Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Sult etter kvalitet og autentisitet

elinlindberg8
Sorte gutter gråter ikke
Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali. Foto: Johanne Nyborg

Sorte gutter gråter ikke var ikke bare solid og relevant teater, forestillinga ble et «fenomen». Det var nesten umulig å få billett til stykket der fem gutter konfronterte hverandre og publikum med sine erfaringer med tro og tvil, fedre og ære, rasisme og vold, sex, homofili og kultur i et litt bortgjemt spillelokale.

Av Elin Lindberg

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023

Sorte gutter gråter ikke

Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali

Regi: Tani Dibasey

Musikk: Jon Fosmark

Kostymer (outfits/style): Ersin Yüksel

Hos Arne, Gøteborggata 27b, lørdag 17. september 2023

Klassekampen og Aftenposten plasserte stykket i spissen for det de kalte for «en ny teaterrevolusjon». Nå er det små, uavhengige teaterprosjekter spilt i utradisjonelle teaterlokaler som gjelder, der de store scenene sliter med å fylle salene, hevdet de.

Det spørs om det å sette de store teatrene opp mot de små er så fruktbart. Det publikum er sultne på, er nok heller et autentisk innblikk i et røft samtidsmiljø i dagens Oslo.

Begrepet «teatersult» har jeg hentet fra debatten mellom kritiker Mariken Lauvstad i Klassekampen og Per Christian Selmer-Andersen i Aftenposten Er det noe vi kritikere elsker, så er det jo nettopp at det finnes en sult etter å oppleve scenekunst. Når det gjelder Sorte gutter gråter ikke er det nok ikke bare selve teateropplevelsen, det å oppleve noe som skjer akkurat nå sammen med andre, publikum sulter etter, men også dette å få et innblikk i en kultur som man sjeldent får tilgang til på institusjonsteatrene. Og det at temaene stykket tar opp er viktige: mannsrollen, rasisme og identitet.  Det kan sammenlignes med den kritikerbejubla og prisbelønte debuten til nitten år gamle Oliver Lovrenski med romanen da vi var yngre. En ting er at den handler om oppvekst i et multietnisk Oslo akkurat nå. Den tilfredsstiller en sult etter å oppleve, se og forstå dette ungdomsmiljøet innenfra. En annen ting er at boka formidler dette med en rå, høy, kunstnerisk kvalitet. Vi får begge deler også i Sorte gutter gråter ikke.

Røft miljø

Midt i spillelokalet – som jeg skal skrive mer om seinere – står et langbord. Her sitter Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali, de er unge, men erfarne, norske skuespillere, og de har til felles at de har mørk hud. Stemninga er lett med pop-klassikere som bakgrunnsmusikk. Så er det rett på. En av dem forteller at en venn er skutt. Da må vi ta hevn, sier en annen: «De tar en av oss – vi tar en av dem». Det er ikke helt troverdig at disse gutta er en del av et gjengmiljø som driver med blodhevn, men vold er effektivt og akutt blitt et hett tema i stykket. Her kobler stykket seg på det som er en referanse, eller et forelegg: Sigve Endresens film Store gutter gråter ikke fra 1995. Plakaten til stykket er nesten helt lik filmens. Dokumentarfilmen handlet om åtte gutter med lange fengselsstraffer som var en del av et rehabiliteringsprosjekt. Og som i filmen møter vi i Sorte gutter gråter ikke en virkelighet mange av oss ikke kjenner.

Er du gay?

Så er det rett på neste brennbare tema: — Det er no’ rart med deg – er du gay eller hva? Så får vi en åpen diskusjon rundt bordet om det å være muslimsk skuespiller. – Er det mulig å være skuespiller uten å måtte gå mot sin religion? Og de løfter fram hvor komplisert det er å være homofil muslim. De snakker om at som skuespillere er det også viktig å representere homofile muslimer. De behandler det sårbart og ærlig og vil trykke der det er vondest. Men ikke alt er dødsens dypt – de snakker også humoristisk om egne feiloppfatninger, eller kanskje fordommene om typiske norske fenomener som «hytta», «Syden» og «fjellet». – Jeg trodde alle dro til samme hytte. – Jeg trodde Syden var et land. Det humoristiske, og lite sjølhøytidelige, mykner publikum og gjør oss mer mottakelige.

Brødre rundt bordet

Vi er i et studio i en storby. Vi kunne like gjerne vært i New York som midt i Oslo. Skuespillerne filmer hverandre i starten som om de øver til et teaterstykke eller en film. Stilen i første del av stykket refererer til tv-serie, sit-com og film. Alt dette gir stykket en dobbelthet. De understreker at stykket er en konstruksjon, samtidig som det er en manifestasjon av levd liv akkurat nå. Slik enhver forestilling, roman eller sang er en konstruksjon, et utsnitt, et perspektiv, på noe levd eller erfart eller diktet. De spiller på flere nivå, eller plattformer, samtidig. I begynnelsen, mens de er i det som minner om en prøvesituasjon, er spillet litt overflatisk, men det ligger en vilje i spillet til å undersøke brennbare temaer. Både spillet og tematikken går stadig dypere. Det gjør at stykket kjennes akutt viktig.

Fadermordet

Aktørene har komplekse forhold til fedrene sine. De forteller virkelig berørende historier. Mohammed Aden Ali har for eksempel bare møtt faren sin én gang. De forteller om fedre som kjefter og slår. Om fedre de jobber hardt for å få respekt fra, om fedre som blir skuffa. Om generasjons- og kultur-forskjeller. Tani Dibasey går inn i rollen som sin egen autoritære far. Bordenden ryddes for glass og pizza-esker. «Far» som kjemper hardt imot, blir lagt på rygg på bordet av de andre fire. Ei pute blir holdt mot ansiktet til «far». Han blir symbolsk drept. Her klinger det i klokker fra den greske ur-dramatikken. Det er selve mannsrollen som er oppe til debatt. Må de gamle verdiene dø for at nye verdier skal få leve?

Stereotypier finnes

Vi blir bedt om å ta med klappstol, eller pute, inn i neste rom. Her er det tepper på golvet. Vi setter oss langs veggene. Ved inngangstrappa er det skjermer som viser tegnefilmer med Aladdin og et talkshow med bokselegenden Muhammed Ali. Aladdin er en arabisk eventyrhelt, men han er også eksotifisert gjennom den franske eventyrsamlinga Tusen og en natt. Muhammed Ali som er navnebror med en av skuespillerne, er ikke bare kjent for å være verdens beste i sin sport, men også som en muslimsk aktivist i USA. Her blir igjen perspektivet på den svarte/fargede mannen tematisert.

Tani Dibasey sitter og spiller fløyte. Han spiller en eksotifisert utgave av seg selv. Han spiller som om han prøver å passe inn i det hvite, vestlige blikket.

Det er lett bakgrunnsmusikk og scenerøyk. Her er vi kommet inn i et annet teaterunivers. Vi har gått ned en trapp for å komme til dette nye rommet. Vi er bokstavelig talt gått dypere ned i stykkets tematikk.

Vold finnes

Det er glassvegger i to av rommene i andre etasje som vender ut mot rommet vi sitter i. Her sitter Mohammed Aden Ali med briller, blond parykk og lys strømpe over ansiktet. Han har lagt om fra sin egen sosiolekt til normert østlandsk. Ellers er det engelsk som nå er blitt scenespråket. Dette språket fungerer også som en slags maske. Temaene som fortsatt er personlige for skuespillerne, får et mer performativt scenespråk. Både ved at de tar på seg like klær, eller kostymer, og snakker et annet språk enn sitt eget. Alle tar på seg hver sitt fargerike halsbånd. Jeg vet ikke om dette er en referanse til noe annet, men det får en funksjon som nettopp noe som binder dem sammen og gjør dem til karakterer i stykket. 

