Stikkord: Norsk Shakespearetidsskrift

Den internasjonale Fossefestivalen 2025

elinlindberg8

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-25

Kontinuitet, fornying og sidespor

Festivalen står i spennet mellom Fosse-mottoet: å gje røyst til det useielege, og det aktivistiske: å gje røyst til dei som ikkje blir høyrde. Men blir fokuset så breitt at vi mistar Fosse or syne? 

Av Elin Lindberg

Festivalen i år var mangfaldig og variert med gjestespel, urpremiere på nytt Fosse-stykke, lansering av ny Fosse-roman, festivalprofilen Edouard Louis, akademisk Fosse-konferanse og kommersiell influensarframsyning. DIFF skrevar breitt mellom høgt og lågt. Fossekonferansen som fann stad på Nasjonalbiblioteket hadde tittelen «Det poetiske i Fosses forfattarskap». Dei innsiktsfulle hovudføredraga blei helde av Anders Olsson og Ingrid Nielsen, konferansen var fullteikna og blei strøyma. Svært populær var òg dei ganske kommersielle eventa, mellom anna lesesirkelen med influensar Sophie Elise Isaksen. Her var det stappfullt. Ja, kommersielt som berre det, men om Sophie Elise med sine fantasillionar følgjarar får fleire til å klare å komme seg gjennom ei bok på nynorsk er jo det positivt.

Gjestespela på festivalen var gode og interessante, men nokre av dei er noko gamle. Festivalen ville vore endå meir relevant om han hadde fått tak i ferskare framsyningar.

Ei opnare Fosse-verd

Ei heilt ny framsyning var Lisaboa Houbrechts’ versjon av Vinter på hovudscenen. Det blei ein pangstart på Fossefestivalen. Det var intenst og spektakulært og inviterte til eit mangfald av tolkingar. Det var tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong, og det er ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket.

Ingrid Nielsen som heldt hovudforedraget på dag 2 av Fossekonferansen i år, tok for seg det poetiske i Fosses forfattarskap. Ho viste mellom anna til Gaston Bachelard og til korleis eit poetisk bilete negerer verda, korleis det får oss til å drøyme og reflektere vidare, utan filter. I det interessante foredraget sitt sa Nielsen at dette gjeld for Fosse sine romanar, og – slik eg forstod det – ikkje dramatikken hans. Men her i belgiske Lisaboa Houbrechts’ versjon av Vinter er det nettopp det som skjer. Her opnar bileta i stykket opp for nettopp draumar og eit verkeleg mangfald av moglege refleksjonar og tolkingar.

Nytt

Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det viser at stykka har potensiale. Houbrechts’ Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.

Den tredelte historia i Vinter er banal og enkel. Ein gift mann er i ein by i jobbsamanheng, han møter ei kvinne på ein parkbenk. Ho verkar rusa og prostituert. Ho heng seg på han og dei hamnar på hotellrommet hans. I siste del er det mannen som heng seg etter kvinna. Han har no brent alle bruer til heim, kone, barn og jobb.

Så enkelt er det ikkje i Houbrechts’ Vinter. Her ligg det historier lag på lag. Denne doblinga som vi ofte finn i Fosses forfattarskap finn vi òg her, men meir på eit metaforisk plan. Houbrechts har vore oppteken av kjønn og identitet i arbeida sine, det er ho her òg. Det er Tani Dibasey som speler Kvinna og Kyrre Hellum som speler Mannen – og for å gjere det klart med ein gong: Det gjer dei verkeleg bra. Kjønnsidentiteten til Kvinna kjem i spel, han er flytande.

