«Drømmen handler etter hvert mer om å dø en god død, enn å leve et godt liv», skrev den da rundt 13 år gamle Yasmine Amreo i 2009. Teksten er en del av «Gazamonologene» der vi får innblikk i krigsopplevelsene til barn og unge i Gaza. Søndag 29. oktober arrangerte Motforestillinger en dugnadslesning på Nordic Black Theatre, fulgt av en appell ved Erik Fosse.
Fra lesningene av «Gazamonologene», Nordic Black Theatre, 29. oktober 2023. Foto: Jannik Abel
Tekst: Elin Lindberg
Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023
Halvparten av dem som bor i Gaza er barn. Akkurat nå drepes et barn hvert tiende minutt i Gaza by av den aggressive krigerstaten Israel. Denne realiteten er så grusom at den nesten ikke er til å forstå. Vi som lever trygt langt unna krigen kjenner på en avmakt – vi ønsker å hjelpe, men hva kan vi gjøre? En meningsfull handling er at så mange som mulig samler seg og viser sin fordømmelse for massakren staten Israel utfører og viser sin støtte for et fritt Palestina. En slik samling er det Motforestillinger ved Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt inviterte til søndag 29. oktober. De inviterte til en solidarisk dugnadslesning av Gazamonologene.
Gazamonologene er 33 tekster som er skrevet av barn og ungdommer mellom 14 og 17 år, bosatt i Gaza. Monologene er barnas egne fortellinger, drømmer og opplevelser under og etter krigen i desember 2008 og januar 2009. Stykket ble oversatt til norsk i 2010 og satt opp og spilt av to videregående skoler i Trondheim. Det ble også vist ved FNs hovedkvarter i New York. Det var Ashtar Theatre, med kunstnerisk leder Iman Aoun og regissøren Abu Ali Yassin som ledet arbeidet med disse monologene for nå snart femten år siden. Yassin bor fortsatt i Gaza, men teatret hans, arbeidsplassen hans, er ødelagt av israelske bomber. Flere av forfatterne av Gazamonologene er drept, opplyste Vibeke Harper oss om i sin innledning til lesninga.
Marius Kolbenstvedt og Vibeke Harper i Motforestillinger. Foto: Jannik Abel
Dugnad
Et trettitals skuespillere stilte opp på dugnaden ved å lese hver sin monolog. Nordic Black Theatre stilte scene og teknisk personell til disposisjon. Regien var enkel. Harper og Kolbenstvedt ønsket velkommen og fortalte kort om prosjektet. Så strømmer skuespillerne på, én etter én. De framfører monologene med et stort alvor. I rundt to og en halv time, uten pause, kommer én og én opp på scenen, stiller seg foran den ene mikrofonen og leser sin tildelte tekst. Nettopp dette at det bare er en enkelt skuespiller som står der alene, gjør budskapet tydelig. Dette handler om de enkeltskjebner gruppen av innbyggere i Gaza består av. Flere av skuespillerne var tydelig berørte av tekstene de leste. Johannes Joner var første skuespiller ut, han gråt.
Barnestemmer i mørket
Hva skriver barna om? De skriver om framtidsdrømmene sine – for det hadde mange av dem. Siden rammen rundt dette skriveprosjektet var teater, er det ikke så rart at flere av barna drømmer om å bli skuespillere. Men noen har barnlige drømmer om å bli verdens beste fotballspiller. Andre drømmer om å bli advokater, jurister eller barneleger, de drømmer om et liv med mening der de kan hjelpe andre. Barna skriver om familien sin, vennene sine, skolen sin, byen sin, hjemmet sitt. Og de skriver om det forferdelige. De skriver at de er redde. De skildrer død og ødeleggelse. De er barn og de har sett sin beste venninne dø i armene sine. De har sett hauger av lik på sykehuset. De har sett moren sin gå i oppløsning av sorg og smerte. De har sett hjemmet sitt bli ødelagt. Mange av barna bruker et poetisk språk for å skildre det de har opplevd. De skriver om kontrasten mellom en sommerfugl de ser utenfor vinduet og et israelsk helikopter som dukker opp like etterpå. En skriver om å være en blomst på en ruinhaug. «Krigen er et svart spøkelse som forgifter jorda», skriver den da rundt 15 år gamle Amjad Abu Yassin.
Ola G. Furuseth leser. Foto: Jannik Abel
Appell
Etter lesninga på Nordic Black Theatre holdt Erik Fosse en appell utenfor Mela Café i Mariboes gate https://www.youtube.com/watch?vOH2tPYKx3dQ. Erik Fosse er lege og har jobbet i Gaza i 30 år. Han leder den humanitære organisasjonen NORWAC. Fosse forteller at gjennomsnittsalderen i Gaza er under 19 år. Alle under 16 år blir betegnet som barn, slik at det som skjer nå er barnemord. Siden Gazamonologene ble skrevet i 2008-2009 har forfatterne av tekstene opplevd tre andre kriger. I tillegg har de opplevd at grensene stenges. Det betyr at de har levd innestengte i Gaza hele sitt liv, de har levd et liv i fengsel. Fosse forteller at Gaza er en mange tusen år gammel oase der det var tilgang på vann. Etter at Israel begynte å bore etter grunnvannet øst for Gaza forsvant vannet, eller grunnvannet ble salt. Det gjør at saltet må fjernes før det kan drikkes. Til denne avsaltinga trengs det strøm, det går ikke når Israel kutter strømforsyningen. 50 prosent av Gazas befolkning er arbeidsløse, forteller Fosse, de fleste av disse er unge, altså sannsynligvis mange av de som har skrevet Gazamonologene. I den pågående krigen er dødstallene (29.10.23) rundt 8000, cirka halvparten av disse er barn. Argumentet Israel bruker for å drepe disse barna, er at det er for deres egen sikkerhet. 2,3 millioner mennesker bor i Gaza som er et område på størrelse med Oslo kommune. Det er bare én løsning, sier Fosse. Det er å stanse krigen og snakke sammen, og så må Israel finne en annen politikk. Apartheid er sjelden en trygg og strategisk politikk for noe land, sier han.
På vei hjem fra Gazamonologene og appellen etterpå denne mørke og kalde høstkvelden, er det noe som lyser gyllent på fortauet foran meg i Mariboes gate. Det er en samling av disse snublesteinene som er montert i asfalten for at vi ikke skal glemme de jødene som nazistene sendte til utryddelsesleirene under andre verdenskrig. Og det er viktig å bli minnet på at det ikke er jøder som enkeltmennesker som står bak denne krigen og massakren, men staten Israel.
Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning, i Warm, av tg STAN. Foto: Irmgart Merten
TgSTAN gjester, sammen med Maatschappij Discordia, Fossefestivalen med Warm/Varmt av Jon Fosse. På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det det lunt studioteater. Det er nedstrippa og enkelt, men svært presist. Det er både vemod, sorg og trøst, men også varm og fornøyelig humor.
Tekst: Elin Lindberg
publisert på shakespearetidsskrift.no september 2023
WARM
av Jon Fosse
Oversettelse Maaike van Rijn
Av og med Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning, Annette Kouwenhoven Produsert av STAN og Discordia
Det Norske Teatret, Scene 3, fredag 8. og lørdag 9. september 2023
TgSTANs stil passer perfekt til Jon Fosses tekster. Det lette, men presise spillet som ikke er psykologiserende, får fram nyanserikdommen i den enkle teksten. Jeg er støl i ansiktsmusklene etter at den forholdsvis korte forestillinga er ferdig – jeg har sittet og smilt bredt hele tida. Det er massevis av humor i Fosses tekster, men det er ikke så ofte den får spille med i oppsetningene av tekstene. Det var den mørke, lunt boblende humoren som gjorde meg til Fosse-fan umiddelbart da jeg leste «Og no kan hunden komme» for første gang for mange år siden.
