Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

desember 9, 2018 elinlindberg8

Publisert i Nationen 7.november 2008.

Sprelsk og leken

Anmelderne har allerede stått i kø denne høsten for å lovprise Gunnhild Øyehaugs første roman ”Vente, blinke”, i denne køen står nå også jeg. Denne boka gir ikke bare en god leseropplevelse, den er viktig også.

Øyehaug lar mange stemmer komme til orde i romanen. Spesielt kvinnerollene spilles ut så befriende mangfoldig at det er godt å tenke i ”Vente, blinke”. Vi møter blant andre Sigrid, litteraturstudent i Bergen som møter sin forfatterhelt Kåre. Linnea, en skjør og eterisk filmregissør. Trine, en rå performanceartist som nettopp er blitt mor. Wanda som spiller pønkebassgitar, den følsomme litteraturstudenten Viggo og fiskehandlerdattera Elida som heter det samme som ”Fruen fra havet” i Henrik Ibsens stykke. Vi boltrer oss i litterære referanser boka gjennom. Av og til er referansene helt oppe i dagen med henvisning til kilder. Fortelleren er tilstedeværende som en slags lesekompis på samme nivå som leseren.

Boka har fine, glidende assosiasjonsrekker som gjør at opplevelsen av en situasjon forandrer seg – forandrer mening. De korte scenene glir over i hverandre selv om de skifter tid og sted. Klassisk kulturell kapital og populærkulturell kapital glir over i hverandre. For eksempel der den svært symbolinteresserte, svenske litteraturprofessoren forholder seg til liv og død gjennom egyptiske mumier og filmprodusenten Robert sitter og ser på et avkappa hestehode på macen sin, gudfaren til Linneas film har problemer her, det handler om å leve og la dø.

Denne spelske boka har i det hele tatt mange koblinger til film og det teatralske. Den setter ofte opp teateraktige tablå som igjen kan bli som kinesiske esker med rom på rom innover. Flere av karakterene iscenesetter livet sitt. Performancekunstneren Trine arbeider bevisst med iscenesetting av seg sjøl, pumping av brystmelk i do blir gjort til kunst av henne og dekadente vernissasjedeltakere. Filmregissøren Linnea lar det luftige filmprosjektet sitt handle om seg sjøl. Og det første møtet mellom Sigrid og Kåre er som en velregissert romantisk ungpikedrøm, nærmest uegentlig, for godt til å være sant, men Øyehaug spiller så fint på klisjeene at lesinga blir en nytelse. Hun spiller teksten elegant ut og lar til og med den ikoniserte litteraturen, Dante og Kafka for eksempel, bli karakterer i boka. Karakterene i boka er i det hele tatt stort sett ganske dannede mennesker, litterære og populærkulturelle og litteraturteoretiske referanser tråkles gjennom livene deres og holder dem på plass i verden.

Det islandske ordet for skuespiller er ”leikari”, en lekende person, og teater på islandsk er ”leikhus”. Det er ikke bare teksten som er lekende her, karakterene i Øyehaugs bok framstår også som slike lekende personer, de spiller seg sjøl, iscenesetter seg sjøl, men på en lekende og utforskende måte. Karakterene er rommelige, hele, spennende og uforutsigbare. Den tilsynelatende svært forknytte Sigrid, viser seg for eksempel også å være både morsom og handlekraftig. Øyehaugs roman er bred og kunnskapsrik. Den er vakker og vemodig, morsom og melankolsk. Og den er som sagt, viktig, først og fremst på grunn av måten den diskuterer morsrollen og kvinnerollen. Dette er roller som hele tida må nyskrives, dramatiseres og avdramatiseres, og plasseres i samtidig scenografi. Og Kjærligheten må vi for all del ikke glemme, for den spiller faktisk hovedrolla i boka. Gunnhild Øyehaugs første roman er rett og slett svært god litteratur som etterlater leseren berørt og klokere enn da lesinga starta.

