Elin Lindberg – Side 14 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Nationaltheatret: Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no mars 2019

Kunsten å bli gammel

Strålende skuespillere i Sara Stridsbergs KUNSTEN Å FALLE, men regien er noe statisk

Av Elin Lindberg

Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Oversatt av Morten Borgersen

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Nationaltheatret, Malersalen, 15.mars 2019

Hvorfor skal det være skamfullt å bli eldre? Det er heldigvis flere som ytrer seg om dette for tiden. Sissel Gran har blant annet skrevet at vi må godta frykten for alderdommen, og vemodet og sorgen over det som er over, men at vi må avvise denne skammen over å bli eldre. Dette tematiseres i Kunsten å falle. Stykket balanserer nysgjerrigheten på livet til to aldrende, amerikanske og aristokratiske stjerner med inderligheten i forholdet mellom mor og datter. Kari Simonsen som Store-Edie og Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie gjør en utmerket jobb.

Outsiderne

I Kunsten å falle møter vi to kvinner som har vært store stjerner i det amerikanske jet-set-livet i etterkrigstida. Stridsbergs stykke er bygd på dokumentarisk materiale om disse to kvinnene, blant annet kultklassikeren Grey Gardens som er en dokumentarfilm fra 1975. De bor i et falleferdig herskapshus, Grey Gardens, East Hampton, utenfor New York. Det er kontrasten mellom glamourlivet og det ekstremt fattigslige livet de lever som eldre som er fascinerende – og ganske ubehagelig, fordi det vekker en kikkermentalitet i oss som man kanskje ikke er så spesielt stolt av. Lille-Edie var kusine til Jackie Kennedy Onassis, Store-Edie bodde sammen med jet-set-pianisten Glenn Gould. Lille-Edie var danser og modell, Store-Edie var sangerinne. Fallet i sosial status da de ble eldre var enormt. Ja, det kan minne om det ættestupet eldre ble kastet utenfor når flokken ikke ville ta vare på dem lenger.

De to damene er outsidere. Sara Stridsberg har skrevet om outsidere før. Hun har blant annet skrevet Drömfakultetet om aktivisten Valerie Solanas, som hun bearbeidet til dramatikk. Stykket ble satt opp på Torshovteatret. Kjersti Horn hadde regi og Trine Wiggen spilte tittelrollen som Solanas. Jeg savner noe av snerten og drivet fra denne oppsetninga i Kunsten å falle.

Det klaustrofobiske rom

Scenerommet på Malersalen har svære blomstrete gardiner som baktepper. To senger står over en slags sandkasse som skal illudere sandstrand et sted i oppsetninga. Rundt dette ligger amerikanske fashion-blad, Vogue og Life. Et kjøleskap i bakgrunnen har samme mønster som gardinene. Scenerommet fungerer ikke spesielt bra. Det er rett og slett for rent og ryddig. Vi hører om at de lever sammen med 16 katter. Og vaskebjørn og fugler har også flyttet inn. Huset har 27 rom, men alle er ubeboelige. Damene har flyttet sengene sine inn i ett rom. Når de er venner setter de sengene sammen, når de er uvenner flytter de sengene fra hverandre. Verken rommet eller lyset gir skuespillerne mye å jobbe med i starten av stykket. Det kan se ut som om de strever litt med å komme i gang, kanskje er det bare premierenerver, men de spiller seg opp etter hvert. De er uansett stuck i dette rommet, med hverandre og med alle minnene sine. Erland Bakker dukker opp nå og da – som blant annet minnet om en forhenværende elsker, Store-Edies sønn, som presten og som Jackie Kennedy Onassis. Han gjør en fin jobb som støttespiller i historien. Han kommer til å representere blikket fra utsiden.

Skam

Kusine Jackie skammer seg over at hun har slektninger som lever i fattigdom og forfall. Hun vil gjerne gi dem penger, noe damene lenge avslår. Skammen er noe som tilhører blikket som ser på kvinnene utenfra. Dette blikket har problemer med å anerkjenne at disse kvinnene ikke skammer seg over seg selv og hvem de er. De er jo de samme eksentriske kvinnene som de var i sitt aktive yrkesliv, de er bare blitt gamle. Men uten den pensjonen som hadde kunnet gitt dem et verdigere liv hvis de hadde levd i et velferdssamfunn som hadde fungert bedre. De har hatt et helt fantastisk liv, de påstår at de er lykkelige – det er interessant at vi kommer i en posisjon hvor vi tviler på det, hvorfor skulle vi tvile på det? Er det fordi vi er lært opp til at ungdom og lykke henger sammen? Det å ha en ung kropp – er det det som gjør oss lykkelige? Det er befriende å se to godt voksne kvinners kropper på scenen – vi vil ha mye mer av det! Kropper og stemmer forandrer seg når man blir eldre, det er naturlig, de må ikke gjemmes bort. Hvorfor hører vi ikke flere eldre stemmer synge i offentligheten? Er det fordi vi har en tendens til å le av dem?

