikk til dokumentasjon til manifest og poetikk. Noen steder dukker det opp fine poetiske ting, andre steder ler jeg høyt og noen steder kjeder jeg meg skikkelig. For teksten går et par steder i boka på tomgang. Nå er jo dette en del av Sons of Libertys estetikk – det skal innimellom være dritdårlig. Men blant annet er bla-bla-bla om spaceship med pornotwist fra forestillinga Duell (2004) en prøvelse å lese gjennom.

Teksten med en lang monolog med Ingmar Bergman-twist fungerer imidlertid godt:

Regissøren/s: (S har en caps med en cigarr på som ser ut som en kuk, pratar stammigt som Ingmar Bergman, ser på Ls pupper, L prøver å se på Ss øyne og fokuserer på sigaren for å unngå å få sigaren i panna) Jag skulle vilja pröva en grej här nu. En kärleksscen. Jag känner att vi saknar en kärleksscen i ert projekt …

[…]

det har inget med k kön att göra manligt og kvinnligt det har ingenting med KÖN att göra det är EN JÄVLIGT ÄKTA NATURALISTISK KÄRLEKSSCEN HELT ENKELT SOM JAG GÄRNA JÄVLIGT GÄRNA SKULLE VILJA SE BARA NU HÄR OM du kunde demonstrera altså en jävla intens kärlek om du fattar vad jag menar fattar du vad jag menar?

Skuespilleren/L: (Usikker) Men alein, da?

(Tystnad)

Skuespillermakt

Son of Liberty nevner Valerie Solanas i forordet til boka som en av inspirasjonskildene sine. Solanas’ s.c.u.m.-manifest er nylig blitt aktualisert gjennom Sara Stridsbergs bok Drömfakultetet og forestillinga Valerie Solanas skal bli president i USA. Både Solanas og Sons of Liberty opererer med referanser til porno og kjønnsproblematikk. Og både Solanas og Sons of Liberty blir tatt på alvor – de blir hørt, utgitt, satt opp på Black Box Teater og på Torshovteatret, de har tilhengere og fanklubb. Men mens Solanas s.c.u.m.-manifest blir en nærmest aristokratisk, intellektuell utopi, blir Sons of Libertys satire karnevalistisk, energisk og full av trøkk og liv. Jeg tror ikke på desillusjonismen til Sons of Liberty fordi den er så full av humor, energi og livsglede. Solanas inngir ikke noe håp, hennes prosjekt er dypt rørende, men tragisk. Sons of Libertys prosjekt er fylt av fandenivoldskhet, de tilbyr et reelt alternativt univers. Og i Sons of Libertys prosjekt er det faktisk folka på gølvet som har makta over seg sjøl og produksjonsmidlene, de lager skuespillerstyrt teater. Og innimellom lager de fantastisk poesi. Sluttsekvensen av God hates Scandinavia (2006) med en dialog mellom Dracula og Ruccula er hemsk og himmelsk.

Forestillinga Swamped i sensation ble produsert i samarbeid med Torshovteatret i 2007. Her har Sons of Liberty med seg nationaltheaterskuespillerne Jan Gunnar Røise og Rolf Arly Lund, men disse to er bare statister i forestillinga – fornøyelig idé. Det er også noen fornøyelige tekstsekvenser her, for eksempel der S joiker under Ls tekst:

L: Vi så masse fisk falle fra himmelen og innså at det var Armagjedda. Vi sitter inni hvalen, byen synker. Jazz er et tegn på det. Jazz og funk. Byens sjel passerer revy. Vi er to vandringsmenn med staver og skjegg i hvalen, ved et lite campingbord, vi drikker knark-te og skjelver.

Tekstene til Swamped i sensation har mange dystopiske element. Noen er groteske og grusomme, med sekvenser om blant annet voldtekter med knuste flasker. Men selv om det finnes noen vellykkede tekstpassasjer her er nok Swamped i sensation svakest av scenetekstene i boka. Det virker som om Sons of Liberty vil lage dårlig teater her.

Sons go solo

Boka inneholder også tekstmateriale fra soloprosjektene til Kajaso og Lie.

I Lisa Lies prosjekt Skogsunderholdning (2007) dreier tekstene seg rundt underbevissthet, drømmer, paranormalitet, vold og seksualisert vold. Teksten er veldig pratete og fungerer ikke helt som litteratur, men den er ok som dokumentasjon. Jeg liker godt den uforutsigbare fantasien som skyter ut i alle retninger, mye småfint, men noe er hult.

Stina Kajasos soloprosjekt fra 2008 heter Knif. I følge Kajaso er tema her: ”Jordens undergång och en våldsam revolt mot apati”. Teksten starter med ”Note to self: Det kanske inte verkar så, men jag vill muntra upp och väcka liv.” Og jo da, teksten både muntrer opp og vekker liv – på en rocka og energisk måte.

Boka avsluttes med et manifest:”WE WILL DO ANYTHING TO AVOID BOREDOM”. Og det er ikke måte på hva Sons of Liberty vil gjøre for publikummet sitt, alt fra seksuelle tjenester, til å pusse opp huset ditt eller se på video sammen med deg – eller:

And if you are feeling like you want to experience being a woman we will call you up to tell you 70 times a day that all the things you love doing are unnatural for you. Male activities such as drinking alcohol and having sex.

Bonusbok

Som bonusmateriale til boka kommer tekster fra Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real (2009). Da jeg så denne forestillinga på Black Box Teater i vår ble jeg veldig begeistret. Jeg hadde stor sans for trashdramaturgien. Alt var blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener fulgte på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Og som jeg så på ei Dagbladforside her om dagen: ”Alle forfattere med respekt for seg selv skriver om det mytologiske landskapet.” Her var det en mannlig forfatters versjon av det amerikanske som Dagbladet siktet til, men det samme gjelder for Sons of Liberty, det er det mytologiske landskapet de hele tiden refererer til – trash og høykultur, Macbeth og My little Pony – alt med en twist.

Både dialogene og settingen i Pre sang real fikk meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minnet om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest var det slutten av Becketts tekst The Unnamable jeg kom til å tenke på: ”I can’t go on. I go on.” Det var på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holdt fram.

Ja, forestillinga Pre sang real var en perle. På mange vis. Men teksten som bok fungerer dessverre ikke så godt. Den blir for inneforstått og hermetisk. Denne teksten er preget hastverk og hadde trengt mer redigering. Den skulle kanskje heller ventet til neste utgivelse fra Sons of Liberty.