Det er et smart trekk. Det gjør at både de og vi kan leve med den brutaliteten som utføres. For det blir reelle slåsskamper. Jeg har aldri i mitt liv sett noen bli slått sånn som dette før på en teaterscene. Det er regelrett banking. – Vold er den eneste inngangen til å føle noe, sier en av aktørene. Stykkets personlige/private historier griper på nytt inn i teaterhistorien med sine begreper om katarsis og renselse gjennom smerte og ubehag. Det fysiske teaterspråket bryter med tv/film-realismen fra tidligere i stykket. Her i det mørke dypet kommer aktørene fram med sin største frykt og sine innerste tanker – det handler om depresjon, tvangstanker, angst, redsel. Det er igjen svært berørende.

«Vi» og «dem»

Mens skuespillerne på golvet deler sine mørkeste hemmeligheter med hverandre og oss, kommer en hvit mann opp på scenen. Hen er moteriktig og androgynt kledd og pinlig politisk korrekt. En relevant representant for publikum. Han snakker om at vi hvite har fullstendig fucka opp verden og at vi har kolonialisert Afrika, og at han bare vil si takk for forestillinga og at han vil at aktørene skal piske ham. Den hvite skuespilleren (som ikke er nevnt ved navn i programmet) spiller så troverdig at vi en stund tror at dette er en autentisk publikummer, og tenker at dette er pinlig, vondt og vanskelig og komplisert. Han kler av seg på overkroppen, ryggen hans er malt svart. Han insisterer på å bli piska. Og han får pisk med T-skjortene til skuespillerne. Det etableres et tydelig «vi» og «dem». Den fysiske kontakten gjennom piskinga bringer egentlig ikke de to partene nærmere hverandre. Det blir ingen reell dialog.  

Men det blir en overgang til at vi forflytter oss til rommet med langbordet igjen. Her blir det etter hvert en lett og forsonende stemning. Deniz Kaya sier vennlig og avklarende at alt kommer fra et sted som handler om kjærlighet. Og alle omfavner kjærlig og broderlig skuespilleren som nå sier at han er homofil. Det blir feelgood-teater til slutt, selv om volden og de mørke, problematiske konfliktene fortsatt er i verden.

Hvor er vi?

Spillelokalet er ikke, slik det kan gis inntrykk av i andre anmeldelser, en hvilken som helst leilighet på Grünerløkka. Det er det som var hjemmet til kunsthistorikeren og kunstsamleren Svein Christensen. Han arrangerte fra slutten av 1990-tallet av fester, konserter og forestillinger der. Lokalet var sinnssykt lekkert og stappfullt av fantastisk kunst. Nå er det kulturbedriften Hos Arne som har kjøpt og driver den lekre 2000 kvadratmeter store «leiligheten» på Rodeløkka som galleri og visningssted. Dette er altså et ganske eksklusivt sted, selv om det engang i tiden har vært et industrilokale. Det er et sted folk med kulturell kapital kjenner til. Det ligger et steinkast fra Black Box teater. Dette gjør noe med hvilket publikum som trekkes hit. Og det er sykt vanskelig å få tak i billetter. Så ja, det er eksklusivt. Slik plasserer disse skuespillerne seg i en kunstelite-kultur, slik den før nevnte Oliver Lovrenski også gjør det. Debutboka hans er ikke utgitt på eget forlag, men på det prestisjefylte Aschehoug. Poenget mitt er at disse kunstnerne allerede er inne i varmen. De er svært velkomne nykommere i et etablert kunstmiljø. Jeg tror ikke interessen hadde vært mindre om Sorte gutter gråter ikke hadde blitt spilt på Amfiscenen på Nationaltheatret.

Kunstnerisk kvalitet finnes

Det er den autentisiteten disse skuespillerne bringer med seg, og den insisterende viljen til å bore i mannsrollen i miljø de kjenner godt, og ikke minst at de gjør det med så høy kunstnerisk kvalitet, som gjør at dette er noe publikum vil ha. Det varmer selvfølgelig et gammelt frigruppehjerte at det som treffer teatersulten hos publikum er noe som dukker opp utenfor de store teaterinstitusjonene, men dette er vel ikke akkurat noe nytt.

Institusjonsteatrene har ellers de senere årene vært ganske gode på å trekke inn relevant ny scenekunst. Susie Wang har for eksempel spilt på Nationaltheatret, og Det Norske Teatret har et samarbeid med Vegard Vinge og Ida Müller. Dette med å spille teater i stuene til folk er jo heller ikke helt nytt. Et eksempel er Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem som ble spilt i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby under Ibsenfestivalen for en god del år siden (2014). Det betyr ikke at det ikke er noe både kritikere og annet publikum veldig gjerne vil ha mer av. Det vi ønsker oss, det vi er sultne på, er teater med høy kunstnerisk kvalitet som er relevant her og nå – og som gir oss nye perspektiver på den verdenen vi lever i – og slikt teater er uten tvil Sorte gutter gråter ikke.

The artist is still present

elinlindberg8
The Seven Deaths of Maria Callas by Marina Abramovic Photograph by MARCO ANELLI © 2019 Los Angeles, October/2019

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1-2023

(Amsterdam): Performancekunstneren Marina Abramović reflekterer over døden i 7 deaths of Maria Callas på Theater Carré. Konseptet er presist, musikerne knallgode og videoarbeidene har noe av det litt pompøse vi ofte finner i operaer, over seg.

Av Elin Lindberg

7 DEATHS OF MARIA CALLAS

Av og med Marina Abramović

Gjenopptakelsesregi: Georgine Balk  
Dirigent: Yoel Gamzou
Musikk: Marko Nikodijević

Kor: Nederlands Kamerkoor

Filmskuespiller & Performance: Marina Abramović
Filmskuespiller: Willem Dafoe

Skrevet av: Petter Skavlan, Marina Abramović

Filmregi: Nabil Elderkin
Visuelle Intermezzi: Marco Brambilla
Lyddesign: Luka Kozlovacki
Kostymer: Riccardo Tisci for Burberry
Design: Anna Schöttl
Lys: Urs Schönebaum 
Dramaturgi: Benedikt Stampfli

Co-production med Bayerische Staatsoper med Greek National Opera, Deutsche Oper Berlin, Opéra national de Paris og Teatro San Carlo di Napoli.

Koninklijk Theater Carré, Amsterdam, lørdag 5. november 2022 

Marina Abramović er berømt for verk der hun har utforsket utholdenhet og smerte.  Hun har samarbeidet med enormt mange – fra tibetanske lamaer til kunstnere som Laurie Anderson, Lady Gaga og Björk –. Hun har vært en del av verdenskunstscenens toppsjikt i mesteparten av kunstnerskapet sitt.

Startet i Norge

Abramović skriver i selvbiografien sin Walk through walls fra 2016 at ideen til7 deaths of Maria Callas kom i Oslo i 2013. Hun var invitert av Christian Ringnes til å lage et verk til skulpturparken på Ekeberg, som ble til videoen The scream. Her møtte hun også manusforfatteren Petter Skavlan på en båttur. Hun forteller ham at hun har en idé om et videoarbeid der hun vil bruke dødsscener fra sju operaer sunget av den avdøde stjernesopranen Maria Callas – en kunstner hun føler et sterkt slektskap til – samtidig som det blir vist dokumentarfilm av reell død. Petter Skavlan spør hvorfor hun ikke kan gjøre det enda enklere ved å lage et script av de sju operadødsscenene. Marina Abramović bestemmer seg for å lage sju videoinstallasjoner som skal vises etter hverandre. Arbeidet mot realiseringen av verket er i gang og det fikk sin urpremiere på Bayerische Staatsoper i München i 2020.

