Jens Harald Eilertsen (red.): SCENESKRIFT

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Mangfoldig generator

av Elin Lindberg

Boka gir et godt bilde av hva som rører seg innen norsk samtidsdramatikk.

Jens Harald Eilertsen (red.): SCENESKRIFT

226 sider

Margmedia, 2009

 

Generator er et forum for scenekunstnere som vil jobbe praktisk med utforskning og utvikling av ny scenetekst. Det ble grunnlagt i 2005 av scenetekstforfatterne Liv Aakvik og Kari Saanum. Boka Sceneskrift har undertittelen 21. februar 2009. Den er i tillegg til å være en antologi som rommer åtte nye norske scenetekster, en dokumentasjon av arbeidet som ble gjort med disse tekstene nettopp denne dagen. Et fint grep som viser til at scenetekst har det best når den settes ut i live i rom og tid. Jens Harald Eilertsen skriver en generell åpningstekst, Halldis Hoaas, landets kanskje mest profilerte dramaturg, skriver personlig og innsiktsfullt om dramatikk og utvikling av ny scenetekst. Til slutt kommer en samtale mellom Liv Aakvik og Kari Saanum, der de presenterer seg selv og prosjektet. Boka har et rikt billedmateriale. Teaterfotografen Leif Gabrielsen har tatt bildene.

Boka fungerer bra som dokumentasjon og synliggjøring av prosjektet. Den viser og argumenterer for viktigheten av slike møteplasser hvor scenetekstforfattere får prøvd ut teksten sammen med skuespillere og regissører.

 

Forskjellig tematikk og form

Det som slår meg når jeg leser de åtte scenetekstene i boka er at de er så forskjellige. Et virkelig mangfold. Tekstene er på ulike stadier, noen er allerede spilt på teater, andre er under arbeid.

Kaptein Miki i transitt av Liv Aakvik handler om en togtur Oslo-Hamburg. Replikkene har energi, språket er sprettent. Teksten er overraskende og uforutsigbar. Det er en komedie med sarkasme, syrlig humor og noe buskis. Musikkvalgene er retro, eller heter det 70-talls? Dette stykket virker tett og gjennomarbeidet.

Den teksten som gjorde sterkest inntrykk var nok Hundedagene av Angela Hagen. Denne teksten, med tre karakterer på ca 10 til 13 år, åpner raskt opp til noe nytt, magisk og skremmende. Allerede synopsisen viser at Hagen har et godt grep om språket. Hun skriver på et dialektinspirert nynorsk:

 

Hundedagane e ei tid midt på sommaren då rare ting skjer; Maten rotnar, ting blir borte og dei som har drukna på havet flyt opp att.

 

Det e varmt og lufta står stille. Ei tom Oslodrosje står nede ved sjøen. Lysa e på, og batteriet e snart flatt.

 

Søskena Tom og Lise må hjelpe til i slåtten. Dei ventar på faren som skulle vore her for lenge sia. Lise har ei uro i seg. Ho leiar etter tegn på at hundedagane e verkelege og ikkje berre overtru. Tom sparer til ny sykkel og naboguten Håkon lover han tusen kroner om han hopper ned i den djupe siloen.

 

Nede i siloen opnar det seg ei ny verd; Dei tre går inn i hundedagane.

 

Teksten dreier seg rundt pubertet og omvelting i livet. Om overgangsfasene i livet som gjør at det aldri kan bli som før. Det ligger en sårhet og svært rørende ømhet i teksten. Det er veldig godt gjort å skape en slik underliggende spenning og uro med så enkle grep som Hagen benytter. Rett og slett en lovende tekst som jeg håper det blir teater av.

Kari Bunæs har skrevet Alvorlig talt. Kvinnehistorier. Den består av ni monologer. Ingeborg Eliassen har skrevet teksten Savnet fellesskap.  Boka rommer en nyversjon av Erling Kittelsens På himmelen og utdrag av Einar Schwenkes Himmelrike. Dette er anvendelige tekster om er åpne for mange former for iscenesettelse.

Lene E. Westerås’ tekst Pruggelfantutten er søt, sjarmerende og fantasifull. Kari Saanums tekst Smaken av kjærlighet inviterer inn til et stort tekstrom. Den har korthugde replikker. En elegant tekst om søt, sår og vanskelig kjærlighet. Avslutningen med et katarsistema er både vond og vakker.

Sceneskrift er en sympatisk og interessant utgivelse. Boka gir et godt bilde av hva som rører seg innen norsk samtidsdramatikk.