Blog

Dramatikkens hus: TÆSJERN PÅ GRØNLAND

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Tæsjern på Grønland.jpg

Teaterfolk med skills

Av Elin Lindberg

 

TÆSJERN PÅ GRØNLAND

Tekst og utøvere: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen m.fl.

Dramaturg: Oda Radoor

Dramatikkens hus, 24.4.2010

 

 

Med Tæsjern på Grønland viser Dramatikkens hus (Drh) at det evner å få fram ny dramatikk av høy kvalitet. Men selv om det er Drh og Nordic Black Theatre som står bak prosjektet, er det aktørene som først og fremst skal ha æren for at dette både er god, ny og særegen dramatikk og godt, interessant teater. De evner å vitalisere teateret gjennom sin energiske rap/poetryslam-versjon av William Shakespeares stykke Kjøpmannen fra Venedig.

 

Nye dramatikere

I mars i år hadde Drh invitert et knippe framstående, godt etablerte, norske forfattere for å snakke om det å skrive for teateret. Dag Solstad, Marit Eikemo, Ole Robert Sunde og Merete Morken Andersen. Alle forfattere som kunne skrevet veldig spennende scenetekster. Men de inviterte forfatterne gjorde seg svært så kostbare. De var rett og slett ikke interessert i teater, sa de. Synd. Synd for dem.  For det spørs om de kommer til å få slippe til igjen, hvis de skulle få lyst til å skrive scenetekst. Tæsjern på Grønland viser nemlig at det finnes dramatikere i Norge som kan komme til å blåse de etablerte forfatterne av banen.

Dramatikerne og skuespillerne bak forestillinga er: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen. De har vært så heldige å få med seg den dyktige dramaturgen Oda Radoor. Emire Mulaosmanovic og Assad Arif (Lillebror) er rappere og involvert i ungdomsarbeid i Oslo. Sammen med Amina Sewali er de en del av Forente minoriteter. Sewali utgjør også en duo i Oslos poetry-slammiljø sammen med Sarah Ramin Osmundsen som er poet og skuespiller. I tillegg til disse er det en talentfull tryllekunstner, fire fantastiske dansere og to strålende musikere på scenen. Oda Radoor har jobbet som dramaturg på Nationaltheatret i mange år. Hun, Emire Mulaosmanovic og Assad Arif har tidligere samarbeidet om forestillinga Shakespeare in rap – Romeo og Julie på Nordic Black Theatre.

 

Shakespirer

Det er Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare som er grunnteksten til Tæsjern på Grønland. I det klassiske dramaet vil den venetianske kjøpmannen Antonio hjelpe sin venn Bassanio som har forelska seg i den vakre og rike adelskvinnen Portia. Bassianio trenger masse penger, han ikke har, for å kunne fri til henne. Antonio låner pengene for Bassanio av den jødiske pantelåneren Shylock. Shylock krever et pund kjøtt fra Antonios egen kropp i pant, dersom han ikke kan betale tilbake lånet. Og så forliser Antonios båt slik at han ikke lenger kan betale.. Dette er en komedie, det blir forviklinger. Alle får hverandre og det ender bra for alle, unntatt for Shylock – han må konvertere til kristendommen og betale en masse penger.

Det kan se ut som om bakgrunnen til aktørene i Tæsjern på Grønland er mer muslimsk enn kristen. Det faktum at Shylock er jøde, får en interessant klangbunn. Stykket Tæsjern på Grønland er lagt ganske tett oppå Shakespeares tekst. Jeg forstår det sånn at dramaturgen Oda Radoor, har skapt det dramaturgiske skjellettet og at aktørene har skrevet sine egne tekster. Her heter vennen Tony og den forelska unge mannen Ismael (Emire Mulaosmanovic og Assad Arif). Den rike, vakre jenta (Amina Sewali) som eier halve Oslo City, er døpt Poscha. Tæsjern er pengeutlåneren.

Spillsekvensene blir brutt opp av musikk og av de sinnssykt gode danserne. Jeg har vel aldri opplevd dramatikk i bunden form blitt framført så frampå og vitalt. Skuespillerstilen er enkel og tilforlatelig. Teksten er rørende og den har masse humor og sjølironi, den er streetsmart. Som Shakespeares verdensteater hadde det, har dette stykket referanser til den omkringliggende internasjonale byen. Projeksjonen av Oslo Plaza på bakveggen minner oss på at det er akkurat der vi er, midt på Grønland. Her er blant annet khattyggere og moralpoliti, de lettkledde norske jentene og sjefete brødre, bling og bergensere, og nettverket med de tusen fetterne.