I operaen

Arbeidene til Marina Abramović er ofte preget av en form for enkelhet. Starten på 7 deaths of Maria Callas er også nokså enkel, men den har med seg de kutymene man ellers ofte finner i operaen. Det er stort orkester, gull og plysj og sykt dyre billetter. Ouverturen er skrevet av Marko Nikodijevic. Den inneholder blant annet noe jeg tror er en obo-solo. Oboen er et instrument som minner om gamle blåseinstrumenter fra Hellas. Maria Callas var gresk, på en måte kommer denne soloen til å kunne representere henne. Scenen er mørk. Bak det gjennomsiktige sceneteppet er det kun lys på ansiktet til Marina Abramović. Hun ligger i det vi etter hvert skal se er ei stor og staselig seng med mørkeblått sengetøy. Hun har øynene lukket.

Døden

Marina Abramović er 75 år. Hun ligner på den norske kjendisen Jan Thomas der hun ligger. Ansiktet er helt glatt. Leppene er fyldige. Det er nok som hos den norske kjendisen fylt med både Botox og fillers. Men ansiktsjusteringen, aldersjusteringen, eller hva man skal kalle det, er pent utført, det ser ikke groteskt ut. Likevel blir et slikt bearbeidet ansikt en maske. Det har noe kunstig over seg. Tidligere arbeider av Abramović har ofte hatt et rått, usminket, nakent uttrykk. Det glatte fjeset i den flotte senga blir her som en dødsmaske. Abramović har alltid brukt seg selv i kunsten sin. Det kjennes ikke søkt ut å tenke at det er sin egen alderdom og etter hvert død, hun reflekterer over. Hun skriver i selvbiografien at hun allerede har planlagt sin egen begravelse. Det blir hennes siste verk, skriver hun. Begravelsen skal bli en fest der deltakerne skal ha klær i sterke farger som neonrosa og neongrønt.

Dronningmøtet

Abramović har sagt at hun finner mange likhetstrekk mellom seg selv og Maria Callas. Begge hadde strenge og vanskelige mødre og begge var de født i stjernetegnet Skytten, og de har likt utseende, skriver hun i selvbiografien sin. Maria Callas var også en verdensstjerne, bare enda mer berømt. Hun var kjent for å være temperamentsfull og for mange skandaler. Hun ble kalt «La Divina». Det er denne guddommelige kunstneren Abramović speiler seg i. Maria Callas var spesielt kjent for sin perfekte bel-canto-teknikk. Hun sang sine hovedroller på La Scala i Milano og på Metropolitan i New York.

Verdensstjerner som tjenerskap

En etter en kommer sopransolistene fram og synger sine arier. De er alle fantastiske sangere som synger på de største operascenene i verden. De synger så vi kjenner det gjennom marg og bein. Som koleratursangere flest har de stålkontroll på hver note de synger. Videoverket som vises bak dem over hele bakveggen er tilpasset lengden på ariene. Og Marina Abramović ligger som en dronning med lukkede øyne i senga si. De fremragende solistene er kledd i like kjoler. De er gråblå, nokså enkle. De kan minne om en slags gammelmodige tjeneruniformer. Det er absolutt ikke noe prangende over dem. Det står i kontrast til de flotte lange kjolene de vanligvis vil kunne opptre i. Her er det den sovende dronningen Marina Abramović, minnet om den døde Maria Callas og videoverkene som skal skinne.

Marina Abramović ligger med lukkede øyne i et aristokratisk soverom. Foto: W. Hösl

1: Å dø av tuberkulose

Den opprinnelige ideen var å fortelle handlingene fra de sju operaene på mindre enn ti setninger før videoarbeid og dødsscenearien. I den realiserte versjonen er det som om det er mer de indre assosiasjonene til Marina Abramović som presenteres som tekst både lest av henne selv og vist på skjerm over scenen. Teksten som følger dødsscenen fra La traviata peker på menneskets utsatthet og skrøpelighet. Livet er enormt sårbart. «I am a flame on a long candle exposed to the elements – wind and rain, to love and hate, to sickness and health», sier Marina Abramović over høytalerne med sin karakteristiske mørke stemme med østeuropeisk aksent. Hun skriver i selvbiografien sin at hun alltid har sett for seg Aristotele Onassis – mannen til Maria Callas – som mannen som drepte henne på scenen, men at Willem Dafoe var den eneste mannen som kunne spille hennes drapsmann i de sju aktene til verket. La traviata av Giuseppe Verdi er jo et romantisk verk. Det er på en måte videoarbeidet også. Det er en vakker død med Marina Abramović i en vakker seng med en alvorlig og sørgende Willem Dafoe ved siden av. Marie Smolka synger arien til Violetta Valery strålende.

2: Å hoppe i døden

«It is not dangerous to jump. It is not dangerous to fall. You just fly, fly, fly. It is when you land it gets dangerous», sier Marina Abramović på sitt suverene vis. I videoen står hun på utsiden av en skyskraper i New York. Det er dis og skyer. Vi ser Empire State Building. Referansene til tvillingtårnene og 11.september 2001 er tydelige. Hun faller sakte nedover langs fasaden på skyskraperen, den hvite kjolen hennes flagrer. Dette er nok en vakker død, og det er så rørende sårt og vakkert at tårene triller. Det blir en hommage til alle dem som døde i terrorangrepet for litt over tjue år siden, samtidig som den understreker hvordan heltinnen Floria Tosca, sunget av Eliza Boom, ble tvunget av omstendighetene til å hoppe fra slottstårnet i Giacomo Puccinis opera Tosca.

3: Å bli kvelt til døde av slanger

I Otello av Giuseppe Verdi møter vi Marina Abramović i en posisjon vi kjenner henne fra tidligere verk. Her utfordrer hun døden på et mer direkte og fysisk vis. I videoen sitter hun som Desdemona på en trone i en kunstferdig hvit kjoleaktig kreasjon. Sakte kommer Willem Dafoe inn kledd i svart, skinnende dress. Kostymene i videoarbeidene er kunstverk i seg selv. De er skapt av Riccardo Tisci som er designer for Burberry.

Både Abramović og Dafoe er rolige og alvorlige. Han plasserer tre svære, levende slanger rundt halsen hennes. De enorme slangemusklene bukter seg sakte rundt kroppen hennes der hun sitter. Det ser livsfarlig ut. Døden er nærværende. Det er Nina Bernsteiner som synger Desdemonas arie.

I 1990 gjorde Marina Abramović et verk som het Dragon Heads på Museum of Modern Art i Oxford. Her var det fire store slanger som slynget seg om halsen og skuldrene hennes som i dette videoverket. Fire store pythonslanger og en boa constrictor. Hun har jo for vane å leke med de aller største.

4: Hara Kiri

Som en inngang til Madame Butterfly av Giacomo Puccini presenterer Abramović en kort tekst om sommerfugleffekten. Et lite slag med vingene til dette lille insektet kan skape uventede konsekvenser. Det er Olga Kulchynska som synger arien til hovedkarakteren Cio-Cio-San. I videoen vandrer Abramović, Dafoe og et barn i et tørt landskap. Kostymene minner om birøkterdrakter eller også science fiction-aktige astronautdrakter. Abramović kler til slutt av seg dramatisk og blotter det ene brystet. Cio-Cio-San utfører hara-kiri med farens sverd når hun får beskjed om å levere sin sønn til barnets far og hans nye kone.

5: Knivdrap

Det er den russiske mezzo-sopranen Nadezhda Karyazina som synger arien fra Georges Bizets Carmen. Marina Abramović har et rødt, toreadoraktig kostyme. Willem Dafoe fanger henne med lasso. Det blir en slags dans i et goldt sandlandskap. Det er pompøst og teatralt. Dafoe drar fram en stor kniv. Det er denne Carmen til slutt blir stukket i hjel med.