Rommet

Midt på hovudscenen ligg eit stort, kvitt rektangel som er heva opp over golvplanet. Rundt ligg svarte klede/tekstilar som ei ramme. Det er noko tidlaust, nesten futuristisk over scenebiletet. Dette er langt frå trash/camp-estetikken vi ofte har møtt i Fosse-oppsetjingar. Det er Clémence Bezat som er scenograf. Kostyma er skapte av Oumar Dicko. Dei er stilige haute couture-plagg. Kåpa og skoa som Kvinna i starten er kledd i, gjev henne autoritet og stoltheit – ho verkar ikkje her som ei stakkars rusa og prostituert kvinne. Mannen har mjuke linbukser på seg. Stilig han òg. Kontrasten kvitt/svart finst òg i lyset. Gnistrande lyseffektar underleggjer og understrekar den ikkje-realistiske stilen.

Eit eg og dei andre

Inn på scenen kjem Kvinna. Tani Dibasey speler ho med masse energi og varme. Og han får fram den flytande identiteten hennar. Ikkje berre kjønnsidentiteten, men tolkinga opnar òg opp for så mange moglegheiter for kven ho kan vere. Ho er seg sjølv og mange samstundes. Og ho er aldri aleine. Det er ein flokk mannfolk rundt ho til ei kvar tid. På scena er dei i form av sju statistar. Dei er menn i ulike aldrar. Dei er anonymt kledde, somme i bar overkropp, somme i dressjakke. Dei seier aldri noko, men er dynamisk til stades heile tida. Stort sett er dei trugande. Dei er ein del av Kvinna si verd. Det er nærliggande å sjå på dei som ein farleg gjeng som er i stand til å drepe menneske på grunn av kjønnsidentiteten deira. Dei skaper eit sitrande mørkt og klaustrofobisk rom rundt Kvinna som spreier seg ut i salen og som eg sit igjen med no, lenge etter at framsyninga er ferdigspelt. Dette gjev ein vellukka politisk dimensjon til stykket.

Ritual

Carl Martin Eggesbø speler ei slags fordobling av Kvinna. Han blir som ein skugge. I somme sekvensar har han eit kroppsnært kvitt kostyme som òg Kvinna ved eitt høve har på seg, men som ho riv av seg som om det var ei tvangstrøye. Det blir som eit bilete på ein frigjeringsprosess der ho skiftar ham på eit vis. Ho vel sjølv korleis ho vil vere gjennom denne nesten rituelle handlinga. Møta mellom Mannen og Kvinna er prega av gjensidig respekt og venlegheit. I dei seksuelle møta deira endar det i ekstatiske spasmar som verkar meir smertefulle enn gode. Dibaseys skodespelararbeid gjer at somme av sekvensane i stykket blir godt fysisk teater.

På eit tidspunkt kjem det ei søyle av svart tekstil opp frå det kvite kvadratet på scenen. Den blir saumlaust erstatta av ein kvit «bauta». Her går assosiasjonane i spinn. Kanskje er det ein fallos? Det er mjukt, tungt, dragande svart. Det er kvitt, hardt, bastant. Det kvite objektet blir løfta laust av dei sju statistane. Dei ber det rundt som ei likkiste. Dei er no rolege og alvorlege, men signaliserer framleis at døden er ein realitet.

Bli lys

Doblinga av karakterane i stykket får òg hjelp av lyset. På eit tidspunkt blir Kvinna og Mannen til skuggar på bakveggen. Men no er det deira eigne skuggar, dei er ikkje manifesterte av nokon andre. Det kan kanskje lesast som ei lausriving, ei fridomsrørsle. Dei er seg sjølve no. Karakteren spelt av Carl Martin Eggesbø kjem inn med brennande hender. Han har eld i hendene og kjem ut med armane strekt ut frå kroppen. Det blir som ei helande handling. Eit rituelt eller religiøst ritual. Det er litt pompøst, men det knyt oppsetjinga til urformer for teater, der teater var meint å vere helande. Ja, det verkar faktisk framleis. Sjølv om det klaustrofobiske, smertefulle sit igjen, sit òg dette helande på slutten igjen i kroppen.

Intenst, forstyrra, isolert

Eitt av gjestespela var Kay Voges’ versjon av Namnet (Der Name på tysk) frå Schauspiel Köln. Stykket er frå Fosses tidlegaste dramatikk, det blei skrive i 1994.

