Stikkord: Elin Lindberg

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i april 2018

foto_manifest_united
foto Alette Schei Rørvik

Vilje til kunst – Verks manifest

Med humor og et dypt alvor undersøker Verk kunstens vilkår med sin egen kunst

 

Av ELIN LINDBERG

 

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Anders Mossling, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen

Premiere på Black Box Teater 5.april 2018

 

Verk Produksjoner ble etablert for 20 år siden. Kanskje er det på grunn av at kompaniet har et jubileum at Manifest United har et visst selvransakende blikk. I denne produksjonen gjør de på et vis opp status og plasserer seg både historisk og nåtidig. I programmet skriver Fredrik Hannestad: «Til syvende og sist har vi et ønske om at denne forestillingen i seg selv skal bli vårt eget rablende, hallusinerende og levendegjorte manifest». Jeg mener at kompaniet har lykkes med akkurat dette.

Verk Produksjoner er solid plassert i den norske teateroffentligheten. Kompaniet er kjent for sitt særegne fysiske og visuelle uttrykk. Forestillingene deres er lekne og ofte satiriske med politiske undertoner. Gruppen ble etablert i Oslo i 1998 av Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling og Oskar Skulstad. De hadde møtt hverandre på Institutet för Scenkonst i Pontremoli i Italia og på Nordisk Teaterskole i Århus. Læremestrene deres var blant andre Ingmar Lindh og Odinteatret. Verks arbeider er alltid knyttet til en kollektiv prosess.

 

Manifest

Selve ordet manifest kan ofte virke som et oksymoron – mani betyr håndgripelig, og er det noe manifester ofte ikke er, så er det nettopp håndgripelige. Ofte er de visjonære og utopiske og handler mer om det som ikke er, enn det som er. Teateret er det perfekte sted for å utforske dette. Verk har gjort et svært interessant valg av utgangspunkt for den kunstneriske utforskningen denne forestillinga er. De tar i bruk en mengde kunstneriske manifester fra det siste hundreåret. De er innom Dogme 95, Marinetti og futurismen, Artaud, Gilbert& George, Lebbeus Woods, Mierle Laerman Ukeles, Claes Oldenburg, Stanley Brouwn og Andy Warhol. Det er ikke lett å lokalisere de ulike manifestforfatterne i Verks tekstcollage, men nettopp dette fungerer godt fordi de historiske manifestene smelter inn i Verks eget arbeid og i deres eget historiske ståsted. Manifestutdragene fungerer svært godt som scenetekst og måten Verk framfører dem på gir dem rom og tid nok til at de synker inn. Det er noe dvelende ved måten teksten framføres live på. At teksten ikke er Verks egen, men lånt, understrekes lekent gjennom at mimingen til innspilt tekst av og til «glipper».

 

Det visuelle

Den store scenen på Black Box Teater er delt inn i tre rom. Rommene er adskilt med reisverk til lettvegger. Dette er ikke noe ferdig byggverk – slik manifestene heller ikke viser til ferdiglagede verk, men til konstruksjonen av dem. Mange av objektene som bringes inn på scenen virker vilkårlige og understreker en leken og uforutsigbar estetikk. Noen steder minner estetikken om videoarbeidene til Paul McCarty, han har verk som kombinerer det brutale, ubehagelige og aggressive med humor. Hos Verk finnes både splatter-maling, svære «Mikke Mus-hender» og en slapstickhumor som både kaller på latter og humring, men som også kjennes smertefull og ubehagelig.

Scenebildet preges av kaos, og en vilje til at alt skal være mulig. Det hvite lerretet er gjennomgående. Først som et svært hvitt lerret som man på slapstick-vis forsøker å dytte inn en dør som er for liten, dette gjentas flere ganger gjennom forestillinga. En mindre versjon av det hvite lerretet danses med foran første publikumsrad en rekke ganger. Aktørene hviler også foran det store hvite lerretet, som om de selv markerer seg som et innrammet kunstverk – de representerer seg selv som kunst. Til slutt blir store hvite lerret danset med bak scenografien der de ligner hvite fjelltopper. En noe melankolsk dans. Er de hvite, tomme lerretene gått fra å symbolisere en mulighet til å være en vakker, men fjern utopi?

 

Leken

Det islandske ordet for skuespiller er leikari, ordet for teater er leikhus. Det er få grupper dette passer bedre på enn Verk Produksjoner – lekenheten gjennomsyrer arbeidet deres. Leken blir et verktøy for å undersøke verden og mennesket. Grunnlaget for leken er allikevel ikke vilkårlig. Den er basert på Verks lange erfaring med fysisk, visuelt teater. Valgene som blir gjort er intelligente og fantastisk teatrale. Arbeidet er basert på disiplin og dedikasjon. Verk skaper rett og slett teater for et publikum som elsker det teatrale.

