Stikkord: Elin Lindberg

Det norske teatret: Abi Morgan: BLENDVERK

elinlindberg8

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2010

 

Meisterleg dramatikk – vellykka oppsetjing

av Elin Lindberg

 

Abi Morgan: BLENDVERK

Omsetjing: Brit Bildøen

Regi: Torkil Sandsund

Scenografi: Helge Hoff Monsen

Med Ingunn Beate Øyen, Heidi Gjermundsen Broch, Nina Woxholtt og Ingrid Jørgensen Dragland

Det norske teatret, 16. Februar 2010

 

Under Veneziabiennalen i fjor fylde kunstnaren Krzysztof Wodiezko den polske paviljongen med verket Guests (Goście). Det besto av store projeksjonar som illuderte vindauge, utanfor kunne vi skimte kroppane til ”dei andre” – dei framande, namnlause, evige gjestane – dei som ikkje hadde tilgang til det eksklusive kunstrommet. I Blendverk gjer scenograf Helge Hoff Monsen et liknande grep.  De store projeksjonane på scenerommet sin bakvegg vekslar mellom å være storbyutsikt, lysande, matte flater og abstrakte menneskeliknande figurar. Vi får kjensla av å sjå ned på bylandskapet frå ei eksklusiv høgde, dei tomme flatene understrekar det klaustrofobiske  og innestengde og den abstraherte menneskemassen verker trugande. Vi blir heile tida minna om at vi og skodespelarane på scenen er innelukka i eit både kulturelt, geografisk og fysisk rom.

Abi Morgan blir sett på som ein av Storbritannias mest framståande dramatikarar, ho skriv både for teater og tv. Politikk og feminisme er ofte hovudtema hennar. Blendverk (Splendour) er eit svært interessant stykke både formelt og tematisk. Det opnar opp for viktige spørsmål både rundt det personlige og det politiske.

Vi møter fire kvinner – Micheleine, generalen si kone (Ingunn Beate Øyen), venninna hennar Genevieve (Ingrid Jørgensen Dragland), Katryn (Nina Woxholtt ) – ein fotograf som er komen for å ta eit portrett av generalen og fotografen sin tolk Gilma (Heidi Gjermundsen Broch). Medan dei ventar på generalen drikk dei chili-vodka og snakkar – forbi kvarandre, til, om, bak ryggen på, og med kvarandre. Utanfor raser krigen. Er det en revolusjon? Granatar eller fyrverkeri? Apokalypsen? Vi får ikkje svar på det. Det usagte har i det heile tatt ein viktig posisjon i stykket. Løgn, sanning. Kva er sanning? Ei sanning er at det ikkje kan finnes berre ei sann forteljing om ein situasjon eller eit liv. Alt kjem an på perspektivet. I oppsetninga bryt kvinnene kvarandre av heile tida, dei får ikkje snakka ut. Situasjonen blir stadig vekk avbrote og spela om igjen på ein ny måte. Vi ser den frå fleire sider og får utvida stykkets rom og vårt syn på karakterane. Ingenting er sikkert eller til å stole på. Fotografiet blir brukt som metafor. Det kan være både reel dokumentasjon og manipulert dokumentasjon. Ein vase i venetiansk glas blir ein annan metafor, på ein liknande måte som forteljinga knuser den stadig og må settes saman på nytt. Regien til Torkil Sandsund er, i motsetning til den skjøre vasen,  fast og fin. Blant anna er bruken av pausar med på å gjere oppsetninga musikalsk. Eg liker at det er formidlinga av sceneteksten som er i fokus her og at det er lite påfunn i regien.

Staden kan være kvar som helst. Det er ein nord/sør-konflikt her som både peikar på ein reel pågåande global konflikt og gjer assosiasjonar til Latin-Amerika/Nord-Amerika til dømes. Dystopiar frå litteratur og film skin også gjennom.