Scenerommet blir nærmast som ein eigen karakter i framsyninga. Det er langt og smalt, fire beige lysekroner heng i taket, og fire stålrøyrstolar står rundt eit kjøkkenbord. Sofa, salongbord og to lenestolar står ved utgangsdøra. Rommet har kjøkkenbenk med vask og utstyr, kjøleskap og fryseskap i eitt. Trapp opp til andre etasje. Eit langt vindauge over kjøkkenbenken og eit langt vindauge, vertikalt ved trappa. Stilen er realistisk. Dette er ikkje ein bustad for rikfolk, han er ikkje trashy, men på kanten til kitcsh. Det lange, tronge rommet opplevast som nesten ubehageleg tett opp til publikum. Det er tett og klaustrofobisk. I scenograf Michael Sieberock-Serafimowitsch’ scenerom er det som om all poesi er soge ut, det er berre materialisme igjen. Det snør utanfor vindauga i starten av stykket. Det blinkar nervøst i kaffitraktaren og radioen som står på kjøkkenbenken. Skarpe, høge lydar dominerer. Huset lever sitt eige liv før det kjem folk inn. Det er forstyrra, animert, det er eigne reglar for dette huset. Det er uro. Det understrekar korleis det materialistiske, altså grunntilhøva i samfunnet, har påverkingskraft på menneska. Rommet og det indre i menneska, kjenslene deira, heng saman. Noko er øydelagd, det er noko her som ikkje fungerer som det skal. Det er skarpe lydar og skarpe stroboskoplys – noko er smertefullt og forstyrrande i dette miljøet. Ein lang, djup, høg lyd bryt gjennom – som ein tåkelur på ein båt. Det er urovekkande. Eit varsel. Nokon kjem til å gå på grunn i natt.

Teatral spelestil

Spelestilen er overdriven, teatral. Han står i kontrast til det realistiske interiøret, men speler saman med det oppjaga lys- og lydarbeidet. Jenta (Anna Rieser) som er ung og høggravid, kommuniserer dårleg med den unge barnefaren (Fabian Reichenbach), ein nærmast tragikomisk og parodisk tuslete kar med briller som knapt held ut å vere der. Mor som har på seg usedvanleg høghæla sko, dett slapstick-aktig. Far hiver den tomme kasserollen i vasken så det smell. Det er overspent og aggressivt. Det osar av angst og undertrykt aggresjon. Det er smerteleg. Denne overspente energien skrur seg veldig opp. Ja, det er som om førestillinga på eit tidspunkt nesten lettar frå golvet. Det er som den dysfunksjonelle familien kjem til å, bokstavelig talt, gå i lufta, sprenge. Eit plutseleg intermesso oppstår der faren som i sinne har gått ut, kjem inn igjen med hatt, kjole og kvitt og med ein blomebukett til Jenta. Lyset er plutseleg rosa. Mor og Guten gjer seg klare til å ha sex. Ein diger bamse kjem inn med ballongar til Jenta. Ein diger rosa kanin kjem ned trappa. Det er som ein draumesekvens eller en deliriumshallusinasjon før alt plutseleg fell tilbake til det trasige livet som er normalen her. Det er karnevaleskt, og det overraskande i sekvensen kallar på latter før det oppjaga og nervøse tar over igjen.

Intenst og forstyrra

Det denne oppsetjinga får til er å understreke humoren hos Fosse, utan at det går utover det klaustrofobiske, og menneskelege. Eg ler av at karakterane er i overkant tuslete, eller sett på spissen som typar. Dei er sjablonger. Timinga er god og signaliserer komedie. Den kjekke naboguten Bjarne (Romeo Reimann) fungerer som ein effektiv og lett komisk kontrast til guten som les bøker(!)

