Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Schaubühne: Dead Centre: SHAKESPEARE’S LAST PLAY

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1-2019

Hva gjør oss til mennesker?

Dead Centre jager etter mening i tilværelsen med Shakespeares Stormen – det blir vellykka teater.

Av Elin Lindberg

SHAKESPEARE’S LAST PLAY

av Dead Centre etter Stormen av William Shakespeare

Oversatt til tysk av Gerhild Steinbuch

Regi: Bush Moukarzel, Ben Kidd

Scenografi: Chloe Lamford

Kostymer: Nina Wetzel

Video: José Miguel Jiménez González

Musikk og lyddesign: Kevin Gleeson

Dramaturg: Nils Haarmann

Lys: Norman Plathe

Med skuespillere fra Schaubühnes Ensemble: Thomas Bading, Moritz Gottwald, Jenny König, Nia Kunzendorf og Mark Waschke

Schaubühne, Globe, 23.februar 2019

Hvis hensikten med å spille William Shakespeares siste stykke er å påpeke at vi holder verkene hans kunstig i live over 400 år etter hans død, lykkes det ikke. Dublin- og London-baserte Dead Centre viser at stykket er voldsomt levende. Og de bruker så sterke virkemidler at publikum bokstavelig talt besvimer og må bæres ut.

Medspillende regi

I Shakespeares Stormen – som altså var det siste stykket hans, antakelig skapt i 1613 – fungerer hovedpersonen, Prospero, som en slags regissør. Han har magiske evner, han kan skape storm på havet, han kan få folk til å sovne, han kan manipulere dem han vil. Han har både en demonisk og en gudelik side. Alt foregår på ei øy som er avskjermet fra resten av verden – omtrent som en teaterscene er det. I oppsetninga til Dead Centre er ikke Prospero synlig som en fysisk karakter – han er en stemme som befaler og stiller spørsmål. Det er – etter det jeg forstår – Bush Moukarzel, en av de to regissørene som står for dette stemmearbeidet. Dette grepet fungerer svært godt. Det skaper dybde i det undersøkende erkjennelsesarbeidet jeg opplever at denne forestillinga er. Og det understreker også det teatrale i materialet.

Gode skuespillere

Rollelista fra Shakespeares verk er grundig kutta ned – det er fem skuespillere på scenen og det fungerer utmerket dramaturgisk. Spillestilen er lett. Det korresponderer fint til stykket som er en komedie, på tross av de dødsmørke avgrunnene det rommer. Skuespillerne behersker en bredde i arbeidet sitt som det er en nytelse å oppleve. De spiller det lette komediespillet i det ene øyeblikket, en realistisk spillestil i det neste for å sømløst gå inn i metakommentarer – finfint! Og mens den besvimte publikummeren bæres ut er de vennlig og oppmerksomt til stede i dette også, før spillet går videre.

Scenen som forskningsarena

Flere av scenene i Stormen handler om drap og overgrep. Antonio, som er blitt til Antonia (Nina Kunzendorf) i stykket til Dead Centre, har tatt makten i Milano fra broren Prospero og satt ham og dattera Miranda (Jenny König) i en liten båt på havet slik at de skulle dø. De overlever med hjelp fra den naive, lett manipulerbare, men ganske hjertegode Gonzalo (Moritz Gottwald). I stykket er forholdet mellom Miranda og Ferdinand (Mark Waschke) hett og likeverdig, men nokså uskyldig. I Dead Centre sin versjon går det fra det lette og glade – som gjør at publikum ler og koser seg – til det som blir en ubehagelig scene på grensen til overgrep – latteren kveles og publikum skammer seg. Antonia forsøker også å manipulere Gonzalo til å drepe Alonso (Thomas Bading) som er kongen av Napoli, slik at hun kan få mer makt. Alt er styrt av Prospero. Tilsynelatende. Når han roper at Ferdinand skal stoppe i sitt forsøk på å voldta Miranda, vil ikke Ferdinand stoppe. Regissørens – eller igangsetterens – makt er altså ikke absolutt. Det er nettopp denne forskinga på hva som er menneskelig mulig som gjør denne forestillinga spesielt interessant. Fortellerstemmen/Prospero/dramatikeren/regissøren forteller at han har drept utallige mennesker i stykkene sine og sier noe sånt som: «Jeg vil ikke drepe noen, men jeg ville bare vise at alle er i stand til å drepe. La oss ikke tenke mer på det». Men det er jo selvfølgelig å tenke på det vi gjør, eller kjenner på, gjennom måten stykket behandler dette materialet.