Men alt er ikke bare gøy
Tida går. Vi blir alle eldre. Skuespillerne i tgSTAN også. Det gjør at nettopp denne teksten kler dem så godt akkurat nå – dette skal jeg komme tilbake til. Kompaniet har spilt i Norge mange ganger de siste ti-årene. De samarbeidet tett med Svein Åge Birkeland og Bergen Internasjonale Teater (BIT) i en årrekke og da Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater, ble de ofte invitert dit. Han inviterte dem også til Nationaltheatret etter at han hadde blitt sjef der. De gjestet hovedscenen der med Poquelin II i fjor. Arbeidet til tgSTAN er nok ganske godt kjent i Norge, men jeg skal likevel nevne litt om den tradisjonen de står i. Det kan kanskje virke som om det er linker tilbake til startstedet til tgSTAN i det helt nye og unge teateret. Mer om det, først må jeg skrive om Warm/Varmt.
Ja, det er varmt
Scene 3 er blitt et studio. Midt på scenegolvet står to enkle bord. De står på noe som ser ut som lodd – kanskje for at de skal bli passe høye? Tre lyspærer henger lavt i rommet. På bordet er det smårekvisitter – noen pinner, vannglass, vannflasker, notatpapirer og manus. Det er lett jazz i bakgrunnen. Skuespillerne Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning og Annette Kouwenhoven sitter eller rusler rundt på scenen. Stemninga er lun og trivelig. Publikum er på plass, lyset i salen går ned. Skuespillerne småsnakker seg imellom på flamsk. De ser opp på lyskasterne, de ser litt på oss, litt rundt seg. De samler oppmerksomheten rundt seg selv. Enkelt og elegant. Vi er klare alle sammen. Vel – først må skuespillerne tømme lommene sine for mobiltelefoner, småting, lommebok og lommerusk. Alt legges på bordet. Så er vi klare.
Annette Kouwenhoven, Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning. Foto: Imgart Merten
Klar tekst
I Varmt møtes tre karakterer – den ene mannen, den andre mannen og kvinnen – på ei kai. Det er lenge siden de så hverandre sist. Kjenner de egentlig hverandre. Hva slags relasjoner har de hatt? Når var det de møttes første gang? Var det her? På denne kaia? De er ikke sikre. Det er de to mennene – Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning – som starter. De står på hver sin side av scenen og snakker sammen. Annette Kouwenhoven står i midten og følger med i manus. Hun er en slags sufflør, eller observatør, eller en scenisk støtte. Denne funksjonen bytter de på å ha etter som stykket skrider fram. Skuespillerne i tgSTAN er kjente for å ha et svært bevisst forhold til teksten de framfører. Så også her. Det er så enkelt og ujålete, så uten ytre geberder og indre psykologisering. Men de arbeider med en følsomhet for språket og for de mange tolkningsmulighetene denne typiske Fosse-teksten har, med sine repetisjoner og minimalisme.
Tida som har gått
Annette Kouwenhoven. Foto: Imgard Merten
Relasjonene mellom de tre karakterene er i spill. Men alt er åpent. De har barn. Kanskje har de barn sammen? Hvem har vært sammen med hvem? Hvor møttes de og hvor er de nå? Men det var sommer. Det var en varm sommerdag. Hun ville bade. Det ville ikke mennene. Hun hadde hatt på seg en svart badedrakt. Mennene hadde syntes hun så lekker ut i den svarte badedrakten. Men hvilke forbindelser hadde de da de møttes sist. De husker ikke. Det er så lenge siden. Det er her den reelle alderen til skuespillerne spiller inn. De har et langt liv bak seg. Spillet oppleves rørende for oss som ser på. Det er dypt menneskelig. Det er et møte mellom mennesker som kanskje har hatt en varm relasjon for lenge siden. De møtes etter at mye vann har rent ut i havet. Ord og minner har gått tapt. Tida som har gått, tida som ligger mellom, er som et stort, mørkt og mykt hull. Om alle disse årene mellom vet vi ingenting.
Kaia – et grenseland
Disse skuespillerne er kjente for sin gode timing. Det er timingen som er med på å få humoren så godt fram i replikkvekslinga. De parerer tett og effektivt, samtidig som de lar teksten leve og skape et mangfold av fortolkingsmuligheter. Ja, det er mye lun humor her, men det ligger også et stort vemod i at tida er gått. Og hvor er de nå? De er ikke helt sikre, sier de, men det er noen realiteter her som de ikke nevner eksplisitt i teksten, men som klinger med i Fosse-universet. For latteren er der, lun og fin. Varmen er der. Minnene om den fine, fine sommerdagen for så lenge siden. Et smykke i minnet. Men de står på ei kai – et grenseland mellom jord og hav, og kanskje mellom liv og død. Det store havet er der ute. Og døden. Som alltid hos Fosse er den der. Mørket er der. Det legger seg over minnet deres. De husker ikke. Var det slik eller sånn? Hvem er vi? Til slutt klinger det både i Sartre og Beckett når vi får replikkene:
Må vi være her?
Vi må være her.
Skuespillerens teater
Det er skuespilleren som er i sentrum av tgSTANs arbeid. Skuespilleren som menneske, skaper og sosialt bevisst aktør.
De har helt siden starten i 1989 vært opptatt av det skuespillerorienterte og det udogmatiske. Det er kanskje kjent for de fleste, men til og med navnet på kompaniet gjenspeiler det udogmatiske – S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De har en sterk bevissthet rundt rommet de spiller i og en årvåkenhet overfor publikum som er prisverdig. Under Warm/Varmt var det, for eksempel, en publikummer som forlot salen for så å komme tilbake en stund etterpå. Det er en handling som skjer i scenerommet, og skuespillerne tar det inn uten å gjøre mye av det, men de understreker at vi er i en teaterhendelse sammen.
Det er nettopp skuespilleren som sosialt bevisst aktør som også har vært kompaniets varemerke gjennom mange år. De har for eksempel skapt verk som har kommentert situasjonen i Palestina (The Tangible). Nå dukker det opp helt nye og ferske teaterprosjekter som kanskje har et visst slektskap med arbeidet til tgSTAN. Det er skuespillerinitierte prosjekter som absolutt har et sosialt engasjement som for eksempel sykt.domain med Sorte gutter gråter ikke. Det er lovende for en videreføring av det skuespillerdrevne teateret.
Sorte gutter gråter ikke Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali. Foto: Johanne Nyborg
Sorte gutter gråter ikke var ikke bare solid og relevant teater, forestillinga ble et «fenomen». Det var nesten umulig å få billett til stykket der fem gutter konfronterte hverandre og publikum med sine erfaringer med tro og tvil, fedre og ære, rasisme og vold, sex, homofili og kultur i et litt bortgjemt spillelokale.
Av Elin Lindberg
publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023
Sorte gutter gråter ikke
Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali
Regi: Tani Dibasey
Musikk: Jon Fosmark
Kostymer (outfits/style): Ersin Yüksel
Hos Arne, Gøteborggata 27b, lørdag 17. september 2023
Klassekampen og Aftenposten plasserte stykket i spissen for det de kalte for «en ny teaterrevolusjon». Nå er det små, uavhengige teaterprosjekter spilt i utradisjonelle teaterlokaler som gjelder, der de store scenene sliter med å fylle salene, hevdet de.