Arbeidarklasseforeldra blir skildra parodisk – mor er sliten, og far er valdeleg. Det er noko forstyrra over scenene. Det usagte gjev djupn til assosiasjonar og mange moglege fortellingar. Omsetjaren, Hinrich Schmidt-Henkel, har sagt om Fosses tekster: «Det skjer ingenting, men det er djupt». Ja, det stemmer. Jenta står helt aleine til slutt. Alle har forlatt henne. Den heilage familien finst ikkje lenger. Mennesket si einsemd er eit faktum. Barnet skal bli fødd inn i denne einsemda.

Slik er det 

Eg blei ikkje overraska over at Kay Voges’ versjon av Der Name blei invitert til festivalen i år. Det gir oss breidde i Fosse-resepsjonen. Ei førestilling som òg skapte breidde og djupn i festivalen var Etienne Glaser med Så var det (Slik var det). Det er ein Fosse-monolog der ein gamal mann ligg for døden – og til slutt døyr. Svenske Etienne Glaser er ein svært anerkjent skodespelar og han har spelt teater og film i fleire mannsaldrar, han er 87 år no.

Så var det startar med pianomusikk på Scene 2. Det er Maria Rostotsky som speler Goldbergvariasjonane av Bach. Det er ekstremt vakkert og eksellent framført. På golvet ved sida av pianoet ligg eit persisk teppe som blir til den gamle mannen si verd. Kvaliteten på musikken og framføringa av han styrkar truverdet til at den gamle mannen er ein stor og dyktig malar. Dette handlar om stor kunst. Og kva skal ein seie? Etienne Glaser er jo ikkje akkurat ein sur gamal gubbe, slik eg kanskje før har oppfatta Fosses hovudperson i stykket som. Glaser er sjarmerande og lett å like. Men sjølv ein likanes kar kan vere einsam som gamal. Glaser skildrar denne gamle malaren sine siste timar så presist og levande. Det kjem faktisk som ei overrasking at den gamle malaren plutseleg er daud. Men ja, slik er det. 

Teater mot kapitalisme og maktmisbruk

Milo Raus’ Antigone in de Amazon blir kalla «ei Antigone for det 21.århundret». Dette er tredje del i ein serie der den svært velrenommerte sveitsiske regissøren nyttar klassiske drama for setje lys på samtidige problemområde. Dei første er Orestes i Mosul og The New Gospel som han sette opp i ein italiensk flyktningeleir. Antigone in de Amazon er laga saman med urfolk, skodespelarar og aktivistar i Brasil og tar for seg fleire aspekt av den brutale øydelegginga av regnskogen. Det er eit smart trekk å bruke denne gamle greske rettferdskjemparen Antigone. Sjølv om historia endar aldri så tragisk står ho opp for det ho ser som viktig og rett – ho blir eit symbol for å kjempe for noko du trur på, sjølv om overmakta er stor. Det er ein representant for urfolket i Amazonas som speler Antigone. Ho er ikkje til stades på scenen, men i videoar frå arbeidet som blei gjort i den brasilianske byen Pará. Framsyninga er særs valdeleg og gjer verkeleg inntrykk. At framsyninga er viktig, er det ingen tvil om, den pågåande øydelegginga av regnskogen og alt det fører med seg, har vi ikkje lov til å gløyme.

Fosse og Louis

Under festivalen var det urpremiere på Fosses eige nye stykke Skodespelet. Ein gjeng står på ei kai og ventar på den store båten. Humoren er svart og beisk. Det er beckettsk og eksistensialistisk – og velspelt. Den framsyninga som rørte meg aller mest var likevel gjestespelet Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi. Den var formidabel. Louis var festivalprofilen i år. Han er ein kunstnar Kjersti Horn har jobba mykje med. Gjennom forfattarskapen sin har han vore oppteken av nettopp å gje røyst til dei som ikkje blir høyrde. Dette gjestespelet frå Schaubühne er blitt spelt mange stader dei siste åra. Eg har lese Louis og sett oppsetjingar bygd på bøkene hans, men eg var faktisk ikkje klar over at han var ein så framifrå sceneaktør. Eg verkeleg elska dragnumra hans. Dei gjorde at vi fekk oppveksten hans som skeiv i eit fattig og konservativt arbeidarklassemiljø i det nordlege Frankrike rett inn hjartet. Noko som ikkje var så heldig var at premieren på Forandre seg. Metode blei utsett. Dette er nok eit verk av Louis som Horn set opp. Presentasjonen av festivalprofil Louis blei dermed noko tynn.