Beckett

Forestillinga fungerer best når den kommer inn i eksistensielle rom som kan minne om Becketts. Kvinnene venter nødvendigvis ikke, men de lever isolert uten andre å forholde seg til enn hverandre. De lever nå og i fortiden, «fremtiden ligger bak meg», sier Lille-Edie, de sier at de er falt ut av tiden. Men er det for oss med blikket utenfra at tiden oppløses når ingenting spektakulært hender? Eller oppleves det også slik for de aldrende kvinnene?

Det sterkeste øyeblikket i Kunsten å falle på Nationaltheatret er når Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie formidler sin kjærlighet til moren. Hun er den evige datter, hun er på vei mot pensjonsalder, men fortsatt er hun sin mors barn. Scenen er hudløs og enormt rørende. Her løftes vi ut av stykket om de to eksentriske, aristokratiske kvinnene og inn i et evig tema: barnets forhold til moren – eller kanskje helst den aldrende datterens forhold til den enda mer aldrende mor. I denne scenen hjelper også lyset til med å få fokus på dette kjærlighetsforholdet.

Skuespillerne bærer stykket, og skal ha stor honnør for det, men både rom, lys og regi kunne hevet forestillinga enda mer.

Haugar Kunstmuseum: Arne Lygre: Du finnes

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no april 2019

Å høre sammen

Arne Lygres enakter Du finnes ble en eksklusiv og intens opplevelse i borggården på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg

Av Elin Lindberg

Arne Lygre: DU FINNES

Skulptur: Sverre Bjertnæs + Void

Regi: Johannes Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Skuespillere: Gjertrud Jynge og Håkon Ramstad

Haugar Vestfold Kunstmuseum, 28.april 2019

I forbindelse med Sverre Bjertnæs’ utstilling Ikke alt som har vært, skal være med videre ble Arne Lygres enakter Du finnes vist to ganger søndag 28.april. Stykket ble vist i den monumentale borggården på Haugar Kunstmuseum. Stykket står som et selvstendig verk, men kommer også til å fungere som en forlengelse av Bjertnæs’ utstilling – spesielt siden det kommuniserer direkte med tre skulpturer som er plassert i borggården. Lygre og Bjertnæs har samarbeidet tidligere med stykket Minner om oss som ble vist på Galleri Brandstrup i Oslo som en integrert del av utstillingen Det kollektive mennesket. Jeg forstår det slik at Jeg finnes er nummer to i en planlagt trilogi.

Å lytte, å se

I uterommet, borggården, er det plassert to rekker med stoler med tilhørende hodetelefoner. Det kommer etter hvert så mange som vil se at stolrekkene må utvides. Rekkene står mot hverandre, men langt fra hverandre, det understreker den gedigne størrelsen på dette uterommet. I midten står Bjertnæs’ monumentale skulpturer. Det sies at de representerer mor, far, barn eller mann, kvinne, barn. En av skulpturene er en rektangulær åpen form med et firkantpreg, èn er en kompleks åpen form og èn er tett med en slett overflate – som et slags kvadratisk bord, eller benk, på undersiden ser det ut som om det renner eller drypper massiv masse fra den. Vi legger etter hvert merke til de to skuespillerne – Gjertrud Jynge og Håkon Ramstad. Vi hører dem før vi ser dem. Vi hører pusten deres gjennom hodetelefonene sammen med lyd av vind og fugler, og litt lyd fra byen. Skuespillerne står i starten langt fra hverandre. Denne fysiske distansen, og nærheten lyden vi har på øret gir oss gjennom replikkene deres, understreker forholdet mellom disse to menneskene i stykket.