Det kollektive er en forutsetning for Verks arbeid, både når det gjelder produksjonen av verkene og i gjennomføringa av dem. Samspillet mellom aktørene i Manifest United viser at de kjenner hverandre godt. De lytter til hverandre og gir hverandre rom og tar selv sin plass. Det gir en mulighet for improvisasjon i spillet. Men på grunn av denne muligheten er så inkarnert, og at eventuelle improviserte sekvenser så sømløst kombineres med fastlagte scener, er det vanskelig for publikum å vite hva som er improvisert og hva som er planlagt.         Manifestene Verk forholder seg til er modernistiske. Kunstnerne som forfattet dem var i stor grad en del av avantgarden. Det ligger en nostalgi i dette blikket på den historiske avantgardistiske kunsten – en gang kunne virkelig kunsten manifestere seg slik at den provoserte og gjorde uutslettelige inntrykk. Manifesttekstene Verk bruker forklarer modernismens ståsted: Mennesket er løsrevet fra sine tradisjoner og sin historie – alt må skapes på nytt. Verks historie er knyttet til de modernistiske teatermenneskene før dem. I Manifest United samler de tråder fra de forskjellige pionerene de inspireres av og skaper et mangfoldig – noen ganger motstridende – uforutsigbart, appellerende og levende manifest – leve teatret!

 

Scenekunstbokhandel

Etter premieren på Manifest United ble de to første bøkene i bokserie Verk Produksjoner publiserer i løpet av 2018/2019 lansert. Bøkene utgis av forlaget Uten Tittel. Ny litteratur som reflekterer over scenekunsten i samtiden er veldig velkommen. I en av samtalene etter premieren kom også den fantastiske ideen om en scenekunstbokhandel opp – for eksempel på Black Box Teater. Det hadde vært noe!

Torshovteatret: ANIARA

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no april 2018

foto_aniara_eid_1522.jpg
foto Øyvin Eide

La oss snakke litt om de eksistensielle spørsmålene

Torshovteatret vipper mot å snakke i hjel poesien i Aniara og sliter med å gjøre stykket scenisk

 

AV ELIN LINDBERG

 

Harry Martinson: ANIARA

Oversatt av Espen Stueland og Johann Grip

Regissør: Tatu Hämäläinen

Scenografi, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun

Komponist: Ingvild Langgård

Maskedesigner: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli, Tora von Platen

Torshovteatret, premiere 19.april 2018

 

Den runde scenen på Torshovteatret har fått et romskipspreg. Lysobjekter i taket understreker dette godt. Alt i rommet er hvitt, bortsett fra store, svarte heliumballonger som ligger fortøyd på golvet før de slippes løs. Noen gipsobjekter som kan minne om en slags beinrester, ligger rundt på plastgulvet. Skuespillerne Ellen Horn, Birgitte Larsen, Håkon Ramstad og Herman Bernhoft er likt kledde i litt støvete svarte jeans og T-skjorter. Det er Chrisander Brun som står for scenografien, han, Tatu Hämäläinen og dramaturg Tora von Platen har samarbeidet i flere år.

 

Teksten

Harry Martinson ga ut det episke diktet Aniara. En revy om människan i tid och rum i 1956. Det er blitt gjort flere sceniske versjoner av det. Den mest kjente er nok operaversjonen med libretto av Erik Lindegren og musikk av Karl-Birger Blomdahl (1959). Harry Martinson fikk Nobelprisen i litteratur i 1974. Og hvis man tror at bråk og korrupsjon i Svenska Akademien startet forrige uke, må man tro om igjen. Både Harry Martinson og Eyvind Johnson, som han mottok prisen sammen med, satt begge i 1974 i Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen. Det blir hevdet at det var på grunn av den massive kritikken denne tildelingen møtte, at Martinson tok livet av seg ved å sprette opp magen sin med saks et par år etter.