For breitt?

Eg er absolutt glad både Edouard Louis og Milo Rau blir vist for eit norsk publikum, men er det på DIFF vi skal sjå dei? Eg har litt problem med å sjå korleis dei kan passe inn i Fosse-verda. Er det ikkje som om vi mistar Fosse litt or syne her? Jon Fosse er ein forfattar og dramatikar av verdsformat, inga tvil om det, men politisk aktivist er han ikkje. Ønskjer DIFF å vere ein samtidsteaterfestival? I så fall håpar eg at festivalen er kjappare på ballen med programmeringa slik at verka som blir presenterte er endå ferskare. Sjølv om verka til Ostermeier/Louis og Rau framleis er aktuelle er dei allereie fleire år gamle. Eg håpar DIFF legg seg i selen og blir endå meir verdsaktuelle neste gong. Alt i alt er Fossefestivalen 2025 vellukka, sjølv om det nok trengs ei tydelegare avklaring om kor brei festivalen skal vere.

Faktaboksar:

VINTER av Jon Fosse

Regissør: Lisaboa Houbrechts

Komponistar: Bert Cools og Stijn Cools

Scenograf: Clémence Bezat

Kostymedesignar: Oumar Dicko

Lysdesignar: Floriaan Ganzevoort

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 5. september 2025

Jon Fosse: DER NAME (NAMNET)

Oversatt av Hinrich Schmidt-Henkel

Regi: Kay Voges 

Scenografi: Michael Sieberock-Serafimowitsch

Kostymer: Mona Ulrich 

Musikk og lyd: Tommy Finke 

Lysdesign: Voxi Bärenklau

Dramaturgi: Ulf Frötzschner 

Volkstheater, Wien 20. november 2024 og Det Norske Teatret, hovudscenen, 12. september 2025

QUI A TUÉ MON PÈRE (KVEN DREPTE FAR MIN)

av og med Édouard Louis

Regissør: Thomas Ostermeier

Videodesignarar: Sébastien Dupouey, Marie Sanchez

Scenedesignar: Nina Wetzel

Kostymedesignar: Caroline Tavernier

Komponist: Sylvain Jacques

Dramaturg: Florian Borchmeyer, Elisa Leroy

Lysdesignar: Erich Schneider

Det Norske teatret, hovudscenen, 7. november 2025

SÅ VAR DET/SLIK VAR DET av Jon Fosse

På scenen Etienne Glaser 

Pianist:Maria Rostotsky

Det Norske Teatret, Scene 2, 7.september 2025

ANTIGONE IN DE AMAZON

Tekst: Milo Rau og ensemblet

Regi og konsept: Milo Rau

Dramaturg: Giacomo Bisordi

Komponist: Elia Rediger, Pablo Casella

Scenograf: Anton Lukas

Det Norske Teatret, Scene 2, 13.september 2025

SKODESPELET av Jon Fosse

Regissør og lysdesignar: Johannes Holmen Dahl

Scenograf: Nia Damerell

Komponist og lyddesignar: Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 2, 6.september 2025

Skakt drama, med ironisk piskesnert

elinlindberg8

I sitt seneste stykke Jeg er SYLv lar Cecilie Løveid Sylvia Plath gå opp og ned av graven. På en ironisk måte understreker stykket Sylvia Plaths lodd som den evige selvmorderske. Løveid dytter og graver i Plaths tekster og biografi – og vi begriper mer av henne, selv om stykket ikke er blant Løveids mest formfullendte.