Johan Mjønes: Terminalhastighet

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Terminalhastighet av Johan Mjønes. Publisert 30.januar 2009 i Nationen.

Mann faller fra

Terminalhastighet er Johan Mjønes’ første bok. Terminalhastighet er en fysisk lov som sier at et objekt som slippes i fritt fall, vil falle fortere og fortere med en hastighet som er bestemt av objektets masse ganget med gravitasjonen. Farten akselererer, men ikke i det uendelige. Luftmotstanden griper inn som en motsatt kraft nedenfra, og etter hvert jevnes de to kreftene ut. Objektet oppnår en viss fart som det beholder helt til det treffer bakken. Enhver gjenstand har sin terminalhastighet, bestemt av masse og form. I følge Mjønes’ roman er maksimalhastigheten for et menneske i fritt fall 180 km/t. Rammen rundt denne romanen er et menneske i et slikt fritt fall. Det er den navnløse hovedpersonen i romanen som lar seg falle fra toppen av Empire State Building i New York. Han har nådd sin terminalhastighet når han treffer Fifth Avenue en novemberdag i 2008. Denne mannen har allerede falt en stund i sitt eget liv, men hovedgrunnen for sjølmordet er at han er blitt forlatt av sin, for oss lesere navnløse, kjæreste. Fragmenter av hovedpersonens liv presenteres. ”Det er blitt hevdet at når man vet man skal dø, når man er midt i en ulykke og ser slutten komme, vil ens eget liv passere i revy. Dette skyldes, hevder man, at hjernen i et siste desperat forsøk på å avverge katastrofen eller forhindre den uunngåelige avslutning, vil arbeide på høygir, og skanner derfor tidligere minner i et forsøk på å finne en utvei.” Vi møter blant annet hovedpersonen som barn på fisketur med farfar, som ungdom på hjemmebrentfylla hos en kamerat i et nedsarva hjem i Orkanger og på en noe begredelig julaften sammen med kjæresten og svigermor. Minner fra hovedpersonens liv der utveier finnes på forskjellige plan.

Det er stort sett hovedpersonens indre liv som formidles, de andre karakterene er forholdsvis svakt tegnet. Hovedpersonen er ”han” i nåtid, og det føyes til nok et fragment: et ”jeg” i fugleperspektiv. Dette blir et element det er litt slitsomt å forholde seg til, synes jeg. Det blir veldig tenkt, masete og konstruert.

Filmen Cinema Paradiso brukes også som en ramme for romanen. I denne filmen fra en kino i en liten by på Sicilia, klipper kinomaskinisten bort alle scener med kyssing for at de ikke skal vekke anstøt hos publikum. Han setter alle disse filmsnuttene sammen og lager en kyssefilm som filmens hovedperson til slutt får i gave. Slik inneholder Cinema Paradiso masse lidenskap og store følelser. Det gjør ikke Terminalhastighet. Hovedpersonen rømmer fra de sterke følelsene: ”det er for alvorlig, det er for sterkt, det blir for mye”. Det blir rett og slett så mye at hovedpersonen ikke kan leve med det, han tar livet av seg. Den livsholdninga som denne mannen står for har siden 90-tallet ikke vært uvanlig for mannlige romanhovedpersoner. Som Cinema Paradiso er Terminalhastighet til en viss grad retrospektiv, men der hovedpersonen i filmen som voksen virker som en moden mann er hovedpersonen i romanen en mann som ikke lar seg sjøl få tid og liv nok til å bli denne modne mannen. Hovedpersonen i Terminalhastighet lider også av en svært tung sjølmedlidenhet. Det gir boka en sentimental tyngde. Nettopp denne sentimentaliteten er nok den sterkeste følelsen i denne romanen.

Når man står på toppen av Empire State Building kjenner man et sug fra bakken, muligens skapt av gravitasjonen. Mjønes klarer å skape et visst sug i denne romanen. Hendelsene og fragmentene drar leseren videre og skaper til slutt en helhet rundt livet til nok en handlingshemmet romanmann.