Virtuelt/fysisk

Scenen på Globe på Schaubühne er en halvsirkel. Den løfter seg som et lokk i starten. Under «lokket» er det vann og «sandstrand». Skuespillerne vasser i det blåfargede vannet. Lydbildet fungerer også godt medspillende og understrekende. Halvsirkelen over scenen brukes til videoprojeksjon. Her vises blant annet kart over scene og sal, der blå, bevegelige prikker symboliserer mennesker, både oss som er publikum og skuespillerne på scenen. Vi er alle brikker i spillet. Prospero er som en som leker med oss, en som spiller oss som karakterer i et dataspill der vi ikke lenger er ekte mennesker. Noe av det som gjør dette til svært godt teater er nettopp dette som understreker det rent fysiske ved å være menneske i verden. For sett at vi plutselig satt i et romskip og havnet på et sted langt ute i verdensrommet og vi fortsatt var mennesker som trengte mat for å overleve. Sett at William Shakespeare lå der på det stedet vi kom til, helt død, men med kjøtt som var kunstig holdt i live. Ville han da kunne bli spist? Det er her publikum besvimer og publikum på første rad får bruk for de utdelte plastforklærne.

Ekte mennesker, ekte teater

Karakterene er så typete at de blir allmenne. Vi kan kjenne oss igjen i deres fysiske menneskelighet og de ideene de formidler. Det hele er tett og godt komponert. Relevante spørsmål bygges inn. Stykket foregår på ei øy – hvorfor snakker vi ikke om Lampedusa? Spør skuespillerne og lar publikum tenke videre på dem som kommer forkomne i land der og på dem som ikke kommer seg i land fordi de overfylte farkostene deres er sunket. – Jeg er en hvit, heteroseksuell mann som spiller en overgriper – hvorfor snakker vi ikke om det? Spør Mark Waschke. Jenny König roser, nærmest underdanig, hans gode spill som overgrepsmann. – Jeg trodde virkelig på deg, sier hun. Han takker og bukker stolt. Det blir ubehagelig virkningsfullt. Til slutt stikker skuespillerne hodene i sanda og forsvinner. Resten er stillhet.

Det er nettopp dette at mennesket vises fram med sine styrker og svakheter, sin storhet og sin råttenskap, på en slik lekende måte som gjør Shakespeare’s Last Play med Dead Centre og Schaubühnes ensemble til så vellykka teater.

Det Norske Teatret: OPERASJON SJØLVDISIPLIN

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespeare.no mars 2019

Enkle sjølvhjelpsforsøk

Det er teksten som er det svakaste leddet i Operasjon sjølvdisiplin

Av Elin Lindberg

Agnes Ravatn: OPERASJON SJØLVDISIPLIN

Regi: Ingrid Weme Nilsen

Dramaturg: Matilde Holdhus

Med Kjersti Aas Stenby

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 28.februar 2019

Operasjon Sjølvdisiplin skulle eigentleg hatt premiere 14.februar, men Charlotte Frogner og Peer Perez Øian valde å gje opp prosjektet – slikt kan skje i skapande arbeid. Det står respekt av at Ingrid Weme Nilsen og Kjersti Aas Stenby hoppar inn og lagar ei ny framsyning på 14 dagar. Her har det ikkje vore rom for prokrastinering med raudvin og Netflix – noko av det teksten kåserer over – for trass i svake punkt verkar framsyninga nesten, eller nokolunde, ferdig.