Av Elin Lindberg

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023

JEG ER SYLv av Cecilie Løveid

Skuespill

Kolon forlag, 2023

Cecilie Løveids tekst kaller fram et arsenal av følelser – raseri, fortvilelse, dødsangst, vemmelse, latter og uro. Teksten tråkler seg gjennom Sylvia Plaths egne tekster og hennes ikoniske livshistorie. Det ligger en ambivalens i teksten: skal verkene, diktene, med sin ubestridte kvalitet få stå for seg selv? Eller skal diktene knyttes til og parallellføres med Plaths selvbiografi? Dette «skurret» mellom de to posisjonene jobber i Løveids tekst. Å lage et dokumentardrama om Plaths liv er nok ikke neppe så vanskelig. Her står det spektakulære hendelser i kø, samtidig som persongalleriet er fargerikt. Men et rent dokumentardrama er langt fra Løveids prosjekt, hennes tekst inviterer til tolkning både i bredde og dybde, hun skriver på et vis både med og mot det dokumentariske.

Speilet

Stykket starter med Olav H. Hauges gjendiktning av «Mirror», et dikt som viser fram mennesket som fragmentert, eller som ubestandig, i bevegelse. Det lyriske jeget konfronterer seg selv med de jegene hun har vært. Det er forsonende, men også marerittaktig. Opp fra speilet kommer ikke bare den unge jenta, men også «ein fælsleg fisk».

Diktet «Mirror» som på nynorsk har fått tittelen «Spegel» åpner med: «Eg er sylv», på engelsk: «I am silver». Det er blitt tittelen på Løveids stykke og hovedkarakteren heter «Sylv». Det gir en frihet i tolkinga eller iscenesettelsen av stykket at «Sylv» tydelig er en versjon eller kanskje ei speiling av dikteren Sylvia Plath.

Legal alien

I Løveids stykke presenterer hun effektivt det kulturkræsjet Plath møtte da hun kom fra USA til England. Sylvia Plath er den moderne, urbane, intellektuelle og frie kvinnen fra Amerika. I England gjør hun stort inntrykk på dem hun møter. Men det hun selv møter, er urgamle kulturelle institusjoner som dette «Birøkterlaget» som konnoterer både engelsk hagekultur og dronningdyrkelse. Erkebritisk og stokk konservativ kultur i all sin glans, møter hun «uten seg selv»: «Nå står jeg/uten meg selv og tror jeg kan få medlemskap». Løveid skriver fram smerten og forstillelsen. Hun skriver fram hvor umulig det er å trenge gjennom det aristokratiske panseret denne kulturen konserverer seg med. Løveid kontrasterer dette med å bringe inn han som var Plaths ektemann til like før hun døde – den britiske poeten Ted Hughes. Hans kanskje mest kjente diktsamling er Crow, i stykket samtaler han med en kråke – et smart valg:

Spør du hva som hendte den natten, Kråke?

Hva hendte den natten

Hennes siste natt

Jeg spør ikke

Jeg vet

Jeg ser det for meg

Løveid gir Ted Hughes rollen som den som kjenner Plaths historie best. Er han pålitelig? Vel, helt pålitelig kan han nødvendigvis ikke være. Karakteren Ted Hughes blir både irriterende bedrevitende og smått sympatisk. Kråka er en fugl som i folketro kan varsle død, og den er kjent som en ganske intelligent fugl. Fuglen er en samtalepartner – det er praktisk for å skape dialog i stykket. Kråka blir også en slags mytisk figur som kan være en budbringer mellom de levende og døde. Den blir en parallell til karakteren Sylvia Plath som går opp og ned fra graven.

