Stikkord: Elin Lindberg

Thore Eithun Helland: Natta blir til regn

elinlindberg8

Publisert i Nationen 19.desember 2008.

Natta-blir-til-regn_c3425d3a-e18f-4fa9-a881-90b0a16b9419_1024x1024.jpg

Oppgjør med fortida

Natta blir til regn er Thore Eithun Hellands andre roman. Her møter vi Karl, han arbeider i et stort advokatfirma i Oslo, der han har utsikter til å bli partner i nærmeste framtid. Han er gift med Marie som han gikk på ungdomsskole sammen med i Øystese. Karl framstår som en vellykka kar og han virker fornøyd med livet, men Karls godt fungerende liv i romanens begynnelse er bare en tynn ferniss over en mørkere fortid som vi får innblikk i utover i boka.

Karls advokatkontor tar vanligvis ikke farskapssaker, men det gjøres et unntak for en venn av sjefen, Karl får saken. En gift rørlegger fra Moss med et ufordelaktig ytre, mener han er lurt av et lesbisk par. De krever ham for barnebidrag etter en heftig natt på et hotellrom. Dette er bare en av mange farskapshistorier i boka. Karl er selv stefar, men han har et dårlig forhold til Maries sønn fra forrige ekteskap. En kollega kommer i en posisjon der hun kan presse Karl til å gjøre henne gravid med et barn hun ikke vil at han skal ha kontakt med. Og Karl har også selv en far som tar stor plass i Karls bevissthet. Karl skriver etter arbeidstid på advokatkontoret på en roman om sin barndom (Thore Eithun Helland jobber også selv som advokat i Oslo, blir det opplyst om på smussomslagets innbrett). Karl skriver seg gjennom et oppgjør med foreldrene og oppveksten. I begynnelsen syntes jeg dette grepet med en romanfigur som skriver en roman ikke var helt heldig. Det hadde kanskje fungert like godt med direkte tilbakeblikk på barndommen. Etter hvert i lesinga av boka ble dette grepet lettere å akseptere som en slags terapi for Karl.

I begynnelsen av boka fikk jeg assosiasjoner til film noir og hardkokt kriminallitteratur, kanskje med et lite hint av Gunnar Staalesen. Men sjangertilhørigheten forandret seg underveis i lesinga. ”Retro” er et litt for velbrukt ord, men det er allikevel det som faller meg inn. Sjangeren boka etter hvert forholder seg til er en slags 70-tallsretro – her tas problemer opp til debatt, på en sosialrealistisk måte. Dette minner om den problemlitteraturen som det var så mye av på 70-tallet. At hovedpersonens barndom er lagt til 70-tallet styrker denne følelsen. Det handler om å bygge livet på en eller flere løgner og det handler om menn og vold. Hvorfor slår Karl? Hvorfor er han så voldelig? Hvorfor klarer han ikke å kontrollere sinnet sitt? Eithun Helland skriver mer om motivasjonen for handlig enn direkte action. Han skriver om mennesker som beveger seg i sine egne mønstre, i sirkler. Og som far, så sønn. Det ligger mye biologisk determinisme til grunn her. Vold kommer til å avle vold. Vår tids masseslagsmål og tilfeldig vold kan bare gå hjem og legge seg – den kan ikke måle seg med voldeligheten i Øystese-traktene på 70-tallet. Der gikk det for seg på ungdomsskoleavslutningsfestene. I disse beskrivelsene av 70-tallet på bygda er Eithun Helland god. Jeg har faktisk ikke lest så fine skildringer av pønkens inntog på bygda før.

Språket i Natta blir til regn flyter stort sett fint, men av og til kan det være litt kantete. Overgangen frå nåtid i romanen til Karls barndom er keitete noen steder. Noen av tidsmarkørene blir også vel søkte. For eksempel referansene til Akp-ml-miljøet, der Karls far blir overvåket av naboen som rapporterer jevnlig til politiet. Denne naboen er Maries far og får helt rett i påstandene sine i begynnelsen av boka om at det kommer til å gå skikkelig ille med Karl. Thore Eithun Helland har skrevet en fin underholdningsroman

Arne Garvang: Muffe 3

elinlindberg8

Anmeldelse av Muffe 3 av Arne Garvang. Publisert 13.februar 2009 i Nationen.

