Blog

Arno Geiger: Vi har det bra

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Geiger.jpg

Modent og troverdig

 

Arno Geigers første roman Vi har det bra er historien om en familie og om Østerrikes nære historie.

 

Den 36-årige forfatteren Phillip Erlach arver besteforeldrenes hus i en forstad til Wien. I prosessen med å rydde og renovere huset virvles hans egen families historie opp. Phillip gjør opp status i sitt eget liv, men det er bare leseren som gjennom tilbakeblikk får kjennskap til familiens historie og gjennom denne familien, glimt fra Østerrikes historie fra 1938 til romanens samtid som er 2001.

Vi møter bestefaren Richard, en minister som rammes av alzheimer, og den hjemmearbeidende bestemoren Alma. Datteren deres, og hovedpersonens mor, er en lege med sørgelig skjebne. Phillips far, Peter, møter vi i krigens siste, grufulle dager mens han kjemper for Hitlerjugend. Peter prøver i etterkrigstida å slå seg opp ved å selge et spill han har kalt Hvem kjenner Østerrike? Spillet henspeiler på romanen.

Det store huset er uoversiktelig, slik et liv eller en familiehistorie også er det. Men når boken er lest sitter denne leseren igjen med en følelse av å ha fått et utfyllende bilde av både en familie og av et lands historie. Alt sammen sobert komponert.

Denne prisbelønte romanen er oversatt til norsk av Sverre Dahl.

 

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Anita Arildsdatter Pedersen: Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet

elinlindberg8

Publisert i Nationen

AAPedersen

Glimt inn i barndomslandskapet

 

Anita Arildsdatter Pedersen har skrevet prosadiktsamlinga Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet. Samlinga er delt i fire deler. Boka er en samling av diktjegets minner, bilder fra barndommens sted, ei bygd i Nord-Norge. En slags hyllest eller et gravmæle, over den tapte tid. Vi møter bestemor og bestefar, fugler, fisk, lam og katter, hav og fjell før vi til slutt med diktjeget dukker opp ved Egeerhavet en morgen.

Det er en behagelig mykhet i Pedersens språk. Tekstene er stamme og presise. Det er spenning i dem, en rolig spenthet. Beskrivelser og observasjoner er sanselige og gode. Tekstene har en nærhet til det konkrete. Livsfølelsen og minnet, hukommelsen, er knyttet til kontakten med den fysiske verden som i dette diktet:

 

Når eg går gjennom gatene, høyrer eg ei låg kviskring i meg

sjølv, lik regndropar i lauvskog, høyrer eg ein puls under

asfalten svare på skritta mine.

 

Ikke alle tekstene er like gode, noen blir likegyldige og av og til blir det litt mye patos slik at bildene blir svulstige og poesien faller ut. Men stort sett er diktene preget av en musikalitet. Diktene har ofte smakfulle bokstavrim. Men det musikalske finnes først og fremst der pausene eller stillheten, synliggjøres mellom ordene som for eksempel i dette diktet:

 

Kaffikoppane kviler i hendene, andleta våre er vendt mot

vindauget og fjorden. Klokka heng på veggen over

kjøkkenbenken, sekundvisaren flyttar seg over urskiva, gjev

frå seg ein metallisk lyd, lik regndropar på bølgjeblekktak.

Mellom dropane, den langsame stilla.

 

Prosadiktene er nært knyttet til et sted, samlinga blir slik en del av en topografisk dikttradisjon. Dette er et forfatterskap det blir spennende å følge framover.

Agnes Ravatn: Veke 53

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Veke 53

Frisk roman fra ny vestlandsforfatter

 

Veke 53 stråler av humor og overskudd, samtidig som romanen har en sår undertone.

 

Agnes Ravatns debutroman kan ved første øyekast minne om Hanne Ørstaviks roman Uke 43, men det eneste disse to romanene har felles er at hovedpersonene har studert og underviser i litteratur. Veke 53 handler om den middelaldrende norsklektoren Georg Ulveset som bor på ei øy på Vestlandet. Motivet er velkjent, dette er en mann i midtlivskrise. Han er skilt og sliter både som far og lærer. Den traurige settingen til tross, hovedpersonens sjølironi og Ravatns underfundige humor gjør dette til oppløftende lesing.

 

Strålende debut

Selv om det er et klart slektskap med to andre vestlandsforfattere her: Ragnar Hovland og Olaug Nilssen, har Agnes Ravatn en sikker, egen stemme. Veke 53 er et solid debutarbeid, romanen er godt komponert, den har overskudd og energi.

Karakterene er ofte parodiske og sjablongaktige, på grunn av dette blir fortellerstemmen av og til litt for distansert. Humoren er allikevel upåklagelig, denne anmelderen lo i hvert fall høyt mange ganger gjennom lesinga av boka.