Auksjon

Flere scener i stykket starter med at et objekt som er knyttet til Sylva Plath skal auksjoneres bort. Med løveidsk snert og ironi og som en slags palimpsest overskriver hun Plaths dikt «Lady Lazarus» – kom og se! By på henne! Ja, som om hun er et objekt – ikke en simpel slave, men noe svært attraktivt og kostbart – men like fullt et objekt. Sylvia Plaths og Ted Hughes saker og ting er blitt auksjonert bort ved flere anledninger, blant annet av datteren Frieda. Det er noe ubehagelig kikkeraktig over dette. En skitten jakt på relikvier. Det er brutalt og grotesk. Her er det mange lag av fortolkningsmuligheter – og det er noe av det som gjør dette til et godt og vellykka teaterstykke. Det kunstneriske laget som skal sette opp dette, kan velge å gå i så mange retninger. Det stiller jo også strenge krav til disse lagene – de kan neppe gå full fart forover i alle retningene som Løveid peker ut som mulige. Men du verden så inspirerende det må være å jobbe med! Auksjonen har en fot i Plaths dikt «Lady Lazarus» – her presenteres en rekke objekter knyttet til kvinnens liv – et såpestykke, en giftering, ei gullfylling, blant annet. Og så er det denne nazi-lampeskjermen. Plaths foreldre var tyske. De drar med seg det traumatiske ved å være tyske i etterkrigstida. Hele nazi-historia er deres. Det gikk rykter om at jøders hud var blitt brukt til å lage lampeskjermer av. Et menneske er altså brutalt myrdet og brukt som materiale i en lampeskjerm. Bli lys… Fiat lux på latin. Dette imperativet åpner Bibelen, og den mest kjente av det vestlige menneskets skapelseshistorier. Nazi-lampeskjermen gjør at mennesket blir en Gud som tenner lyset i lampen og lar det skinne gjennom den myrdedes hud. Hvordan kan en leve med en slik visshet? Mennesket i Plaths poesi og i Løveids dramatikk er dødsdømt.

Livsstudier

Liv og død står som en kraftfull kontrast gjennom hele stykket. Teksten selv har masse energi. Tidvis er replikkene korte og smarte, for eksempel i dialogen mellom Plath og hennes venninne Anne Sexton på bar. Her er det mørk ironi. Livsstudier kaller de Plaths dikt – eller kadaverstudier. I forkant av dialogen mellom de to, har en legestudent gitt Plath et utskåret menneskehjerte som valentingave før han voldtok henne og hun, på grunn av dette, nesten blødde i hjel.

         Moren er truende til stede i stykket med alt snakket sitt om lobotomering og psykiatriske klinikker. Morens karakter understreker den konstante dødsfaren Sylv er i. I rollelista står karakteren oppført slik: «Aurelia Plath, mamma, alltid en issyl i håndvesken».

Dødsstudier

Andre akt åpner med en monolog. Sylv holder en tale til biene i bikuben sin. Det er masse energi i språket, det gjør at det manende og destruktive i den åpner døra til dødsriket på gløtt. Karakteren Sylv blir som en bidronning eller en dødsgudinne. Senere i andre akt holder Sylv tale under en te-seremoni i den lokale landsbykirka. Hun snakker i poetiske vendinger om sine selvmordsforsøk, og kirkefolket klapper høflig. Det ligger galgenhumor og desperasjon i teksten.

         Løveids tekst vrir og vender seg, snor og bender seg. Språket er poetisk og lekende. Teksten inviterer til mange forskjellige scenetolkninger. Noen dialoger er rett fram – for eksempel mellom Sylv og hun som er i ferd med å bli Ted Hughes nye elskerinne, Assia Wevill. Andre steder – for eksempel i Teds dialog med dronning Elisabeth II, er «dronningen omgitt av uoppdragne corgier» litt vanskelig å se for seg iscenesatt. Det ligger jo også her et vell av tolkningsmuligheter. I den nevnte dialogen parallellføres Sylvia Plaths liv med den engelske dronningens. Karakteren Elisabeth II sier i en replikk i dialogen med Ted:

Knokkelmåner … nazipappa … bier … underverden

Det minner om min egen familie … 

Ted Hughes ble britisk hoffskald i 1984. Dronningas replikk viser at hun gjenkjenner sitt eget liv i Sylvia Plaths diktning. Det ligger en anerkjennelse i denne speilingen. Plath ser mot Ted og dronninga fra dødsriket, fra underverdenen. Plath blir på en måte hedret som en slags dødsrikets hoffskald.