Situasjonen har noe stereotypt ved seg. Her er kvinnene samla i ein heimleg atmosfære, ei tradisjonell kvinneverd. Utanfor blir politiske avgjersler tekne – Generalen er på jobb for å underskrive noen papir. Og utanfor kvinnene sitt rom finnes krigen, revolusjonen, imperialismen – tradisjonelt sett mannlege arenaer. Karakterane er også stereotypar. Dei har forskjelleg klassebakgrunn og er i forskjellege fasar av livet. Generalen si kone har overklassekvinna sine parafernalier, ho er gift. Overklassevenninna hennar er enke. Fotografen dyrkar jobben og er single og tolken Gilma er forlova med ein soldat, ho kjem både frå underklassen og frå ”nord”, ho stel og er ikkje til å stole på. Det gjeld heile stykket, men kanskje spesielt denne karakteren Gilma – vi får vite meir og meir, men det som interesserar oss mest er det vi ikkje får vite. Gilma er ein slags overløpar, eller er ho informant, spion? Hennar grådige begjær etter overklassen sine ting speglar kanskje dei ansiktlause massane utanfor ”vindauga”. Maktkamp truger under overflata. Skodespelarane gjer gjennomgåande ein svært god jobb, dei fyller ut dei stereotype figurane og gjer dei til heile menneske. Eg skulle likevel gjerne sett at personane hadde blitt spelt endå meir komplekse, med meir rom for kontrastar i seg. Micheleine sin ”hysteriske” latter og Glima si udanna labbing er med på å gjere personane enklare og meir klisjefylde enn dei treng vere.

Samspelet er musikalsk. Det er språket også. Eg har ikkje lest Abi Morgans originaltekst, men det verker på meg som om Brit Bildøen har gjort ei fin omsetjing. Rett og slett mangefasettert og svært interessant dramatikk i ei vellykka oppsetning på Det Norske Teatret!

 

 

Dramatikkens hus: Henvendelser

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Ungt og lovende

Åpninga av Dramatikkens hus på Grønland i Oslo, med forestillinga Henvendelser, lover godt. Forestillinga som er satt sammen av elleve monologer, holder et høyt profesjonelt nivå og den peker mot en bred forståelse av hva dramatikk er og kan være.

 

av Elin Lindberg

 

”Vi har som uttrykte mål å problematisere og utvikle tekstbegrepet, innenfor en rekke sjangere, i den moderne scenekunsten.” Dette skriver Dramatikkens hus (Drh) på hjemmesida si. Full fart framover – i alle retninger. Og ja, det virker som ledertroikaen Marit Solbu, Kai Johnsen og Jon Tombre har en klok strategi – nettopp dette å stimulere utvikling av nye ideer og stemmer innenfor den sjangerbredden som finnes innen scenekunsten. Forestillinga Henvendelser speiler dette. Det gjør også den bredt sammensatte tekstkonsulentgruppen Drh har engasjert, den består blant annet av dramatikere, dramaturger, representanter fra det frie scenekunstfeltet og fra det mer tradisjonelle teateret.

 

Sidestilt dramatikk

Drh ble offisielt åpnet fjerde mars, men kvelden før var det verdenspremiere på Henvendelser.

Henvendelsen – en gest rettet i første omgang til en rekke dramatikere og forfattere med spørsmål om å produsere en tekst til en soloforestilling på om lag sju minutter, men gesten stoppet ikke ved tekstfolket, den gikk også til kunstnere innen samtidsdans, performance, komposisjon og film. Sjenerøst. Resultatet ble interessant og bredden forestillinga framviser er innbydende. Effektivt og rent får vi smakebiter på hva dramatikk kan være. Bevisstheten rundt at teksten, dramatikken, ikke nødvendigvis er hovedbestanddelen i scenekunsten er lovende. De fleste soloene i denne forestillinga består allikevel av en dramatikers tekst, satt opp av en regissør med en skuespiller som er spesialutdannet til å levere tekst.

Finn Iunkers tekst Brev til Mestad åpner forestillinga. Anna Bache-Wiig er skuespiller og Victoria Meirik har regi. Teksten er et brev til skuespilleren Henrik Mestad fra Finn Iunker, den diskuterer nettopp dette med henvendelse og fungerer som en problematisering av temaet. Reelt og fiktivt univers, hva er hva? Dramatiker henvender seg til skuespiller, bakgrunnen er at de begge ble fikk barn samme dag. Dramatiker henvender seg til sitt eget nyfødte barn – rørende og berørende om farskjærlighet. Skuespiller henvender seg til publikum. Når jeg skriver at sju minutter føltes som en evighet, er det ment som en kompliment.

Sara Johnsens tekst Legens monolog, om en ung lege som skal avtjene noen pliktår som distriktslege i ei bygd, er eksempel på at noe dramatikk er mer enn bare et materiale for ei teaterforestilling. Denne teksten er også rett og slett god litteratur.