Episoder fra prosjektet ble presentert med et par ukers mellomrom. Gruppen har brukt imponerende kort tid på å improvisere og skrive fram stoffet. Den 24.april ble hele stykket vist for et usedvanlig livlig publikum, mye spontane tilrop og klappsalver. Ja, forestillinga ga virkelig publikum masse energi. Strålende! Jeg håper disse folkene kjører på med mer Shakespeare-battle!

Nok en tilknytning prosjektet har til Shakespeareteatret er at her har aktørene et eierskap til tekst og stykke. Slik William Shakespeare og hans skuespillere hadde det. Et problem, både med Shakespeares stykker og i teaterverdenen for øvrig, er at det ikke finnes nok interessante kvinneroller. I både Kjøpmannen i Venedig og i Tæsjern på Grønland er det kvinnene som ordner opp – forkledd som menn. Men allikevel, det er bare to jenter med på scenen. Det er for få.

 

 

 

Black Box Teater: Marstrand volum II

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Marstrand 2.jpg

Den vanskelige andrefestivalen

av Elin Lindberg

 

Forestillingene under årets scenekunstfestival  på Black Box Teater, Marstrand volum II, holder ikke samme høye nivå som forestillingene under fjorårets festival. Noen av forestillingene hadde en heller tvilsom kvalitet.

 

Nature Theater of Oklahoma åpnet festivalen med Romeo og Juliet. Forestillinga er bygd på en rekke telefonsamtaler der folk ble bedt om å gjenfortelle William Shakespeares skuespill med egne ord. Fornøyelig og glimrende, selv om forestillinga ikke når helt opp til nivået til Nature Theater of Oklahomas Rambo Solo som ble vist under samtidsfestivalen på Nationaltheatret i fjor (anmeldt i NST 2/2009). Romeo og Juliet er anmeldt av Knut Ove Arntzen i NST 4/2009.

 

God tur

Det Norske Gamelanorkester er et perkusjonsensemble som spiller nykomponert musikk på tradisjonelle indonesiske instrumenter og moderne instrumenter. Det er i hovedsak utøverne sjøl som har skrevet musikken. De har bakgrunn fra disco, elektronika, jazz og klassisk musikk.

Gamelangutta tar seg god tid med å komme på scenen på festivalens åpningskveld. Vi får god tid til å tenke over livet. Teatersjefen sitter på første benk så vi føler oss trygge på at vi kommer til å få beskjed hvis det skulle være en katastrofe på vei. Vi har kaptein på skuta. Projeksjonen på bakveggen (Andreas Paleologos) viser indonesisk tekstil. Og så kommer musikerne på scenen. I spisse røde hatter og med noe munkekutteaktig på seg. De begynner å spille. Så fint, så fint. På pc-lokket til en av dem står en stor ”T”. Den Norske Turistforening? Ut på tur. Og jo da, her titter sannelig en diger pingvin fram på skjermen bak musikerne. Den ser død og utstoppa ut, men den er allikevel opphøyd og fin. O, du hellige fugl! Musikken er klangfull og underfundig. Meditativ. Nærbilder av indonesisk broderi på skjermen. Musikk til å kontemplere over mønstrene. Sympatisk, tilforlatelig og ujålete. Suggererende rytmisk, melodisk.

 

Field Works

Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal har utarbeidet ene rekke stedsspesifikke forestillinger der forskjellige typer konvensjonelle rom blir erfart og utforsket. Prosjektet heter Field Works. På festivalen er det et hotellrom på Clarion Hotell Folketeateret som skal utforskes. Forestillingen vises for en person ad gangen. Du får tildelt et nøkkelkort og går alene inn på hotellrommet. Kun 50 mennesker fikk sjansen til å se forestillinga. Jeg vil beskrive hva jeg opplevde:

Jeg kommer inn i rommet. Ser meg rundt. Er det jeg som er aktøren? Ingen instruksjoner er blitt gitt. Det er ingen andre i rommet. Jeg setter meg i en lenestol. ”Hei Elin”, står det på hotellrommets tv-skjerm. Det vises en liten film som introduserer hotellet. Etter en stund brytes hotellets presentasjonsfilm av og en mann kommer fram på skjermen. Han befinner seg i et hotellrom som er likt det jeg sitter i. Rommet mitt begynner å leve. Mannen på skjermen drikker noe fra minibaren på rommet sitt. Lydene av drikkingen hans kommer fra minibaren på rommet mitt. Mannen går på badet, lyden av toalettet, dusj og hårtørrer fra mitt bad. Filmen viser mannen som zapper på tv. Han forsvinner av og til i løse lufta som et spøkelse. Jeg hører pusten hans i rommet. Jeg får Twin Peaks-følelsen. Bob? Jeg er plutselig selv på skjermen. Kameraet er skjult. Jeg finner ut at det er plassert midt i bildet som henger over senga. Et bilde av en vindeltrapp som minner meg om filmen Vertigo av Alfred Hitchcock. På skjermen er mannen og jeg i samme rom nå. Han er her og er ikke her. Det er noe sofistikert over forestillinga og elementene i den. En slags renhet, presishet. Men følelsen, eller vissheten om at jeg blir observert, om ikke av noe annet enn et kamera er litt ubehagelig. Hvem ser meg? Ser danseren meg? Er det en form for interaksjon? Jeg beveger meg. Strekker armene opp og ut til siden. Det gjør danseren også. Telefonen ringer. ”Telefonen er for tiden uten forbindelse”, hører jeg fra hotellbadet – omtrent det samme svaret jeg fikk sist jeg ringte til Black Box Teater. Hotelltelefonen min ringer. Jeg tar den for sikkerhets skyld. Ingen svarer. Mannen tar en svingom på golvet før han forlater rommet. Og så får jeg beskjed på skjermen om at forestillinga er over.

Var det virkelig danseren, mannen i den hvite skjorta, med den svarte trillebagen, jeg så snurten av på vei inn i heisen da jeg kommer ut døra fra hotellrommet? Eller var det ikke det?

 

Feminisme

Norsk-amerikanske Petter Alexander Goldstine viste forestillinga Markings – the longest journey is the journey within. Han fikk ideen til forestillinga da han drakk en kopp yogi-te og leste et sitat som sto trykt på teposen. Et sitat av den legendariske generalsekretæren i FN, Dag Hammarskjöld: ”the longest journey is the journey within”. Te kan som kjent, ha den virkning at man begynner å produsere kunst om seg sjøl. Jeg vet ikke helt om det er tilfellet for Karl Ove Knausgård, det var i alle fall det for Marcel Proust. En kopp lindete er uløselig knyttet til På sporet av den tapte tid. Om Goldstine har lest Proust er ikke godt å vite, Goldstine er en opptatt og aktiv mann som forteller at han bruker mye tid på å forholde seg til forskjellige virkeligheter i verden. Han har, blant mye annet, besøkt Romfolket og Midtøsten, sittet på en fjelltopp og meditert og fastet i fire dager og fire netter.

Rekkefølgen av sekvensene i forestillinga blir vilkårlig. Goldstine har et sett med kort, han ber publikum trekke et kort og lese høyt det som står der. Det korresponderer med en side eller to, i heftet vi fikk tildelt da vi ankom. Noen kort har oppgaver til publikum, for eksempel skal vi skrive hvem vi er og hva som er vår største frykt. Vi kan brette en origamisommerfugl av et vedlagt ark og heftet gir oss teksten til taler han fikk tak i da han var på klimakonferansen i København som aktivist og en tekst om hva han tenkte da han var kunstturist i Nablus. Han er opptatt av medmenneskelighet og miljøvern. Det er ingenting galt i å være politisk korrekt. Goldstine er svært politisk korrekt. I hvert fall på overflaten.

Goldstine presenterer også en gåte for oss. Jeg husker den fra min barndom på 70-tallet:

 

Far og sønn kjører til en fotballkamp en søndagsformiddag. Bilen kræsjer, faren dør, sønnen blir kritisk skadd og fraktes til sykehuset. Legen kommer og sier: ”Denne pasienten kan jeg ikke operere, han er min sønn.” Hvem er legen?

 

Jeg husker at det tok litt tid før min salige bestefar fant løsningen på gåta, da jeg fortalte den til ham, den gang da, på 70-tallet, men bestefaren min ble tross alt født før kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er skremmende at Goldstine forventer at et publikum i Norge ikke vet svaret. Goldstine er kledd i dress som en amerikansk forretningsmann. Han har en vakker, blid, slank, sympatisk sekretær. Kvinnelig. Hun holder orden på det praktiske. Delikat og perfekt. Hvem er hun? Har hun noe navn? Hun er på scenen hele tiden, i en scene får hun lov til å presentere en tekst, men teksten hennes drukner i Goldstines ego-dansenummer som han framfører samtidig. Jeg håper det var meningen. Hvis dette var ment som ironi, fungerer ikke ironien. Det er Mannen som framstår som kunstneren, det er han som handler, Han det handler om. Hva handler dette om?

