Black Box Teater: Marstrand volum II

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Marstrand 2.jpg

Den vanskelige andrefestivalen

av Elin Lindberg

 

Forestillingene under årets scenekunstfestival  på Black Box Teater, Marstrand volum II, holder ikke samme høye nivå som forestillingene under fjorårets festival. Noen av forestillingene hadde en heller tvilsom kvalitet.

 

Nature Theater of Oklahoma åpnet festivalen med Romeo og Juliet. Forestillinga er bygd på en rekke telefonsamtaler der folk ble bedt om å gjenfortelle William Shakespeares skuespill med egne ord. Fornøyelig og glimrende, selv om forestillinga ikke når helt opp til nivået til Nature Theater of Oklahomas Rambo Solo som ble vist under samtidsfestivalen på Nationaltheatret i fjor (anmeldt i NST 2/2009). Romeo og Juliet er anmeldt av Knut Ove Arntzen i NST 4/2009.

 

God tur

Det Norske Gamelanorkester er et perkusjonsensemble som spiller nykomponert musikk på tradisjonelle indonesiske instrumenter og moderne instrumenter. Det er i hovedsak utøverne sjøl som har skrevet musikken. De har bakgrunn fra disco, elektronika, jazz og klassisk musikk.

Gamelangutta tar seg god tid med å komme på scenen på festivalens åpningskveld. Vi får god tid til å tenke over livet. Teatersjefen sitter på første benk så vi føler oss trygge på at vi kommer til å få beskjed hvis det skulle være en katastrofe på vei. Vi har kaptein på skuta. Projeksjonen på bakveggen (Andreas Paleologos) viser indonesisk tekstil. Og så kommer musikerne på scenen. I spisse røde hatter og med noe munkekutteaktig på seg. De begynner å spille. Så fint, så fint. På pc-lokket til en av dem står en stor ”T”. Den Norske Turistforening? Ut på tur. Og jo da, her titter sannelig en diger pingvin fram på skjermen bak musikerne. Den ser død og utstoppa ut, men den er allikevel opphøyd og fin. O, du hellige fugl! Musikken er klangfull og underfundig. Meditativ. Nærbilder av indonesisk broderi på skjermen. Musikk til å kontemplere over mønstrene. Sympatisk, tilforlatelig og ujålete. Suggererende rytmisk, melodisk.

 

Field Works

Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal har utarbeidet ene rekke stedsspesifikke forestillinger der forskjellige typer konvensjonelle rom blir erfart og utforsket. Prosjektet heter Field Works. På festivalen er det et hotellrom på Clarion Hotell Folketeateret som skal utforskes. Forestillingen vises for en person ad gangen. Du får tildelt et nøkkelkort og går alene inn på hotellrommet. Kun 50 mennesker fikk sjansen til å se forestillinga. Jeg vil beskrive hva jeg opplevde:

Jeg kommer inn i rommet. Ser meg rundt. Er det jeg som er aktøren? Ingen instruksjoner er blitt gitt. Det er ingen andre i rommet. Jeg setter meg i en lenestol. ”Hei Elin”, står det på hotellrommets tv-skjerm. Det vises en liten film som introduserer hotellet. Etter en stund brytes hotellets presentasjonsfilm av og en mann kommer fram på skjermen. Han befinner seg i et hotellrom som er likt det jeg sitter i. Rommet mitt begynner å leve. Mannen på skjermen drikker noe fra minibaren på rommet sitt. Lydene av drikkingen hans kommer fra minibaren på rommet mitt. Mannen går på badet, lyden av toalettet, dusj og hårtørrer fra mitt bad. Filmen viser mannen som zapper på tv. Han forsvinner av og til i løse lufta som et spøkelse. Jeg hører pusten hans i rommet. Jeg får Twin Peaks-følelsen. Bob? Jeg er plutselig selv på skjermen. Kameraet er skjult. Jeg finner ut at det er plassert midt i bildet som henger over senga. Et bilde av en vindeltrapp som minner meg om filmen Vertigo av Alfred Hitchcock. På skjermen er mannen og jeg i samme rom nå. Han er her og er ikke her. Det er noe sofistikert over forestillinga og elementene i den. En slags renhet, presishet. Men følelsen, eller vissheten om at jeg blir observert, om ikke av noe annet enn et kamera er litt ubehagelig. Hvem ser meg? Ser danseren meg? Er det en form for interaksjon? Jeg beveger meg. Strekker armene opp og ut til siden. Det gjør danseren også. Telefonen ringer. ”Telefonen er for tiden uten forbindelse”, hører jeg fra hotellbadet – omtrent det samme svaret jeg fikk sist jeg ringte til Black Box Teater. Hotelltelefonen min ringer. Jeg tar den for sikkerhets skyld. Ingen svarer. Mannen tar en svingom på golvet før han forlater rommet. Og så får jeg beskjed på skjermen om at forestillinga er over.