I Flenge, tekst av Gunnar Wærness, komposisjon av Erik Dæhlin og med Silje Aker Johnsen som utøver, er tekst, lyd og det visuelle sidestilt. Lyden er interessant, smertefullt høy, men det visuelle skurrer, synes jeg. Utøveren står midt oppi tekstprojeksjonene, slik at disse ikke kan leses. Det gir et rotet preg.

Kurt Johannesens 7 Performances er ren, ren, ren. Enkel og poetisk som arbeidene hans pleier å være. En glede at denne type arbeid også er en del det Drh ønsker å presentere!

Danserne og koreografene Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal arbeider også ordløst, men det føles svært relevant at også disse er med her.

Ja, alle skal med! Til og med insektene. Kim Atle Hansen, i Kjell Mobergs regi, ironiserer over ”Teater for alle”. Småmorsomt.

Il dát leat dat eana (dette er ikkje den jorda!) er skrevet av Inga Ravna Eira. Anitta Suikkari er skuespiller og Harriet Nordlund har regi. Teksten oversettes simultant av Suikkari – et godt grep, men monologen klarer ikke helt å heve seg over en viss gammelmodighet.

I Maria Tryti Vennerøds tekst, Eg vil ha eit manus, henvender en skuespiller seg til en forfatter:

 

Hjelp

Eg treng at du høyrer

Har ikkje bedt om nokon mikrofon

 

/

 

Eg vil ha eit manus

 

Teksten hører hjemme hos Frøydis Armand i Kjersti Horns regi, den løftes perfekt på plass. Finfint!

Geir Gulliksen er som Gunnar Wærness mest kjent som lyriker, til Henvendelser har han skrevet teksten En kropp. Denne monologen løftes også av godt skuespill ved Ole Johan Skjelbred. Runar Hodne har regi. Den første delen av teksten er ganske innovervendt og fungerer mer som poesi enn dramatikk, men etter hvert løftes teksten ut i et både vart og brutalt møte med publikum. Et subjekts møte med en annens kropp. Vil subjektet denne andre kroppen godt eller ondt? Midt en grotesk passasje, et slags overgrep, snur teksten mot det komiske. En spennende og utfordrende balansegang.

Flyttemonolog av Cecilie Løveid med Ulla M. Broch i Jon Tombres regi handler om Minna som holder på med å sortere tingene sine under en flyttesjau. Hva skal hun ta med seg videre? Hva skal hun kaste? Det blir et slags oppgjør med livet, på en substansielt og dypt plan. Det berører både som tekst og som framførelse av den.

Mesteren sjølv, Jon Fosse, sist i forstillinga, men som kjent, ikke minst. Juletresong. En mann, et juletre, en juletrefot. Eindride Eidsvold. Eirik Stubø. Ja. Ja. Ja. (Stum av beundring.)

 

Ri en Fossebølge

Jon Fosse er en av verdens mest spilte samtidsdramatikere, skriver Drh, og håper på å kunne dra nytte av denne ekspansjonen dette har gitt norsk samtidsdramatikk. Fosse skriver helhetlig og leverer sitt manus til teateret, ferdig med det. Andre dramatikere er mer integrerte i hele prosessen mot den ferdige forestillinga. Det kan virke som om Drh åpner enda mer opp for ulike praksiser når det gjelder produksjon og behandling av scenetekst enn forgjengeren Det Åpne Teater gjorde. Fronter og skyttergraver finnes nok i teater- og scenetekstlandskapet i Norge. Drh belyser allerede disse motsetningene som en kreativ spenning, uten å sette en type dramatikk foran den andre. Mangfoldet lover godt.

I tillegg til mange visninger basert på ny scenetekst inviterer Drh til Talkshows. Her blir scenetekst debattert. Blant annet vil flere forfattere bli invitert for å diskutere teaterets relevans for dem.

Det kommer til å bli svært spennende å følge Drh videre. Det er bare å håpe på at huset energisk og levende fortsetter å dyrke sine ambisiøse målsetninger.

Jens Harald Eilertsen (red.): SCENESKRIFT

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Generator.png

Mangfoldig generator

av Elin Lindberg

Boka gir et godt bilde av hva som rører seg innen norsk samtidsdramatikk.