 

Samtidig dramatikk

Hvilken posisjon har dramatikken eller boka i forhold til forestillinga? Tekst eller bok fungerer oftest som utgangspunkt for- eller dokumentasjon av det sceniske uttrykket. For eksempel ble det vi kjenner som William Shakespeares stykker skrevet ned etter at forestillinga var spilt, boka kom etterpå. I Mette Edvardsens forestilling every now and then inviterer hun og Phillippe Beloul oss til å lese en bok som en forestilling. Boka er samtidig med forestillinga. Vi får boka ved ankomst, den inneholder bilder fra forstillinga, ikke noe tekst bortsett fra tittelen på bokryggen. Forestillinga har heller ikke tekst. Publikums bokblading blir en del av helheten. Noen av elementene i boka korresponderer ikke helt med det som foregår på scenen. Til en viss grad er forestillinga en tolkning av boka, eller det er et samspill mellom bok og forestilling. Utforskende og interessant. Den stiller relevante spørsmål om hva dramatikk er og kan være.

 

Uforløst

Volumen Express som hadde stor suksess med den stedsspesifikke teaterinstallasjonen Tyskerjenter på Hovedøya i 2008, viste dokuteaterforestillinga (IM)POTENCIA på festivalen. Den var ikke helt vellykket.

Teaterrommet er fylt av tomme pappesker. Publikum sitter på flatklemte pappesker, innelåst bak et gitter. Bak publikum er et slags glassbur/kontrollrom der kvinnene bak forestillinga styrer det tekniske og av og til kommuniserer med de to utøverne på scenen.

Utøverne er fra Argentina. Forestillinga ønsker å utforske resultatet av den økonomiske kollapsen i Buenos Aires i 2001, der tusenvis av mennesker mistet alle sparepengene sine over natten. Hva skjer med mennesker i en økonomisk krise? Grunnlaget for forestillinga er intervjuer med innbyggere i Buenos Aires, forfatternes og utøvernes personlige erfaringer, bilder, lyder, found objekts, samt subjektive dokumentariske beskrivelser av hverdagslivet. Et absolutt interessant utgangspunkt. Hvorfor fungerer ikke forestillinga så godt? Det er stort sett historier fra middelklassen vi får servert. Middelklassens hverdagshistorier er jo sjelden enormt spektakulære og ekstreme, det er ikke alltid så lett å gjøre dem interessante nok. Her blir det rett og slett ganske kjedelig. Dramaturgisk er det også ganske rotete. Et problem er kanskje aktørenes nærhet til materialet. Det blir litt for nærsynt. Jeg savner et større perspektiv i tillegg til det personlige, mer om maktforhold, politiske forhold og bakgrunn for den økonomiske krisa. Forestillinga på Black Box var en snikpremiere. Den offisielle premieren fant sted i Berlin 22.april, forhåpentligvis forløst i en bedre, bearbeidet og mer potent utgave.

 

Støyforelesning

Erlend Hammer, Lasse Marhaug og Robin Fox hadde ingenting verbalt å si, men støykonserten de holdt i teatrets foaje var ikke meningsløs. De legger opp til en slags lecture-performance, de tre aktørene er plassert i et panel. På veggen bak vises private dokumentarfoto. Bilder fra Amerika. Vi gjenkjenner blant annet Michael Elmgreens og Ingar Dragsets verk Prada Marfa – Head on. En Prada-butikk som er plassert midt i amerikansk ødemark. Forelesninga begynner, men etter en halv setning bryter det verbale sammen, det blir støy, fysisk lyd. Tekstens innhold blir borte. Støyen er av og til smertefullt høy. Ut fra støyen får privatfotoene ny betydning, ny mening.

Ellers på festivalen viste belgiske Manah Depauw og Bernhard Van Eeghem figurteaterforestillinga How do you like my landscape og Julian Apostata Blaue og Liv Kristin Holmberg presenterte noe fascistisk visvas som ble anmeldt til Mattilsynet.

Marstrand volum II ble en ujevn festival der Heine Avdal og Yukiko Shinozaki var høydepunktet.