Arne Lygre: Så stillhet

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Publisert i Nationen 27.02.09

Brutalt og elegant

Arne Lygre er først og fremst dramatiker, men han har også gitt ut ei novellesamling og en roman. Novellesamlinga som kom i 2004 fikk han Brageprisen for. Han er oversatt til ti språk og skuespillene hans er blitt oppført i Norge og på mange utenlandske scener. Mann uten hensikt ble oppført av mesterregissøren Claude Regy i Paris i 2007. I vår spilles Lygre både i Danmark og i Tyskland. Så stillhet er Arne Lygres femte skuespill. I morgen, lørdag 28.februar, er det urpremiere på Så stillhet eller Så blir det stilt som det heter på nynorsk, på Det Norske Teateret.

Tekst og teater er jo som kjent to helt forskjellige ting og det er teksten jeg skal ta for meg her. Skuespillet Så stillhet utforsker etiske dilemmaer i et mørkt og hardt univers gjennom ti tittelløse og unummererte scener. Det kan dreie seg om politisk kritikk, med fokus på miljøkrise, overflodssamfunn og behandling av krigsfanger, men det dreier seg nok aller mest om en nådeløs undersøkelse av mellommenneskelige forhold.

Dramaet har tre karakterer: ”Bror”, ”En” og ”En annen”, disse tre er med i alle scenene i skuespillet. Teksten starter med en leserveiledning, den starter med å kommentere seg selv: ”Skuespillet er skrevet i to ulike fortellerperspektiv. Det ene er vist ved en utheving av teksten. Det er tenkt at de som betrakter og gjengir selv skal agere i de betraktedes og gjengittes sted.” Det finnes ingen sceneanvisninger i teksten. De tre karakterene er barn, ungdommer og voksne, de plasseres i forskjellige livssituasjoner. Scenene dreier seg blant annet om en tortursituasjon, en fars begravelse og en situasjon på kontoret til et statsoverhode. Vendepunktene i scenene er ofte glidende overganger, for eksempel der gutters forholdsvis uskyldige lek glir over til å bli en grotesk torturscene. Og der en kjølig homoerotisk scene glir over til å bli et smertefullt kjærlighetsbrudd. Det er elegant gjort, men jeg har ikke kommet langt i lesinga før det slår meg at dette er den mest brutale sceneteksten jeg har lest, det gjør nesten fysisk vondt å lese torturscenene.

Replikkene er som hogd i stein, korte, konsise, presise. Ofte nærmest som kommandoer eller et militært språk. Språket speiler skuespillets harde verden. Det er hele tida en nerve i teksten. Dramaet beveger seg i bølger, oppjaget og voldsomt – så stillhet – roligere – så voldsomt igjen. Karakterene er enkle, men samtidig er de komplekse. De er som brikker i et spill, de kan spilles på utallige måter samtidig som de framstår som hele mennesker. Både det at de er, og samtidig representerer mennesker, tematiseres i teksten. Tittelen Så stillhet signaliserer at William Shakespeares Hamlet er en grunntekst her. ”The rest is silence” er slutten av prins Hamlets siste replikk før han dør helt på slutten av stykket. Som i denne grunnteksten tematiseres skyld og svik, ansvar for handling og for ikke-handling i Så stillhet. Skuespillet er enkelt, minimalistisk, men allikevel komplekst. Det tar opp de store eksistensielle spørsmålene som ”Hvem er vi?” og ”Hvem er de andre?” og spørsmålet om hva i alle dager det er vi gjør her:

En annen

Hvorfor er vi her?

Bror

Dere er her fordi dere har valgt dette istedenfor noe annet.

En annen

Hva gjør vi?

Bror

Dere er.

Jeg er.

En annen

Er?

Bror

Det i seg selv.

Å være.

Dette er en interessant og utfordrende tekst å lese og et svært godt utgangspunkt for en teaterforestilling. Det at teksten er så enkel og renskåret samtidig som den er så kompleks gjør den til en rik leseopplevelse.