Var det virkelig danseren, mannen i den hvite skjorta, med den svarte trillebagen, jeg så snurten av på vei inn i heisen da jeg kommer ut døra fra hotellrommet? Eller var det ikke det?

 

Feminisme

Norsk-amerikanske Petter Alexander Goldstine viste forestillinga Markings – the longest journey is the journey within. Han fikk ideen til forestillinga da han drakk en kopp yogi-te og leste et sitat som sto trykt på teposen. Et sitat av den legendariske generalsekretæren i FN, Dag Hammarskjöld: ”the longest journey is the journey within”. Te kan som kjent, ha den virkning at man begynner å produsere kunst om seg sjøl. Jeg vet ikke helt om det er tilfellet for Karl Ove Knausgård, det var i alle fall det for Marcel Proust. En kopp lindete er uløselig knyttet til På sporet av den tapte tid. Om Goldstine har lest Proust er ikke godt å vite, Goldstine er en opptatt og aktiv mann som forteller at han bruker mye tid på å forholde seg til forskjellige virkeligheter i verden. Han har, blant mye annet, besøkt Romfolket og Midtøsten, sittet på en fjelltopp og meditert og fastet i fire dager og fire netter.

Rekkefølgen av sekvensene i forestillinga blir vilkårlig. Goldstine har et sett med kort, han ber publikum trekke et kort og lese høyt det som står der. Det korresponderer med en side eller to, i heftet vi fikk tildelt da vi ankom. Noen kort har oppgaver til publikum, for eksempel skal vi skrive hvem vi er og hva som er vår største frykt. Vi kan brette en origamisommerfugl av et vedlagt ark og heftet gir oss teksten til taler han fikk tak i da han var på klimakonferansen i København som aktivist og en tekst om hva han tenkte da han var kunstturist i Nablus. Han er opptatt av medmenneskelighet og miljøvern. Det er ingenting galt i å være politisk korrekt. Goldstine er svært politisk korrekt. I hvert fall på overflaten.

Goldstine presenterer også en gåte for oss. Jeg husker den fra min barndom på 70-tallet:

 

Far og sønn kjører til en fotballkamp en søndagsformiddag. Bilen kræsjer, faren dør, sønnen blir kritisk skadd og fraktes til sykehuset. Legen kommer og sier: ”Denne pasienten kan jeg ikke operere, han er min sønn.” Hvem er legen?

 

Jeg husker at det tok litt tid før min salige bestefar fant løsningen på gåta, da jeg fortalte den til ham, den gang da, på 70-tallet, men bestefaren min ble tross alt født før kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er skremmende at Goldstine forventer at et publikum i Norge ikke vet svaret. Goldstine er kledd i dress som en amerikansk forretningsmann. Han har en vakker, blid, slank, sympatisk sekretær. Kvinnelig. Hun holder orden på det praktiske. Delikat og perfekt. Hvem er hun? Har hun noe navn? Hun er på scenen hele tiden, i en scene får hun lov til å presentere en tekst, men teksten hennes drukner i Goldstines ego-dansenummer som han framfører samtidig. Jeg håper det var meningen. Hvis dette var ment som ironi, fungerer ikke ironien. Det er Mannen som framstår som kunstneren, det er han som handler, Han det handler om. Hva handler dette om?