Tynt materiale

Det er inga tvil om at Agnes Ravatn kan skrive godt og humoristisk. Heilt i frå debutboka Veke 53 som kom i 2007, der vi møter den middelaldrande norsklektoren Georg Ulveset i midtlivskrise, har ho vore artig å følgje. Bøkene hennar er ofte flire-høgt-i-sofaen-litteratur. Boka Operasjon Sjølvdisiplin er bygd på ein føljetong Ravatn har skrive for vekeavisa Dag og Tid. Det er «sjølvhjelpslitteratur for dei som ikkje likar sjølvhjelpsbøker», det er sjølvironisk og småartig i kåseristil. Boka er populær, men det er ikkje heilt lett å gjere ho til god scenetekst.

Mobilsjekkande og skjermavhengige

Jau, vi kjenner oss att i denne flaue trongen til å sjekke mobilen alt for ofte – for det kan jo komme inn noko viktig akkurat no som vi må følgje med på, og kanskje vi har fått nokre meldingar eller likes? Og vi kan kjenne på at det er trist at så mykje av folk si tid går med til å sjå på ein skjerm. Og ja, vi vil gjere noko med det, men noko livsoppgåve er det neppe. Dei enkle råda vi får i stykket om å utfordre sjølvdisiplinen vår til å la mobilen ligge aleine ei god stund er greie, men ikkje direkte revolusjonerande nytt. Sjølvironien i stykket speler på at ved å kjenne att i andre dei litt flaue og svake sidene ved ein sjølv, skal ein kjenne seg betre. Og kan hende går du i gang med å endre dårlege vanar. Men blir ikkje dette litt kvalmt sjølvsentrert? Blir det ikkje litt for mykje vekeblad og Bridget Jones Dagbok?

Stødig skodespelar

Kjersti Aas Stenby fyller scenerommet fint. Ho er ikkje utan komisk timing og gjer eit godt fysisk skodespelararbeid, men ho er kanskje for ung og energisk til at vi trur på at ho har store problem med prokrastinering og sjølvdisiplin. I starten av oppsetjinga møter Kjersti Aas Stenby oss på framsida av eit sceneteppe. Ho har rosa dress og grøne «dyrehender» på seg.

– Vi er etterkomarar av svoltne apekattar, seier ho. Vi er skapte til: 1. Proppe i oss. 2. Formere oss. 3. Slappe av. Og det å trene er naturstridig.

Ho tek seg snusande ein tur i scenografilageret bak på scenen – det blir som ein jungel, og ho sprett og spring og dansar omkring medan ho på ein måte held eit foredrag for oss om kor vanskeleg det er å motstå freistingar.

Tre bolkar

Kvar bolk varer 25 minutt slik at vi skal få fem minutt til å sjekke mobil og slappe av mellom bolkane. Vi får høyre at forsking viser at hjernen treng avbrekk etter nettopp 25 minutt. I bolk 2 er det komen ein god lenestol og stovemøbel inn på scenen. Her blir det multitasking. Masse tekst, raudvin, lesing på engelsk i tjukk bok, eting av selleri og potetgull om ein annan. Det er slett ikkje utan god humor, men denne nevrotiske kvinnefiguren er ein klisjé. Ho er kvinna som gjer alt for å passe inn i eit ferdiglaga mønster. Ho har ingen sjølvstendig personlegdom. Her blir det for lett og tynt. Eg saknar meir kjøt på beinet her. Kven er denne kvinna? Ho blir ingen karakter, heller ingen tydeleg type. Stenby går på med dødsforakt, men ho har ikkje så mykje å jobbe med. Vi får nokre fakta om sjølvhjelp, det blir lett humring og kanskje eit snev av trøyst.

Stille

I siste bolk snakkar ikkje Stenby. Ho utfører ein stille og enkel dans. Ho gjer på ein måte ingenting – men ingenting er, som kjend, ingenting. Ho er ein god fysisk skodespelar, rørslene hennar er interessante. Dei kommuniserer det å vere i augneblinken, det å vere her og no, på ein betre måte enn teksten gjer det. Dansen er meditativ, han vender seg både innover i utøvaren og utover til oss som tilskodarar. Dansen samlar oss i det same rommet, i dei enkle og disiplinerte rørslene. Om ein held auga på skodespelaren sitt fysiske arbeid på scenen, fungerer dette godt som scenekunst, men om ein løfter blikket og les dei korte sitata på bakveggen kan det hende ein blir smertefullt flau. Dei korte sitata frå Operasjon Sjølvdisiplin om å vere til stades her og no blir rett og slett pinlege. Dette er lett kåseristoff og det blir patetisk når det blir blåst opp i stor størrelse på bakveggen.

