Dramatikkens hus: Henvendelser

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Ungt og lovende

Åpninga av Dramatikkens hus på Grønland i Oslo, med forestillinga Henvendelser, lover godt. Forestillinga som er satt sammen av elleve monologer, holder et høyt profesjonelt nivå og den peker mot en bred forståelse av hva dramatikk er og kan være.

 

av Elin Lindberg

 

”Vi har som uttrykte mål å problematisere og utvikle tekstbegrepet, innenfor en rekke sjangere, i den moderne scenekunsten.” Dette skriver Dramatikkens hus (Drh) på hjemmesida si. Full fart framover – i alle retninger. Og ja, det virker som ledertroikaen Marit Solbu, Kai Johnsen og Jon Tombre har en klok strategi – nettopp dette å stimulere utvikling av nye ideer og stemmer innenfor den sjangerbredden som finnes innen scenekunsten. Forestillinga Henvendelser speiler dette. Det gjør også den bredt sammensatte tekstkonsulentgruppen Drh har engasjert, den består blant annet av dramatikere, dramaturger, representanter fra det frie scenekunstfeltet og fra det mer tradisjonelle teateret.

 

Sidestilt dramatikk

Drh ble offisielt åpnet fjerde mars, men kvelden før var det verdenspremiere på Henvendelser.

Henvendelsen – en gest rettet i første omgang til en rekke dramatikere og forfattere med spørsmål om å produsere en tekst til en soloforestilling på om lag sju minutter, men gesten stoppet ikke ved tekstfolket, den gikk også til kunstnere innen samtidsdans, performance, komposisjon og film. Sjenerøst. Resultatet ble interessant og bredden forestillinga framviser er innbydende. Effektivt og rent får vi smakebiter på hva dramatikk kan være. Bevisstheten rundt at teksten, dramatikken, ikke nødvendigvis er hovedbestanddelen i scenekunsten er lovende. De fleste soloene i denne forestillinga består allikevel av en dramatikers tekst, satt opp av en regissør med en skuespiller som er spesialutdannet til å levere tekst.

Finn Iunkers tekst Brev til Mestad åpner forestillinga. Anna Bache-Wiig er skuespiller og Victoria Meirik har regi. Teksten er et brev til skuespilleren Henrik Mestad fra Finn Iunker, den diskuterer nettopp dette med henvendelse og fungerer som en problematisering av temaet. Reelt og fiktivt univers, hva er hva? Dramatiker henvender seg til skuespiller, bakgrunnen er at de begge ble fikk barn samme dag. Dramatiker henvender seg til sitt eget nyfødte barn – rørende og berørende om farskjærlighet. Skuespiller henvender seg til publikum. Når jeg skriver at sju minutter føltes som en evighet, er det ment som en kompliment.

Sara Johnsens tekst Legens monolog, om en ung lege som skal avtjene noen pliktår som distriktslege i ei bygd, er eksempel på at noe dramatikk er mer enn bare et materiale for ei teaterforestilling. Denne teksten er også rett og slett god litteratur.

I Flenge, tekst av Gunnar Wærness, komposisjon av Erik Dæhlin og med Silje Aker Johnsen som utøver, er tekst, lyd og det visuelle sidestilt. Lyden er interessant, smertefullt høy, men det visuelle skurrer, synes jeg. Utøveren står midt oppi tekstprojeksjonene, slik at disse ikke kan leses. Det gir et rotet preg.

Kurt Johannesens 7 Performances er ren, ren, ren. Enkel og poetisk som arbeidene hans pleier å være. En glede at denne type arbeid også er en del det Drh ønsker å presentere!

Danserne og koreografene Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal arbeider også ordløst, men det føles svært relevant at også disse er med her.

Ja, alle skal med! Til og med insektene. Kim Atle Hansen, i Kjell Mobergs regi, ironiserer over ”Teater for alle”. Småmorsomt.

Il dát leat dat eana (dette er ikkje den jorda!) er skrevet av Inga Ravna Eira. Anitta Suikkari er skuespiller og Harriet Nordlund har regi. Teksten oversettes simultant av Suikkari – et godt grep, men monologen klarer ikke helt å heve seg over en viss gammelmodighet.

I Maria Tryti Vennerøds tekst, Eg vil ha eit manus, henvender en skuespiller seg til en forfatter:

 

Hjelp

Eg treng at du høyrer

Har ikkje bedt om nokon mikrofon

 

/

 

Eg vil ha eit manus

 

Teksten hører hjemme hos Frøydis Armand i Kjersti Horns regi, den løftes perfekt på plass. Finfint!

Geir Gulliksen er som Gunnar Wærness mest kjent som lyriker, til Henvendelser har han skrevet teksten En kropp. Denne monologen løftes også av godt skuespill ved Ole Johan Skjelbred. Runar Hodne har regi. Den første delen av teksten er ganske innovervendt og fungerer mer som poesi enn dramatikk, men etter hvert løftes teksten ut i et både vart og brutalt møte med publikum. Et subjekts møte med en annens kropp. Vil subjektet denne andre kroppen godt eller ondt? Midt en grotesk passasje, et slags overgrep, snur teksten mot det komiske. En spennende og utfordrende balansegang.

Flyttemonolog av Cecilie Løveid med Ulla M. Broch i Jon Tombres regi handler om Minna som holder på med å sortere tingene sine under en flyttesjau. Hva skal hun ta med seg videre? Hva skal hun kaste? Det blir et slags oppgjør med livet, på en substansielt og dypt plan. Det berører både som tekst og som framførelse av den.

Mesteren sjølv, Jon Fosse, sist i forstillinga, men som kjent, ikke minst. Juletresong. En mann, et juletre, en juletrefot. Eindride Eidsvold. Eirik Stubø. Ja. Ja. Ja. (Stum av beundring.)

 

Ri en Fossebølge

Jon Fosse er en av verdens mest spilte samtidsdramatikere, skriver Drh, og håper på å kunne dra nytte av denne ekspansjonen dette har gitt norsk samtidsdramatikk. Fosse skriver helhetlig og leverer sitt manus til teateret, ferdig med det. Andre dramatikere er mer integrerte i hele prosessen mot den ferdige forestillinga. Det kan virke som om Drh åpner enda mer opp for ulike praksiser når det gjelder produksjon og behandling av scenetekst enn forgjengeren Det Åpne Teater gjorde. Fronter og skyttergraver finnes nok i teater- og scenetekstlandskapet i Norge. Drh belyser allerede disse motsetningene som en kreativ spenning, uten å sette en type dramatikk foran den andre. Mangfoldet lover godt.

I tillegg til mange visninger basert på ny scenetekst inviterer Drh til Talkshows. Her blir scenetekst debattert. Blant annet vil flere forfattere bli invitert for å diskutere teaterets relevans for dem.

Det kommer til å bli svært spennende å følge Drh videre. Det er bare å håpe på at huset energisk og levende fortsetter å dyrke sine ambisiøse målsetninger.