Forhold

«Mann» og «Kvinne», henholdsvis Ramstad og Jynge, er de to karakterene vi møter. De har et noe komplisert forhold. «Mann» er gift med Signe, «Kvinne» var læreren til barnet deres, Daniel, som døde i en ulykke. Han og hun har kjent hverandre, og hatt et seksuelt forhold, en god stund. De har prøvd å gå fra hverandre, men de klarer ikke å gi slipp på hverandre, og «Mann» ønsker ikke å skille seg fra kona. De er bundet til hverandre i stykket – de slipper ikke løs fra hverandre. Dialogen som ofte foregår i diagonaler i borggården er som en kjærlig kamp – en sparring. Forholdet deres er fullt av både lengsel, begjær og smerte, men alt formidles dempet og dannet, men med en besnærende intensitet. Det er en jevn flyt i teksten – så plutselig kommer det kast som snur rundt på handlingen. Skuespillerne reagerer mykt på disse vendepunktene i teksten. Det er kanskje nettopp dette at de spiller så dempet som gjør at det får en slik sterk virkning på oss som tilhørere og tilskuere. Vi forholder oss både nært og distansert til verket på samme tid. Lyden på øret blir nærmest intim, vi kommer tett på karakterenes indre liv. Hodetelefonene gjør også at vi distanserer oss litt fra det rommet vi befinner oss i, fiksjonen understrekes.

Dialog

Lygres stykke står i dialog med Bjertnes’ utstilling på flere plan. Det mest innlysende er forholdet til skulpturene i borggården, men stykket kommuniserer både tematisk og stilmessig med resten av utstillinga. Verkene inne i utstillingslokalene er bevisst iscenesatt. Dette er en retrospektiv utstilling, hovedsakelig med verk fra de siste ti årene. Verkene er ikke en rekonstruksjon av tidligere utstillinger, men en iscenesettelse av noe som har vært, ifølge Bjertnæs selv og Tone Lyngstad Nyaas som har kuratert utstillingen. Bjertnæs er en kunstner som er opptatt av det umiddelbare i kommunikasjonen – «kunst uten publikum er meningsløst», hevder han. Det er absolutt spor etter teatralsk dramaturgi i utstillinga. Utstillingen er ikke bygd opp kronologisk, men som rom som på en måte forteller historier. Historiene er av en emosjonell karakter – rommene oppleves svært forskjellig. Noen er dystre med bilder som gir assosiasjoner til død og dyp melankoli. Rommet med verket «Den natten vi snakket om alt» er mytisk og episk – og absolutt teatralt. Rommet med portretter av ungdommer er nesten skummelt konfronterende.

Lyrisk

Titlene på Bjertnæs’ verk er ofte litterære – som for eksempel tittelmaleriet Ikke alt som har vært, skal være med videre, de strekker på en måte hånden ut mot Lygres tekst. Lygres stykke tydeliggjør umiddelbarheten – teaterstykket er her og nå. Ramstad og Jynges eminente skuespillerarbeid må framheves. Johannes Dahls regi er god, enkel og presis.

Det blir spennende å følge dette samarbeidet videre!

Nationaltheatret: Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR Regi: Laurent Chétouane

juni 14, 2019juni 14, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespeare.no april 2019

Fosse Natta syng sine songar.jpg — Foto Øyvind Eide

Mørk, mollstemt musikk

Stykket graver seg dypere og dypere inn i desperasjon og depresjon. Skuespillerne har tyngde og musikalitet. Regien er presis.

Av Elin Lindberg

Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymer: Sanna Dembowski

Lys: Phillip Gladieux

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Olav Torbjørn Skarre

Nationaltheatret, Amfiscenen, 4.april 2019

Møtet mellom Jon Fosses tekst, Laurent Chétouane, skuespillerne og ikke minst rommet på Amfiscenen på Nationaltheatret fungerer svært godt. Natta syng sine songar hadde urpremiere i 1997 og er et av Fosses stykker der gjentakelser er gjennomgående. Chétouane og skuespillerne arbeider koreografisk og musikalsk med materialet. Gjentakelsene blir til en slags sirkelbevegelser i rommet. De borrer og borrer seg nedover. Livssituasjonen til Den unge mannen (Nils Golberg Mulvik) og Den unge kvinna (Marte Engebrigtsen) og det lille barnet deres er på nullpunktet når stykket starter, derfra går det bare nedover.