Elin Lindberg

Hilde K. Kvalvaag: Skagerrak

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Publisert i Nationen 3.oktober 2008.

Sanselig og presis prosa

”Skagerrak” er Hilde K. Kvalvaags første bok for voksne. I årets roman møter vi Siv som er på ferie sammen med mannen sin Harald, sine to barn og en vennefamilie. De har leid sommerhytter på vestkysten av Danmark, slik de har pleid å gjøre en god del år.”Alt er kjent”, tenker Siv, alt er slik det pleier være. Barna vokser til: ”For kvart år forsvinn dei lenger og lenger ut av flokken, som årringane i eit tre flytter dei seg frå midten”. Det er noe stille og vakkert, men også vegeterende over familielivet i boka. Sivs identitet er knytta til familien og ekteskapet og på overflaten er alt greit og tilforlatelig, like forutsigbart og oversiktelig som det flate landskapet de ferierer i. Men farer truer, det er livsfarlige understrømmer her – Watch for the undertow! fra John Irvings ”Garps bok” klinger i bakhodet (Sivs yngste sønn heter for øvrig Gard, det minner også om Garp). Det finnes understrømmer i havet der de bader, strømmer som kan ta menneskene med langt til havs. Og det finnes understrømmer i Sivs ekteskap. Hun har truffet en ny mann, det er så alvorlig at hun vurderer å flytte fra mann og barn. Det kommer en kvinne inn i den tilsynelatende idyllen de to ferierende familiene lever i. Denne kvinnen og Sivs mann Harald tiltrekkes av hverandre. Siv trekkes lenger og lenger ut, hun får gjennom romanen mer avstand til de rundt seg. Mot slutten av boka opplever hun sammen med den eldste sønnen å bli tatt av de sterke havstrømmene mens de er ute og bader, det er så vidt de klarer å komme seg til land i live. Ved denne grensen til døden får livet en ny vending, hun vender seg mot familien sin og det nære, hun klarer å sove og spise igjen, det har hun hatt problemer med siden hun traff den andre mannen.

Kvalvaags lavmælte tone holder boka ut. Hun har svært gode sansebeskrivelser, Kvalvaags prosa berører. Komposisjonen er enkel og gjennomført, renskåret i slake, mjuke linjer. Det er dyktig gjort å beskrive dette hverdagslige livet og samtidig få de underliggende spenningene til å være følbare hele veien boka gjennom.

Det er vanskelig å unngå å tenke på Virginia Woolfs roman ”To the Lighthouse” – ”Til Fyret” – under lesinga av ”Skagerrak”. Woolfs roman er en fortelling som også handler om lengsel, savn og ekteskap, og om forholdet mellom kjønnene. I romanen ”Skagerrak” er det et fyr i nærheten av sommerhyttene, fyret blir stående som noe arkaisk og bestandig. Men det er først og fremst det elegiske ved romanen ”Skagerrak” som knytter an til Woolfs roman. ”Til fyret” formidler både et opprør mot og en hyllest til det som er forbi, romanen kan leses som en elegi – et sørgedikt. En elegi har tradisjonelt som formål å gi uttrykk for sorg på en slik måte at den kan overvinnes. Sørgediktet er en del av et sorgarbeid. Denne sorgen og bearbeidelsen av den finner vi også i Kvalvaags roman. ”Livet er fullt av ubrukte muligheter” står det et sted i boka. For hovedpersonen Siv blir dette en sorg. Hun har valgt å få ektemann og barn og hun velger bort denne nye mannen og en annen måte å leve livet på.

Spenningene i relasjonene mellom mennesker kan oppleves dramatiske nok, nærværet av denne dramatikken formidler Kvalvaag godt. Men samtidig er boka en slags hyllest til det lille livet, til det hverdagslige, til de daglige sanseopplevelsene. Boka gir rom for refleksjoner rundt samliv, ekteskap og relasjoner samtidig som den berører sentrallyriske tema – havet, døden og kjærligheten. Det store og det lille livet leves samtidig.