Skisse

Det er freistande å sjå på Operasjon Sjølvdisiplin som ei skisse, eller øvingsframsyning. Ho manglar tyngde til å vere eit godt sjølvstendig verk. Kan hende hadde teksten fungert betre som standup? Då hadde kan hende den noko distanserte sjølvironien komme meir til sin rett. No manglar han eit tydeleg eg. Kven er det som talar? Kven er kvinna? Det er uklart og det gjer oppsetjinga noko grunn og enkel. Det er likevel sporty gjort å hive seg frampå og gjere eit heiderleg forsøk på å lande prosjektet.

Oslo Nye Teater: Siri Hustvedt: SOMMEREN UTEN MENN

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no april 2019

foto_sommeren-u-m-oslonye-4249 — foto Erika Hebbert

Å gjenfinne seg selv

Sommeren uten menn på Oslo Nye Teater er en komedie om å bli bedratt og forlatt, den sliter med å finne sin form, men redder seg i land ved fine skuespillerprestasjoner og god publikumskontakt

Av Elin Lindberg

Siri Hustvedt: SOMMEREN UTEN MENN

Dramatisert for scenen av Karen-Maria Bille og Peter Langdal

Oversatt av Marianne Sævig. Bearbeidet av Victoria H. Meirik, Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymer: Alva Brosten

Lyddesign: Norunn Standal

Videodesign: Ivar Smedstad

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 25.april 2019

Forestillinga Sommeren uten menn starter med den knallgode åpningssetninga fra Siri Hustvedts roman: «Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause, ble jeg gal og havnet på sykehus.» Og det fortsetter slik: «Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnssyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popkorn i en mikrobølgepose.» Det er Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen som spiller hovedpersonen Mia og alle bikarakterene. Skuespillerne har en lekenhet i arbeidet med romanstoffet, det ligger noe lekenhet i Victoria H. Meiriks regi også, men forestillinga sliter med å gjøre roman til teater. Dramatiseringa av romanen fungerer ikke optimalt, det blir for mye gjenfortelling til at vi kommer ordentlig inn på hovedpersonen.

Kvinneskam

Oslo Nye Teater skal ha honnør for at de setter opp ei slik kvinnesterk forestilling. Det er ikke ofte vi ser den middelaldrende kvinnen på scenen, dessverre. Salen var fylt av kvinner, og det virket som om dette var noe som gikk hjem hos de fleste av dem.

Det er noe skammelig over å bli bedratt og sviktet. Og det å bli utstøtt er farlig for et menneske. Det er dette både romanen og forestillinga tematiserer. «Pausen var fransk, med glatt, blankt, brunt hår. Hun hadde anselige bryster som var ekte, ikke kunstig fremstilt», forteller Kråkevik som Mia og blir supplert av Dahl Sæther og Svendsen med at Pausen hadde et ypperlig hode og var tyve år yngre enn Mia. En klisje av et brudd: Boris som er en mann på litt over seksti finner ny ung kvinne og forlater sin aldrende kone. Mia får sjokk og blir gal – hun blir psykotisk og innlagt, men kommer seg forholdsvis raskt. Hun klarer ikke lenger være i leiligheten, det gjør vondt å bo sammen med tingene hun og Boris hadde sammen. Ting som glasset med tannbørster i for eksempel, blir noe det blir for smertefullt å forholde seg til. Mia flytter hjem til mor, eller hun leier seg en leilighet like ved der moren bor på et pleiehjem. Gjennom å møte moren og hennes venninner får vi innblikk i hvordan kvinneliv for gamle er, gjennom at Mia blir lærer på et kurs i diktskriving for 12-13-åringer får vi innblikk i den sårbare puberteten – både gjennom de unge jentene på kurset og gjennom Mias minner fra sitt eget liv. Fine utgangspunkt, men forestillinga sliter med å komme under huden på karakterene. Hvor er galskapen og smerten?

