Nationaltheatret: ROMEO OG JULIE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Romeo og Julie.jpg

Tungt og rørende – tett og dystert

av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: ROMEO OG JULIE

Gjendiktet av Håvard Rem

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Kristin Bredal

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Med blant andre: Mariann Hole, Jon Øigarden, Kai Remlov, Anne Marie Ottersen, Tone Danielsen og Trine Wiggen

Nationaltheatret, 11.februar 2010

 

I Romeo og Julie er de to Veronafamiliene Capulet og Montague bitre fiender og ungdommene Romeo og Julie som tilhører hver sin familie, kan ikke få hverandre. Dette er en situasjon som kanskje ikke er så enkel å sette inn i vår verden. Konflikten minner om familiefeider i mafiaverdenen eller i ekstreme muslimske miljø, verdener som for de fleste av oss er så fjerne at de nesten framstår som fiktive. Denne oppsetningen understreker dette fiktive aspektet samtidig som vi røres av de dypt menneskelige elementene i stykket.

 

Liv og død, svart/hvitt.

Konflikten i stykket er svart/hvit og scenerommet er svart, lyset er hvitt. Kostymene er også svarte og hvite. Det er det svarte, det mørke og dystre som dominerer. Tyngde og en urovekkende stemning setter seg raskt. Vi kjenner historien, alle skal dø. I denne forestillinga er frampekene mot at her kommer alle til å dø, overtydelige. Her skal det inn med teskje.

Ensemblespillet er godt. Mariann Hole som Julie er både ung og sterk, og skjør og hjelpeløs. Jon Øigarden er en dyster Romeo, han oppfører seg som om han vet at Julie er en Capulet før Ammen forteller ham det, men han vokser gjennom stykket og skaper en god tolkning av rollen. Anne Marie Ottersen har autoritet som Ammen. Kai Remlov presenterer fin humor mot et teppe av, ja, gravalvor. Det er flott at mange av de opprinnelige mannsrollene bekles av kvinner. Anne Marit Jacobsen spiller presten Lorenzo enkelt, uten antydning til buskis. Jan Gunnar Røise, Ingjerd Egeberg og Trine Wiggen utgjør et effektivt kor. Ingun Bjørnsgaards koreografi er med på å gi tempo og energi til oppsetningen.

Under hele forestillinga filmes skuespillerne og opptakene vises på en stor sølvbue på scenen. Videoprojeksjon som vises simultant med scenespill begynner å bli et noe forslitt scenisk grep. Det er leit når livefilmen slåss om plassen med skuespillerne. Romeo og Julies første møte i en sofa, litt bak på scenen, ser vi faktisk ikke fordi fotografen står i veien.  Fotografenes mørke alvor tilfører også en nesten parodisk patos. Når filmen tilfører noe nytt til forestillinga fungerer den bra. Det gjør den i en erotisk sekvens under Romeo og Julies bryllupsnatt. Her utvider den rommet. Jeg liker også godt når hele dybden i scenerommet tas i bruk under Romeos forvisning til Mantua og scenerommet utvides helt konkret.

Musikken i stykket fungerer gjennomgående svært bra. I Nationaltheatrets forrige Shakespeareoppsetning En Midtsommernattsdrøm, i Ole Anders Tandbergs regi, sang skuespillerne ganske rocka låter. De kvinnelige skuespillerne sang absolutt bra, men de var og ble skuespillere som spilte rockesangere. Det var som om rollen de spilte ble et filter utenpå sangprestasjonen. Det at vi kjente foreleggene til sangene for godt var også litt problematisk. Det ble rett og slett ikke nok trøkk.  I Romeo og Julie er sopranen Ingrid Vetlesen satt på saken. Hun spiller rollen som Rosalinde og Dødsengel og hun synger som en gudinne. Og Trine Wiggen kan jo også synge! Fin sekvens med Røise på slakk elbass og Wiggen på sang og gitar.

Romeo og Julie er gjendiktet av Håvard Rem, Midtsommernattsdrømmen er gjendiktet av Øyvind Berg. Rems språk er mildere enn Bergs rå og av og til brutalt raspende språk. Rems mildhet kontrasteres av det sceniske språkets råhet i denne oppsetninga. Motsatt i En Midtsommernattsdrøm, der Bergs språkdrakt fikk følge av til dels lettfotede og svinsende mannlige ballerinaer.

 

Stjerneregissør

Victoria Meirik, utdannet i Nederland, har allerede satt opp mye her i landet. Det er et smart trekk av teatersjef Hanne Tømta å knytte til seg henne som fast regissør. Hun kommer til å bli ettertraktet. Selv om hun av og til har for mye på hjertet, er regien hennes gjennomgående superb. Jeg liker svært godt den teatrale spillestilen. Godt tenkt og sett. Tett og energisk. Trøkk så det holder. Men dystert, strengt.

Nationaltheatrets forrige Shakespeareoppsetning syntes jeg var en noe kjølig sommernatt. Det var interessant med gjenbruk av gamle kulisser og overraskende, underfundige regigrep. Forestillinga var leken, men litt lidenskapsløs. I Romeo og Julie finnes det en underliggende lidenskap, men forestillinga levner ikke kjærligheten gode kår. Den viser en ganske håpløs verden. Det vi sitter igjen med til slutt er at døden er det eneste sikre. Men så kommer Tone Danielsen fram, hun går delvis ut av rollen som Romeos mor, og framfører Shakespeares sonnette nr.18 : ”Shall I compare thee to a Summer’s day”. En sviske. Men den sitter som et skudd og blir en rørende metakommentar til stykket.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s