Det spørs om det å sette de store teatrene opp mot de små er så fruktbart. Det publikum er sultne på, er nok heller et autentisk innblikk i et røft samtidsmiljø i dagens Oslo.
Begrepet «teatersult» har jeg hentet fra debatten mellom kritiker Mariken Lauvstad i Klassekampen og Per Christian Selmer-Andersen i Aftenposten Er det noe vi kritikere elsker, så er det jo nettopp at det finnes en sult etter å oppleve scenekunst. Når det gjelder Sorte gutter gråter ikke er det nok ikke bare selve teateropplevelsen, det å oppleve noe som skjer akkurat nå sammen med andre, publikum sulter etter, men også dette å få et innblikk i en kultur som man sjeldent får tilgang til på institusjonsteatrene. Og det at temaene stykket tar opp er viktige: mannsrollen, rasisme og identitet. Det kan sammenlignes med den kritikerbejubla og prisbelønte debuten til nitten år gamle Oliver Lovrenski med romanen da vi var yngre. En ting er at den handler om oppvekst i et multietnisk Oslo akkurat nå. Den tilfredsstiller en sult etter å oppleve, se og forstå dette ungdomsmiljøet innenfra. En annen ting er at boka formidler dette med en rå, høy, kunstnerisk kvalitet. Vi får begge deler også i Sorte gutter gråter ikke.
Røft miljø
Midt i spillelokalet – som jeg skal skrive mer om seinere – står et langbord. Her sitter Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali, de er unge, men erfarne, norske skuespillere, og de har til felles at de har mørk hud. Stemninga er lett med pop-klassikere som bakgrunnsmusikk. Så er det rett på. En av dem forteller at en venn er skutt. Da må vi ta hevn, sier en annen: «De tar en av oss – vi tar en av dem». Det er ikke helt troverdig at disse gutta er en del av et gjengmiljø som driver med blodhevn, men vold er effektivt og akutt blitt et hett tema i stykket. Her kobler stykket seg på det som er en referanse, eller et forelegg: Sigve Endresens film Store gutter gråter ikke fra 1995. Plakaten til stykket er nesten helt lik filmens. Dokumentarfilmen handlet om åtte gutter med lange fengselsstraffer som var en del av et rehabiliteringsprosjekt. Og som i filmen møter vi i Sorte gutter gråter ikke en virkelighet mange av oss ikke kjenner.
Er du gay?
Så er det rett på neste brennbare tema: — Det er no’ rart med deg – er du gay eller hva? Så får vi en åpen diskusjon rundt bordet om det å være muslimsk skuespiller. – Er det mulig å være skuespiller uten å måtte gå mot sin religion? Og de løfter fram hvor komplisert det er å være homofil muslim. De snakker om at som skuespillere er det også viktig å representere homofile muslimer. De behandler det sårbart og ærlig og vil trykke der det er vondest. Men ikke alt er dødsens dypt – de snakker også humoristisk om egne feiloppfatninger, eller kanskje fordommene om typiske norske fenomener som «hytta», «Syden» og «fjellet». – Jeg trodde alle dro til samme hytte. – Jeg trodde Syden var et land. Det humoristiske, og lite sjølhøytidelige, mykner publikum og gjør oss mer mottakelige.
Brødre rundt bordet
Vi er i et studio i en storby. Vi kunne like gjerne vært i New York som midt i Oslo. Skuespillerne filmer hverandre i starten som om de øver til et teaterstykke eller en film. Stilen i første del av stykket refererer til tv-serie, sit-com og film. Alt dette gir stykket en dobbelthet. De understreker at stykket er en konstruksjon, samtidig som det er en manifestasjon av levd liv akkurat nå. Slik enhver forestilling, roman eller sang er en konstruksjon, et utsnitt, et perspektiv, på noe levd eller erfart eller diktet. De spiller på flere nivå, eller plattformer, samtidig. I begynnelsen, mens de er i det som minner om en prøvesituasjon, er spillet litt overflatisk, men det ligger en vilje i spillet til å undersøke brennbare temaer. Både spillet og tematikken går stadig dypere. Det gjør at stykket kjennes akutt viktig.
Fadermordet
Aktørene har komplekse forhold til fedrene sine. De forteller virkelig berørende historier. Mohammed Aden Ali har for eksempel bare møtt faren sin én gang. De forteller om fedre som kjefter og slår. Om fedre de jobber hardt for å få respekt fra, om fedre som blir skuffa. Om generasjons- og kultur-forskjeller. Tani Dibasey går inn i rollen som sin egen autoritære far. Bordenden ryddes for glass og pizza-esker. «Far» som kjemper hardt imot, blir lagt på rygg på bordet av de andre fire. Ei pute blir holdt mot ansiktet til «far». Han blir symbolsk drept. Her klinger det i klokker fra den greske ur-dramatikken. Det er selve mannsrollen som er oppe til debatt. Må de gamle verdiene dø for at nye verdier skal få leve?
Stereotypier finnes
Vi blir bedt om å ta med klappstol, eller pute, inn i neste rom. Her er det tepper på golvet. Vi setter oss langs veggene. Ved inngangstrappa er det skjermer som viser tegnefilmer med Aladdin og et talkshow med bokselegenden Muhammed Ali. Aladdin er en arabisk eventyrhelt, men han er også eksotifisert gjennom den franske eventyrsamlinga Tusen og en natt. Muhammed Ali som er navnebror med en av skuespillerne, er ikke bare kjent for å være verdens beste i sin sport, men også som en muslimsk aktivist i USA. Her blir igjen perspektivet på den svarte/fargede mannen tematisert.
Tani Dibasey sitter og spiller fløyte. Han spiller en eksotifisert utgave av seg selv. Han spiller som om han prøver å passe inn i det hvite, vestlige blikket.
Det er lett bakgrunnsmusikk og scenerøyk. Her er vi kommet inn i et annet teaterunivers. Vi har gått ned en trapp for å komme til dette nye rommet. Vi er bokstavelig talt gått dypere ned i stykkets tematikk.
Vold finnes
Det er glassvegger i to av rommene i andre etasje som vender ut mot rommet vi sitter i. Her sitter Mohammed Aden Ali med briller, blond parykk og lys strømpe over ansiktet. Han har lagt om fra sin egen sosiolekt til normert østlandsk. Ellers er det engelsk som nå er blitt scenespråket. Dette språket fungerer også som en slags maske. Temaene som fortsatt er personlige for skuespillerne, får et mer performativt scenespråk. Både ved at de tar på seg like klær, eller kostymer, og snakker et annet språk enn sitt eget. Alle tar på seg hver sitt fargerike halsbånd. Jeg vet ikke om dette er en referanse til noe annet, men det får en funksjon som nettopp noe som binder dem sammen og gjør dem til karakterer i stykket.
Det er et smart trekk. Det gjør at både de og vi kan leve med den brutaliteten som utføres. For det blir reelle slåsskamper. Jeg har aldri i mitt liv sett noen bli slått sånn som dette før på en teaterscene. Det er regelrett banking. – Vold er den eneste inngangen til å føle noe, sier en av aktørene. Stykkets personlige/private historier griper på nytt inn i teaterhistorien med sine begreper om katarsis og renselse gjennom smerte og ubehag. Det fysiske teaterspråket bryter med tv/film-realismen fra tidligere i stykket. Her i det mørke dypet kommer aktørene fram med sin største frykt og sine innerste tanker – det handler om depresjon, tvangstanker, angst, redsel. Det er igjen svært berørende.