6: Speil i speilet

Rollen som Lucia i Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor er kjent som en av de aller vanskeligste for en koleratursanger. Det er på grunn av den krevende «galskaps-arien» til Lucia rett før hun dør. Det er armenske Nina Minasyan som synger rollen som Lucia Ashton. Det har hun også gjort før på mange store operascener. I videoarbeidet kaster en rasende Marina Abramović håndspeil inn i store, flotte, gullinnrammede speil i dronningaktige gemakker slik at både speil og speilbilde knuser.

7: Å brenne i hjel

De sju videoverkene og soloframføringene har fulgt på hverandre. Mellom dem har det vært visuelle intermezzi på skjermen. Det har vært skyer, nattehimmel, måne, stjerner – en type opprevet skylandskap som vi forbinder med romantikken. Før den siste videosekvensen er skjermen fylt av rød ildmølje. I videoen går Abramović og Dafoe sakte inn i ilden med åpne munner som hovedkarakterene i Bellinis opera Norma. Gnistene spruter rundt dem slik at det ser ut som om gnistene kan treffe dem på tunga eller i munnhulen. Emily Pogorelc synger. Mens teppet går ned lyder dyriske ul blandet med lyden fra ild som braker og spraker.

Pust

De sju dødsscenene er dvelt ved, vi har sett på døden i sine former, alt svært poetisk i sin smertefullhet. Nå er det tid for liv. «Breathe!» sier Abramović med sin bydende røst. Vi puster og blir bevisst vår egen pust. Abramović har tidligere i høst presentert performancearbeid fra utvalgte kunstnere på Theater Carré med prosjektet No intermission. Her ledet hun blant annet en slags fellesmeditasjon. Nå ber hun oss kjenne etter vår egen kropp. Halsen som fløyel, beina på bakken. Marina Abramović har oss i sin hule hånd.

Marina Abramović avslutter 7 deaths of Maria Callas i gullkjole. Foto: W. Hösl

Marina Abramović live

Hun har ligget med lukkede øyene under visningen av de sju videoverkene og de sju ariene. Det ser ut som om posisjonen hun har hatt på scenen har vært behagelig i motsetning til i mange av de utholdenhetsverkene hun har gjennomført tidligere. Rommet er nå transformert til et aristokratisk soverom fra slutten av 1800-tallet. Det er fiskebeinsparkett på gulvet, et digert speil med forgylt ramme, hvite blomster i krystallvase. Sakte og omstendelig står Marina Abramović opp og ikler seg en hvit slåbrok. Hun finner snart krystallvasen, kaster den i golvet slik at den knuser og glassbitene dekker parketten. Så går hun rituelt rundt barføtt. Kanskje ikke dødelig farlig, men risikabelt og ubehagelig.

The rite is over

Korister fra Nederlands Kamerkoor synger. De sju solistene er nå tjenerskap og har i tillegg til de tjeneraktige kjolene, gule gummihansker. De koster, tørker støv og skifter på senga, før de til slutt dekker over møblene med svart flor. For det er ingen tvil om hvem som skal skinne her. Inn kommer Marina Abramović i gullkjole. Publikum er fra seg av begeistring. Stående ovasjoner er blitt en uvane i Norge, selv middelmådige produksjoner kan få dette. Det oppleves som utidig og som en uthuling av det som man helst bruker når verket virkelig er fantastisk. Jeg er usikker på hvordan dette forholder seg i Nederland, men det kjennes naturlig å reise seg her. Vel, alle i Koninklijk Theater Carré reiser seg. Og de vil ikke slutte å klappe. Marina Abramović i sin strålende gullkjole og de rågode solistene i sine grå tjenerkjoler kommer inn gang på gang. Til slutt kommer også alt teknisk personell ut på scenen for å motta applausen.

Hyllest til et kunstnerskap

Det oppleves som om det er like mye kunstnerskapet til Marina Abramović som hylles her som forestillinga vi har sett. Amsterdam er jo også en av byene hun har bodd lengst i, dette er på en måte hennes hjemmepublikum.

Døden er ikke skremmende i 7 deaths of Maria Callas. Den er hjerteskjærende vakker. Det er som om Abramović peker nese til døden, eller ser den overlegent i hvitøyet. Det er som om hun sier at det er hverken farlig å leve eller å dø, men det må gjøres med stil og mot.

Marina Abramović hylles nok også for sin livslange dedikasjon til kunsten. Hun er en diva – devine – guddommelig på et vis, som La Divina var det, og absolutt den perfekte til å lage en hommage til Maria Callas som hun her speiler seg i, selv om dette kanskje ikke er hennes sterkeste verk.

Giitu, ČSV!

elinlindberg8

(Ušllu): Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023 på Black Box teater er uten tvil den viktigste av alle årgangene av festivalen. Kanskje festivalen bare skal skifte navn permanent og bli en årlig samisk teaterfestival?

av Elin Lindberg

«Matriarchy» av Pauline Feodoroff, på Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023. Foto: OIT

UŠLLU ÁLBMOTGASKASAŠ TEÁHTERRIEMUT 2023

MATRIARCY av Pauliina Feodoroff 

Regi og aktører: Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen, Hanna Parry, Pauliina Feodoroff

Black Box teater, Store scene 8.mars 2023 

STARTING FROM STARING av og med Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski 

Lille scene 9.mars 2023 

IKUMAGIALIIT (De som trenger ild) av og med Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo 

Store scene 9.mars 2023 

PRESTEN OG SJAMANEN av Makka Kleist 

Med: Makka Kleist og Svenn B. Syrin 

THE VIEW (Utsikt) av og med Makka Kleist

Lille scene 10.mars 2023

BLODKLUBB

Blodklubbledere: Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn, Kristina Junttila 

Gjester: Hilde Kristin Liu Skoglund og Ondt Blod 

Store scene 10.mars 2023

MANE MAN / MANE MANE av og med Marita Isobel Solberg

Lille scene 11.mars 2023

NORDTING

Regi og kunstnerisk leder: Amund Sjølie Sveen 

Store scene 11.mars 2023

Ušllu, eller Oslo, er den norske byen der det bor flest samer. Det var derfor på høy tid at vi fikk en teaterfestival som viser samisk teater og dans, men også scenekunst fra andre urfolk. Under hele festivalen var det også samtaler, presentasjoner av duodji, en egen liten bokhandel med bøker av og om urfolk, plutselige diktopplesninger, live-maleri og performancer.

Den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist er meget høy. Nytt av året er at teatersjef Jørgen Knudsen har satt ut kurateringa av festivalen. Det er uklart hva som er grunnen til dette, og jeg savner at teatersjefen tydeliggjør hvorfor han har gjort dette valget.   

«Kunsten er en forlengelse av hvem vi er. Uten et levende og kraftfullt kunstfelt forvitrer vi», sa Maria Utsi på et høringsmøte for Sannhets- og forsoningskommisjonen 6. mars. Denne nødvendigheten av å synes og at kunst ikke kan skilles fra annen livspraksis, gjennomsyrer hele festivalen. Samtidig viser de unge samiske kunstnerne til en vei ut av et uføre vi er havnet i når det gjelder utbygging av naturen og brudd på urfolks rettigheter. De viser en vei vi ikke har råd til å la være å følge. Men det er en hard kamp – staten Norge er skyldig i et pågående menneskerettighetsbrudd. Finansavisens styrtrike redaktør Trygve Hegnar skrev nylig på lederplass at: «det er på tide å sette samene litt på plass» og at «vi» ikke kan la samene herje med «oss». I et debattinnlegg i Aftenposten skrev Leiv Sem som er førsteamanuensis ved Nord universitet, i et svar at: «Den norske majoritetsbefolkninga er systematisk trena til å oversjå samiske rettar. No ser vi konsekvensane.»