Muffe.jpg

Spenning, humor og romantikk

Skoda Octavia Combi er Arne Garvangs tredje bok om tenåringen Muffe. Muffe heter egentlig Mons Ulrik Ferdinand André og han bor sammen med faren sin i Drammen. Familieforholdene er noe uklare både for hovedpersonen og faren, og for leserne. Moren er på retreat i Berlevåg og faren er kanskje sammen med Bodil, eller Bomba som hun kalles. I denne boka reiser Muffe og faren på sommerferie til ei hytte på Nordseter ved Lillehammer. Heldigvis er Nille, bestevenninna til Muffe, på ferie rett i nærheten, på onkelens gård på Fåvang. Dramatikken begynner allerede i Vålerengatunellen på vei nordover, her møter Muffe og faren fire polakker i en skraphaug av en bil – en Skoda Octavia Combi, og en ny sak for Muffe er i emning. Muffe karakteriserer faren som noe tilbakestående, på tenåringskjærlig vis. Mens faren er stolt av sin sønn: ”- du er faktisk noe så sjeldent som en observant tenåring. I motsetning til flesteparten av dine jevnaldrende, som ikke ville lagt merke til det om det kom en gnu galopperende ned Storgata, så legger du faktisk merke til ting.”

Ofte er bøker skrevet av voksne for ungdom skrevet på et anstrengt ungdommelig språk. Bak et slikt anstrengt språk skimtes en svett forfatter som strever med å være kul nok. Arne Garvang anstrenger seg ikke så veldig, får jeg følelsen av, han er kul nok. Språket er friskt, det er et muntlig østnorsk som kler å bli lagt i munnen på en tenåring. Det flyter lett og godt.

Persongalleriet i boka virker heller ikke anstrengt, sjøl om det er ganske friskt og fargerikt. Vi møter som nevnt, Muffes litt løst sammensatte familie: ”Det er jo et sabla rot, ikke sant, og jeg syns ikke det er så kjempekult. Men trøsten er for så vidt at det virker som de fleste holder på sånn. I klassen min snakker vi i hvert fall om et billass med ekser og kjærester og flerkullsbarn.” Vi møter en rotnorsk hytteutleiernisse og vi møter Nilles danske onkel Jesper som bor på gård på Fåvang sammen med to damer og vi treffer den festlige ”skrulla” Richard. Karakterene er tydelig og fint tegnet uten at de blir sjablonger.

Boka er godt komponert, spenningen rundt de mystiske østeuropeerne holder hele veien. Lillehammer og strøket rundt blir scene for internasjonal kriminalitet. Muffe og Nille kommer opp i skikkelig skumle situasjoner. Og nysgjerrigheten deres setter alle rundt dem i livsfare mot slutten av boka. Det er både nervepirrende og spennende. Bildet rundt den nifse estlenderen, polakkene og kriminaliteten blir enkelt og fint nyansert til slutt.

Romantikken er jo også en viktig del av livet. Garvang skriver fint om ungdom og kjønnsidentitet. Han skriver om heterofili og homofili på en grei og lett måte, sjøl om han ikke stikker under en stol at det kan være både komplisert og vanskelig med seksuell legning og forhold og sånn. Han beskriver befriende kloke ungdommer med sunne hoder og hjerter. Det er godt å lese. Forholdet mellom Nille og Muffe beskrives nært og varmt.

Sjøl om boka kommer inn på vanskelige tema og triste skjebner blir den en varm og god leseropplevelse. Det er først og fremst blikket og humoren som er lagt til hovedpersonen som gjør det godt å lese denne boka. Humoren er virkelig fortreffelig, jeg lo høyt og ofte under lesinga. Muffe er fin fyr og jeg får følelsen av at han står og tripper og har lyst til å kaste seg ut på nye eventyr sammen med sin tøffe og flotte venninne Nille. Det håper jeg virkelig at han gjør!

Muffe 3, Skoda Octavia Combi er i alle fall absolutt anbefalelsesverdig!