Stedet

Nylig så jeg Espen Klouman Høiners forestilling Vi, folket der han på teatralt vis formidler historien til en kvinne i en småby i Midtvesten. Verket formidlet en empati med og respekt for de portretterte menneskene. Vi kom under huden på dem. Stedet Sommeren uten menn forholder seg til er også en småby i Midtvesten. Hovedpersonen er oppvokst her, men bor nå i Brooklyn og underviser på universitetet. Det ligger en liten tone av nedlatenhet overfor de menneskene hun møter i småbyen. Naboen, som er småbarnsmor med en i overkant aggressiv mann, klager over at hun ikke tok skolen alvorlig og skaffet seg en utdanning. Tekstilkunstneren forkledd som håndarbeidslærer på barneskolen som ikke får vist fram sine frekke og frodige broderier før etter at hun er død, vekker medynk, men jeg savner at vi løftes enda mer inn i dette universet. Er det mengden av stoff som gjør at stykket ikke lander helt her?

Rommet

Ivar Smedstad har laget videodesign. Videoprojeksjonene av tekst på bakveggen i starten virker litt masete, men de fungerer godt for å vise tekstmeldingene som går mellom Mia og Boris seinere i forestillinga. I store deler av stykket vises projeksjoner av sommerlig natur på bakveggen. Det er grønn hage der skuespillerne blir live-filmet inn. Det er øyer, hav og fjell. Det er vakkert og behagelig å se på, men det tar ofte fokus bort fra skuespillernes arbeid på scenen. Uttrykket kommer til å sprike litt. Ellers er scenen full av møbler som ser ut som om de er vilkårlig plassert, som om de sto på et lager. Dette understreker kanskje Mias ommøblering av sitt eget liv. Ting er ikke på plass.

Å overleve avvisning

Mia er en intellektuell person, men hun reagerer faktisk fysisk på å bli forlatt av ektemannen. Hun blir psykotisk og utagerende. Det er først og fremst Kråkevik som gestalter Mia. Hun spiller henne nokså tørt, Mia blir en nokså stiv karakter. Galskapen og smerten kommer ikke til overflaten. Kråkevik briljerer med sin fantastiske sangstemme, sangsnuttene kunne kanskje vært enda bedre integrert i stykket. Svendsen og Dahl Sæther briljerer med sitt fysiske skuespillerarbeid. De har en herlig lekenhet som barn og mann (Svendsen) og som den gamle Abigail med rullator (Dahl Sæther). De er infame unge jenter, og Dahl Sæther har en friskhet som Mias datter og Svendsen er varm og solid som Mias mor.

Stykket tar for seg det arbeidet som kreves for å komme gjennom en slik avvisning Mia utsettes for. Det er først og fremst gjennom bikarakterene at dette arbeidet foregår. Gjennom den unge, litt rare, flinke jenta Alice blir vi vitne til det nådeløse i å bli utestengt og mobbet av de hun trodde var venninner hun kunne stole på. Gjennom den gamle Abigail kommer det å ikke ha fått vist fram sitt egentlige jeg til syne. Kunsten hennes har hele Abigails liv vært skjult i broderienes rysjer og folder. Mia kommer styrket ut av denne sommeren uten menn, men jeg savner et enda bedre manus for en slik undersøkelse av disse kvinnelivene.

Nationaltheatret: TEATERKONSERT: FRA BERLIN TIL BROAWAY

juni 22, 2019juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2019

Teaterkonsert National.jpg — foto Øyvind Eide

Teaterkonsert med snert og sjarm

KORK og et A-lag av skuespillere skaper en liten perle av en nostalgisk forestilling med god, gammel teatermusikk

Av Elin Lindberg

TEATERKONSERT: FRA BERLIN TIL BROAWAY

Med Kringkastingsorkesteret (KORK) og Nationaltheatret

Musikk av Kurt Weill og Hanns Eisler

Tekster av Bertholt Brecht, Ira Gershwin, Maxwell Anderson og Ogden Nash

Gjendiktninger av Jørn-Simen Øverli, Jens Bjørneboe, Halldis Moren Vesaas, Svein Sturla Hugnes, Elisabeth Hauptmann, Eric Bentley