«Vi» og «dem»
Mens skuespillerne på golvet deler sine mørkeste hemmeligheter med hverandre og oss, kommer en hvit mann opp på scenen. Hen er moteriktig og androgynt kledd og pinlig politisk korrekt. En relevant representant for publikum. Han snakker om at vi hvite har fullstendig fucka opp verden og at vi har kolonialisert Afrika, og at han bare vil si takk for forestillinga og at han vil at aktørene skal piske ham. Den hvite skuespilleren (som ikke er nevnt ved navn i programmet) spiller så troverdig at vi en stund tror at dette er en autentisk publikummer, og tenker at dette er pinlig, vondt og vanskelig og komplisert. Han kler av seg på overkroppen, ryggen hans er malt svart. Han insisterer på å bli piska. Og han får pisk med T-skjortene til skuespillerne. Det etableres et tydelig «vi» og «dem». Den fysiske kontakten gjennom piskinga bringer egentlig ikke de to partene nærmere hverandre. Det blir ingen reell dialog.
Men det blir en overgang til at vi forflytter oss til rommet med langbordet igjen. Her blir det etter hvert en lett og forsonende stemning. Deniz Kaya sier vennlig og avklarende at alt kommer fra et sted som handler om kjærlighet. Og alle omfavner kjærlig og broderlig skuespilleren som nå sier at han er homofil. Det blir feelgood-teater til slutt, selv om volden og de mørke, problematiske konfliktene fortsatt er i verden.
Hvor er vi?
Spillelokalet er ikke, slik det kan gis inntrykk av i andre anmeldelser, en hvilken som helst leilighet på Grünerløkka. Det er det som var hjemmet til kunsthistorikeren og kunstsamleren Svein Christensen. Han arrangerte fra slutten av 1990-tallet av fester, konserter og forestillinger der. Lokalet var sinnssykt lekkert og stappfullt av fantastisk kunst. Nå er det kulturbedriften Hos Arne som har kjøpt og driver den lekre 2000 kvadratmeter store «leiligheten» på Rodeløkka som galleri og visningssted. Dette er altså et ganske eksklusivt sted, selv om det engang i tiden har vært et industrilokale. Det er et sted folk med kulturell kapital kjenner til. Det ligger et steinkast fra Black Box teater. Dette gjør noe med hvilket publikum som trekkes hit. Og det er sykt vanskelig å få tak i billetter. Så ja, det er eksklusivt. Slik plasserer disse skuespillerne seg i en kunstelite-kultur, slik den før nevnte Oliver Lovrenski også gjør det. Debutboka hans er ikke utgitt på eget forlag, men på det prestisjefylte Aschehoug. Poenget mitt er at disse kunstnerne allerede er inne i varmen. De er svært velkomne nykommere i et etablert kunstmiljø. Jeg tror ikke interessen hadde vært mindre om Sorte gutter gråter ikke hadde blitt spilt på Amfiscenen på Nationaltheatret.
Kunstnerisk kvalitet finnes
Det er den autentisiteten disse skuespillerne bringer med seg, og den insisterende viljen til å bore i mannsrollen i miljø de kjenner godt, og ikke minst at de gjør det med så høy kunstnerisk kvalitet, som gjør at dette er noe publikum vil ha. Det varmer selvfølgelig et gammelt frigruppehjerte at det som treffer teatersulten hos publikum er noe som dukker opp utenfor de store teaterinstitusjonene, men dette er vel ikke akkurat noe nytt.
Institusjonsteatrene har ellers de senere årene vært ganske gode på å trekke inn relevant ny scenekunst. Susie Wang har for eksempel spilt på Nationaltheatret, og Det Norske Teatret har et samarbeid med Vegard Vinge og Ida Müller. Dette med å spille teater i stuene til folk er jo heller ikke helt nytt. Et eksempel er Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem som ble spilt i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby under Ibsenfestivalen for en god del år siden (2014). Det betyr ikke at det ikke er noe både kritikere og annet publikum veldig gjerne vil ha mer av. Det vi ønsker oss, det vi er sultne på, er teater med høy kunstnerisk kvalitet som er relevant her og nå – og som gir oss nye perspektiver på den verdenen vi lever i – og slikt teater er uten tvil Sorte gutter gråter ikke.
(Amsterdam): Performancekunstneren Marina Abramović reflekterer over døden i 7 deaths of Maria Callas på Theater Carré. Konseptet er presist, musikerne knallgode og videoarbeidene har noe av det litt pompøse vi ofte finner i operaer, over seg.
Av Elin Lindberg
7 DEATHS OF MARIA CALLAS
Av og med Marina Abramović
Gjenopptakelsesregi: Georgine Balk Dirigent: Yoel Gamzou Musikk: Marko Nikodijević
Kor: Nederlands Kamerkoor
Filmskuespiller & Performance: Marina Abramović Filmskuespiller: Willem Dafoe
Skrevet av: Petter Skavlan, Marina Abramović
Filmregi: Nabil Elderkin Visuelle Intermezzi: Marco Brambilla Lyddesign:Luka Kozlovacki Kostymer: Riccardo Tisci for Burberry Design: Anna Schöttl Lys: Urs Schönebaum Dramaturgi: Benedikt Stampfli
Co-production med Bayerische Staatsoper med Greek National Opera, Deutsche Oper Berlin, Opéra national de Paris og Teatro San Carlo di Napoli.
Koninklijk Theater Carré, Amsterdam, lørdag 5. november 2022
Marina Abramović er berømt for verk der hun har utforsket utholdenhet og smerte. Hun har samarbeidet med enormt mange – fra tibetanske lamaer til kunstnere som Laurie Anderson, Lady Gaga og Björk –. Hun har vært en del av verdenskunstscenens toppsjikt i mesteparten av kunstnerskapet sitt.
Startet i Norge
Abramović skriver i selvbiografien sin Walk through walls fra 2016 at ideen til7 deaths of Maria Callas kom i Oslo i 2013. Hun var invitert av Christian Ringnes til å lage et verk til skulpturparken på Ekeberg, som ble til videoen The scream. Her møtte hun også manusforfatteren Petter Skavlan på en båttur. Hun forteller ham at hun har en idé om et videoarbeid der hun vil bruke dødsscener fra sju operaer sunget av den avdøde stjernesopranen Maria Callas – en kunstner hun føler et sterkt slektskap til – samtidig som det blir vist dokumentarfilm av reell død. Petter Skavlan spør hvorfor hun ikke kan gjøre det enda enklere ved å lage et script av de sju operadødsscenene. Marina Abramović bestemmer seg for å lage sju videoinstallasjoner som skal vises etter hverandre. Arbeidet mot realiseringen av verket er i gang og det fikk sin urpremiere på Bayerische Staatsoper i München i 2020.
I operaen
Arbeidene til Marina Abramović er ofte preget av en form for enkelhet. Starten på 7 deaths of Maria Callas er også nokså enkel, men den har med seg de kutymene man ellers ofte finner i operaen. Det er stort orkester, gull og plysj og sykt dyre billetter. Ouverturen er skrevet av Marko Nikodijevic. Den inneholder blant annet noe jeg tror er en obo-solo. Oboen er et instrument som minner om gamle blåseinstrumenter fra Hellas. Maria Callas var gresk, på en måte kommer denne soloen til å kunne representere henne. Scenen er mørk. Bak det gjennomsiktige sceneteppet er det kun lys på ansiktet til Marina Abramović. Hun ligger i det vi etter hvert skal se er ei stor og staselig seng med mørkeblått sengetøy. Hun har øynene lukket.