 

Elin Lindberg

Adelheid Seyfarth: Misjonærene

elinlindberg8

Anmeldelse av Misjonærene av Adelheid Seyfarth. Publisert 5.desember 2008 i Nationen.

Misjonærene.jpg

Plumpt om viktige tema

Adelheid Seyfarth tar tak i interessante tema med boka Misjonærene. Hun tar for seg omskjæringsproblematikk og utfordringene europeiske mennesker har i forhold til Afrika, det er spesielt de moralske utfordringene Seyfarth tar opp. Etter mitt syn forspiller hun sjansen til å si noe viktig om disse temaene. Hovedgrunnen til dette er at romanen er bemerkelsesverdig dårlig skrevet.

Vi følger hovedpersonen Jack som bor i en leilighet på Majorstua i Oslo. Det er høst i Oslo og den beskrives slik: ”Hva annet er høstens skjønnhet enn rop fra en natur som ikke lenger får puste? Men mens naturen ber om hjelp fordi den tørster i hjel, står vi og nyter den: Skjønnhet er basert på sakte kveling! Jack lukker øynene og ser gult, rødt og alle nyansene imellom; hvert eneste blad forteller sin historie om hvor langt piningen er kommet. Hadde fargene hatt lyd, ville vindens mørkegrønne nynning, monoton men ren, blitt byttet ut med skingrende skrik.” En slik besjeling av naturen overgås etter min mening bare av Monty Pythons sketsj om de stakkars høstbladene som faller fra treet mens de hylende tar et hjerteskjærende farvel med livet. Til forskjell fra Monty Pythons sketsj tror jeg ikke høstbeskrivelsene i Misjonærene er ment å være morsom. Denne pompøse og kvasipoetiske tonen finnes dessverre også andre steder i romanen.

Vel, tilbake til romanens hovedperson Jack. Han reiser på øko-turisme-ferie til Kenya. Økologisk ferie høres unektelig moralsk og politisk korrekt ut, problemet er skinnhelligheten som omkranser dette reiseproduktet. Jacks reisegruppe forkynner på hver sin måte denne korrektheten. De er alle på jakt etter autentisitet, de ønsker å oppleve det ”ekte” Afrika. Problemet med reisefølget i romanen er at de er en flokk med sjablonger eller karikaturer. Her finner vi for eksempel globetrotteren ”P” som er på jakt etter de hotteste reisemålene, Berit og Reidar Holmen som er ekstremt folkelige, de reiser på ferie med bilplugger og kaffekake i fru Holmens håndveske og her er Unni Plan som jobber i Departementet, hun vet best om det meste i Afrika. Karikaturene er tillagt forskjellige holdninger til Afrika, afrikanere og turisme blant annet. Dette kunne vært interessant hvis det bare hadde vært bedre skrevet.

Temaet omskjæring av unge jenter kommer opp. Reisegruppen får besøk av en ung masaijente. Jack bestemmer seg for å redde henne fra å bli omskjært. Han rømmer med denne jenta som heter Mbambi. Nå er jo dette fiksjon og da er selvsagt det meste tillatt, men de plumpe navnene på karakterene/karikaturene virker forstyrrende for flyten i lesinga. Det blir litt som Bambi på isen – ganske klossete. Jack forteller Mbambi historier, det gjør han på en klønete måte. Akkurat dette er kanskje intendert, det at han skal framstå som en person fra Europa som har mistet grepet om denne arkaiske tradisjonen, dette å fortelle historier. Han forteller blant annet om sin barndom, foreldrene hans levde av å selge dopapir og øl på stedet med det uskjønne navnet Unaust. Når stedsnavn og personnavn blir så parodiske faller alt alvor ut. Språket i romanen er rikt på metaforer, men her er det den type metaforbruk som av og til finnes i dårlig sportsjournalistikk, det blir plumpt og blødmeaktig.

Det finnes et underliggende raseri i romanen, det ligger en frustrasjon under overflata, men det er dessverre ikke nok til at denne romanen framstår som vellykka. Den ser ut til å ha unnsluppet språkvask og sneket seg ut på bokmarkedet i forlagets blindsone.