Kontrafaktisk urfolkshistorie

Festivalens første forestilling var den teatrale boklanseringa til Siri Broch Johansen, eller Juho-Sire. Det er sceneteksten Sabmie ovttastuvvon siiddat, friddja máilmmi duddjot teáhtera bokte – teatrale forsøk på å skape en ukolonisert verden som skal lanseres. Juho-Sire er allerede i gang år vi kommer inn i foajeen på Black Box teater med ukulele og en av sangene fra teksten. Hun er ikledd en rød kofte. Når vi kommer inn i teatersalen er det hengt opp kart og flagg på veggene. Kartene fra det kontrafaktiske universet i sceneteksten viser Sabmie ovttastuvvon siiddat – som er det sabmienes land, øyene i vest: Vulkan, Britannia – som er bebodd av norvegere og Tatanka der tatankerne bor. I teaterrommet sitter vi i en tilnærmet sirkel. Alle får et eksemplar av teksten som skal leses. Vi skal lese den sammen. Denne teaterhendelsen er, ifølge Siri Broch Johansen, et forsøk på å dekolonialisere teateret, og på å dekolonialisere verden på utsiden.

Fantastisk historie

Siri Broch Johansen leder lesinga. Først er det loddtrekning om i hvilken rekkefølge scenene skal leses. De som vil får utdelt roller de skal lese. Historien er sprelsk, småvittig med en satirisk undertone. Den handler om matriarkatet Sabmie som driver med diamantutvinning, slagget fra gruvedrifta på Dobrie dumpes i Oslofjorden. I området på Dobrie bor moskusfolket. De er en klamp om foten på den sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at det ikke finnes en egen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.

Det er på en måte en didaktisk situasjon. Vi leser en historie om et fiktivt samfunn sammen og vi lærer om undertrykkelsesmekanismer, statsdannelser og om ødelegging av naturen. Teksten er skrevet på nord-samisk og oversatt til norsk. Scenespråket er norsk denne gangen fordi mange i publikum ikke kan samisk. Det norske språkdrakten teksten har fått har en røff snert og fin temperatur. Historien slekter på den tradisjonelle eventyrtradisjonen, der fortellingene ofte har et moralsk budskap. Publikum må selv ta ansvar for at det skal bli en vellykka teaterhendelse og at historien skal bli presentert. 

Matriarchy

Under Venezia-biennalen i fjor ble de nordiske paviljongene omskapt til Den Samiske Paviljongen. Matriarchy ble laget til biennalen og hadde premiere der. Matriarchy er en performance i tre deler som også inneholder et videoarbeid. Pauliina Feodoroff står bak verket. Hun er en skoltesamisk teaterregissør, kunstner og landvokter. Matriarchy har hun skapt sammen med Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen og Hanna Parry. Den viser gjennom et sorgtungt alvor hvordan skogene og naturen i Finland ødelegges av industriell skogsdrift. «De samiske skogene blir hogd ned for å lage toalettpapir», sier Feodoroff. Naturskadene er voldsomme og for jævlige. Men på tross av disse tunge og svært deprimerende kjensgjerningene klarer Feodoroff og de andre aktørene å skape et glimt av håp for ei bedre framtid for natur og folk.

Å møtes

«Urfolk og ikke-urfolk har aldri hilst ordentlig på hverandre», sier Feodoroff for å forklare første del av performancen. Foajeen i Black Box teater er full. Feodoroff og de andre aktørene brøyter seg vennlig en vei gjennom folkemengden. Denne «veien» blir scenen under første del av performancen. En etter en kommer de og presenterer oss for objekter som kan knyttes til samisk kultur. Det er en ordløs dans og blir en slags rituell hilsningsseremoni. Kunnskap om samisk håndverk – duodji – er en viktig del av samisk kultur. Danserne bærer fram skaller (samiske skinnsko), fiskegarn, kofter, reinbein, myrull, gåsunger, silkeband, lav, røtter, fuglefjær, sennegress, foto, abstrakte akvareller, reinhorn med sølvsmykker, reinmose og mye mer som en strøm av dansende informasjon og kunnskapsdeling. Danserne er ingen hvem som helst, de er internasjonale stjerner som for eksempel Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski, som jeg skal komme tilbake til seinere. Presentasjonen av objektene foregår uten lyd. Det er alvorlig, vennlig, men også sorgtungt. 

Heling og fornying – History and herstory

Andre del av Matriarchy foregår i den store teatersalen på Black Box. Et videoarbeid projiseres på bakveggen. Publikum sitter på tre sider av scenegolvet der danserne/aktørene er. I taket henger telt opp ned. Bannere kommer fram etter hvert, blant annet en med «Urfolks rettigheter er ikke valgfritt» og «ČSV». I midten av scenerommet henger en bålkjele. Videoarbeidet viser hvordan naturen i den finske delen av Sapmi ser ut etter industriell trehogst. Vinterbeitene til reinen blir ødelagt, naturen blir ødelagt. Feodoroff og medaktørene hennes viser ikke bare de nitriste konsekvensene av utbyttinga av urfolk og natur, de kommer med forslag til hvordan skadene kan leges: «My work proposes ways to protect the last remaining old growth forests and let the logged areas have a time to heal. Our message is, please do not buy our land, buy our art instead.» Det er matriarkalske verdier som omsorg og kollektivisme Matriarchy løfter fram. 

Starting from staring

Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski. Foto: OIT 

Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski står bak både konsept og utførelse av Starting from staring. De er fra Ohcejohka som ligger i den finske delen av Sápmi og har sin danseutdanning fra Finnish National Opera Ballet School og fra P.A.R.T.S. i Brüssel. De har laget mange forestillinger sammen, de var med i Matriarchy og ble i 2021 nominert til Young Artists of the Year under Riddu Riddu-festivalen.

I Starting from staring kommer vi inn til et tomt scenerom. De to søstrene er kledd i ledige og luftige klær i hvitt og grått med abstrakte mønster. På ryggene deres er mønsteret to øyne – blikk er sentralt i dette verket. Det er helt stille. De ser rolig på oss, holder blikket lenge på samme sted. De ser på hverandre. Danserne beveger seg mykt ved siden av hverandre, rundt hverandre. Det er alvorlig, men mildt og vennlig. Etter hvert kommer lyder inn. Lydene gir assosiasjoner til natur. Det er lyd fra fugler – er det en grågås-flokk? Det er surring fra insekter – er det fluer eller mygg? Det er rasling av/i løv. Bevegelsene oppleves organiske og knyttet til natur. En spesielt fin sekvens er når de jobber med svømmebevegelser mot bakveggen. På et tidspunkt dukker det opp et hvitt, ubeskrevet ark som de holder fram. Arket gjemmes og dukker opp igjen. Det er en åpenhet i arbeidet som inviterer til handling og en ny kollektiv start.

Grønland

Festivalen presenterer ikke bare samisk scenekunst, men også inuittisk. Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo viste Ikumagialiit (De som trenger ild). Scenerommet er i starten helt mørkt. Så tennes ild, et slags bål, på høyre side. Det pustes, det er liv. Musikken bygger seg opp. Det er strupesang, stemmer som samples og som aktørene synger over. Cris Derksen er en klassisk cellist som spiller så det kjennes inn i ryggmargen. Hun lager sitt eget musikalske uttrykk ved å blande urfolkmusikk inn i det klassiske. Laakkuluk Williamson Bathory bruker en steinkvern som perkusjonsinstrument. Christine Tootoo spiller trommer, synger og spiller trekkspill. Derksen har hvite klær i moderne inuittisk stil. På hodet har hun en caps med NEECHI på. Neechi kommer fra cree-folkets språk og betyr noe sånt som «urfolk-person» eller «venn». Tootoo har en hvit og svart anorakk-aktig kostyme. Williamson Bathory er kledd i en svart, vid kjole. 