Ravatns språk er stort sett godt, men skjemmes dessverre av dårlig språkvask. Uansett: Dette er en forfatter vi gleder oss til å lese mer av.

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2014

Rolig sone.jpg

Lives kamp

En roman som både reflekterer over kvinnerollen og det tilsynelatende trivielle hverdagslivet.

 

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

Forlaget Oktober 2014, 224 sider

 

Live er en ganske vanlig norsk kvinne. Hun har en grei jobb som hun mestrer. Hun bor sammen med mannen Aamund og sønnen Eskil på 12 år. Livet hennes er tilsynelatende helt greit. Mot slutten av boka er Aamund og Live på fest hos Aamunds sjef, de danser og Live tenker: ”det er sånn det skal være, så enkelt, bare holde hender, være snille med hverandre, danse rolig, i takt gjennom livet, uansett hva som skjer.” Live vil ha det enkelt og godt, men ting krøller seg til. Fasaden er fin og flott, men under overflata er det mye grums.

Det er som om Live hele tida skaper tablåer eller selfies som kan passe til å legge ut på facebook for å vise fram den lykkelige og vellykka familien. Live oppfører seg korrekt. Hun lager moteriktig mat og familien holder på med å bygge et nytt, arkitekttegna hus. Her har arkitekten tegna inn en ”rolig sone”. Et slags hjerte i huset. Huset er under bygging og den rolige sonen er fortsatt bare en idé eller en kjølig krok i det uferdige byggverket.

Live har lite ro. Hun mistenker Aamund for utroskap. På en hyttetur der de skal dyrke ekteskapet og kjærligheten møter de et annet par som er ute i samme ærend og Live roter livet sitt enda mer til. Live vil egentlig vel, men noe gjør at hun ofte bryter mer ned enn hun bygger opp. Hun sårer sine nærmeste, hun sviker dem og gjennom dette sviker eller svikter hun seg sjøl. Den trygge, rolige sonen hun drømmer om virker derfor enda mer uoppnåelig.

 

Hjemme – borte – hjemme

Dette er Ingvild Solstad-Nøis’ andre roman. På samme måte som i debutboka klarer hun å holde spenninga i karakterenes hverdagsliv oppe gjennom hele fortellinga, og som den første romanen lever den med deg også etter at boka er lest ferdig.

Rolig sone består av tre deler ”Hjemme”, ”Borte” og ”Hjemme”. Det minner litt om valgmulighetene i tipping rent bortsett fra at her eksisterer ikke muligheten ”Uavgjort”. I Lives liv er det enten/eller. De seige kampene i Lives liv er fatale, det er enten tap eller vinning, ikke noe midt i mellom. Det får betydning for leseren om forholdet mellom Aamund og Live varer boka ut.

 

Live – evil

Aamund gjør et sted i boka et poeng ut av at Live blir evil baklengs. Live kan oppfattes som ganske ondskapsfull til tider. Hun kommer med små stikk som sårer andre. Hun kan få seg til å ydmyke sine nærmeste. Men er det ikke seg sjøl hun da egentlig sårer og ydmyker? Det ligger en del forakt godt pakket rundt Live. En porsjon sjølforakt i karakteren sjøl, men det virker også som om fortellerstemmen forakter henne. Den avstanden hun blir beskrevet med gjør at leseren blir med på å forakte hennes forsøk på å framstå som sterk og vellykka. Er det denne distansen som gjør det noe vanskelig å like Live? Har det noe med kvinnerollen som sådan å gjøre? Er det lettere å leve seg inn i mannlige karakterer fordi de liksom skal representere noe mer allmennmenneskelig? Mannlige karakterer blir ofte sagt å representere mennesket, mens kvinnelige karakterer representerer bare kvinnen. Vi vil jo selvfølgelig ikke at det skal være slik og kanskje er det ikke noe poeng i at vi nødvendigvis skal leve oss inn i jeg-personen Live, men heller se henne litt utenfra. Som roman betraktet er Rolig sone uansett vellykka. Solstad-Nøis har et presist og godt språk. Bøkene hennes gir oss verdifulle refleksjoner rundt det å skape seg et liv i vår egen tid.

 

Elin Lindberg

Steffi Lund: USANNSYNLIG – Om det rare livet og den uforståelige døden

elinlindberg8

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG

-Om det rare livet og den uforståelige døden

Idé/prosjektledelse/regi/dans: Steffi Lund

Litteraturhuset Oslo, 16. oktober 2010

 

En dag i Steffi Lunds liv

Solid danseforestilling, men misvisende litterære forelegg

 

av ELIN LINDBERG

 

Steffi Lund er danser og har gjort en rekke soloforestillinger, hovedsakelig i egen regi. Hun er også utdannet yogalærer. I Usannsynlig har hun tidvis med seg cellisten og komponisten Tov Ramstad på scenen.