Døden
Marina Abramović er 75 år. Hun ligner på den norske kjendisen Jan Thomas der hun ligger. Ansiktet er helt glatt. Leppene er fyldige. Det er nok som hos den norske kjendisen fylt med både Botox og fillers. Men ansiktsjusteringen, aldersjusteringen, eller hva man skal kalle det, er pent utført, det ser ikke groteskt ut. Likevel blir et slikt bearbeidet ansikt en maske. Det har noe kunstig over seg. Tidligere arbeider av Abramović har ofte hatt et rått, usminket, nakent uttrykk. Det glatte fjeset i den flotte senga blir her som en dødsmaske. Abramović har alltid brukt seg selv i kunsten sin. Det kjennes ikke søkt ut å tenke at det er sin egen alderdom og etter hvert død, hun reflekterer over. Hun skriver i selvbiografien at hun allerede har planlagt sin egen begravelse. Det blir hennes siste verk, skriver hun. Begravelsen skal bli en fest der deltakerne skal ha klær i sterke farger som neonrosa og neongrønt.
Dronningmøtet
Abramović har sagt at hun finner mange likhetstrekk mellom seg selv og Maria Callas. Begge hadde strenge og vanskelige mødre og begge var de født i stjernetegnet Skytten, og de har likt utseende, skriver hun i selvbiografien sin. Maria Callas var også en verdensstjerne, bare enda mer berømt. Hun var kjent for å være temperamentsfull og for mange skandaler. Hun ble kalt «La Divina». Det er denne guddommelige kunstneren Abramović speiler seg i. Maria Callas var spesielt kjent for sin perfekte bel-canto-teknikk. Hun sang sine hovedroller på La Scala i Milano og på Metropolitan i New York.
Verdensstjerner som tjenerskap
En etter en kommer sopransolistene fram og synger sine arier. De er alle fantastiske sangere som synger på de største operascenene i verden. De synger så vi kjenner det gjennom marg og bein. Som koleratursangere flest har de stålkontroll på hver note de synger. Videoverket som vises bak dem over hele bakveggen er tilpasset lengden på ariene. Og Marina Abramović ligger som en dronning med lukkede øyne i senga si. De fremragende solistene er kledd i like kjoler. De er gråblå, nokså enkle. De kan minne om en slags gammelmodige tjeneruniformer. Det er absolutt ikke noe prangende over dem. Det står i kontrast til de flotte lange kjolene de vanligvis vil kunne opptre i. Her er det den sovende dronningen Marina Abramović, minnet om den døde Maria Callas og videoverkene som skal skinne.
Marina Abramović ligger med lukkede øyne i et aristokratisk soverom. Foto: W. Hösl
1: Å dø av tuberkulose
Den opprinnelige ideen var å fortelle handlingene fra de sju operaene på mindre enn ti setninger før videoarbeid og dødsscenearien. I den realiserte versjonen er det som om det er mer de indre assosiasjonene til Marina Abramović som presenteres som tekst både lest av henne selv og vist på skjerm over scenen. Teksten som følger dødsscenen fra La traviata peker på menneskets utsatthet og skrøpelighet. Livet er enormt sårbart. «I am a flame on a long candle exposed to the elements – wind and rain, to love and hate, to sickness and health», sier Marina Abramović over høytalerne med sin karakteristiske mørke stemme med østeuropeisk aksent. Hun skriver i selvbiografien sin at hun alltid har sett for seg Aristotele Onassis – mannen til Maria Callas – som mannen som drepte henne på scenen, men at Willem Dafoe var den eneste mannen som kunne spille hennes drapsmann i de sju aktene til verket. La traviata av Giuseppe Verdi er jo et romantisk verk. Det er på en måte videoarbeidet også. Det er en vakker død med Marina Abramović i en vakker seng med en alvorlig og sørgende Willem Dafoe ved siden av. Marie Smolka synger arien til Violetta Valery strålende.
2: Å hoppe i døden
«It is not dangerous to jump. It is not dangerous to fall. You just fly, fly, fly. It is when you land it gets dangerous», sier Marina Abramović på sitt suverene vis. I videoen står hun på utsiden av en skyskraper i New York. Det er dis og skyer. Vi ser Empire State Building. Referansene til tvillingtårnene og 11.september 2001 er tydelige. Hun faller sakte nedover langs fasaden på skyskraperen, den hvite kjolen hennes flagrer. Dette er nok en vakker død, og det er så rørende sårt og vakkert at tårene triller. Det blir en hommage til alle dem som døde i terrorangrepet for litt over tjue år siden, samtidig som den understreker hvordan heltinnen Floria Tosca, sunget av Eliza Boom, ble tvunget av omstendighetene til å hoppe fra slottstårnet i Giacomo Puccinis opera Tosca.
3: Å bli kvelt til døde av slanger
I Otello av Giuseppe Verdi møter vi Marina Abramović i en posisjon vi kjenner henne fra tidligere verk. Her utfordrer hun døden på et mer direkte og fysisk vis. I videoen sitter hun som Desdemona på en trone i en kunstferdig hvit kjoleaktig kreasjon. Sakte kommer Willem Dafoe inn kledd i svart, skinnende dress. Kostymene i videoarbeidene er kunstverk i seg selv. De er skapt av Riccardo Tisci som er designer for Burberry.
Både Abramović og Dafoe er rolige og alvorlige. Han plasserer tre svære, levende slanger rundt halsen hennes. De enorme slangemusklene bukter seg sakte rundt kroppen hennes der hun sitter. Det ser livsfarlig ut. Døden er nærværende. Det er Nina Bernsteiner som synger Desdemonas arie.
I 1990 gjorde Marina Abramović et verk som het Dragon Heads på Museum of Modern Art i Oxford. Her var det fire store slanger som slynget seg om halsen og skuldrene hennes som i dette videoverket. Fire store pythonslanger og en boa constrictor. Hun har jo for vane å leke med de aller største.
4: Hara Kiri
Som en inngang til Madame Butterfly av Giacomo Puccini presenterer Abramović en kort tekst om sommerfugleffekten. Et lite slag med vingene til dette lille insektet kan skape uventede konsekvenser. Det er Olga Kulchynska som synger arien til hovedkarakteren Cio-Cio-San. I videoen vandrer Abramović, Dafoe og et barn i et tørt landskap. Kostymene minner om birøkterdrakter eller også science fiction-aktige astronautdrakter. Abramović kler til slutt av seg dramatisk og blotter det ene brystet. Cio-Cio-San utfører hara-kiri med farens sverd når hun får beskjed om å levere sin sønn til barnets far og hans nye kone.
5: Knivdrap
Det er den russiske mezzo-sopranen Nadezhda Karyazina som synger arien fra Georges Bizets Carmen. Marina Abramović har et rødt, toreadoraktig kostyme. Willem Dafoe fanger henne med lasso. Det blir en slags dans i et goldt sandlandskap. Det er pompøst og teatralt. Dafoe drar fram en stor kniv. Det er denne Carmen til slutt blir stukket i hjel med.
6: Speil i speilet
Rollen som Lucia i Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor er kjent som en av de aller vanskeligste for en koleratursanger. Det er på grunn av den krevende «galskaps-arien» til Lucia rett før hun dør. Det er armenske Nina Minasyan som synger rollen som Lucia Ashton. Det har hun også gjort før på mange store operascener. I videoarbeidet kaster en rasende Marina Abramović håndspeil inn i store, flotte, gullinnrammede speil i dronningaktige gemakker slik at både speil og speilbilde knuser.