Uaajeerneq

På et tidspunkt blir Laakkuluk Williamson Bathory bundet og kneblet og dekket av reinskinn. Når hun igjen avdekkes, er ansiktet hennes forvandlet til en maske. Dette er uaajeerneq – inuittisk maskedans. Fjeset er malt svart og har stripemønster. Tradisjonelt ble sot brukt for å få svart farge og dyreblod for rød farge. Et bein, eller en liten pinne, plasseres på tvers i munnen slik at ansiktet får en ny form. Masken markerer at aktøren er en annen, noe annet, ikke nødvendigvis et menneske. Laakkuluk Williamson Bathory beveger seg mykt mot oss i publikum. Hun klatrer opp langs benkeradene og kommer tett inn på oss og henvender seg ordløst, men med pust og av og til lyd, noen ganger en guttural stemme. Musikerne på scenen blir akkompagnatører. Kjapt og mykt beveger aktøren seg rundt. Hun både flørter, skremmer og får opp pulsen til publikum. En publikumer blir med i en liten dans, til andre gir hun imaginær drikke fra skålformede hender, eller inviterer til fysisk respons – hun gir individuelle møter. Forestillinga fortsetter på scenen, maskedanseren vasker av seg maska og fortsetter musikalsk. Det hele oppleves som vellykka fornyelse og kontinuitet av inuittisk tradisjon.  

Makka Kleist

Svenn B. Syrin og Makka Kleist.

Makka Kleist er skuespiller og dramatiker. Hun viste to forestillinger under festivalen: Sjamanen og presten og The View/ Utsikt. I Sjamanen og presten som hun spiller sammen med Svenn Syrin møtes den dansk-norske presten Hans Egede (Svenn Syrin) og den grønlandske sjamanen Inuk (Makka Kleist). Spillestilen er tradisjonell. Vi får på en humoristisk måte presentert hvordan den kristendommen som Egede kommer med er irrelevant i det grønlandske samfunnet. Under den lattermilde overflaten ligger et stort alvor i konsekvensene kolonialiseringa fikk for inuittisk språk, tradisjon og kultur. Jeg savner at karakteren Hans Egede får mer kraft og styrke. Her blir han litt tusseladd og en endimensjonal karakter. Det blir vanskelig å tro på at han og kristendommen hans hadde noen som helst autoritet. Det gjør også karakteren Inuk svakere at hun ikke har en sterkere motkarakter å spille mot.

I The View (Utsikt) sitter Kleist som en eldre kvinne ved et bord med en tekopp. Hun forteller sin historie. På bakveggen vises en film. Vi ser scener fra hverdagsliv de siste femti årene, kronologisk fram til i dag. Først fra mennesker som lever et tradisjonelt liv med jakt og fiske til nåtidas liv i boligblokker. Disse er så dårlig bygget og så lite lydisolerte at naboenes miserable liv med alkoholisme og sosial nød kommer tett innpå. Kleists karakter forteller rørende og alvorlig om kolonialisering og tapet av kultur og tradisjon. Jeg tror på karakteren, og jeg synes at denne enkle fortellingen fungerer bedre som dramatikk enn Sjamanen og presten. 

Blodklubb

Det er Ferske Scener som står bak Blodklubb. Blodklubblederne er Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn og Kristina Junttila. Blodklubb er en serie av performative møter der aktørene og publikum skal forske i forholdet mellom genetikk og kultur – spesielt med fokus på samisk og norsk kultur. I teatersalen plasseres publikum rundt store runde bord. Det er en bar på den ene kortsiden der vi kan kjøpe drikke. På den andre kortveggen er scenen der hard-core-bandet Ondt Blod spiller. Det er feststemning. Og det blir servert blodklubb, eller gumppus, som er tradisjonell festmat fra Sigbjørn Skådens trakter. En video viser hvordan blodklubblederne tar en gentest – dette blir utgangspunkt for en personlig undersøkelse av hvor de kommer fra og hvor de skal. Og publikum involveres og inviteres til å finne sine utgangspunkt og tanker om veien videre. Vi deles i fire grupper: høy og lys, lav og lys, høy og mørk, lav og mørk. Blodklubblederne har hver sin gruppe og representerer hver sin nordnorske arketype: «Den samiske aktivisten» (Sigbjørn Skåden), «Forskeren» (Kristina Junttila), «Offeret for fornorskning» (Bernt Bjørn) og «Bæreren av norsk skyld» (Kristin Bjørn). Publikum kan migrere til en annen gruppe om de føler for det. Publikumsgruppene blir bedt om være med i en konkurranse ved å lage et teatralt innslag hver som skal bedømmes av et dommerpanel som består av de eldste i salen. Det blir en øvelse i å skape noe sammen med mennesker du aldri har sett møtt før eller ikke har et forhold til. Det fungerte overraskende godt og selvsagt vant de små og mørke konkurransen overlegent. Til slutt svingte alle seg i dansen til musikk av Ondt Blod.

Mane mane

Marita Isobel Solberg er billedkunstner, sanger og komponist. Hun er fra Manndalen i Troms. Hun viste Mane Mane under festivalen. Det er en performance der hun bruker seg selv som utøver i møte med et objekt laget av hvit saueull. Scenerommet er helt mørkt før vi skimter noe hvitt og vi hører Marita Isobel Solberg puste og etter hvert chante. Hun beveger seg krabbende, hun reiser seg opp. Hun er ikledd en svart trikot – fokuset rettes mot det hvite store objektet. Hun henger det på en krok og heiser det opp. Vi ser at det består av tykke ulltråder snurret sammen til en mange meter lang slange. Marita Isobel Solberg chanter svakt, av og til ligner det joik, andre ganger er stemmen rå, høy og sterk. På et tidspunkt gir hun publikummere på første rad hver sin tråd å holde i. Det er som om hun ber dem inn for å hjelpe seg i å nøste opp eller skape noe annet av tråden. Hun bruker bokstavelig talt et urtradisjonelt materiale til å skape fysisk forbindelse mellom seg og andre mennesker. 

Nordting

Amund Sjølie Sveen. Foto: Michael Miller

Festivalen ble avsluttet med Nordting. Det lukter for en nordlending herlig hjemmevant når vi kommer inn i teatersalen. Det lukter tørrfisk. Nordting er Amund Sjølie Sveens prosjekt. Dette er versjon 68, og for første gang i Ušllu. Det har vært Nordting med sitt eget riksvåpen løven med reinsdyrhode rundt hele nordkalotten – fra Alaska til Russland og Svalbard. Hvert sted blir lokale saker stemt over, og hvert sted deltar lokale aktører. Denne gangen var det Jernbanearbeidernes musikkorps som deltok med sin versjon av «Sami Ædnan». 

Fokuset er alltid på nordområdene og på aktivisme. Publikum er med på samiskkurs ledet av Siri Broch Johansen, vi synger Bangsundsangen og stemmer over saker som har med nordområdene å gjøre. Det blir blant annet vedtatt av vindturbinene på Fosen skal rives og at gatenavnene ved Black Box skal skifte navn til Kautokeinogata på nord-samisk og Fosen-veien på sør-samisk. Seansen avsluttes med vodkaservering og at skiltene henges opp utenfor, der også inngangen er prydet med ett av Nordtings slagord: «Make the north great again».