 

Det jordnære

Skuespillerne møter oss veldig nedpå og avslappet. De småprater med publikum. Det hele er koselig inkluderende. Skuespillerne forteller om teksten Aniara på en lett og jordnær måte. Vi får høre at boken består av 103 dikt, men at de har valgt ut 15. Vi får handlingen i det episke diktet presentert i korte trekk: Planeten Jorda, eller Doris, som den heter her, er i ferd med å bli ødelagt av atomeksplosjoner. Ferger frakter menneskene til andre steder i solsystemet. 1000 ferger går i skytteltrafikk mellom Jorda og Mars. Romskipet Aniara kommer ut av kurs og de 8000 menneskene ombord må tilbringe resten av sitt liv her. Skipet er svært og det er selvforsynt med mat og luft – alle primærbehov er dekket. Likevel dør menneskene på skipet ut. Når skipet ankommer stjernebildet Lyren – dit det uten å kunne forandre kurs, er på vei – er det bare beinrester og støv igjen. Da har det seilt gjennom rommet i 15 000 år.

I stykket på Torshov tas hele det kosmiske ned. Stedet Aniara sammenlignes med et tettsted der det bor 8000 mennesker – et eksempel som dukker opp fra publikum er Flekkefjord. Det er sikket veldig koselig og fint i Flekkefjord, men den fantastiske, ujordiske og skremmende, dystopiske verdenen Aniara representerer, er denne småbyen kanskje ikke. Fra scenen foreslås Las Vegas som et sted som kan sammenlignes med Aniara. Her er alt kunstig. At romskipet Aniara er en metafor for jorden forklares vel overtydelig, for å si det mildt.

 

Talk-show

Skuespillerne snakker med hverandre –  og av og til med publikum –  om liv og død. De presenterer seg som seg selv og forteller historier fra sitt eget liv. Debatten om virkelighetslitteratur blir et tema, selv om det ikke eksplisitt nevnes. Hva er sant om et menneskes liv? Vi kan ikke vite om skuespillerne forteller om noe selvopplevd eller ikke. Med en gang historiene plasseres i en kunstverden – på scenen – blir det scenetekst, historiene løsrives fra det biografiske. Historiene blir personlige og rørende som når Håkon Ramstad forteller om faren som ble lam etter en stupeulykke og som kjempet for å få råderetten over sitt eget liv – og over sin egen død. Herman Bernhoft reflekterer over hvor mange mennesker du kan ha et nært forhold til i livet ditt. Meningen med livet og kjærlighetens betydning diskuteres. Man går helt inn til margen på det som er viktig i livet. Likevel blir det litt for snakkete. Ordene som brukes er lette, selv om det er tunge og alvorlige tema. Det hele blir feelgood-teater, uten at det er noe galt i det.

 

Det poetiske rommet

Jeg skulle ønske disse dyktige skuespillerne hadde fått muligheten til å gå enda lenger inn i poesien i dette stoffet. Gjendiktninga til Espen Stueland og Johann Grip av denne formidable teksten, er meget god. I noen av situasjonene der selve diktet blir framført, åpnes det opp for en eksistensiell undring som småsnakket og de personlige historiene ikke når. Det eksistensielle og skremmende ligger nettopp i fiksjonen og poesien dette science fiction-diktet skaper. Disse skuespillerne er svært gode til å formidle en slik tekst – det viser de også i forestillinga, det er synd at de ikke får brukt dette i større grad her.

De sceniske handlingene fungerer ikke særlig godt. De virker mest som løse påfunn. Skuespillerne teiper på seg gipsobjekter uten at det har noen synlig teatral funksjon. Et hav av svart plast som minner om tang, kommer opp fra under scenen. Det gir assossiasjoner til plastkrisen i havet, men objektet blir ikke særlig godt integrert her. Skuespillere smøres inn med søle, men også dette er ukommentert. Vi forstår at dette er elementer som gir signaler om at jorda vår er i en økologisk krise nå, men de fungerer ikke særlig godt i dette sceniske arbeidet.

 

Reel fare

Ganske tidlig på premieren går brannalarmen. Det er ingen panikk. Skuespillerne får på seg refleksvester og leder oss rutinert ut. Det er som om dette skulle vært en del av forestillingen. Det er det ikke. Etter en stund får vi komme inn igjen. Ingen skade er skjedd. Flere reflekterer kanskje over brannsikkerheten på Torshovteatret etter dette. Det tar nemlig ganske lang til å få et 160-talls mennesker ned de smale trappene og ut i friluft.

Når vi kommer inn i «romskipet» igjen virker det enda mer klaustrofobisk. Når tørrisrøyken etter hvert begynner å sive ut i rommet kan det se ut som om noen får panikk og velger å forlate salen. Den materielle verden har innhentet oss. Momento mori.

 

 

Arne Svingen: King Size

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Stram prosa, ullent innhold

Arne Svingen er en dreven forfatter, og han skriver god prosa. Romanen ”King Size” har driv, men det er som om den også har filter, det er ikke lett å komme inn på personene den skildrer.