Elin Lindberg

Sitat fra boka:

I ettermiddag blir det tur til fyret, seier Jon.

Skulle vi ikkje droppe fyret i år? seier Siv. Det same

gamle fyret.

Vi må på fyret, seier Harald.

Helle Helle: Ned til hundene

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Ned til hundene av Helle Helle. Publisert 6.mars 2009 i Nationen.

Mesterlig om menneskelighet

“Jeg leter etter et bra sted å gråte.” Slik starter Helle Helles roman Ned til hundene. Det får meg umiddelbart til å tenke på den første setninga i Paul Austers roman The Brooklyn Follies: ”I was looking for a quiet place to die.” Men stedet Helle Helles jegperson havner på er ganske forskjellig fra Brooklyn, hun havner på et forblåst lite sted på Sjælland. Vi får ikke vite navnet på hovedpersonen, men hun bruker dekknavnet ”Bente”. Hun er forfatter, 42 år og har forlatt hus og mann. Hun har gått av bussen et tilfeldig sted og står på bussholdeplassen med rullekofferten sin når hun treffer to vennlige fremmede, Putte og John. De tar henne med hjem og lar henne få sove på sofaen. Begge to sliter med whiplash etter en bilulykke og må klare seg med småjobber. ”Bente” blir raskt innlemmet i den lille familiens liv. Hun er med på å passe hundene til Puttes onkel, mens han er innlagt på sykehuset. Hun hjelper den noe innpåslitne gamle nabodama Elly med diverse småting og hun får et nært forhold til Puttes bror Ibber. Vi får innimellom vite mer om det livet hovedpersonen er reist fra. Vi får vite mer om forholdet til mannen hennes Bjørnevig, han hadde en drøm om å bli kunstner som ung, men startet på en medisindannelse og arbeider nå som hudlege. Langsomt avsløres også historien rundt livet til Putte og John.

Helle Helle er dansk, født i 1965. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Ned til hundene er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2008, den nominasjonen er det vanskelig å være uenig i etter å ha lest boka. Det er fantastisk godt gjort å få en historie om en deprimert dame med koffert som bor et par dager på en sofa hos noen ganske vanlige, vennlige mennesker til å bli en roman det er nesten umulig å legge fra seg før den er ferdiglest. Det er driv og spenning i teksten. En underdriving og et mørke ligger der hele veien. Ikke nødvendigvis truende mørke, men et mørke som er en del av disse menneskenes liv og omgivelser og som de på hver sin måte arbeider med å akseptere og leve med. I det hverdagslige livet som beskrives skrives det også inn tap på forskjellige plan. Det er en vorte som blir borte helt i starten, en verdifull pyntenisse, en enda mer verdifull lottokupong. Liv er gått tapt. Og liv gjenfinnes. Det ligger mye menneskelighet, varme og ømhet i måten karakterene blir beskrevet på. Hovedpersonen har hatt problemer med å takle følelseslivet sitt, møtet med disse nye menneskene omslutter henne. Hun blir vist omsorg, servert mat, pakket inn i dyne foran vedovnen mens vinterstormen raser utenfor huset. Dette er den mørkeste tida på året. Det at menneskene på dette lille stedet finner en kvinne med rullekoffert, et liv de kan beskytte, gir også dem menneskelighet de sårt trenger. Romanen blir nærmest en hyllest til det menneskelige. Den kommer til å handle om det å være tilstede i livet sitt, det å finne en plass sammen med dem man lever med. Romanen mimer livet som i all sin hverdagslighet inneholder lag på lag med historie og følelser. Helle er kjent for sin noe minimalistiske stil og for sine hverdagsskildringer, prosaen hennes er her stort sett godt ivaretatt av Trude Marstein som har oversatt Ned til hundene. Et par steder kommer det danske litt vel tydelig gjennom.

Hovedpersonen i romanen startet med at hun var på jakt etter et sted å gråte. Hun feller ikke en tåre i hele boka, men det gjør ingenting for som leser sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha lest en skikkelig god bok. Det er en fin følelse.