Forestillinga presenteres som om den er nært knyttet til tekster av Michel Houellebecq og Samuel Beckett. Det er noe misvisende. Houellebecq er kjent for en litteratur fylt av brutalitet, desillusjonisme, dekadanse og fremmedgjorthet. Lite av dette i Lunds forestilling. For å gi et eksempel: Houellebecq har nettopp kommet ut med ny bok, La carte et le territoire (Kartet og territoriet). En av nøkkelscenene i boka er når hovedpersonen (som for øvrig heter Michel Houellebecq) blir funnet drept og lemlestet sammen med sin hund. Begge er strimlet opp og sammenblandet slik at det umulig å skille dem fra hverandre. Groteskt og brutalt, og typisk for Houellebecq. Samuel Becketts gudeløse og litterære univers har jeg også problemer med å finne mye av i Lunds arbeid. Men Lund har egentlig ikke behov for støtte i de litterære foreleggene, forestillinga står fjellstøtt på egne bein. De løsrevne setningene det mediteres over i forestillinga står også helt greit alene, men det virker forstyrrende med de tunge forfatternavnene som ramme rundt Lunds arbeid.

 

Lunds liv

Scenerommet på Litteraturhuset er enkelt. Hvit bakvegg. Lund kommer inn med yogamatta si. Det er ro og konsentrasjon. Kontemplasjon. Lund som subjekt er tilstede og utrolig myk. Dansesubjektet strekker seg for publikum. Og puster. Lunds yogaøvlser på matta tar tid. Vi ser og kjenner at vi er tilstede i rommet. Stillheten er behagelig og harmonisk, selv om det er en følbar kontrast mellom pusten og mykheten i danserens kropp og de stive kroppene som ser på. Vi mediterer over yogaens fysiske meditasjon og selvsentrerthet. Det vakre, men noe pietistiske og asketiske i yogaens estetikk. En lyd kommer inn, som en slags hvit støy, det kunne like gjerne vært lufteanlegget som et lydspor. Lyden av rumlende mager i publikums stive kropper rundt meg blander seg inn. Vi ser Steffi Lund bli mykere og mykere i yogaøvelsene sine. Det er danserens hverdag vi ser. Dette må til for å holde dansekroppen i orden. Vi ser på en måte bak kulissene. Cellisten kommer på scenen. Lund fortsetter med yoga i det rene, enkle rommet. Yogautøveren gjør sine bevegelser på matta og jeg tenker på at på en lignende måte ber muslimen på sitt bønneteppe. Yoga og bønn? Subjektet perfeksjonerer sin tilstedeværelse i verden. Sammenrullinga av yogamatta blir også et eget estetisk uttrykk.

Tekst projiseres på bakveggen: ”Jeg har opplevd så lite at jeg tror at jeg ikke skal dø. Jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal romme så lite”. Forestillinga er så rolig at vi får med oss alt. Lund kler på seg jakke og sko. Ny tekst: ”Ubevisst innbiller man seg alltid at noe kommer til å skje, før eller siden. Det er en stor feil.” Lund gir seg til å piske med en stor pisk. Det smeller i rommet, hun pisker teksten på bakveggen. Pisken er overraskende. Det er fascinerende og flott, og bringer en farlighet og snert inn i rommet. Lund legger seg ned, det er ro og cello. Hun går opp i bro og går som et dyr. Hun formidler en lyttende bevissthet om kontroll og ansvar for egne grenser. Plutselig begynner Lund å snakke. Hun forteller om en oppgave en danselærer engang har gitt: ”Kom deg fra liggende til stående uten at det imellom er synlig!” Lund øver på dette og vi lurer på hvorfor veien i mellom ikke skal være synlig. Å øve på det umulige. Her kommer kanskje Beckett inn? Siste setning i Den unevnelige: ”I can’t go on, I go on.”

 

Humor

Lund jobber undersøkende og humoristisk med stemmen. Hun vrir og vender på de få setningene hun har tatt inn i forestillinga. En fjernstyrt hjerne kommer overraskende inn på scenen. Den forstørrede hjernen ser ut som en slags bille. Hjernen lever sitt eget liv. Hjernen begynner å ”snakke”. Teksten er fortsatt mer personlig enn litterær. Hjernen fortrenger danseren inn i et hjørne før Lund manipulerer en liten papir-dukke-Steffi Lund oppå hjernen som må stå stille en stund.

Videre klatres det og henges i stige. Lund tar fram termos og matpakke. Hun synger litt. Danser. Cellisten synger. Til slutt ligger Lund som et foster i livmor. Sammenkrøpet, opp ned. Lunds dag er over og sirkelen sluttet. En sympatisk forstilling. Lindrende og harmoniserende.LL

H skje, før eller siden. Det er en stor feil Ubevisst innbiller man seg alltid at å skje, før eller siden. Det er en stor feil