 

 

 

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler

elinlindberg8

Anmeldelse av Maskinens uerstattelige deler av Bård Torgersen. Publisert i Nationen 13.mars 2009. Anmeldelsen var også bakgrunn for en samtale om boka på Bok i P2 24.mars.

Torgersen.png

Nitrist og poetisk

Før jeg tar fatt på Bård Torgersens tredje bok Maskinens uerstattelige deler denne marsdagen med sørpe overalt, leser jeg tilfeldigvis en artikkel av litteraturprofessoren Toril Moi som hun har kalt ”Hvorfor skrive?”. Moi skriver om Simone de Beauvoir i artikkelen. Jeg biter meg merke i en setning: ”Når leseren virkelig lar seg fascinere av teksten, opphever litteraturen menneskets eksistensielle ensomhet og skaper samfunn med andre.” Setninga bosetter seg i hjernen, romsterer rundt mens jeg leser Torgersens bok. Og dette med oppheving av eksistensiell ensomhet skjer ikke, tvert i mot – dette er det ensomste jeg har lest på lenge.

Boka handler om livet til den voksne mannen Hans Erik. Et begredelig liv. Romanen er konstruert av forholdsvis korte epistler som framstår som brev Hans Erik skriver til en kvinne. Det kan se ut som denne kvinnen er en ung hore han har truffet i et sørasiatisk land. Alle brevene starter med ”Kjære deg” og vi får innblikk i livet til Hans Erik gjennom disse brevene. Han skriver at han lover å skaffe penger slik at hun kan kjøpe seg en flybillett og komme til ham. Hans Erik har ikke jobb og mister etter hvert også sosialstønaden sin. I mange av brevene gjentar han som et slags mantra: ”Jeg savner deg.” ”Jeg vil stikke pikken min i munnen din.”. ”Jeg vil se deg smile.” ”Du lukter kvae, eller sukkertøy.” Leiligheten til Hans Erik blir invadert av Lasse, en kompis, og av feita som ”ikke er stygg i trynet, bare i den feite kroppen”. Hans Erik lever i den skitne, nedsarva leiligheten sammen med disse to menneskene mens han skriver brev til den fjerne og nokså uoppnåelige kjære. Skjebnen vil det slik at han blir slått ned og havner på sykehuset når han er på vei til sosialkontoret for å redde trygda. Bak skjermbrettet på samme rom som Hans Erik ligger en kvinne for døden. Hun innvier datteren sin i de mest intime detaljer om sitt seksualliv, det er hjerteløst og nådeløst. Det grepet Torgersen gjør med å la andre karakterer breie sitt liv ut på denne måten fungerer godt, synes jeg. Han bruker det samme grepet når det bak på vedtaket Hans Erik får fra sosialkontoret om avslag på mer penger, er skrevet et personlig brev fra saksbehandleren der hun smører utover sitt eget desperat triste liv.

Trist og leit og usedvanlig ensomt. Noen steder er setningene korte, stakkato. De puster på en måte ikke godt. De mimer en depresjon. Om Hans Erik lider av depresjon er uklart, men omgivelsene hans er deprimerende nok. Lasse sitter i sofaen og spiller Lego Star Wars, feita kommer hver dag og Hans Erik klarer ikke ta grep om sitt eget liv. Det eneste han tilsynelatende har kontroll på er brevskrivinga til den unge kvinnen. Det er i brevskrivinga der teksten er nær innpå Hans Eriks lengsel etter den navnløse kvinnen fra sørøst-Asia at Torgersen har fastest grep. Når en nordisk konferanse med sosialarbeidere skildres og når en barnefødsel dukker opp, flyter teksten ut og blir noe substansløs.

På denne anmelderens marsdag som startet noe nitrist, er sola kommet fram og vårfornemmelsene er følbare, men i romanens verden er det like trist. Her regner det hele tida slik det ofte gjør i dystopier. I Maskinens uerstattelige deler er verden et helvete, menneskene er degenererte og desillusjonerte, dette er en verden uten reelle håp om bedring. Hans Erik har sterke lengsler og drømmer, men noe håp om bedring i hans livssituasjon skimtes ikke. Bård Torgersen klarer dog å skildre nitristheten og den eksistensielle ensomheten poetisk.