Det norske teatret: Abi Morgan: BLENDVERK

elinlindberg8

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2010

 

Meisterleg dramatikk – vellykka oppsetjing

av Elin Lindberg

 

Abi Morgan: BLENDVERK

Omsetjing: Brit Bildøen

Regi: Torkil Sandsund

Scenografi: Helge Hoff Monsen

Med Ingunn Beate Øyen, Heidi Gjermundsen Broch, Nina Woxholtt og Ingrid Jørgensen Dragland

Det norske teatret, 16. Februar 2010

 

Under Veneziabiennalen i fjor fylde kunstnaren Krzysztof Wodiezko den polske paviljongen med verket Guests (Goście). Det besto av store projeksjonar som illuderte vindauge, utanfor kunne vi skimte kroppane til ”dei andre” – dei framande, namnlause, evige gjestane – dei som ikkje hadde tilgang til det eksklusive kunstrommet. I Blendverk gjer scenograf Helge Hoff Monsen et liknande grep.  De store projeksjonane på scenerommet sin bakvegg vekslar mellom å være storbyutsikt, lysande, matte flater og abstrakte menneskeliknande figurar. Vi får kjensla av å sjå ned på bylandskapet frå ei eksklusiv høgde, dei tomme flatene understrekar det klaustrofobiske  og innestengde og den abstraherte menneskemassen verker trugande. Vi blir heile tida minna om at vi og skodespelarane på scenen er innelukka i eit både kulturelt, geografisk og fysisk rom.

Abi Morgan blir sett på som ein av Storbritannias mest framståande dramatikarar, ho skriv både for teater og tv. Politikk og feminisme er ofte hovudtema hennar. Blendverk (Splendour) er eit svært interessant stykke både formelt og tematisk. Det opnar opp for viktige spørsmål både rundt det personlige og det politiske.

Vi møter fire kvinner – Micheleine, generalen si kone (Ingunn Beate Øyen), venninna hennar Genevieve (Ingrid Jørgensen Dragland), Katryn (Nina Woxholtt ) – ein fotograf som er komen for å ta eit portrett av generalen og fotografen sin tolk Gilma (Heidi Gjermundsen Broch). Medan dei ventar på generalen drikk dei chili-vodka og snakkar – forbi kvarandre, til, om, bak ryggen på, og med kvarandre. Utanfor raser krigen. Er det en revolusjon? Granatar eller fyrverkeri? Apokalypsen? Vi får ikkje svar på det. Det usagte har i det heile tatt ein viktig posisjon i stykket. Løgn, sanning. Kva er sanning? Ei sanning er at det ikkje kan finnes berre ei sann forteljing om ein situasjon eller eit liv. Alt kjem an på perspektivet. I oppsetninga bryt kvinnene kvarandre av heile tida, dei får ikkje snakka ut. Situasjonen blir stadig vekk avbrote og spela om igjen på ein ny måte. Vi ser den frå fleire sider og får utvida stykkets rom og vårt syn på karakterane. Ingenting er sikkert eller til å stole på. Fotografiet blir brukt som metafor. Det kan være både reel dokumentasjon og manipulert dokumentasjon. Ein vase i venetiansk glas blir ein annan metafor, på ein liknande måte som forteljinga knuser den stadig og må settes saman på nytt. Regien til Torkil Sandsund er, i motsetning til den skjøre vasen,  fast og fin. Blant anna er bruken av pausar med på å gjere oppsetninga musikalsk. Eg liker at det er formidlinga av sceneteksten som er i fokus her og at det er lite påfunn i regien.

Staden kan være kvar som helst. Det er ein nord/sør-konflikt her som både peikar på ein reel pågåande global konflikt og gjer assosiasjonar til Latin-Amerika/Nord-Amerika til dømes. Dystopiar frå litteratur og film skin også gjennom.

Situasjonen har noe stereotypt ved seg. Her er kvinnene samla i ein heimleg atmosfære, ei tradisjonell kvinneverd. Utanfor blir politiske avgjersler tekne – Generalen er på jobb for å underskrive noen papir. Og utanfor kvinnene sitt rom finnes krigen, revolusjonen, imperialismen – tradisjonelt sett mannlege arenaer. Karakterane er også stereotypar. Dei har forskjelleg klassebakgrunn og er i forskjellege fasar av livet. Generalen si kone har overklassekvinna sine parafernalier, ho er gift. Overklassevenninna hennar er enke. Fotografen dyrkar jobben og er single og tolken Gilma er forlova med ein soldat, ho kjem både frå underklassen og frå ”nord”, ho stel og er ikkje til å stole på. Det gjeld heile stykket, men kanskje spesielt denne karakteren Gilma – vi får vite meir og meir, men det som interesserar oss mest er det vi ikkje får vite. Gilma er ein slags overløpar, eller er ho informant, spion? Hennar grådige begjær etter overklassen sine ting speglar kanskje dei ansiktlause massane utanfor ”vindauga”. Maktkamp truger under overflata. Skodespelarane gjer gjennomgåande ein svært god jobb, dei fyller ut dei stereotype figurane og gjer dei til heile menneske. Eg skulle likevel gjerne sett at personane hadde blitt spelt endå meir komplekse, med meir rom for kontrastar i seg. Micheleine sin ”hysteriske” latter og Glima si udanna labbing er med på å gjere personane enklare og meir klisjefylde enn dei treng vere.