Musikkarrangementer ved Helge Sunde, Øyvind Westby, Per Christian Revholt og Rolf Gupta

Regi: Hanne Tømta

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt

Dirigent, Kringkastingsorkesteret: Rolf Gupta

Lys: Øyvind Wangensteen

Maskør: Wibke Schuler og Eva Sharp

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Video: Torbjørn Ljunggren

Kostymer: Cathrine Engehagen Bråten

Nationaltheatret, Hovedscenen, lørdag 23.mars 2019

Det gjøres ikke noe forsøk på å reaktualisere Betholt Brechts tekster og Kurt Weills og Hanns Eislers musikk ved å sette materialet inn i en samtidskontekst i denne teaterkonserten. Her er det bilder fra Berlin på slutten av 1920-tallet og fra New York på 1940-tallet som skal manes fram. Det blir vellykket.

Historie

Det er jo historisk sus over selve Kringkastingsorkesteret – en viktig nasjonal institusjon, ja, kanskje viktigere enn Nationaltheatret på grunn av at KORK har nådd fram gjennom radioen til de tusen hjem i hver krik og krok siden starten i 1946. Dette skal være første gang KORK spiller på hovedscenen på Nationaltheatret. Det er veldig stas og det løfter virkelig denne teaterkonserten. Forestillingen er delt i to. I første avdeling er det fokus på Berlin, Brecht, Weill og Eisler og andre avdeling handler om New York og Broadway. I første avdeling kommer styrken til Nationaltheatrets skuespillere best fram. Innholdet i sangene tolkes og løftes fram – det blir nært og berørende. I andre avdeling blir det litt ujevnt siden sangprestasjonene ikke alltid helt matcher KORKs musikalske profesjonalitet, men skuespillerne tar stort sett igjen manglende sangstyrke i scenesjarm.

Rommet

KORK fyller scenen. På en stripe foran er det plassert noen stoler og kasser, her oppholder skuespillerne seg mens de støtter opp under den som til enhver tid har solonummer. Dette, og der alle står på rekke og synger, kler materialet. Det politiske og oppdragende teatret var jo Brechts prosjekt, skuespillerne er formidlerne som står sammen og er solidariske med dette prosjektet. Regien er tett og stram. Videoarbeidet på bakveggen viser bilder av det moderne, industrialiserte 1900-tallet. Røyen stiger opp fra høye fabrikkpiper, tog raser av gårde i full fart, maskiner arbeider. Det historiske bakteppet er en nettopp avsluttet 1.verdenskrig og et Tyskland som blomstrer både økonomisk og kulturelt på denne tiden. Men vi kan ikke unngå å se denne historien gjennom sløret av 2.verdenskrig og forfølgelsene som blant annet gjorde at Brecht, Weill og Eisler lenge levde i eksil i USA. Det er alvoret i disse realitetene som formidles på Nationaltheatret. Til og med New Yorks frihetsgudinne får et mørkt og bekymret uttrykk i videoarbeidet på scenens bakvegg.

Karakterene

Det er sangene med tekster oversatt til norsk som griper sterkest. Skuespillerne er best når de formidler på sitt eget språk. Selv om sangene er kjente svisker på engelsk og tysk, hadde det vært flott om alle sangene hadde fått norsk språkdrakt. Første del har flest sanger fra Tolvskillingoperaen. Sangene blir for så vidt løsrevet fra selve stykket, men skuespillerne gir karakterene liv slik at de lar konteksten skinne gjennom. Her er det halliker, horer, tiggere og tjuver. «Først kommer maten, siden vår moral», heter det i stykket. De materielle kårene er miserable. Menneskene står avkledde sin staffasje. Råheten står igjen – og savnet og kjærligheten. Nationaltheatrets lag er toppet med blant andre Lena Kristin Ellingsen. Hun synger karakteren Pollys sang «Sjørøvar-Jenny» (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas) – det er hjerteskjærende rått og strålende. Mari Maurstad og Kåre Conradi må også trekkes fram. De gjør «Hallikballaden» (gjendiktet av Jens Bjørneboe) fremragende. Her er det også et øyeblikk der teksten og musikken åpnes opp for oss gjennom svært god formidling.