Indre mørke

Den unge mannen i stykket skriver, eller å skrive er alt han vil, men ingen forlag vil gi ut tekstene hans. Han er nettopp blitt far. Forholdet til den kjæresten, Den unge kvinna, fungerer dårlig. Han går ikke ut. Han er dypt deprimert. Den unge kvinna har permisjon fra jobben for å være hjemme med det lille barnet. Hun har det ille og mistrives i den uholdbare situasjonen til den vesle familien. Det er krise. De gnurer og gnurer på de samme setningene og ordene. Ordene går i sirkler i hodene deres og renner ut av munnene som monotone strømmer. Et vellykket grep som skuespillerne behersker godt. Den unge mannen skriver et par ord, spiller et par toner på pianoet – det blir ikke til noe. Hun blir fanget i hans seige depresjon og sliter selv med å komme seg ut og leve sitt liv.

Rommet

Scenerommet skapt av Sanna Dembowski, er stort og nokså nakent. Det fungerer veldig godt, på mange vis. En sofa står mot bakveggen, den er litt for liten til at den ser behagelig ut for Den unge mannen som lesested og er med på å understreke at han presses ut av den materielle verden. I forgrunnen står det et enkelt bord med en skrivemaskin og noen bøker, en enkel stol. Den gammeldagse skrivemaskinen viser at vi er på 70-80-tallet et sted. Bak en av de to dørene i rommet skimtes ei gammel barnevogn. Et piano står mot bakveggen. Høyt oppe på veggen henger ei rund klokke. Den lyser hele tida og kan minne om en måne. Klokka er så høyt oppe på veggen at man ikke kan nå den, tida kan man ikke gjøre noe med, klokka fungerer som et memento mori. Rommets størrelse og nakenhet kler teksten. Det gir ro og rom for pausene og gjenklangen i teksten. Det understreker desperasjonen og den enorme ensomheten hos karakterene.

Solide skuespillere

Mora (Ågot Sendstad) og Faren (Henrik Rafaelsen) til Den unge mannen kommer på besøk. Både Sendstad og Rafaelsen har arbeidet med Laurent Chétouane før, de behersker den teatrale spillestilen hans godt. Foreldreparet er kommet med buss fra et eller annet sted utenfor byen. De er harry og rare i boblejakker fra 70-tallet. De blir ikke lenge. Bussruter er lagt ned. Det understreker mangelen på, eller vanskelighetene med kommunikasjonen i stykket. Den syltynne hinna av at «alt er bra» er transparent og i ferd med å sprekke. Sendstad og Rafaelsen tilfører forestillinga den underfundige humoren som ofte ligger i Fosses stykker midt i alt det hjerteskjærende tragiske. Vi humrer på en måte av og med det menneskelige i det å komme til kort i mellommenneskelige forhold. Mora og Faren vil gjøre vel, men makter, eller evner, det ikke – de når ikke fram. Det er dypt tragisk, men inneholder også en sår humor. Dette snevet av humor sikrer at stykket ikke ender opp som melodrama. Skuespillerne balanserer dette utmerket.

Sirkler

Ingen av karakterene holder egentlig ut lenger. Den unge kvinna har muligens funnet seg en utvei i kollegaen, vennen og elskeren Baste (Ole Johan Skjelbreid). Han har bil og kommer inn på scenen i joggebukse og jakke med oppbretta krage – litt tøff og litt tusseladd. Baste blir dratt med inn i sirkelbevegelsene i rommet. Sirklene er ikke perfekte, de forandrer seg hele tida. Bevegelsene rundt i rommet blir forvirrende og gjør oss nesten svimle. Stykkets tid har gått fra dag til natt. Det har vært mørkt hele tida, men nå er det på det aller mørkeste. Fortvilelsen er på sitt aller høyeste. Det er som om Engebrigtsen som Den unge kvinna går i sirup eller lim. De kommer seg ikke ut. De bare synker og synker.

Sørgelige sanger

Hva slags sanger er det natta synger? Blues, med sine gjentakelser og improvisasjoner over et tema som ofte er menneskelig smerte? Ballade, med sine sørgelige historier og mange refreng? Rekviem, en messe over de døde som også er til trøst for de levende? Det er uansett ingen tvil om at Laurent Chétouane får fram både den mørke musikken og lysglimtene som finnes hos Jon Fosse. Phillip Gladieux’ lysdesign kan også framheves her. Kontrastene mellom lys og mørke understreker også livskampen på en musikalsk måte

Faust? Hvem?

mars 1, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no

Fargerikt og fragmentert med feministisk fokus, men snakker vi egentlig om Faust i Nationaltheatrets forestilling?