 

Samtidig dramatikk

Hvilken posisjon har dramatikken eller boka i forhold til forestillinga? Tekst eller bok fungerer oftest som utgangspunkt for- eller dokumentasjon av det sceniske uttrykket. For eksempel ble det vi kjenner som William Shakespeares stykker skrevet ned etter at forestillinga var spilt, boka kom etterpå. I Mette Edvardsens forestilling every now and then inviterer hun og Phillippe Beloul oss til å lese en bok som en forestilling. Boka er samtidig med forestillinga. Vi får boka ved ankomst, den inneholder bilder fra forstillinga, ikke noe tekst bortsett fra tittelen på bokryggen. Forestillinga har heller ikke tekst. Publikums bokblading blir en del av helheten. Noen av elementene i boka korresponderer ikke helt med det som foregår på scenen. Til en viss grad er forestillinga en tolkning av boka, eller det er et samspill mellom bok og forestilling. Utforskende og interessant. Den stiller relevante spørsmål om hva dramatikk er og kan være.

 

Uforløst

Volumen Express som hadde stor suksess med den stedsspesifikke teaterinstallasjonen Tyskerjenter på Hovedøya i 2008, viste dokuteaterforestillinga (IM)POTENCIA på festivalen. Den var ikke helt vellykket.

Teaterrommet er fylt av tomme pappesker. Publikum sitter på flatklemte pappesker, innelåst bak et gitter. Bak publikum er et slags glassbur/kontrollrom der kvinnene bak forestillinga styrer det tekniske og av og til kommuniserer med de to utøverne på scenen.

Utøverne er fra Argentina. Forestillinga ønsker å utforske resultatet av den økonomiske kollapsen i Buenos Aires i 2001, der tusenvis av mennesker mistet alle sparepengene sine over natten. Hva skjer med mennesker i en økonomisk krise? Grunnlaget for forestillinga er intervjuer med innbyggere i Buenos Aires, forfatternes og utøvernes personlige erfaringer, bilder, lyder, found objekts, samt subjektive dokumentariske beskrivelser av hverdagslivet. Et absolutt interessant utgangspunkt. Hvorfor fungerer ikke forestillinga så godt? Det er stort sett historier fra middelklassen vi får servert. Middelklassens hverdagshistorier er jo sjelden enormt spektakulære og ekstreme, det er ikke alltid så lett å gjøre dem interessante nok. Her blir det rett og slett ganske kjedelig. Dramaturgisk er det også ganske rotete. Et problem er kanskje aktørenes nærhet til materialet. Det blir litt for nærsynt. Jeg savner et større perspektiv i tillegg til det personlige, mer om maktforhold, politiske forhold og bakgrunn for den økonomiske krisa. Forestillinga på Black Box var en snikpremiere. Den offisielle premieren fant sted i Berlin 22.april, forhåpentligvis forløst i en bedre, bearbeidet og mer potent utgave.

 

Støyforelesning

Erlend Hammer, Lasse Marhaug og Robin Fox hadde ingenting verbalt å si, men støykonserten de holdt i teatrets foaje var ikke meningsløs. De legger opp til en slags lecture-performance, de tre aktørene er plassert i et panel. På veggen bak vises private dokumentarfoto. Bilder fra Amerika. Vi gjenkjenner blant annet Michael Elmgreens og Ingar Dragsets verk Prada Marfa – Head on. En Prada-butikk som er plassert midt i amerikansk ødemark. Forelesninga begynner, men etter en halv setning bryter det verbale sammen, det blir støy, fysisk lyd. Tekstens innhold blir borte. Støyen er av og til smertefullt høy. Ut fra støyen får privatfotoene ny betydning, ny mening.

Ellers på festivalen viste belgiske Manah Depauw og Bernhard Van Eeghem figurteaterforestillinga How do you like my landscape og Julian Apostata Blaue og Liv Kristin Holmberg presenterte noe fascistisk visvas som ble anmeldt til Mattilsynet.

Marstrand volum II ble en ujevn festival der Heine Avdal og Yukiko Shinozaki var høydepunktet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s