7: Å brenne i hjel
De sju videoverkene og soloframføringene har fulgt på hverandre. Mellom dem har det vært visuelle intermezzi på skjermen. Det har vært skyer, nattehimmel, måne, stjerner – en type opprevet skylandskap som vi forbinder med romantikken. Før den siste videosekvensen er skjermen fylt av rød ildmølje. I videoen går Abramović og Dafoe sakte inn i ilden med åpne munner som hovedkarakterene i Bellinis opera Norma. Gnistene spruter rundt dem slik at det ser ut som om gnistene kan treffe dem på tunga eller i munnhulen. Emily Pogorelc synger. Mens teppet går ned lyder dyriske ul blandet med lyden fra ild som braker og spraker.
Pust
De sju dødsscenene er dvelt ved, vi har sett på døden i sine former, alt svært poetisk i sin smertefullhet. Nå er det tid for liv. «Breathe!» sier Abramović med sin bydende røst. Vi puster og blir bevisst vår egen pust. Abramović har tidligere i høst presentert performancearbeid fra utvalgte kunstnere på Theater Carré med prosjektet No intermission. Her ledet hun blant annet en slags fellesmeditasjon. Nå ber hun oss kjenne etter vår egen kropp. Halsen som fløyel, beina på bakken. Marina Abramović har oss i sin hule hånd.
Marina Abramović avslutter 7 deaths of Maria Callas i gullkjole. Foto: W. Hösl
Marina Abramović live
Hun har ligget med lukkede øyene under visningen av de sju videoverkene og de sju ariene. Det ser ut som om posisjonen hun har hatt på scenen har vært behagelig i motsetning til i mange av de utholdenhetsverkene hun har gjennomført tidligere. Rommet er nå transformert til et aristokratisk soverom fra slutten av 1800-tallet. Det er fiskebeinsparkett på gulvet, et digert speil med forgylt ramme, hvite blomster i krystallvase. Sakte og omstendelig står Marina Abramović opp og ikler seg en hvit slåbrok. Hun finner snart krystallvasen, kaster den i golvet slik at den knuser og glassbitene dekker parketten. Så går hun rituelt rundt barføtt. Kanskje ikke dødelig farlig, men risikabelt og ubehagelig.
The rite is over
Korister fra Nederlands Kamerkoor synger. De sju solistene er nå tjenerskap og har i tillegg til de tjeneraktige kjolene, gule gummihansker. De koster, tørker støv og skifter på senga, før de til slutt dekker over møblene med svart flor. For det er ingen tvil om hvem som skal skinne her. Inn kommer Marina Abramović i gullkjole. Publikum er fra seg av begeistring. Stående ovasjoner er blitt en uvane i Norge, selv middelmådige produksjoner kan få dette. Det oppleves som utidig og som en uthuling av det som man helst bruker når verket virkelig er fantastisk. Jeg er usikker på hvordan dette forholder seg i Nederland, men det kjennes naturlig å reise seg her. Vel, alle i Koninklijk Theater Carré reiser seg. Og de vil ikke slutte å klappe. Marina Abramović i sin strålende gullkjole og de rågode solistene i sine grå tjenerkjoler kommer inn gang på gang. Til slutt kommer også alt teknisk personell ut på scenen for å motta applausen.
Hyllest til et kunstnerskap
Det oppleves som om det er like mye kunstnerskapet til Marina Abramović som hylles her som forestillinga vi har sett. Amsterdam er jo også en av byene hun har bodd lengst i, dette er på en måte hennes hjemmepublikum.
Døden er ikke skremmende i 7 deaths of Maria Callas. Den er hjerteskjærende vakker. Det er som om Abramović peker nese til døden, eller ser den overlegent i hvitøyet. Det er som om hun sier at det er hverken farlig å leve eller å dø, men det må gjøres med stil og mot.
Marina Abramović hylles nok også for sin livslange dedikasjon til kunsten. Hun er en diva – devine – guddommelig på et vis, som La Divina var det, og absolutt den perfekte til å lage en hommage til Maria Callas som hun her speiler seg i, selv om dette kanskje ikke er hennes sterkeste verk.
(Ušllu): Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023 på Black Box teater er uten tvil den viktigste av alle årgangene av festivalen. Kanskje festivalen bare skal skifte navn permanent og bli en årlig samisk teaterfestival?
av Elin Lindberg
«Matriarchy» av Pauline Feodoroff, på Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023. Foto: OIT
UŠLLU ÁLBMOTGASKASAŠ TEÁHTERRIEMUT 2023
MATRIARCY av Pauliina Feodoroff
Regi og aktører: Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen, Hanna Parry, Pauliina Feodoroff
Black Box teater, Store scene 8.mars 2023
STARTING FROM STARING av og med Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski
Lille scene 9.mars 2023
IKUMAGIALIIT (De som trenger ild) av og med Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo
MANE MAN / MANE MANE av og med Marita Isobel Solberg
Lille scene 11.mars 2023
NORDTING
Regi og kunstnerisk leder: Amund Sjølie Sveen
Store scene 11.mars 2023
Ušllu, eller Oslo, er den norske byen der det bor flest samer. Det var derfor på høy tid at vi fikk en teaterfestival som viser samisk teater og dans, men også scenekunst fra andre urfolk. Under hele festivalen var det også samtaler, presentasjoner av duodji, en egen liten bokhandel med bøker av og om urfolk, plutselige diktopplesninger, live-maleri og performancer.
Den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist er meget høy. Nytt av året er at teatersjef Jørgen Knudsen har satt ut kurateringa av festivalen. Det er uklart hva som er grunnen til dette, og jeg savner at teatersjefen tydeliggjør hvorfor han har gjort dette valget.
«Kunsten er en forlengelse av hvem vi er. Uten et levende og kraftfullt kunstfelt forvitrer vi», sa Maria Utsi på et høringsmøte for Sannhets- og forsoningskommisjonen 6. mars. Denne nødvendigheten av å synes og at kunst ikke kan skilles fra annen livspraksis, gjennomsyrer hele festivalen. Samtidig viser de unge samiske kunstnerne til en vei ut av et uføre vi er havnet i når det gjelder utbygging av naturen og brudd på urfolks rettigheter. De viser en vei vi ikke har råd til å la være å følge. Men det er en hard kamp – staten Norge er skyldig i et pågående menneskerettighetsbrudd. Finansavisens styrtrike redaktør Trygve Hegnar skrev nylig på lederplass at: «det er på tide å sette samene litt på plass» og at «vi» ikke kan la samene herje med «oss». I et debattinnlegg i Aftenposten skrev Leiv Sem som er førsteamanuensis ved Nord universitet, i et svar at: «Den norske majoritetsbefolkninga er systematisk trena til å oversjå samiske rettar. No ser vi konsekvensane.»
Kontrafaktisk urfolkshistorie
Festivalens første forestilling var den teatrale boklanseringa til Siri Broch Johansen, eller Juho-Sire. Det er sceneteksten Sabmie ovttastuvvon siiddat, friddja máilmmi duddjot teáhtera bokte – teatrale forsøk på å skape en ukolonisert verden som skal lanseres. Juho-Sire er allerede i gang år vi kommer inn i foajeen på Black Box teater med ukulele og en av sangene fra teksten. Hun er ikledd en rød kofte. Når vi kommer inn i teatersalen er det hengt opp kart og flagg på veggene. Kartene fra det kontrafaktiske universet i sceneteksten viser Sabmie ovttastuvvon siiddat – som er det sabmienes land, øyene i vest: Vulkan, Britannia – som er bebodd av norvegere og Tatanka der tatankerne bor. I teaterrommet sitter vi i en tilnærmet sirkel. Alle får et eksemplar av teksten som skal leses. Vi skal lese den sammen. Denne teaterhendelsen er, ifølge Siri Broch Johansen, et forsøk på å dekolonialisere teateret, og på å dekolonialisere verden på utsiden.