Av Elin Lindberg

Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason: VI MÅ SNAKKE OM FAUST

Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Dramatiker: Mikael Torfason

Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesign: Gabriel Cazes

Kostyme: Monika «Mona» Ulrich

Lys- og videodesign: Vaxi Baerenklau

Kameraoperatør: Marte Vold

Dramaturg: Heidi Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen,1.februar 2019

Ja, det er viktig å snakke om hvordan det står til med likestilling på alle plan. Ja, det er viktig å snakke om maktstrukturer – at det fortsatt er skjevheter er klinkende klart. Skulle det vise seg at piloten i flyet du sitter i er kvinne, forbereder passasjerer seg på å dø. Kvinnelig kirurg? Hjelp! Men gamle Goethe og Faust – lever det fortsatt noen i Norge som vet hvem de er? Jeg leste nettopp et sted at det som ofte blir kalt eliten i Norge, i motsetning til sine like på kontinentet, ikke er så opptatt av å lese klassisk litteratur. Her er det større prestisje i å gå på ski. Så hvem har lest eller har et forhold til Faust? Nerder og de som har studert litteraturvitenskap? Hvis hensikten her er å si noe om feminisme og patriarkatet hadde det kanskje vært mer rammende å ta for seg Fausts norske fetter: Peer Gynt og hans Gretchen: Solveig?

Ungdommen/Gretchen

Allerede før vi er kommet inn i teatersalen er forestillinga i gang. En stor gjeng med flotte, hvite, unge mennesker fra middelklassen står på scenen og messer i kor. «Mye har forandret seg, men vi lever fremdeles i et mannlig overherredømme», messer de. «4 av 5 ofre for menneskehandel er jenter», «kvinnelige kjønnslemlestelser påvirker mer enn 200 millioner nålevende jenter og kvinner», «det begås minst 1000 æresdrap i India og Pakistan hvert år», og en mengde annen fakta om hvordan det står til i verden akkurat nå. Det er så mye at det er umulig å ta inn, selv om hver og en av beskjedene er svært viktige. Ungdommene har på seg T-skjorter med påskriften «Vi må snakke om Faust». De ligner på talekorene som ikke var uvanlige i 70-tallets politiske teater. Det korresponderer også med det økende politiske engasjementet blant ungdom i dag. Ungdommer går i tog for miljø og likestilling. Det er, oppriktig talt, svært oppløftende. I Vi må snakke om Faust er det allikevel ikke helt uproblematisk. Her er det de middelaldrende teaterskaperne som dytter ungdommen foran seg, på et vis, og lar dem ta stilling og rydde opp i problemene selv. Får ungdomskoret rollen som Gretchen her? De blir plassert i front i roller de mannlige teaterskaperne har laget for dem, og som Gretchen forført og beæret over å bli sett? De mannlige stemmene i stykket virker mer opptatte av å granske sitt eget følelsesliv, enn å rydde opp i skjevhetene i verden.

Løst og ledig

Den kvelden jeg så stykket hadde de to foregående forestillingene vært avlyst på grunn av sykdom, og fortsatt var en av skuespillerne fraværende og en av dem fortsatt ikke helt i form. Stykket spilles løst og ledig, men jeg kan godt tenke meg at det var enda mer futt og fart på premieren, nå var det tendenser til at det hele var noe slitent og slapt. Det var litt som å diskutere Faust på nachspiel. Det er tilløp til artige og interessante vinklinger, og også til dyp samtale, men det meste forsvinner i nye fragmenter og hendelser som dukker opp. Og etterpå sitter det heller ikke så godt festet i minnet. Ble hele samtalen dekonstruert i hjel? Det kan virke som Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason sliter litt med regigrepet. Det virres litt hit og litt dit og stykket kritiserer seg selv underveis: «Dette er så 1991», metakommenterer Mattis Herman Nyquist oppgitt fra scenen.