Samspelet er musikalsk. Det er språket også. Eg har ikkje lest Abi Morgans originaltekst, men det verker på meg som om Brit Bildøen har gjort ei fin omsetjing. Rett og slett mangefasettert og svært interessant dramatikk i ei vellykka oppsetning på Det Norske Teatret!

 

 

Nationaltheatret: ROMEO OG JULIE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Romeo og Julie.jpg

Tungt og rørende – tett og dystert

av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: ROMEO OG JULIE

Gjendiktet av Håvard Rem

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Kristin Bredal

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Med blant andre: Mariann Hole, Jon Øigarden, Kai Remlov, Anne Marie Ottersen, Tone Danielsen og Trine Wiggen

Nationaltheatret, 11.februar 2010

 

I Romeo og Julie er de to Veronafamiliene Capulet og Montague bitre fiender og ungdommene Romeo og Julie som tilhører hver sin familie, kan ikke få hverandre. Dette er en situasjon som kanskje ikke er så enkel å sette inn i vår verden. Konflikten minner om familiefeider i mafiaverdenen eller i ekstreme muslimske miljø, verdener som for de fleste av oss er så fjerne at de nesten framstår som fiktive. Denne oppsetningen understreker dette fiktive aspektet samtidig som vi røres av de dypt menneskelige elementene i stykket.

 

Liv og død, svart/hvitt.

Konflikten i stykket er svart/hvit og scenerommet er svart, lyset er hvitt. Kostymene er også svarte og hvite. Det er det svarte, det mørke og dystre som dominerer. Tyngde og en urovekkende stemning setter seg raskt. Vi kjenner historien, alle skal dø. I denne forestillinga er frampekene mot at her kommer alle til å dø, overtydelige. Her skal det inn med teskje.

Ensemblespillet er godt. Mariann Hole som Julie er både ung og sterk, og skjør og hjelpeløs. Jon Øigarden er en dyster Romeo, han oppfører seg som om han vet at Julie er en Capulet før Ammen forteller ham det, men han vokser gjennom stykket og skaper en god tolkning av rollen. Anne Marie Ottersen har autoritet som Ammen. Kai Remlov presenterer fin humor mot et teppe av, ja, gravalvor. Det er flott at mange av de opprinnelige mannsrollene bekles av kvinner. Anne Marit Jacobsen spiller presten Lorenzo enkelt, uten antydning til buskis. Jan Gunnar Røise, Ingjerd Egeberg og Trine Wiggen utgjør et effektivt kor. Ingun Bjørnsgaards koreografi er med på å gi tempo og energi til oppsetningen.

Under hele forestillinga filmes skuespillerne og opptakene vises på en stor sølvbue på scenen. Videoprojeksjon som vises simultant med scenespill begynner å bli et noe forslitt scenisk grep. Det er leit når livefilmen slåss om plassen med skuespillerne. Romeo og Julies første møte i en sofa, litt bak på scenen, ser vi faktisk ikke fordi fotografen står i veien.  Fotografenes mørke alvor tilfører også en nesten parodisk patos. Når filmen tilfører noe nytt til forestillinga fungerer den bra. Det gjør den i en erotisk sekvens under Romeo og Julies bryllupsnatt. Her utvider den rommet. Jeg liker også godt når hele dybden i scenerommet tas i bruk under Romeos forvisning til Mantua og scenerommet utvides helt konkret.

Musikken i stykket fungerer gjennomgående svært bra. I Nationaltheatrets forrige Shakespeareoppsetning En Midtsommernattsdrøm, i Ole Anders Tandbergs regi, sang skuespillerne ganske rocka låter. De kvinnelige skuespillerne sang absolutt bra, men de var og ble skuespillere som spilte rockesangere. Det var som om rollen de spilte ble et filter utenpå sangprestasjonen. Det at vi kjente foreleggene til sangene for godt var også litt problematisk. Det ble rett og slett ikke nok trøkk.  I Romeo og Julie er sopranen Ingrid Vetlesen satt på saken. Hun spiller rollen som Rosalinde og Dødsengel og hun synger som en gudinne. Og Trine Wiggen kan jo også synge! Fin sekvens med Røise på slakk elbass og Wiggen på sang og gitar.