Jens Harald Eilertsen (red.): SCENESKRIFT

226 sider

Margmedia, 2009

 

Generator er et forum for scenekunstnere som vil jobbe praktisk med utforskning og utvikling av ny scenetekst. Det ble grunnlagt i 2005 av scenetekstforfatterne Liv Aakvik og Kari Saanum. Boka Sceneskrift har undertittelen 21. februar 2009. Den er i tillegg til å være en antologi som rommer åtte nye norske scenetekster, en dokumentasjon av arbeidet som ble gjort med disse tekstene nettopp denne dagen. Et fint grep som viser til at scenetekst har det best når den settes ut i live i rom og tid. Jens Harald Eilertsen skriver en generell åpningstekst, Halldis Hoaas, landets kanskje mest profilerte dramaturg, skriver personlig og innsiktsfullt om dramatikk og utvikling av ny scenetekst. Til slutt kommer en samtale mellom Liv Aakvik og Kari Saanum, der de presenterer seg selv og prosjektet. Boka har et rikt billedmateriale. Teaterfotografen Leif Gabrielsen har tatt bildene.

Boka fungerer bra som dokumentasjon og synliggjøring av prosjektet. Den viser og argumenterer for viktigheten av slike møteplasser hvor scenetekstforfattere får prøvd ut teksten sammen med skuespillere og regissører.

 

Forskjellig tematikk og form

Det som slår meg når jeg leser de åtte scenetekstene i boka er at de er så forskjellige. Et virkelig mangfold. Tekstene er på ulike stadier, noen er allerede spilt på teater, andre er under arbeid.

Kaptein Miki i transitt av Liv Aakvik handler om en togtur Oslo-Hamburg. Replikkene har energi, språket er sprettent. Teksten er overraskende og uforutsigbar. Det er en komedie med sarkasme, syrlig humor og noe buskis. Musikkvalgene er retro, eller heter det 70-talls? Dette stykket virker tett og gjennomarbeidet.

Den teksten som gjorde sterkest inntrykk var nok Hundedagene av Angela Hagen. Denne teksten, med tre karakterer på ca 10 til 13 år, åpner raskt opp til noe nytt, magisk og skremmende. Allerede synopsisen viser at Hagen har et godt grep om språket. Hun skriver på et dialektinspirert nynorsk:

 

Hundedagane e ei tid midt på sommaren då rare ting skjer; Maten rotnar, ting blir borte og dei som har drukna på havet flyt opp att.

 

Det e varmt og lufta står stille. Ei tom Oslodrosje står nede ved sjøen. Lysa e på, og batteriet e snart flatt.

 

Søskena Tom og Lise må hjelpe til i slåtten. Dei ventar på faren som skulle vore her for lenge sia. Lise har ei uro i seg. Ho leiar etter tegn på at hundedagane e verkelege og ikkje berre overtru. Tom sparer til ny sykkel og naboguten Håkon lover han tusen kroner om han hopper ned i den djupe siloen.

 

Nede i siloen opnar det seg ei ny verd; Dei tre går inn i hundedagane.

 

Teksten dreier seg rundt pubertet og omvelting i livet. Om overgangsfasene i livet som gjør at det aldri kan bli som før. Det ligger en sårhet og svært rørende ømhet i teksten. Det er veldig godt gjort å skape en slik underliggende spenning og uro med så enkle grep som Hagen benytter. Rett og slett en lovende tekst som jeg håper det blir teater av.

Kari Bunæs har skrevet Alvorlig talt. Kvinnehistorier. Den består av ni monologer. Ingeborg Eliassen har skrevet teksten Savnet fellesskap.  Boka rommer en nyversjon av Erling Kittelsens På himmelen og utdrag av Einar Schwenkes Himmelrike. Dette er anvendelige tekster om er åpne for mange former for iscenesettelse.

Lene E. Westerås’ tekst Pruggelfantutten er søt, sjarmerende og fantasifull. Kari Saanums tekst Smaken av kjærlighet inviterer inn til et stort tekstrom. Den har korthugde replikker. En elegant tekst om søt, sår og vanskelig kjærlighet. Avslutningen med et katarsistema er både vond og vakker.

Sceneskrift er en sympatisk og interessant utgivelse. Boka gir et godt bilde av hva som rører seg innen norsk samtidsdramatikk.