Fantastisk historie
Siri Broch Johansen leder lesinga. Først er det loddtrekning om i hvilken rekkefølge scenene skal leses. De som vil får utdelt roller de skal lese. Historien er sprelsk, småvittig med en satirisk undertone. Den handler om matriarkatet Sabmie som driver med diamantutvinning, slagget fra gruvedrifta på Dobrie dumpes i Oslofjorden. I området på Dobrie bor moskusfolket. De er en klamp om foten på den sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at det ikke finnes en egen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.
Det er på en måte en didaktisk situasjon. Vi leser en historie om et fiktivt samfunn sammen og vi lærer om undertrykkelsesmekanismer, statsdannelser og om ødelegging av naturen. Teksten er skrevet på nord-samisk og oversatt til norsk. Scenespråket er norsk denne gangen fordi mange i publikum ikke kan samisk. Det norske språkdrakten teksten har fått har en røff snert og fin temperatur. Historien slekter på den tradisjonelle eventyrtradisjonen, der fortellingene ofte har et moralsk budskap. Publikum må selv ta ansvar for at det skal bli en vellykka teaterhendelse og at historien skal bli presentert.
Matriarchy
Under Venezia-biennalen i fjor ble de nordiske paviljongene omskapt til Den Samiske Paviljongen. Matriarchy ble laget til biennalen og hadde premiere der. Matriarchy er en performance i tre deler som også inneholder et videoarbeid. Pauliina Feodoroff står bak verket. Hun er en skoltesamisk teaterregissør, kunstner og landvokter. Matriarchy har hun skapt sammen med Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen og Hanna Parry. Den viser gjennom et sorgtungt alvor hvordan skogene og naturen i Finland ødelegges av industriell skogsdrift. «De samiske skogene blir hogd ned for å lage toalettpapir», sier Feodoroff. Naturskadene er voldsomme og for jævlige. Men på tross av disse tunge og svært deprimerende kjensgjerningene klarer Feodoroff og de andre aktørene å skape et glimt av håp for ei bedre framtid for natur og folk.
Å møtes
«Urfolk og ikke-urfolk har aldri hilst ordentlig på hverandre», sier Feodoroff for å forklare første del av performancen. Foajeen i Black Box teater er full. Feodoroff og de andre aktørene brøyter seg vennlig en vei gjennom folkemengden. Denne «veien» blir scenen under første del av performancen. En etter en kommer de og presenterer oss for objekter som kan knyttes til samisk kultur. Det er en ordløs dans og blir en slags rituell hilsningsseremoni. Kunnskap om samisk håndverk – duodji – er en viktig del av samisk kultur. Danserne bærer fram skaller (samiske skinnsko), fiskegarn, kofter, reinbein, myrull, gåsunger, silkeband, lav, røtter, fuglefjær, sennegress, foto, abstrakte akvareller, reinhorn med sølvsmykker, reinmose og mye mer som en strøm av dansende informasjon og kunnskapsdeling. Danserne er ingen hvem som helst, de er internasjonale stjerner som for eksempel Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski, som jeg skal komme tilbake til seinere. Presentasjonen av objektene foregår uten lyd. Det er alvorlig, vennlig, men også sorgtungt.
Heling og fornying – History and herstory
Andre del av Matriarchy foregår i den store teatersalen på Black Box. Et videoarbeid projiseres på bakveggen. Publikum sitter på tre sider av scenegolvet der danserne/aktørene er. I taket henger telt opp ned. Bannere kommer fram etter hvert, blant annet en med «Urfolks rettigheter er ikke valgfritt» og «ČSV». I midten av scenerommet henger en bålkjele. Videoarbeidet viser hvordan naturen i den finske delen av Sapmi ser ut etter industriell trehogst. Vinterbeitene til reinen blir ødelagt, naturen blir ødelagt. Feodoroff og medaktørene hennes viser ikke bare de nitriste konsekvensene av utbyttinga av urfolk og natur, de kommer med forslag til hvordan skadene kan leges: «My work proposes ways to protect the last remaining old growth forests and let the logged areas have a time to heal. Our message is, please do not buy our land, buy our art instead.» Det er matriarkalske verdier som omsorg og kollektivisme Matriarchy løfter fram.
Starting from staring
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski. Foto: OIT
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski står bak både konsept og utførelse av Starting from staring. De er fra Ohcejohka som ligger i den finske delen av Sápmi og har sin danseutdanning fra Finnish National Opera Ballet School og fra P.A.R.T.S. i Brüssel. De har laget mange forestillinger sammen, de var med i Matriarchy og ble i 2021 nominert til Young Artists of the Year under Riddu Riddu-festivalen.
I Starting from staring kommer vi inn til et tomt scenerom. De to søstrene er kledd i ledige og luftige klær i hvitt og grått med abstrakte mønster. På ryggene deres er mønsteret to øyne – blikk er sentralt i dette verket. Det er helt stille. De ser rolig på oss, holder blikket lenge på samme sted. De ser på hverandre. Danserne beveger seg mykt ved siden av hverandre, rundt hverandre. Det er alvorlig, men mildt og vennlig. Etter hvert kommer lyder inn. Lydene gir assosiasjoner til natur. Det er lyd fra fugler – er det en grågås-flokk? Det er surring fra insekter – er det fluer eller mygg? Det er rasling av/i løv. Bevegelsene oppleves organiske og knyttet til natur. En spesielt fin sekvens er når de jobber med svømmebevegelser mot bakveggen. På et tidspunkt dukker det opp et hvitt, ubeskrevet ark som de holder fram. Arket gjemmes og dukker opp igjen. Det er en åpenhet i arbeidet som inviterer til handling og en ny kollektiv start.
Grønland
Festivalen presenterer ikke bare samisk scenekunst, men også inuittisk. Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo viste Ikumagialiit (De som trenger ild). Scenerommet er i starten helt mørkt. Så tennes ild, et slags bål, på høyre side. Det pustes, det er liv. Musikken bygger seg opp. Det er strupesang, stemmer som samples og som aktørene synger over. Cris Derksen er en klassisk cellist som spiller så det kjennes inn i ryggmargen. Hun lager sitt eget musikalske uttrykk ved å blande urfolkmusikk inn i det klassiske. Laakkuluk Williamson Bathory bruker en steinkvern som perkusjonsinstrument. Christine Tootoo spiller trommer, synger og spiller trekkspill. Derksen har hvite klær i moderne inuittisk stil. På hodet har hun en caps med NEECHI på. Neechi kommer fra cree-folkets språk og betyr noe sånt som «urfolk-person» eller «venn». Tootoo har en hvit og svart anorakk-aktig kostyme. Williamson Bathory er kledd i en svart, vid kjole.