Nostalgisk blikk på Broadway

Andre del av teaterkonserten inneholder sanger fra Lady in the dark, Lost in the stars, Knickerboxer Holiday og One Touch of Venus. Her er de scenografiske elementene – stoler, kasser og industriaktige lamper – fra første del borte. Skuespillerne er ikledd stilige, tidsriktige kostymer fra 1940-tallet – lange, lekre kjoler og flosshatt og kjole og hvitt. KORK er også kledd mer formelt i denne delen.

Det er sødmefyllt og nostalgisk også her. KORK med sin fantastiske dirigent Rolf Gupta briljerer. Han kommuniserer også godt med skuespillerne. Men som publikum får vi ikke samme kontakten med skuespillerne som vi fikk i første del. De er på en måte dratt over havet. Disse sangene krever også litt mer sangstyrke enn mange av skuespillerne har, men mye kan reddes i land ved hjelp av scenisk utstråling og erfaring. De som kommer svært godt ut av dette er Lena Kristin Ellingsen og Kåre Conradi med «Speak Low» fra One Touch of Venus (Ogden Nash/Kurt Weill). De er trygge og komfortable i dette sangmessige storbylandskapet med glitter, glamour og et snev av melankoli. Avslutningsnummeret «Nannas Lied» (Brecht/Weill) med Hanne Skille Reitan som solist, fungerer også fint. «Schließlich bin ich ein Mensch», synger hun som Nanna. Og det oppsummerer dette vellykka prosjektet mellom Kringkastingsorkesteret og Nationaltheatret – det er det rent menneskelige som skinner gjennom i disse storbyfortellingene som Kurt Weill har tonesatt.

Nationaltheatret: Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

juni 22, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no mars 2019

Kunsten å bli gammel

Strålende skuespillere i Sara Stridsbergs KUNSTEN Å FALLE, men regien er noe statisk

Av Elin Lindberg

Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Oversatt av Morten Borgersen

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Nationaltheatret, Malersalen, 15.mars 2019

Hvorfor skal det være skamfullt å bli eldre? Det er heldigvis flere som ytrer seg om dette for tiden. Sissel Gran har blant annet skrevet at vi må godta frykten for alderdommen, og vemodet og sorgen over det som er over, men at vi må avvise denne skammen over å bli eldre. Dette tematiseres i Kunsten å falle. Stykket balanserer nysgjerrigheten på livet til to aldrende, amerikanske og aristokratiske stjerner med inderligheten i forholdet mellom mor og datter. Kari Simonsen som Store-Edie og Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie gjør en utmerket jobb.

Outsiderne

I Kunsten å falle møter vi to kvinner som har vært store stjerner i det amerikanske jet-set-livet i etterkrigstida. Stridsbergs stykke er bygd på dokumentarisk materiale om disse to kvinnene, blant annet kultklassikeren Grey Gardens som er en dokumentarfilm fra 1975. De bor i et falleferdig herskapshus, Grey Gardens, East Hampton, utenfor New York. Det er kontrasten mellom glamourlivet og det ekstremt fattigslige livet de lever som eldre som er fascinerende – og ganske ubehagelig, fordi det vekker en kikkermentalitet i oss som man kanskje ikke er så spesielt stolt av. Lille-Edie var kusine til Jackie Kennedy Onassis, Store-Edie bodde sammen med jet-set-pianisten Glenn Gould. Lille-Edie var danser og modell, Store-Edie var sangerinne. Fallet i sosial status da de ble eldre var enormt. Ja, det kan minne om det ættestupet eldre ble kastet utenfor når flokken ikke ville ta vare på dem lenger.

