Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010
Mørk og egenartet familiehistorie
THE KNOTS
En samtidsmusikal
Regi, koreografi, kostymedesign, manus: Katrine Bølstad
Scenografi: Gilles Berger
Dramaturg, medregi, manus: Tyra Tønnesen
Medskapende utøvere: Katrine Bølstad, Martin Gammelgaard, Øyvind Nystuen, Anne Guri Tvedt
Teater Innlandet, Hamar, 5.september 2010.
Katrine Bølstad er en særegen og interessant kunstner. Hun jobber tverrfaglig, hun er både danser, koreograf og billedkunstner. Hennes forestilling The knots er en av de første forestillingene som presenteres av Teater Innlandet. Det er lovende at det nyetablerte teateret satser på denne typen nyskapende forestillingsprosjekter. Hvis det fortsetter slik blir det spennende å følge Teater Innlandet framover.
Både kostymene og scenografien i The knots minner om forvokst leketøy, og leketøy i voksenstørrelse får som regel noe grotesk og abnormt over seg, en viss uhygge. Kostymene er laget i filt. Enkle, grafiske former. Aktørene minner om dukker med sine heldekkende, ofte vatterte, kostymer.
Forestillinga tar for seg en dysfunksjonell familie. Syk mor med tvillinger. Morens lege er far til barna. Far vil ikke bo sammen med moren og barna. Historien er både banal og tragisk. Det står i programmet at forestillinga har et snev av legeroman. Altså en enkel, sentimental historie. Jeg synes legeromanaspektet ved grunnhistorien har fått litt for stor plass. Jeg savner snev av uforutsigbarheter i historien, en noe mindre rettlinjet fortelling. The Knots gir assosiasjoner til boken Knots av forfatteren og psykiateren R.D. Laing. Diktene hans som er basert på hans eget arbeid med mellommenneskelige forhold, har noe av det jeg savner i forestillinga – det at forklaringer på at ting er blitt som de har blitt, sjelden er enkle.
Visuell styrke
Styrken i forestillinga er den visuelle fortellinga – det grotesk-eventyrlige ved rommet, kostymene og rekvisittene og de svært gode danseutøverne. Jeg liker meget godt det teatrale aspektet i The knots. Det visuelle inngir mangetydighet. Alt det organiske er pakket inn eller gjengitt kunstig. Brystmelk og blod, tarmer og bolledeig, alt er laget i filt. Det kunstgjorte gir distanse og kan si noe om den følelsesmessige avstanden som er oppstått mellom individene i familien og den manglende kontakten disse har med sitt eget følelsesliv. Uttrykket som formidles er fylt av sårhet, smerte og mørk fortvilelse.
Det blir den følelseskalde legefaren som blir the bad guy i The knots. Datterens strategi for å oppnå nærhet med far er å bli flink pike, hun studerer medisin for å bli som ham. Sønnen skjærer i kjøtt som sin far kirurgen, men sønnen skjærer i seg sjøl, han bedriver selvskading. Faren/legen gir ham tabletter i stedet for nærhet. Mor trøstespiser boller. Forestillingas enkle dramaturgi speiler en slags forstørret, abnorm barnslig lek. Samtidig er det noe ibsensk over dette med barna som må lide for fedrenes synder.
Gode dansere
Utøverne er svært uttrykksfulle dansere, i dansen når de følbart ut til publikum. Som sangere og tekstformidlere er de ikke like sterke. Musikken er laget av komponistene Thomas Eriksen, Jørgen Johnsen, Kate Havnevik og Kelley Polar. Den fungerer fint med resten av sceneuttrykket. Jeg skulle gjerne fått med meg mer av den engelske teksten, men det er noe med avleveringen av teksten i sangen som ikke fungerer helt. Den når ikke ut, opplever jeg. Musikalsk sett er det fengende. Pop/elektronika-musikken tilfører noe eterisk og vakkert til forestillinga, slik at det helhetlige uttrykket blir godt balansert. De vakre melodiene fra samtidsmusikalen og snevet av uhygge som det sceniske ga, sitter i kroppen lenge etter at forestillinga er ferdig.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 