Akutt viktig

Festivalen er over og den opplevdes som akutt viktig med sin presise timing. Forestillingene hadde gjennomgående svært høy kunstnerisk kvalitet. Sterke inntrykk ga også presentasjonene og samtalene i mellomrommene mellom forestillingene. Samtalene ble ledet av Liisa Rávná Finborg som var den som kuraterte den samiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Diktlesingene med Timimie Marak, Beaska Niilas og Ida Benonisen står som høydepunkter. Det gjør også sangen og dansen til grønlandske HH Suersaq. 

Det norske samfunnet har en ting å gjøre, og det er å sørge for at de samiske kunstnerne og kunstnere fra andre urfolksgrupper får betalt for den viktige jobben de gjør.

(Publisert 15.03.2023. Oppdatert/rettet 19.03.2023)

Tysk barnebokklassiker møter legendarisk tysk samtidsteaterbande

elinlindberg8
«Der Räuber Hotzenplotz», av og med Showcase Beat Le Mot. Black Box teater 2023. Foto: Christian Brachwitz

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2023

De fire trikotkledde karene fra det tyske performancekollektivet Showcase Beat Le Mot kommuniserer godt med sitt unge publikum på Black Box Teater med barneteaterforestillinga Der Räuber Hotzenplotz. De voksne kjeder seg heller ikke.

Av Elin Lindberg

Otfried Preussler: DER RÄUBER HOTZENPLOTZ

Av og med Showcase Beat Le Mot

Musikk: Miguel Ayala

Konseptmagi: Manuel Muerte

Simultanoversetter: Tone Avenstroup

Black Box Teater, lørdag 11.februar 2023

Showcase Beat Le Mot ble grunnlagt i 1997. Medlemmene kommer fra Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen, og de representerer så absolutt det postdramatiske teatret. De fire mannlige medlemmene i performancekollektivet er både aktører, kunstneriske ledere og regissører.

Gjensyn

Sist Showcase Beat Le Mot var i Norge var i 2011, da viste de forestillinga 1534 som bygde på historien om en folkelig revolusjon i Münster i året 1534. En gruppe mennesker som sto i opposisjon til paven anså seg som utvalgte. De kalte seg anabaptistene og ville skape det Nye Jerusalem. Opprøret ble slått brutalt ned, de opposisjonelle ble henrettet. Forestillinga til Showcase Beat Le Mot var verken brutal eller morbid, den var leken og en smule ironisk. Den var i tillegg nydelig teatral og svært velkomponert. Var den også desillusjonistisk på vegne av revolusjoner? Vel, siden 2011 har ironigenerasjonen gått på en smell og vi har hatt flere revolusjoner – blant andre Black Lives Matter og MeToo.

Folk og røvere

Showcase Beat Le Mot lagde barneteaterforestillinga Der Räuber Hotzenplotz i 2007 og har tatt den opp igjen nå. Midt på scenen står en slags bygning. Den er, blant annet, hus, slott og en garasjeaktig hule som er hjemmet til røveren Hotzenplotz. Foran til høyre står tre nokså små skjermer. Her kommenteres forestillinga på et vis underveis. Vi får også innimellom noen tekstsnutter fra stykket oversatt til norsk her. Aktørene kommer inn ikledd kasser med speil på fronten. De beveger seg foran publikum slik at vi ser oss selv. Showcase Beat Le Mot er ihuga brechtianske. Dette er et grep som understreker at nå er vi i roller: Se på dere selv! Dere har rollen som publikum nå. Et annet brechtiansk verfremdungs-grep er kostymene. De er ikledd tettsittende trikoter. Her er det ikke snev av realistiske kostymer. For å understreke dette ytterligere går de rundt med noen store kasser på seg. Framsiden av kassen er dekorert med objekter som symboliserer karakteren. Bestemor har kaffekopper og sukkerbiter på seg. Røveren har sine sju kniver. De to smarte barna som lurer de voksne – Seppel og Karsperl – har luer i forskjellige farger. Trollmannen har kappe og høy hatt. Plot: Røveren Hotzenplotz vil ha Bestemors syngende kaffekvern. Han stjeler den. Barna Seppel og Karsperl vil lure røveren, men blir tatt til fange. En av dem må være tjener hos røveren, den andre blir solgt til en stor trollmann for en sekk snuff. Barna lurer de voksne og får levert kaffekverna til bestemor og får røveren i fengsel. 

God kommunikasjon

Medlemmene i Showcase Beat Le Mot vil nok helst bli kalt aktører og ikke skuespillere. Jeg vil likevel helst kalle dem skuespillere for nettopp å understreke at en skuespiller er mye mer enn en som spiller klassisk teater. Medlemmene i Showcase Beat Le Mot har et presist kroppsspråk, de leser rommet de er en del av, de jobber med scenerelevant stemmebruk – altså vanlig skuespillerarbeid. I tillegg har de en leken tilnærming til det teatrale. Ja, og så kan de synge – og trylle skikkelig bra! De kommuniserer direkte med barna, noe som fungerer veldig godt. Forestillinga er på tysk, med litt engelske innslag. På siden av scenen sitter norske Tone Avenstroup og simultanoversetter noe, og forklarer en del av det som skjer, på norsk. Det fungerer godt. I publikum på denne forestillinga var det en del tyske barn. De virket veldig trygge og tillitsfulle når de svarte på henvendelsene fra skuespillerne på scenen. Showcase Beat Le Mot scorer høyt på det viktigste elementet i barneteater: Du må ta publikummet ditt på det høyeste alvor.

Hvem er denne røveren?

Der Räuber Hotzenplotz av Otfried Preussler er kjent og kjær i Tyskland. Den første boka om røveren kom i 1962. Den ble oversatt til norsk i 1979 og fikk tittelen Hvem har sett Pannebrask? Men den ble ikkelike populær her som i Tyskland. Den lille heksa av Preussler derimot, ble nokså kjent her. Den ble illustrert av Hans Normann Dahl og utgitt av Bokklubbens Barn i 1973. Felles for disse bøkene er at det er barna som redder dagen og står opp mot voksne myndighetspersoner. Bøkene framhever barnets rett til selvhevdelse og autonomi. Showcase Beat Le Mot mente selv under ettersnakken på Black Box Teater at statusen til Der Räuber Hotzenplotz i Tyskland, kunne sammenlignes med den statusen bøkene av Astrid Lindgren har hos oss. Dette er en del av barndommen til mange voksne tyskere. En slik del av barndommen som en gjerne vil bringe videre til nye generasjoner. I 1966 ble den første boka om røveren oppført som dukketeater av det kjente figurteatret Augsburger Puppenkiste. Forestillinga ble vist på tv, og ble derfor en viktig del av mange tyskeres barndom. Hørespill og flere filmer er laget over Der Räuber Hotzenplotz.

Nostalgi

Både Showcase Beat Le Mot og andre tyskere jeg har snakket med i forbindelse med denne forestillinga, virker å ha et nostalgisk og kjærlig forhold til Der Räuber Hotzenplotz. På kassen som er kostymet til politimannen i stykket er det pålimt gamle kassetter med historien og en dvd med filmen – objekter som framkaller en søt nostalgi. Barna i salen har nok ikke noe forhold til disse objektene, men det har foreldregenerasjonen. Og hvem vet hva en kaffekvern er? En gammel kritiker vet det. Synet av den er nok til at jeg nesten kjenner den herlige duften av nykvernet kaffe og ser min egen kjære, og for lengst avdøde, bestemor male morgenkaffen med en lignende kvern. Og skrelling av en haug med poteter? Og hangen til bruk av snuff – tobakk som sniffes gjennom nesa? Dette er gamle greier, men for leserne av den gamle barneboka Der Räuber Hotzenplotz er det nok kjent. Showcase Beat Le Mot vil nok sikkert frabe seg å bli kalt didaktiske, men på et vis er de det likevel. En av tekstene som kommer opp på skjermen på scenen mot slutten av forestillinga oppfordrer barna til å lese bøker! Finfint! «Les, lær og bli smarte» – står det. Oppbyggelig og flott. Jo, performancekollektivet Showcase Beat Le Mot er gode på barneteater, men vi vil gjerne også ha dem tilbake med nyere verk. De har nettopp hatt premiere på 1000 things falling på HAU Hebbel am Ufer i Berlin – kanskje den kunne være noe for Black Box Teater?