De to damene er outsidere. Sara Stridsberg har skrevet om outsidere før. Hun har blant annet skrevet Drömfakultetet om aktivisten Valerie Solanas, som hun bearbeidet til dramatikk. Stykket ble satt opp på Torshovteatret. Kjersti Horn hadde regi og Trine Wiggen spilte tittelrollen som Solanas. Jeg savner noe av snerten og drivet fra denne oppsetninga i Kunsten å falle.

Det klaustrofobiske rom

Scenerommet på Malersalen har svære blomstrete gardiner som baktepper. To senger står over en slags sandkasse som skal illudere sandstrand et sted i oppsetninga. Rundt dette ligger amerikanske fashion-blad, Vogue og Life. Et kjøleskap i bakgrunnen har samme mønster som gardinene. Scenerommet fungerer ikke spesielt bra. Det er rett og slett for rent og ryddig. Vi hører om at de lever sammen med 16 katter. Og vaskebjørn og fugler har også flyttet inn. Huset har 27 rom, men alle er ubeboelige. Damene har flyttet sengene sine inn i ett rom. Når de er venner setter de sengene sammen, når de er uvenner flytter de sengene fra hverandre. Verken rommet eller lyset gir skuespillerne mye å jobbe med i starten av stykket. Det kan se ut som om de strever litt med å komme i gang, kanskje er det bare premierenerver, men de spiller seg opp etter hvert. De er uansett stuck i dette rommet, med hverandre og med alle minnene sine. Erland Bakker dukker opp nå og da – som blant annet minnet om en forhenværende elsker, Store-Edies sønn, som presten og som Jackie Kennedy Onassis. Han gjør en fin jobb som støttespiller i historien. Han kommer til å representere blikket fra utsiden.

Skam

Kusine Jackie skammer seg over at hun har slektninger som lever i fattigdom og forfall. Hun vil gjerne gi dem penger, noe damene lenge avslår. Skammen er noe som tilhører blikket som ser på kvinnene utenfra. Dette blikket har problemer med å anerkjenne at disse kvinnene ikke skammer seg over seg selv og hvem de er. De er jo de samme eksentriske kvinnene som de var i sitt aktive yrkesliv, de er bare blitt gamle. Men uten den pensjonen som hadde kunnet gitt dem et verdigere liv hvis de hadde levd i et velferdssamfunn som hadde fungert bedre. De har hatt et helt fantastisk liv, de påstår at de er lykkelige – det er interessant at vi kommer i en posisjon hvor vi tviler på det, hvorfor skulle vi tvile på det? Er det fordi vi er lært opp til at ungdom og lykke henger sammen? Det å ha en ung kropp – er det det som gjør oss lykkelige? Det er befriende å se to godt voksne kvinners kropper på scenen – vi vil ha mye mer av det! Kropper og stemmer forandrer seg når man blir eldre, det er naturlig, de må ikke gjemmes bort. Hvorfor hører vi ikke flere eldre stemmer synge i offentligheten? Er det fordi vi har en tendens til å le av dem?

Beckett

Forestillinga fungerer best når den kommer inn i eksistensielle rom som kan minne om Becketts. Kvinnene venter nødvendigvis ikke, men de lever isolert uten andre å forholde seg til enn hverandre. De lever nå og i fortiden, «fremtiden ligger bak meg», sier Lille-Edie, de sier at de er falt ut av tiden. Men er det for oss med blikket utenfra at tiden oppløses når ingenting spektakulært hender? Eller oppleves det også slik for de aldrende kvinnene?

Det sterkeste øyeblikket i Kunsten å falle på Nationaltheatret er når Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie formidler sin kjærlighet til moren. Hun er den evige datter, hun er på vei mot pensjonsalder, men fortsatt er hun sin mors barn. Scenen er hudløs og enormt rørende. Her løftes vi ut av stykket om de to eksentriske, aristokratiske kvinnene og inn i et evig tema: barnets forhold til moren – eller kanskje helst den aldrende datterens forhold til den enda mer aldrende mor. I denne scenen hjelper også lyset til med å få fokus på dette kjærlighetsforholdet.

Skuespillerne bærer stykket, og skal ha stor honnør for det, men både rom, lys og regi kunne hevet forestillinga enda mer.