Boka handler om Didrik som på 70-tallet blir norgesmester i jo-jo, vi følger ham til vår nåtid. Han blir etter hvert hovedmannen i et internasjonalt nettverk – han blir ”King Size”. Han forelsker seg i Julia fra Leningrad, han klarer å hente henne over til vesten, de gifter seg og får barn. Historien om Didrik og Julia formidles med nærvær og følsomhet, men historien om det internasjonale nettverket blir tåkete. For så vidt thrilleraktig når den berører forhold under den kalde krigen og illegal våpenhandel, men ellers forblir nettverket merkelig ullent. Hva slags nettverk det er snakk om? Jo-jo-venner? Det er tilsynelatende helt a-ideologisk.

Fortelleren

Hovedgrunnen til filterfølelsen ligger dog ikke ved det ulne nettverket, men hos den navnløse fortelleren. ”Dette handler ikke om meg”, hevder fortelleren et sted i boka. Dette blir ironisk. Fortelleren tar Didriks plass som Julias mann og barnas far, og han som presenterer seg som en i skyggene i nettverket kommer ikke bare til å skygge for Didrik, men også for romanen.

 

 

Jon Eirik Lundberg: Skybrudd i regnskapet

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Skybrudd.jpg

Slapp surrealisme

 

Jon Eirik Lundbergs bok Skybrudd i regnskapet er lekende skrevet, men som litteratur blir den dessverre alt for lett.

 

Aschehoug Forlag må være velsignet med mange gode innsendte manuskripter, det er derfor litt underlig at denne boka har sluppet gjennom. Diktene i boka er absolutt fantasifulle og til dels uforutsigbare, men det blir for slapt. Lundbergs språk makter ikke å gjøre de surrealistiske tekstene poetiske nok. Tittelen på boka – Skybrudd i regnskapet – skal han ha honnør for, den er morsom. Ellers er språket i diktsamlinga forholdsvis substansløst. Noen av tekstene kunne kanskje fungert til musikk, musikk kunne kanskje gitt ordene tilstrekkelig energi.

Alle diktene er ikke like svake, diket ”Allusina” er eksempel på et dikt som fungerer greit. I dette diktet med en tittel som er en del av ordet ”hallusinasjon” er innholdet i diktet knyttet til drøm, her er det sammenheng mellom innholdet og formen. I dette diktet er det spenning i språket og et alvor som savnes i resten av samlinga. Det er et problem i denne boka at tekstene ofte blir likegyldige og ikke blir vesentlige nok. Det blir for mye utvendige og lettvinte gjøglerier i Jon Eirik Lundbergs diktsamling til at dette kan kalles et vellykket bokprosjekt.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

 

 

 

Ronny Spaans: Svalene i Lisboa

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Ronny

Spenning mellom gammelt og nytt

Debutboka til Ronny Spaans, Svalene i Lisboa, viser at han har en særegen stemme. Spaans skriver poesi i bunden form. Den arkaiske formen kombinert med innhold fra vår tid er interessant, det skaper spenn i diktene.

Boka åpner med en prolog der leseren presenteres for intensjonene med tekstene, dette er også et godt, gammelt litterært grep.

Diktet om bekymringen for uønsket svangerskap på grunn av et sprukket kondom, skrevet i en arkaisk form, er spenstig. Vi følger et par på ferden ut Sognefjorden på jakt etter en angrepille. Beskrivelsen av turistbesøk i det sixtinske kapell og mange av de andre tekstene er absolutt forfriskende lesning. Den arkaiske formen skaper en spenning som holder diktene på plass og representerer en fornyelse av forma. Men både disse to tekstene og flere av de øvrige tekstene hadde hatt godt av mer bearbeidelse. Det er spesielt avslutningene av diktene som ofte framstår som svake.

Anslagene til diktene er ofte gode, men flere av diktene renner på en måte ut i sand, de holder ikke på poesien hele teksten ut. Road-diktet ”Orfevs og Evrydike” er et eksempel på dette. Diktet har en spennende ansats, en mann stopper og fyller bensin ”når sola går ned i vest”, han tenker på sin tapte kjærlighet, og som Orfevs forsøker han å bringe henne tilbake. Han klarer ikke det, men gjennom prosessen er et dikt blitt skapt. Intensjonen er her god, men avslutningen av diktet blir dessverre for slapp. Mange av tekstene er gode og fullendte, et eksempel er diktet ”Dei bannlyste gudane”.

Innvendinger til tross, dette er interessant lesning og det lille forlaget Wigestrand skal ha all honnør for å satse på ny norsk lyrikk. Det vil vi gjerne ha mer av!