 

Torshovteatret og Hålogaland Teater: Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

foto Ola Røe.jpg
foto Ola Røe

Cool musikk, ucool tekst

Forestillingene er forskjellige, men begge sliter med å løfte Lars Saabye Christensens tunge tekst.

av Elin Lindberg

 

Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

Regi: Thorbjørn Harr/Sofia Juphiter

Musikere: Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien.

Torshovteatret, 4.september 2009

 

Lars Saabye Christensen: CHET BAKER SPILLER IKKE HER

Regi: Per-Olav Sørensen

Scenografi/kostyme: Pave Dobrusky

KHIO, 18. februar 2010

 

 

 

I Chet spiller ikke her på Torshovteatret står Thorbjørn Harr med musikerne Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien på scenen. Thorbjørn Harr spiller jazzsaksofonisten Daniel som kommer tilbake til klubbscenen der han døde for to timer siden, for å fortelle oss om sitt liv. Scenen er full av sigarettsneiper, tomme ølglass, et par roser – realistisk jazzklubbmiljø. Fortellinga om Daniels liv er også realistisk – og klisjefull. Etter at Harr har satt scenen kommer musikerne inn, jazzete og sløyt, de begynner å spille og Harr går ut av rolla som Daniel og inn i bandet som musiker og viser at han kan spille saksofon. Coolt. Jazzuttrykket cool betyr, i følge forestillinga, sakte, lav, passe. Føl det, men ikke vis det.

 

Svulstig tekst

Forestillinga består av fortellinga om Daniel og framføringa av jazzlåter. Fortellinga om Daniels liv handler om den kompromissløse kunstneren som ofrer alt for å perfeksjonere og utøve sin kunst. Daniel er en absolutt drittsekk med absolutt gehør, forteller Daniel alias Thorbjørn Harr. Trompetisten, sangeren og komponisten Chet Baker er hovedpersonens store ideal, da han som 13-åring hører ham på radio bestemmer han seg for at det er musiker han skal bli. Vi får høre om debuten på klubben Drum Bar og løsrivelsen fra familien – Daniel satser alt på musikken og ønsker ikke å ha noe å falle tilbake på – ” den som faller tilbake, faller”, sier han. Musikken er hans fokuseringspunkt i livet. Musikerlivet leves på turne fra det ene hotellrommet til det neste, alle like. Endestasjonen blir Hotell Terminus, der forestillingas eneste eksotiske karakter befinner seg i form av en fornøyelig, nordnorsk resepsjonist som sitter og leser en bok om medisinsk moral. Han fungerer som en slags St. Peter-figur og de ikke navngitte værelsespikene som en slags engler. Rammen om dette livets siste hotellopphold løfter teksten litt. Ellers er ikke teksten cool nok. Den er ikke sakte, lav, passe. Den er bråkete og overfylt av metaforer. Teksten vil liksom altfor sterkt være cool. Saabye Christensens prosa er ofte svært metaforrik, det kan være mer eller mindre vellykka. I romanen Beatles har språket hans innhold og spenning, denne boka er jo også sett på som noe av det beste som er skrevet av prosa på norsk, mens i siste del av trilogien denne boka er en del av – Bisettelsen – blir dette språket bare tomme tønner, det blir svulstig og pompøst. Det er tendensen til sentimental svulstighet som blir problemet med teksten i forestillinga.

 

Sensuell musikk

Det er også lett å dra paralleller til Verdiløse menn, skrevet av Christoffer Nilsen. Det var en rockemusikal, dette er en jazzmusikal. Historien i denne forestillinga griper ikke like sterkt som den i Verdiløse menn, vi kommer ikke helt inn i mennesket Daniel. Det er kanskje også noe med Harrs spillestil som gjør at Daniel ikke når helt fram, han spiller liksom med filter, det blir kjølig, ikke coolt. Men grunnen er allikevel først og fremst at teksten om karakteren Daniel ikke framstår som interessant nok. På samme måte som i Verdiløse menn er musikerne autentiske musikere, dyktige musikere. De spiller, men de spiller ikke. Dette autentiske liker jeg godt. Harr går ut av rolla som Daniel når han spiller sax og synger. Det er coolt. Harr spiller sax og synger enkelt, men fint og sympatisk og det går rett hjem hos publikum. Han tilfører jazzen tilgjengelighet og publikumsvennlighet. Gjennom musikken forteller han et eller annet vesentlig om hjerte-smerte, det er uvesentlig hva den amerikanske musikkteksten egentlig handler om. Harr skaper her en nydelig kontakt med publikum, han gjør deg som publikum til noe, noe spesielt – han spiller spesielt til deg. Sensuelt og coolt.

