Det Norske Teatret/Rommen scene: Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

Publisert i DRAMA 2-2019

Vårt mangfoldige Norge

Tante Ulrikkes vei på Rommen Scene understreker det viktige faktumet at Norge i dag er et multikulturelt og multietnisk samfunn, og at klassemotsetninger og rasisme dessverre finnes. Ensemblet har laget ei vellykka teaterforestillinga av Zeshan Shakars roman.

 

Av Elin Lindberg – teaterkritiker i Norsk Shakespearetidsskrift og redaktør av Ånd i hanske

 

Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

Tilrettelagt for scenen av Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik

Regissør: Victoria Meirik

Scenograf og kostymedesigner: Unni Walstad

Lysdesigner: Gyril Høgberg

Videodesigner: Simon Valentine

Lyddesigner: Audun Melbye

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Rommen scene, 29.august 2019

 

Zeshan Shakar ble nærmest en litterær superstjerne da han debuterte med oppvekstromanen Tante Ulrikkes vei i 2017. Ikke bare skildrer boka et myteomspunnet miljø sett innenfra, romanen er også svært god litteratur. Det var nok et dyptfølt behov for mange å få et mer inngående kjennskap til hvordan det er å vokse opp på Stovner med foreldre som er født i et annet land enn Norge. Men boka er mye mer enn det – den er kompleks og samfunnskritisk så det holder. Nå har Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik tilrettelagt romanen for scenen.

 

 

Rommen scene

I Oslo har vi en ordfører som er oppvokst i Groruddalen, et sted der det bor like mange mennesker som i Finnmark fylke. Det er på høy tid at dette folkerike området har fått sin egen teaterscene. Den finnes som en filial av Det Norske Teatret i det store, flotte kulturbygget på Rommen. Scenen åpnet i januar 2019. Her skal spilles det forestillinger fra repertoaret til Det Norske Teatret og oppsetninger produsert i samarbeid med lokale krefter i Groruddalen. Det blir spennende å se hvordan scenen vil utvikle seg, starten er i alle fall lovende. Å velge å sette opp en dramatisering av Tante Ulrikkes vei er kanskje noe opplagt, men fungerer godt. Det gir nyttig og interessant perspektiv å se denne dramatiseringa et steinkast fra den autentiske Tante Ulrikkes vei, den utskjelte lampeskulpturen og blokkene på Stovner.

 

Vellykka dramatisering

Romanen starter med at en seniorforsker ved NOVA, Lars Bakken, har tatt kontakt med to informanter, Mo og Jamal, for å kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen. Jamal velger å snakke inn på en diktafon, Mo skriver. Strukturen i romanen er bygd på de dagbokaktige tekstene fra disse to. I dramatiseringa er forskeren kommet i bakgrunnen, sceneteksten har mange monologer, men også dialoger og spillescener som gjør at stykket flyter godt og sømløst de rundt to timene det varer.

 

Respektable skuespillere

Vi møter altså hovedpersonene Jamal og Mo som vokser opp i denne drabantbyen på 2000-tallet. Jamal (Gaute Adela Aastorp Cudjoe) kommer fra et hjem der mor er traumatisert etter å ha blitt mishandlet av far, hun lider av depresjon som ikke er blitt behandlet. Jamal tar seg mye av lillebroren Suli. Jamal sliter på skolen og med å få en ordentlig jobb. Livet er tøft, men Jamal i versjonen på Rommen scene, er en sterk og ukuelig optimist. Cudjoe spiller den personlige utviklinga til karakteren på en presis og finstemt måte.

Mo (Manish Sharma) er en skoleflink kar – kanskje han minner litt om Zeshan Shakar selv? Han bor i en trygg kjernefamilie med mor og far og søsken. Foreldrene har store forhåpninger – og krav til – at han skal få ei god utdanning, god jobb med høy lønn og ei vakker kone. «Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut herfra og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet», sier Mo. Sharma spiller Mo noe stivt og maniert, men han har fin timing og tilstedeværelse.

Ragnhild Meling Enoksen spiller alle kvinnerollene i stykket, og det gjør hun stødig og svært godt. Hun spiller Jamals kjæreste, den norsk-marokkanske Sarah, som ei tøff jente med attitude. Og hun spiller Maria som er kjæresten til Mo som ei oslojente som er like prega av det vestkantaktige miljøet hun er oppvokst i som Mo er prega av Stovner. Meling Enoksen har en fantastisk sangstemme som gir forestillinga et nydelig løft. Sangene smyger seg inn i forestillinga, først og fremst for å understreke handlinga.

 

Rommet på Rommen

Scenen er fylt av pappesker. Det virker i utgangspunktet rotete, men fungerer utmerket i spill. Eskene flyttes rundt i løpet av forestillinga og representerer bord og stoler, T-bane, ute og hjemme, Stovner, Spania og Blindern, blant mye annet. De kan klatres på og bilder og film blir projisert på dem. Pappeskene fungerer også effektivt når vi får høre at svært mange av de etnisk norske – hvitingene eller potetene – flytter fordi det er kommet så mange «utlendinger» til Stovner.

Det at forestillinga spilles på Stovner gjør at rommet på en måte blir dobbelt. Vi befinner oss på «Stovner» inne i teatersalen, like etterpå er vi utenfor teatret og på Stovner. Under forestillinga ler publikum av beskrivelsene av lampeskulpturen som er plassert like i nærheten av Tante Ulrikkes vei. Den var kjempedyr, sier to Stovnerjenter jeg snakker med utenfor teatersalen – og det er ikke lys i den en gang. Jeg blir nysgjerrig og tar en tur bort etter forestillinga for å se på den. Den er skikkelig fin. Og det er lys i den.

 

Samfunnskritikk

Et av de sterkeste øyeblikkene i forestillinga var da Gaute Adela Aastorp Cudjoe som Jamal ser ut på oss i publikum og ber oss huske det som skjedde med Benjamin Hermansen og det rasistisk motiverte knivdrapet på ham på Holmlia i 2001.

En annen viktig scene er da Mo og Maria kommer tilbake fra en ferietur til Spania og Mo blir tatt til side i tollen og kroppsvisitert. Dette skjer øyensynlig bare fordi han er mørk i huden. For Mo oppleves det naturligvis ydmykende.

Carl I. Hagen får gjennom lydopptak representere den offentlige rasismen som dessverre også finnes i rikt monn.

 

Demokrati og medborgerskap

Både romanen og teaterforestillinga Tante Ulrikkes vei vil fungere svært godt for å arbeide med de nye læreplanmålene i skolen knyttet til demokrati og medborgerskap. Kulturmøter og utenforskap er for eksempel temaer det passer fint å drøfte i sammenheng med forestillinga. Vi er mange kulturer i Norge, og vi bør kommunisere og vi bør kjenne hverandre for å fungere godt sammen som samfunn. Med Tante Ulrikkes vei får vi et spisset uttrykk for hva det vil si å vokse opp i Groruddalen.

På samme måte som jeg mener det er viktig at alle barn og unge besøker Nationaltheatret, eller andre teaterinstitusjoner rundt i landet, vil jeg anbefale det å ta en tur til Rommen scene, enten du bor i nærheten, eller ikke. For dette er også en av våre viktige nasjonale scener.