Teater Innlandet: BRUKSANVISNINGEN og Snøen som falt

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Ikke helt i mål med netthandel og snømangel

 

BRUKSANVISNINGEN

Idé og manus. Harald Hoaas og Eugenio B. Morales

Regi: Harald Hoaas

Skuespiller: Eugenio B. Morales

Teater Innlandet, Trevatn, 20.september 2010

 

SNØEN SOM FALT

Konsept og regi: Karen Røise Kielland

Teater Innlandet, Gjøvik, 29.september 2010

 

I Bruksanvisningen møter vi ungkaren Martin Polento som har kjøpt seg datamaskin og oppdaget alt det fantastiske han kan skaffe seg gjennom netthandel. Det dukker opp både dansematte, elektrisk hammer og grill. Det dukker også opp spennende eposter fra Olga og Tamara.

Eugenio B. Morales er klovn, opprinnelig fra Chile. Karakteren han spiller i denne forestillinga har nettopp klovnens særtrekk. Klovnen er ofte en tragisk figur – her en ensom, slaskete ungkar med dårlig hygiene. Livets brutalitet og grusomhet setter ikke merker på en klovn. Han kan stikke fingeren i en stikkontakt og slå seg kraftig i hodet uten at det får særlige konsekvenser. Klovnen er usårlig.

Forestillinga i Trevatn Samfunnshus i Søndre Land hadde både et lokalt og et universelt preg. Denne type fysisk komikk har røtter tilbake til antikken og den lever i beste velgående i dag. Bruksanvisningen kunne passet like godt inn på et torg i Sør-Italia, eller kanskje i Sør-Amerika som på Trevatn Samfunnshus. Jeg tror publikum ville forholdt seg til forestillinga på noenlunde samme måte. Publikum ler høyt av den kjønnslige humoren og kommer med høylydte kommentarer: ”Gikk sikringa?”, ”Nå vart det lyst att”, ”litt a en dag!”, ”huffamei”, ”å-gu-bevare-mei-væl-a”,  ”nå er’n rolig”, ”no kjæm a Olga! Nei, hu andre!”

Det er ingen tvil om at Morales er et talent når det gjelder klovning og fysisk humor. Forestillinga har fine momenter. Jeg likte spesielt godt cowboytemaet hans – lekent og morsomt. Teksten og ideen fungerer, men selve forestillinga kunne vært bearbeidet mer. Noe av det viktigste i klovnearbeid er timingen. Her må det balanseres svært musikalsk for at komikken skal fungere. Morales kunne gitt momentene litt mer tid og vært enda mer presis i gagsene. Dette er kanskje først og fremst et regiproblem, men ideen er ikke nok, en slik form krever perfekt presisjon.

 

Snøen som falt

Snøen som falt er en co-produksjon mellom Teater Innlandet og det nederlandske Hetveem Teater. Forestillinga blir presentert som en ”nostalgisk science fiction-forestilling”. Vi møter to mennesker, en kvinne og en mann, som holder til på en værstasjon i 2040. Snø og is er forsvunnet og det samme er meteorologen Kristen Gislefoss. De to menneskene holder det gående med å minnes været som var og spille værmeldingssnutter med Kristen Gislefoss. To barn er også med i forestillinga, de framstår som de voksnes minner om sin paradisiske barndom med ekte snø.

Scenografien i forestillinga, et slags studio, er veldig 2010 med IKEA-lampe og Rema 1000-plastposer. Ikke mye viser at dette er en værstasjon anno 2040. Aktørene gir i forestillinga en slags index over aktiviteter som forbindes med snø: Skøyting, bæring av ski på skulder, snøballkasting, aking på akebrett, snøhulegraving etc. I glimt får vi se barna som illuderer lek i ekte snø. Det spilles på patos og nostalgi. For det meste framstår dette som løsrevne ideer uten særlig teatral sammenheng, men det er potensiale i Karen Røise Kiellands arbeid, for et par steder er det snev av virkelig poesi. I en sekvens der kvinnen skøyter og mannen kaster hvite plastposer skapes en fortettet og inderlig stemning. Og scenen der mannen åpner et lite kjøleskap og stemmen til en gammel dame kommer ut i rommet sammen med lyset fra kjøleskapet, er fin. Den gamle damen snakker i loop om hvor koselig de hadde det i snøhuler. Det er både rørende og morsomt. Et annet poetisk øyeblikk som fungerer, er barna i et lek-med-akebrett-tablå. Det klarer å fange en nostalgi og åpne opp mot et godt, gammelt minne. Det får meg til å tenke på vinterbildene til Pieter Breughel i serien ”De tolv måneder” (1565), et særegent bilde fra en forgangen tid med ekstrem kulde.

Mange av elementene i Snøen som falt er interessante, for eksempel bruken av Yoko Onos sang ”Listen, the snow is falling”, det er noe så utrolig snøaktig og fragilt over Onos framføring av sangen, det hadde vært spennende å se et bedre møte med den i forestillinga. I en av tekstene rundt forestillinga brukes et sitat fra filmen Blade Runner (Ridley Scott, 1982). I denne filmen som i mange andre framtidsdystopier, regner det hele tida. Sitatet: ”All those moments will be lost in time, like tears in rain”. Patosfylt og ganske sentimentalt, men fint. Det er vel først og fremst denne poetiske formuleringsevnen jeg stort sett savner i Snøen som falt.

 

 

Teater Innlandet videre?

Flere aktører i de tre forestillingene jeg har sett av Teater Innlandet kommer fra eller har base utenfor Norge. Det gir et interessant spenn og gir håp om at teatret fortsatt retter blikket utover, forbi Oslo, og henter inn internasjonale kunstnere i tillegg til å satse på lokale krefter. Innlandsfolk som folk flest, er nok interesserte i andre ting enn bare poteter og snøen som falt i fjor, det er å håpe teatret strekker seg og gir publikum enda større utfordringer og enda bedre kvalitet. Og vi får håpe at teatrets nye ledelse ikke gjør Innlandet Teater så bredt at det flyter ut og ikke får noen tydelig profil. Både repertoarmessig og kvalitetsmessig har teatret mye å gå på. Det blir spennende å følge med og se om teatret tar valg som er interessante og modige nok til å være relevante for publikum fra både by og innland.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s