 

Elin Lindberg

 

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya

elinlindberg8

Anmeldelse av Gunhild fra Vakkerøya av Kjersti Ericsson. Publisert 31.oktober i Nationen.

Ericsson

Troverdig om forgangen tid

Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er en hverdagsskildring fra Trøndelagskysten. Handlingen foregår på den fiktive øya Vakkerøy, på nærliggende tettsteder og i Trondheim. Vi følger Gunhild fra hun blir født like etter andre verdenskrig, til hun er voksen ungdom. Gunhild er en sterk og sjølstendig karakter som står støtt på egne bein og tar sine egne valg. Ericssons prosa med sterke dialektale innslag, står også fjellstøtt, hun er også en svært erfaren forfatter med en mengde utgivelser bak seg, hun har i en årrekke utgitt både faglitteratur, poesi og prosa.

Romanen skildrer ei tid som ligger så langt tilbake at den nok kan virke eksotisk på mange lesere. Dette er ei tid da man kommuniserte med telegram og hesten var i bruk som arbeidsdyr på gården, og for å komme seg på butikken måtte man ro. Ericsson skriver troverdig om denne tida. Det slår meg at det er viktig med nyskrevne beretninger om oppvekst på 50- og 60-tallet, det er viktig at norgeshistoria justeres og oppdateres, både for yngre og litt eldre lesere. I boka møter vi blant annet en hjemvendt misjonær som viser bilder fra Afrika, dette er selvfølgelig en fremmed verden for folket på Vakkerøya. Miljøet romanen beskriver vil muligens være like fjern fra dagens yngre lesere som bildene misjonæren viser fram er det for Vakkerøyfolket. Det er kanskje det at Ericsson skriver så innenfra dette miljøet, det at hun skriver så troverdig, som gjør at vi opplever at dette er virkelig langt unna både i tid og rom. Bokas detaljerte beskrivelser av livet i et lite kystsamfunn gjør at ”Gunhild fra Vakkerøya” passer godt inn i Mangfoldsåret 2008. Boka kan nesten virke som fiktiv dokumentarlitteratur.

Romanen tar for seg sosiale og materielle forhold i det lille øysamfunnet og den tematiserer møtet mellom by og land. Det handler om sentralisering og samferdselsproblematikk. Det handler om vanlige folk og uvanlige. Hovedpersonen i boka er en uvanlig person. Hun er svart og svært intelligent. Det faktum at hun er neger gir enda en eksotisk dimensjon til boka, 50- og 60-tallsmenneskene ser rart på henne, hun blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes, men både mobbing og rasisme er det egentlig ingen bevissthet rundt på denne tida. Det å gjøre hovedpersonen i boka svart er ikke helt uproblematisk, dette er så spesielt i en svært realistisk setting at her røsker det litt i trossene som holder troverdigheten fast og romanen sammen. Gunhild vokser opp sammen med mormora og grandonkelen. Det er vakre passasjer i boka rundt forholdet mellom Gunhild og grandonkelen Konrad. De arbeider sammen og har det samme nære forholdet til jord og dyr. Fjordingen Franken blir også en framtredende karakter i boka. Gunhilds mor har forlatt henne til fordel for mann og nytt liv i Sverige. Dette er nok også en tidstypisk situasjon der barn født utenfor ekteskap ble overlatt til besteforeldre. Gunhilds møte med moren etter mange år er rått og sårt beskrevet. Her er det ingen sentimentalitet.

Mange vil mye med den talentfulle Gunhild, men hun styrer sitt liv eksemplarisk etter sin egen vilje. I avslutninga av boka framstår hun som en kvinnelig Peer Gynt der hun leder sin kjære fosterfar og grandonkel Konrad på sin siste reis med ”fjordingen Franken”. Boka er absolutt en god tilvekst til den norske oppvekstromanstammen. Spesielt litt eldre lesere med bakgrunn fra eller med kjenneskap til små samfunn rundt omkring i Norge, og dem er det mange av, vil nok ha glede av å lese denne boka.