Lengden på forestillinga er også cool nok, akkurat passe.

Chet Baker spiller ikke her

Hålogaland Teater har også satt opp Chet Baker spiller ikke her. Ketil Høegh har her rollen som Daniel. Faren (Bjørn Sundquist), kona (Anneke von der Lippe), resepsjonisten (Fridtjov Såheim) og en kritiker (Ingar Helge Gimle) er med på film som projiseres på bakveggen og på flater på musikkinstrumentene. Handlingen er den samme som på Torshovteatret.

Per-Olav Sørensen kan lage film. Godt instruert, fine utsnitt. Scenerommet er rent og pent. Smakfullt. Men er dette en scene for jazz? Det er jo nærmest helt sterilt. Høegh spiller tradisjonelt og litt traust, i og for seg ikke noe galt i det. Noen få øyeblikk får han være alene på scenen, uten filmprojeksjoner, her oppstår noen rørende øyeblikk av menneskelig ensomhet. Men skuespilleren blir i forestillinga gjennomgående overvåket – av Gud, i Lars Saabye Christensens skikkelse. Han er på film og uangripelig. Projeksjonen får forfatteren til å minne om en hauk som ser ned på scenen. Forfatteren får predike sin pompøse tekst i fred. Blant annet sier han noe slikt som at ingenting er så pinlig og upassende som en artist som viser seg som det han er, bare en ynkelig person. Forfatteren er her formanende og som en gammeltestamentlig Gud kommer han med et bud om at skuespilleren skal holde seg på matta og holde seg til det skrevne ordet. Det er som jeg sitter og ønsker at skuespilleren skal trosse denne guden og bryte ut av forestillinga et øyeblikk og fortelle publikum: ”Hei, æ e Ketil Høegh, femti år, skuespiller, dette e det æ blir satt til – å spille en middelmådig musiker. Æ spør mæ: E det verd det?” Skuespilleren er veloppdragen, han bryter selvfølgelig ikke ut og blir privat. Forestillinga er trygg og ganske risikofri.

 

Teater Innlandet: BRUKSANVISNINGEN og Snøen som falt

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Ikke helt i mål med netthandel og snømangel

 

BRUKSANVISNINGEN

Idé og manus. Harald Hoaas og Eugenio B. Morales

Regi: Harald Hoaas

Skuespiller: Eugenio B. Morales

Teater Innlandet, Trevatn, 20.september 2010

 

SNØEN SOM FALT

Konsept og regi: Karen Røise Kielland

Teater Innlandet, Gjøvik, 29.september 2010

 

I Bruksanvisningen møter vi ungkaren Martin Polento som har kjøpt seg datamaskin og oppdaget alt det fantastiske han kan skaffe seg gjennom netthandel. Det dukker opp både dansematte, elektrisk hammer og grill. Det dukker også opp spennende eposter fra Olga og Tamara.

Eugenio B. Morales er klovn, opprinnelig fra Chile. Karakteren han spiller i denne forestillinga har nettopp klovnens særtrekk. Klovnen er ofte en tragisk figur – her en ensom, slaskete ungkar med dårlig hygiene. Livets brutalitet og grusomhet setter ikke merker på en klovn. Han kan stikke fingeren i en stikkontakt og slå seg kraftig i hodet uten at det får særlige konsekvenser. Klovnen er usårlig.

Forestillinga i Trevatn Samfunnshus i Søndre Land hadde både et lokalt og et universelt preg. Denne type fysisk komikk har røtter tilbake til antikken og den lever i beste velgående i dag. Bruksanvisningen kunne passet like godt inn på et torg i Sør-Italia, eller kanskje i Sør-Amerika som på Trevatn Samfunnshus. Jeg tror publikum ville forholdt seg til forestillinga på noenlunde samme måte. Publikum ler høyt av den kjønnslige humoren og kommer med høylydte kommentarer: ”Gikk sikringa?”, ”Nå vart det lyst att”, ”litt a en dag!”, ”huffamei”, ”å-gu-bevare-mei-væl-a”,  ”nå er’n rolig”, ”no kjæm a Olga! Nei, hu andre!”