Maksimalisme

I motsetning til ungdommenes prolog pøses det på med virkemidler i resten av forestillinga. Det er ut og inn av farger, musikk og scenografiske elementer. Slik kan også Goethes Faust oppleves når man leser den – her er det et sammensurium av scener med mytologiske og historiske figurer fra flere tidsaldre og steder. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås spiller engler i overdådige parykker og kjoler. De er tøffe og friske og har et fint driv. De klatrer i stativ, danser med sceneteknikerne som henger dem opp i husker, de ikler seg mannekropper og puler med Gud (John Emil Jørgensrud). Nader Khademi er Mefistofeles i en fin puddelfrakk. Han er kanskje mer søt enn farlig her. Han kommer inn på scenen i en svart bil av den typen som ofte blir kalt for penisforlenger. På bilen er det skrevet på latin «ultima necat» – den siste dreper.

Mads Ousdal står for Fausts monolog fra tragediens første del i Goethes verk. Han framfører den profesjonelt, men noe innadvendt.

Tekstcollage

Teksten fra Faust av Johann Wolfgang von Goethe er gjendiktet av Elisabeth Beanca Halvorsen, det klinger utmerket og flott oppdatert språklig. Ellers er det innadvendte blikket på mannen gjennomgående i flere av tekstfragmentene som brukes. En lang sekvens er viet en historie om (erkeengelen) Mikael og hans traumatiske fødsel og om hans foreldre som var medlemmer av Jehovas Vitner. Er dette en personlig historie fra dramatiker Mikael Torfason? Den, og noen av de andre «private» historiene blir fragmenter som henger litt utenpå helheten i stykket. Et moment som fungerer er der Gretchen (Kjersti Tveterås) forteller sin lille «private» historie til publikum på første rad mens hun rolig vasker hendene deres. Dette blir filmet slik at vi alle får del i det. Her fungerer filmingen, ellers blir den stort sett mer forvirrende. Det er litt synd, for historien om den 14-årige Gretchen som her stilles sammen med den 14-årige Priscilla som blir Elvis Prestleys barnebrud, forsvinner litt i alt kaoset. Dette med «det evig kvinnelige» er det jo fortsatt noen som holder høyt.

Forvirrende mangfold

Det at vi ser video av det som skjer rundt og bak scenen samtidig som vi opplever det som foregår på scenen, gir et fragmentert bilde. Det understreker at det er mange historier og perspektiver vi må lære å leve med samtidig. Det finnes for eksempel så mange syn på hva feminisme er at det er vanlig å snakke om mange feminismer. Det spørs om det er så veldig fruktbart å dytte Goethe foran seg og kalle ham en gammel gris og representant for patriarkatet når så få i det norske publikummet har et forhold til ham og hans hovedverk Faust, eller når ikke dette stykket tydeligere viser ham fram for oss. For vi kan godt snakke om Faust, men det gjør vi egentlig ikke i Nationaltheatrets oppsetning.

Enkelt, presist og velspelt

februar 28, 2019februar 28, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespeare.no

Den knuste krukka på Det Norske Teatret sit som ei kule. Det gamle stykket er småvittig, men – tragisk nok – framleis aktuelt.

20190115-dnt-krukka-0707-1128x637 — foto Dag Jenssen

Av Elin Lindberg

Heinrich von Kleist: DEN KNUSTE KRUKKA

Omsetjing: Finn Kvalem

Regi:

Scenografi og kostymedesign: Nia Damerell

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 24.januar 2019

Den knuste krukka av Heinrich von Kleist blei skrive i 1808 og er ofte sett opp, spesielt i Tyskland. Innhaldet er tragisk, men ikkje utan håp, og forma er farse-aktig – kanskje denne blandinga er noko av grunnen til suksessen? Johannes Holmen Dahl lar teksten vere i framgrunnen. Regien hans er enkel, tett og nesten minimalistisk. Skodespelarane er heilt framifrå – dei skapar ei fyldig verd av stykket.

Urhistoria

I stykket møter vi Adam (Ola G. Furuseth) som er dommar i den vesle byen Husum, han er korrupt som berre det. Skrivaren hans, Licht (Joachim Rafaelsen), er smart og klok, men nokså underdanig. Ein kontrollør, eller ein overdommar (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), kjem til byen – no skal forholda analyserast – alt skal fram i lyset. På overflata er det å finne ut kven som knuste krukka til fru Marthe Rull (Gjertrud Jynge) som er problemet, men under dette ligg det skumlare ting. At det ikkje er Ruprecht (Eivin Nilsen Salthe) som er skurken og har forgripe seg på kjærasten Eva (Sara Khorami), forstår vi ganske fort, men likevel er avkledinga av gjerningsmannen spanande og medrivande.