Uaajeerneq
På et tidspunkt blir Laakkuluk Williamson Bathory bundet og kneblet og dekket av reinskinn. Når hun igjen avdekkes, er ansiktet hennes forvandlet til en maske. Dette er uaajeerneq – inuittisk maskedans. Fjeset er malt svart og har stripemønster. Tradisjonelt ble sot brukt for å få svart farge og dyreblod for rød farge. Et bein, eller en liten pinne, plasseres på tvers i munnen slik at ansiktet får en ny form. Masken markerer at aktøren er en annen, noe annet, ikke nødvendigvis et menneske. Laakkuluk Williamson Bathory beveger seg mykt mot oss i publikum. Hun klatrer opp langs benkeradene og kommer tett inn på oss og henvender seg ordløst, men med pust og av og til lyd, noen ganger en guttural stemme. Musikerne på scenen blir akkompagnatører. Kjapt og mykt beveger aktøren seg rundt. Hun både flørter, skremmer og får opp pulsen til publikum. En publikumer blir med i en liten dans, til andre gir hun imaginær drikke fra skålformede hender, eller inviterer til fysisk respons – hun gir individuelle møter. Forestillinga fortsetter på scenen, maskedanseren vasker av seg maska og fortsetter musikalsk. Det hele oppleves som vellykka fornyelse og kontinuitet av inuittisk tradisjon.
Makka Kleist
Svenn B. Syrin og Makka Kleist.
Makka Kleist er skuespiller og dramatiker. Hun viste to forestillinger under festivalen: Sjamanen og presten og The View/ Utsikt. I Sjamanen og presten som hun spiller sammen med Svenn Syrin møtes den dansk-norske presten Hans Egede (Svenn Syrin) og den grønlandske sjamanen Inuk (Makka Kleist). Spillestilen er tradisjonell. Vi får på en humoristisk måte presentert hvordan den kristendommen som Egede kommer med er irrelevant i det grønlandske samfunnet. Under den lattermilde overflaten ligger et stort alvor i konsekvensene kolonialiseringa fikk for inuittisk språk, tradisjon og kultur. Jeg savner at karakteren Hans Egede får mer kraft og styrke. Her blir han litt tusseladd og en endimensjonal karakter. Det blir vanskelig å tro på at han og kristendommen hans hadde noen som helst autoritet. Det gjør også karakteren Inuk svakere at hun ikke har en sterkere motkarakter å spille mot.
I The View (Utsikt) sitter Kleist som en eldre kvinne ved et bord med en tekopp. Hun forteller sin historie. På bakveggen vises en film. Vi ser scener fra hverdagsliv de siste femti årene, kronologisk fram til i dag. Først fra mennesker som lever et tradisjonelt liv med jakt og fiske til nåtidas liv i boligblokker. Disse er så dårlig bygget og så lite lydisolerte at naboenes miserable liv med alkoholisme og sosial nød kommer tett innpå. Kleists karakter forteller rørende og alvorlig om kolonialisering og tapet av kultur og tradisjon. Jeg tror på karakteren, og jeg synes at denne enkle fortellingen fungerer bedre som dramatikk enn Sjamanen og presten.
Blodklubb
Det er Ferske Scener som står bak Blodklubb. Blodklubblederne er Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn og Kristina Junttila. Blodklubb er en serie av performative møter der aktørene og publikum skal forske i forholdet mellom genetikk og kultur – spesielt med fokus på samisk og norsk kultur. I teatersalen plasseres publikum rundt store runde bord. Det er en bar på den ene kortsiden der vi kan kjøpe drikke. På den andre kortveggen er scenen der hard-core-bandet Ondt Blod spiller. Det er feststemning. Og det blir servert blodklubb, eller gumppus, som er tradisjonell festmat fra Sigbjørn Skådens trakter. En video viser hvordan blodklubblederne tar en gentest – dette blir utgangspunkt for en personlig undersøkelse av hvor de kommer fra og hvor de skal. Og publikum involveres og inviteres til å finne sine utgangspunkt og tanker om veien videre. Vi deles i fire grupper: høy og lys, lav og lys, høy og mørk, lav og mørk. Blodklubblederne har hver sin gruppe og representerer hver sin nordnorske arketype: «Den samiske aktivisten» (Sigbjørn Skåden), «Forskeren» (Kristina Junttila), «Offeret for fornorskning» (Bernt Bjørn) og «Bæreren av norsk skyld» (Kristin Bjørn). Publikum kan migrere til en annen gruppe om de føler for det. Publikumsgruppene blir bedt om være med i en konkurranse ved å lage et teatralt innslag hver som skal bedømmes av et dommerpanel som består av de eldste i salen. Det blir en øvelse i å skape noe sammen med mennesker du aldri har sett møtt før eller ikke har et forhold til. Det fungerte overraskende godt og selvsagt vant de små og mørke konkurransen overlegent. Til slutt svingte alle seg i dansen til musikk av Ondt Blod.
Mane mane
Marita Isobel Solberg er billedkunstner, sanger og komponist. Hun er fra Manndalen i Troms. Hun viste Mane Mane under festivalen. Det er en performance der hun bruker seg selv som utøver i møte med et objekt laget av hvit saueull. Scenerommet er helt mørkt før vi skimter noe hvitt og vi hører Marita Isobel Solberg puste og etter hvert chante. Hun beveger seg krabbende, hun reiser seg opp. Hun er ikledd en svart trikot – fokuset rettes mot det hvite store objektet. Hun henger det på en krok og heiser det opp. Vi ser at det består av tykke ulltråder snurret sammen til en mange meter lang slange. Marita Isobel Solberg chanter svakt, av og til ligner det joik, andre ganger er stemmen rå, høy og sterk. På et tidspunkt gir hun publikummere på første rad hver sin tråd å holde i. Det er som om hun ber dem inn for å hjelpe seg i å nøste opp eller skape noe annet av tråden. Hun bruker bokstavelig talt et urtradisjonelt materiale til å skape fysisk forbindelse mellom seg og andre mennesker.
Nordting
Amund Sjølie Sveen. Foto: Michael Miller
Festivalen ble avsluttet med Nordting. Det lukter for en nordlending herlig hjemmevant når vi kommer inn i teatersalen. Det lukter tørrfisk. Nordting er Amund Sjølie Sveens prosjekt. Dette er versjon 68, og for første gang i Ušllu. Det har vært Nordting med sitt eget riksvåpen løven med reinsdyrhode rundt hele nordkalotten – fra Alaska til Russland og Svalbard. Hvert sted blir lokale saker stemt over, og hvert sted deltar lokale aktører. Denne gangen var det Jernbanearbeidernes musikkorps som deltok med sin versjon av «Sami Ædnan».
Fokuset er alltid på nordområdene og på aktivisme. Publikum er med på samiskkurs ledet av Siri Broch Johansen, vi synger Bangsundsangen og stemmer over saker som har med nordområdene å gjøre. Det blir blant annet vedtatt av vindturbinene på Fosen skal rives og at gatenavnene ved Black Box skal skifte navn til Kautokeinogata på nord-samisk og Fosen-veien på sør-samisk. Seansen avsluttes med vodkaservering og at skiltene henges opp utenfor, der også inngangen er prydet med ett av Nordtings slagord: «Make the north great again».
Akutt viktig
Festivalen er over og den opplevdes som akutt viktig med sin presise timing. Forestillingene hadde gjennomgående svært høy kunstnerisk kvalitet. Sterke inntrykk ga også presentasjonene og samtalene i mellomrommene mellom forestillingene. Samtalene ble ledet av Liisa Rávná Finborg som var den som kuraterte den samiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Diktlesingene med Timimie Marak, Beaska Niilas og Ida Benonisen står som høydepunkter. Det gjør også sangen og dansen til grønlandske HH Suersaq.
Det norske samfunnet har en ting å gjøre, og det er å sørge for at de samiske kunstnerne og kunstnere fra andre urfolksgrupper får betalt for den viktige jobben de gjør.
Tekst: Elin Lindberg
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 