Romeo og Julie er gjendiktet av Håvard Rem, Midtsommernattsdrømmen er gjendiktet av Øyvind Berg. Rems språk er mildere enn Bergs rå og av og til brutalt raspende språk. Rems mildhet kontrasteres av det sceniske språkets råhet i denne oppsetninga. Motsatt i En Midtsommernattsdrøm, der Bergs språkdrakt fikk følge av til dels lettfotede og svinsende mannlige ballerinaer.

 

Stjerneregissør

Victoria Meirik, utdannet i Nederland, har allerede satt opp mye her i landet. Det er et smart trekk av teatersjef Hanne Tømta å knytte til seg henne som fast regissør. Hun kommer til å bli ettertraktet. Selv om hun av og til har for mye på hjertet, er regien hennes gjennomgående superb. Jeg liker svært godt den teatrale spillestilen. Godt tenkt og sett. Tett og energisk. Trøkk så det holder. Men dystert, strengt.

Nationaltheatrets forrige Shakespeareoppsetning syntes jeg var en noe kjølig sommernatt. Det var interessant med gjenbruk av gamle kulisser og overraskende, underfundige regigrep. Forestillinga var leken, men litt lidenskapsløs. I Romeo og Julie finnes det en underliggende lidenskap, men forestillinga levner ikke kjærligheten gode kår. Den viser en ganske håpløs verden. Det vi sitter igjen med til slutt er at døden er det eneste sikre. Men så kommer Tone Danielsen fram, hun går delvis ut av rollen som Romeos mor, og framfører Shakespeares sonnette nr.18 : ”Shall I compare thee to a Summer’s day”. En sviske. Men den sitter som et skudd og blir en rørende metakommentar til stykket.

 

 

 

Dramatikkens hus: Henvendelser

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Ungt og lovende

Åpninga av Dramatikkens hus på Grønland i Oslo, med forestillinga Henvendelser, lover godt. Forestillinga som er satt sammen av elleve monologer, holder et høyt profesjonelt nivå og den peker mot en bred forståelse av hva dramatikk er og kan være.

 

av Elin Lindberg

 

”Vi har som uttrykte mål å problematisere og utvikle tekstbegrepet, innenfor en rekke sjangere, i den moderne scenekunsten.” Dette skriver Dramatikkens hus (Drh) på hjemmesida si. Full fart framover – i alle retninger. Og ja, det virker som ledertroikaen Marit Solbu, Kai Johnsen og Jon Tombre har en klok strategi – nettopp dette å stimulere utvikling av nye ideer og stemmer innenfor den sjangerbredden som finnes innen scenekunsten. Forestillinga Henvendelser speiler dette. Det gjør også den bredt sammensatte tekstkonsulentgruppen Drh har engasjert, den består blant annet av dramatikere, dramaturger, representanter fra det frie scenekunstfeltet og fra det mer tradisjonelle teateret.

 

Sidestilt dramatikk

Drh ble offisielt åpnet fjerde mars, men kvelden før var det verdenspremiere på Henvendelser.

Henvendelsen – en gest rettet i første omgang til en rekke dramatikere og forfattere med spørsmål om å produsere en tekst til en soloforestilling på om lag sju minutter, men gesten stoppet ikke ved tekstfolket, den gikk også til kunstnere innen samtidsdans, performance, komposisjon og film. Sjenerøst. Resultatet ble interessant og bredden forestillinga framviser er innbydende. Effektivt og rent får vi smakebiter på hva dramatikk kan være. Bevisstheten rundt at teksten, dramatikken, ikke nødvendigvis er hovedbestanddelen i scenekunsten er lovende. De fleste soloene i denne forestillinga består allikevel av en dramatikers tekst, satt opp av en regissør med en skuespiller som er spesialutdannet til å levere tekst.

Finn Iunkers tekst Brev til Mestad åpner forestillinga. Anna Bache-Wiig er skuespiller og Victoria Meirik har regi. Teksten er et brev til skuespilleren Henrik Mestad fra Finn Iunker, den diskuterer nettopp dette med henvendelse og fungerer som en problematisering av temaet. Reelt og fiktivt univers, hva er hva? Dramatiker henvender seg til skuespiller, bakgrunnen er at de begge ble fikk barn samme dag. Dramatiker henvender seg til sitt eget nyfødte barn – rørende og berørende om farskjærlighet. Skuespiller henvender seg til publikum. Når jeg skriver at sju minutter føltes som en evighet, er det ment som en kompliment.