Syndefallet

Stykket er så tjukt av både bibelske og seksuelle referansar at det gjev det eit farsepreg. Krukka er jo, til dømes, eit velkjend symbol på kvinneleg kjønnsorgan. Referansane plantar òg stykket solid i ein gamal vestleg kultur. Det startar med sjølve urhistoria – historia om då dei første menneska blei til, historia om Adam og Eva. Adam trampar inn med klumpfot som gjev assosiasjonar til ein djevel – eller ein bukk, som igjen leiar assosiasjonane til ein horebukk. Ola G. Furuseth har hette på hovudet, slik at han ser skalla ut – det understrekar dette at djevelen, eller den gamle Adam, er avkledd eller avslørt frå første stund. Dei parykkane dommar Adam har gøymd seg i, eller brukt til å framheve statusen sin med, er av ulike grunnar forsvunne. Furuseth er fin og virtuos i rolla, han fyller ho godt og gjer Adam til ein representant for det skrøpelege mennesket, den skrøpelege mannen, som fell og fell i stadige syndefall. Det tragiske ligg i at han er ein slik evig figur. Urmennesket er ikkje nødvendigvis vondt i dette stykket, men det er svakt og umoralsk og ikkje til å stole på.

Overflata slår sprekker

Fru Marthe er oppteken av overflata. Verda hennar går i grus når den antikke krukka hennar blir knust. Noko i det materielle tilværet hennar slår sprekkar og det gjer ho rasande. Energien i dette raseriet gjer at andre viktigare ting kjem til syne. Harmonien og venleiken som finnest på overflata i den vesle byen Husum, er råka av noko som får grumset opp til i lyset. Gjertrud Jynge speler Fru Marthe på sunnmørsdialekt. Det er fornøyeleg og fungerer utmerka. Ho er foruretta, kvass og sint på ein måte som balanserer det vittige med det alvorlege – framifrå! Ho er småborgarleg «fruete» i pelskåpe og ein diger reveskinnshatt. Ho er ei dominerande mor som tenkjer meir på rykte og fasade enn på dotter si.

Moral

Kleist var samtidig med Friedrich Schiller, og sannsynlegvis inspirert av han. Schiller var oppteken av teateret som ein oppdragande og moralsk institusjon. Dette kling òg med i Den knuste krukka. Skrivaren i stykket heiter Licht – han er den som rettar lyskasteren mot problemområdet. Joachim Rafaelsen speler den noko unnselige Licht med eit fast og insisterande driv. Rafaelsen spelar òg elektrisk gitar i bakgrunnen no og då. Gitarriffa understrekar og framhevar viktige punkt i teksten og gjer dialogen meir intens.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl speler kontrolløren Walter. Ho er den som skal avsløre og rydde opp i dei moralske uhumskheitene på scena. Det er eit godt grep at det er ei kvinne som spelar denne rolla her. Ho er utfordrande kledd i raud bluse og ei skinnskjørt med svært høg splitt – ho er ei vaksen kvinne som går kledd som ho sjølv vil. Det er ein fin presisjon og musikalitet i spelet til Sundrehagen Raustøl. Ho blir både ein moralsk representant for publikum på scena og ein slags sirkusdirektør som viser fram ulike mennesketypar.

Adam og Eva igjen

På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det, som kjend, ikkje brukt mykje midlar på scenografi. Heller ikkje i Den knuste krukka. Det fungerer veldig godt. Ein røykmaskin står i eit hjørne og gjev scenerommet eit slør, elles er det heilt tomt. Det er heilt utmerka at det først og fremst er skodespelarane som berer fram stykket – som skapar stykket si verd for oss.

Kjærasteparet Eva og Ruprecht er kledde som klisjear på harry ungdommar frå bygda. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe sine gode rollefigurar framstiller dei som rettvise, men ikkje supersmarte. Dei er fullstendig klare over at dei ikkje har mykje makt, men vi heiar på dei. Stykket er enkelt, men det har òg djupn. Figurane har noko universelt over seg. Det tragiske ligg i at eit over 200 år gamalt stykke om ein maktperson som lurar unge jenter for å få sex med dei, framleis er hyperaktuelt. Men i Det Norske Teatret sin versjon av Den knuste krukka er det håp. Håpet ligg i at ugjerningane blir avdekka og det ligg i livskrafta til ungdomane.