Publisert i Nationen
Glimt inn i barndomslandskapet
Anita Arildsdatter Pedersen har skrevet prosadiktsamlinga Ein morgon vaknar eg ved Egearhavet. Samlinga er delt i fire deler. Boka er en samling av diktjegets minner, bilder fra barndommens sted, ei bygd i Nord-Norge. En slags hyllest eller et gravmæle, over den tapte tid. Vi møter bestemor og bestefar, fugler, fisk, lam og katter, hav og fjell før vi til slutt med diktjeget dukker opp ved Egeerhavet en morgen.
Det er en behagelig mykhet i Pedersens språk. Tekstene er stamme og presise. Det er spenning i dem, en rolig spenthet. Beskrivelser og observasjoner er sanselige og gode. Tekstene har en nærhet til det konkrete. Livsfølelsen og minnet, hukommelsen, er knyttet til kontakten med den fysiske verden som i dette diktet:
Når eg går gjennom gatene, høyrer eg ei låg kviskring i meg
sjølv, lik regndropar i lauvskog, høyrer eg ein puls under
asfalten svare på skritta mine.
Ikke alle tekstene er like gode, noen blir likegyldige og av og til blir det litt mye patos slik at bildene blir svulstige og poesien faller ut. Men stort sett er diktene preget av en musikalitet. Diktene har ofte smakfulle bokstavrim. Men det musikalske finnes først og fremst der pausene eller stillheten, synliggjøres mellom ordene som for eksempel i dette diktet:
Kaffikoppane kviler i hendene, andleta våre er vendt mot
vindauget og fjorden. Klokka heng på veggen over
kjøkkenbenken, sekundvisaren flyttar seg over urskiva, gjev
frå seg ein metallisk lyd, lik regndropar på bølgjeblekktak.
Mellom dropane, den langsame stilla.
Prosadiktene er nært knyttet til et sted, samlinga blir slik en del av en topografisk dikttradisjon. Dette er et forfatterskap det blir spennende å følge framover.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 