Sara Johnsens tekst Legens monolog, om en ung lege som skal avtjene noen pliktår som distriktslege i ei bygd, er eksempel på at noe dramatikk er mer enn bare et materiale for ei teaterforestilling. Denne teksten er også rett og slett god litteratur.

I Flenge, tekst av Gunnar Wærness, komposisjon av Erik Dæhlin og med Silje Aker Johnsen som utøver, er tekst, lyd og det visuelle sidestilt. Lyden er interessant, smertefullt høy, men det visuelle skurrer, synes jeg. Utøveren står midt oppi tekstprojeksjonene, slik at disse ikke kan leses. Det gir et rotet preg.

Kurt Johannesens 7 Performances er ren, ren, ren. Enkel og poetisk som arbeidene hans pleier å være. En glede at denne type arbeid også er en del det Drh ønsker å presentere!

Danserne og koreografene Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal arbeider også ordløst, men det føles svært relevant at også disse er med her.

Ja, alle skal med! Til og med insektene. Kim Atle Hansen, i Kjell Mobergs regi, ironiserer over ”Teater for alle”. Småmorsomt.

Il dát leat dat eana (dette er ikkje den jorda!) er skrevet av Inga Ravna Eira. Anitta Suikkari er skuespiller og Harriet Nordlund har regi. Teksten oversettes simultant av Suikkari – et godt grep, men monologen klarer ikke helt å heve seg over en viss gammelmodighet.

I Maria Tryti Vennerøds tekst, Eg vil ha eit manus, henvender en skuespiller seg til en forfatter:

 

Hjelp

Eg treng at du høyrer

Har ikkje bedt om nokon mikrofon

 

/

 

Eg vil ha eit manus

 

Teksten hører hjemme hos Frøydis Armand i Kjersti Horns regi, den løftes perfekt på plass. Finfint!

Geir Gulliksen er som Gunnar Wærness mest kjent som lyriker, til Henvendelser har han skrevet teksten En kropp. Denne monologen løftes også av godt skuespill ved Ole Johan Skjelbred. Runar Hodne har regi. Den første delen av teksten er ganske innovervendt og fungerer mer som poesi enn dramatikk, men etter hvert løftes teksten ut i et både vart og brutalt møte med publikum. Et subjekts møte med en annens kropp. Vil subjektet denne andre kroppen godt eller ondt? Midt en grotesk passasje, et slags overgrep, snur teksten mot det komiske. En spennende og utfordrende balansegang.

Flyttemonolog av Cecilie Løveid med Ulla M. Broch i Jon Tombres regi handler om Minna som holder på med å sortere tingene sine under en flyttesjau. Hva skal hun ta med seg videre? Hva skal hun kaste? Det blir et slags oppgjør med livet, på en substansielt og dypt plan. Det berører både som tekst og som framførelse av den.

Mesteren sjølv, Jon Fosse, sist i forstillinga, men som kjent, ikke minst. Juletresong. En mann, et juletre, en juletrefot. Eindride Eidsvold. Eirik Stubø. Ja. Ja. Ja. (Stum av beundring.)

 

Ri en Fossebølge

Jon Fosse er en av verdens mest spilte samtidsdramatikere, skriver Drh, og håper på å kunne dra nytte av denne ekspansjonen dette har gitt norsk samtidsdramatikk. Fosse skriver helhetlig og leverer sitt manus til teateret, ferdig med det. Andre dramatikere er mer integrerte i hele prosessen mot den ferdige forestillinga. Det kan virke som om Drh åpner enda mer opp for ulike praksiser når det gjelder produksjon og behandling av scenetekst enn forgjengeren Det Åpne Teater gjorde. Fronter og skyttergraver finnes nok i teater- og scenetekstlandskapet i Norge. Drh belyser allerede disse motsetningene som en kreativ spenning, uten å sette en type dramatikk foran den andre. Mangfoldet lover godt.

I tillegg til mange visninger basert på ny scenetekst inviterer Drh til Talkshows. Her blir scenetekst debattert. Blant annet vil flere forfattere bli invitert for å diskutere teaterets relevans for dem.

Det kommer til å bli svært spennende å følge Drh videre. Det er bare å håpe på at huset energisk og levende fortsetter å dyrke sine ambisiøse målsetninger.