«Stridig og stivsinnet mø møter fri og dristig svenn»

elinlindberg8

Tom Styve (Viga-Ljot) og Anne Guri Tvedt (Vigdis) i «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis», regi: Nina Wester. Teater Innlandet 2023. Foto: Magnus Skrede

(Hamar): I «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis» av Sigrid Undset på Teater Innlandet er Nina Westers dramatisering og regi stram og effektiv, og skuespillerne er presise og gode. Det er mange drap og mye blod, men det blir traust og trygt teater.

av Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023

FORTELLINGEN OM VIGA-LJOT OG VIGDIS 

Av Sigrid Undset

Dramatisering og regi: Nina Wester

Scenograf og kostymedesigner: Mads Dinesen

Komponist: Guro Skumsnes Moe

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Dramaturg: Jørgen Strickert

Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, premiere 26. januar 2023

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdisfra 1909 er Sigrid Undsets første publiserte middelalderroman. Det er en saga-thriller med en sterk kvinne som

hovedperson. Den er tydelig skrevet etter modell av norrøne sagaer, handlingen er lagt til slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Den er på grensen til pastisj og serieroman, og serier som Game of Thrones og Vikings synger i bakgrunnen av oppsetningen. Liv Bliksrud skriver i et etterord til romanen at Undset i et intervju har sagt at hun valgte å skrive historiske romaner fordi den tidlige middelalder er en epoke hun forstår: «Der ligger det rent og uforanderlige menneskelige bart – samfundsformene saa enkle at individet faar vokse seg frit».

Feministisk ættesaga

De islandske ættesagaene har konsekvent en mann i hovedrollen. Kvinnene er stort sett vakre trofekoner eller dem som egger mennene til kamp. I 

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er det Vigdis (Anne Guri Tvedt) som er den sterke, kompromissløse datteren til den store helten og høvdingen Gunnar (Roger Opdal Paulsen). Hun forelsker seg i islendingen Viga-Ljot (Tom Styve) som voldtar henne. Vigdis blir gravid og får sønnen Ulvar (Stian Isaksen). Viga-Ljot vet ikke at han har en sønn, han reiser til Island og gifter seg med Leikny (Julie Bjørnebye), men både hun og barna deres dør og han tenker bare på Vigdis. Og Vigdis tenker bare på å få hevn – «jeg elsker ham som jeg elsker vargen i skogen», sier hun. Anne-Lisa Amadou har påpekt at tittelen gestalter hovedpersonene som et par som forenes i døden fordi «vig» i begge navnene betyr «drap», skriver Bliksrud.

Til stykket!

Det er lett scenerøyk i rommet når vi kommer inn i salen. På scenen står ei ribba bjørk, foran treet en liten, firkanta dam (er det Bjerkebæk – Undsets hjem?). «Steinbenker» står rundt. En «mosekledd» bakke i midten. Litt kitschy pyntestrå med fjær står rundt omkring. Skuespillerne spretter ut og blir presentert. Det er stort sett Sofie Huijs som også spiller fostermoren Æsa, og Roger Opdal Paulsen som i tillegg til høvdingen Gunnar, spiller flere roller, som er fortellere. Spillestilen er den samme som blant annet ble brukt i Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret i fjor. Skuespillerne omtaler seg selv i tredjeperson. De forteller hva de gjør eller gjorde. Det er effektivt og teatralt vellykka. Det er også mye dialog og siden dette er en sagapastisj, er det selvfølgelig også med kvad. Teksten ligger fint og tett inntil Undsets roman.

Fin flyt

Det er vanskelig å ikke sammenligne Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis med oppsetninga av Kristin Lavransdotter. I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis kommer Undsets originaltekst godt fram. Det er et vellykka grep. Teksten er gammelmodig, som for eksempel: «Gamle ble mine øyne av gråt, og ingen har voldt meg sorg uten du, Ljot» og «Jeg vil ikke skjule for deg, herre, at jeg er lønnbåren». Men skuespillerne fyller teksten med liv og det flyter fint. Faren er at selv om de løfter teksten fram slik, kommer de ikke alltid helt på innsiden av den. Det gjør det vanskelig for oss å leve oss inn i de følelsesmessige kvalene og smerten som ligger i Undsets tekst. Og selv om skuespillerne er gode til å levere tekst presist og levende, blir det noe litt traust over det. Jeg savner det enorme drivet, pulsen og farten fra oppsetninga av Kristin Lavransdotter.

Drap, hevn, blod

Teksten handler mye om drap og hevn. Vigdis er ikke bare handlekraftig, hun er nesten over- og urmenneskelig rasende. Blodet spruter og tarmene spretter i teksten, men på scenen til Teater Innlandet er det ikke så mye splatter. Det helles teaterblod på steinen som forsiktig danderes pent og mordbrannen blir et vakkert lys bak det gjennomsiktige bakteppet. Ja, det blir litt blodfattig. Og kostymene… Vigdis er lys og Ljot mørk, det fungerer godt, det gjør også de «vadmelskåpene» trellene bruker. Men jevnt over er det er et kitschy preg over kostymene som jeg ikke ser funksjonen til. Peker det på at romanen, teksten, også kan oppfattes som litt kitschy? Det er merkelig, fotsidt «snøreliv» på Vigdis’ kjole. Æsa har en glatt «skinnkappe». Ljot ligner på en motorsykkel-hippie med den lange svarte parykken sin. Jeg synes ikke kostymene spiller godt sammen. Scenografien er også veldig statisk, men dette er jo ei forestilling som skal på turné så det begrenser kanskje noe. 

Blodpynt

Et annet element som virkelig ikke fungerer, er de avkuttede hodene. Fortellinga er jo svært blodig og dette er middelalder. Det er hestekamp. Flotte og dyre hester blir drept. Det klinger av blot og gamle førkristne ritualer. Et hestehode blir kuttet av. Vigdis har det i fanget sitt og stryker på det. Det er et frampek til at hun skal kose med Ljots avkappa hode seinere. Disse rødoransje hodene ser ut som om de er støpt i voks, glass eller glassfiber – uansett et materiale som gjør dem til rene, vakre prydgjenstander. De ser ut som om de kunne vært stuepynt. Det er i hvert fall ikke noe skremmende eller blodig over dem.

Fine skuespillere

Teater Innlandet har et flott skuespillerensemble. Jeg har sett dem i flere oppsetninger og de er spesielt gode på det humoristiske med den fine, komiske timinga de har, derfor var det interessant å se at de også behersker et mer alvorlig materiale – for det er jo ikke så mye å le av i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. Det som også er litt artig med tekstmaterialet er at det er en slags heimstaddiktning. Stedsnavnene er fra Oslo – eller «Åslo» som det heter hos Undset. Her er det Kåre fra Grefsin (Grefsen) og Gunnar fra Vadin (Vøyen) og både Viga-Ljot og Vigdis blir begravet ved Margretakirken i Margretadalen (Maridalen).

Alt i alt er Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis på Teater Innlandet stødig og godt teater og det er prisverdig at de løfter fram et litt glemt verk av Sigrid Undset. 

(Publisert 28.01.2023)