Det er ingen tvil om at Morales er et talent når det gjelder klovning og fysisk humor. Forestillinga har fine momenter. Jeg likte spesielt godt cowboytemaet hans – lekent og morsomt. Teksten og ideen fungerer, men selve forestillinga kunne vært bearbeidet mer. Noe av det viktigste i klovnearbeid er timingen. Her må det balanseres svært musikalsk for at komikken skal fungere. Morales kunne gitt momentene litt mer tid og vært enda mer presis i gagsene. Dette er kanskje først og fremst et regiproblem, men ideen er ikke nok, en slik form krever perfekt presisjon.

 

Snøen som falt

Snøen som falt er en co-produksjon mellom Teater Innlandet og det nederlandske Hetveem Teater. Forestillinga blir presentert som en ”nostalgisk science fiction-forestilling”. Vi møter to mennesker, en kvinne og en mann, som holder til på en værstasjon i 2040. Snø og is er forsvunnet og det samme er meteorologen Kristen Gislefoss. De to menneskene holder det gående med å minnes været som var og spille værmeldingssnutter med Kristen Gislefoss. To barn er også med i forestillinga, de framstår som de voksnes minner om sin paradisiske barndom med ekte snø.

Scenografien i forestillinga, et slags studio, er veldig 2010 med IKEA-lampe og Rema 1000-plastposer. Ikke mye viser at dette er en værstasjon anno 2040. Aktørene gir i forestillinga en slags index over aktiviteter som forbindes med snø: Skøyting, bæring av ski på skulder, snøballkasting, aking på akebrett, snøhulegraving etc. I glimt får vi se barna som illuderer lek i ekte snø. Det spilles på patos og nostalgi. For det meste framstår dette som løsrevne ideer uten særlig teatral sammenheng, men det er potensiale i Karen Røise Kiellands arbeid, for et par steder er det snev av virkelig poesi. I en sekvens der kvinnen skøyter og mannen kaster hvite plastposer skapes en fortettet og inderlig stemning. Og scenen der mannen åpner et lite kjøleskap og stemmen til en gammel dame kommer ut i rommet sammen med lyset fra kjøleskapet, er fin. Den gamle damen snakker i loop om hvor koselig de hadde det i snøhuler. Det er både rørende og morsomt. Et annet poetisk øyeblikk som fungerer, er barna i et lek-med-akebrett-tablå. Det klarer å fange en nostalgi og åpne opp mot et godt, gammelt minne. Det får meg til å tenke på vinterbildene til Pieter Breughel i serien ”De tolv måneder” (1565), et særegent bilde fra en forgangen tid med ekstrem kulde.

Mange av elementene i Snøen som falt er interessante, for eksempel bruken av Yoko Onos sang ”Listen, the snow is falling”, det er noe så utrolig snøaktig og fragilt over Onos framføring av sangen, det hadde vært spennende å se et bedre møte med den i forestillinga. I en av tekstene rundt forestillinga brukes et sitat fra filmen Blade Runner (Ridley Scott, 1982). I denne filmen som i mange andre framtidsdystopier, regner det hele tida. Sitatet: ”All those moments will be lost in time, like tears in rain”. Patosfylt og ganske sentimentalt, men fint. Det er vel først og fremst denne poetiske formuleringsevnen jeg stort sett savner i Snøen som falt.

 

 

Teater Innlandet videre?

Flere aktører i de tre forestillingene jeg har sett av Teater Innlandet kommer fra eller har base utenfor Norge. Det gir et interessant spenn og gir håp om at teatret fortsatt retter blikket utover, forbi Oslo, og henter inn internasjonale kunstnere i tillegg til å satse på lokale krefter. Innlandsfolk som folk flest, er nok interesserte i andre ting enn bare poteter og snøen som falt i fjor, det er å håpe teatret strekker seg og gir publikum enda større utfordringer og enda bedre kvalitet. Og vi får håpe at teatrets nye ledelse ikke gjør Innlandet Teater så bredt at det flyter ut og ikke får noen tydelig profil. Både repertoarmessig og kvalitetsmessig har teatret mye å gå på. Det blir spennende å følge med og se om teatret tar valg som er interessante og modige nok til å være relevante for publikum fra både by og innland.