Urpremieren august 2023

Melanie Mederlind hadde regi på urpremieren på Jeg er sylv på Nationaltheatrets Amfiscene i august 2023. Kattrin Nottrodt var scenograf og kostymedesigner. Da jeg anmeldte forestillinga på premieren, ville ikke Nationaltheatret gi meg manus i forkant. Det å ikke ville gi ut manus i forkant av urpremierer håper jeg ikke blir praksis ved teatret. Det gjorde at jeg ikke visste om det var regivalg eller manus som lå til grunn for å la fire skuespillere spille hovedkarakteren Sylv. Ved å splitte hovedkarakteren i fire skapte Mederlind en fremmedgjøringseffekt. Dette fungerte godt scenisk ved at det understrekte den sterke kritikken mot patriarkatet som lå i oppsetninga. Men det interessante spennet, alle kontrastene, som ligger i karakteren Sylv kom ikke like godt fram på urpremieren som i Løveids stykke.

Nottrodts scenografi var en slags bikube der biene/bimenneskene kom seg inn og ut av scenen gjennom en sprekk. Den glatte, gyldne scenografien fylte hele scenen. En kritikk av patriarkatet gjennomsyret som nevnt, oppsetninga. Ted Hughes-karakteren ble i overkant tusseladd. I originalteksten oppleves han som en mye mer kompleks figur. I oppsetninga er han ingen som kan gi Sylv motstand, det er tydeligere i teksten. I Løveids tekst er han både ufordragelig og irriterende attraktiv og karismatisk – som en Heathcliff i Stormfulle høyder.

Auksjonsscenene som det er mange av i stykket, kom ikke fram i oppsetninga. Det var synd, for her ligger det masse ironi og en skarp kritikk av, eller kommentar til, dyrkinga av Sylvia Plath som ikonisk selvmorderpoet. Disse auksjonsscenene står også som en kritikk av et sensasjonslystent publikum.

Cecilie Løveids stemme var godt gjenkjennelig i urframføringa, selv om det var gjort mange endringer av stykket. Men bearbeidinger av manuset må nok absolutt til i oppsetninger av dette stykket, for som tidligere nevnt ligger det mange tolkningsmuligheter her. Det spriker i flere retninger. Men det kler karakteren Sylvia Plath – hun er rett og slett helt umulig å gripe helt.

Praha Quadrennialen 2019

elinlindberg8

Publisert i Norsk shakespearetidsskrift 2-3/2020

Nasjonalteater

(Praha): Det presenteres forestillingsdesign fra hele verden på Praha Quadrennialen (PQ) som også framstår som en festival for kostyme. Grenser var et av hovedtemaene i 2019. Performative installasjoner som skaper en opplevelse, eksperimentering med virtual reality, miljøfokus og interaktivitet er dominerende hos utstillerne på PQ. Festivalen understreker at kunstnerne som jobber med scenografi og kostyme, i større grad ønsker å være premissleverandører i forestillingene.

Av Elin Lindberg

Under Praha Quadrennialen (PQ) 2019 stiller 80 land ut scenografi, kostymer, figurteater, forestillingsdesign og teaterarkitektur. Programmet for de ti dagene utstillinga varer er svært omfattende. Det er mer enn 600 forestillinger, utstillinger, samtaler, presentasjoner, masterklasser og workshops. PQ starta i 1967 og har stort sett foregått i det vakre art nouveau-bygget Industrial Palace fra 1891 designet av Friedrich Münzberger og František Prášil. Arrangementet er virkelig kjempestort, rundt 35 000 mennesker besøker, eller er en del av, PQ. Hovedutstillinga er organisert som på den mye mer kjente Venezia-biennalen, også her har hvert land sin paviljong. Hvordan scenografi og teaterdesign kan utstilles diskuteres mye på PQ. Festivaler som dette er med på å understreke betydninga av de fysiske realitetene i teateret, og manifesterer seg som nettopp et viktig fysisk møtepunkt for teaterfolk fra hele verden for oppdatering og ny kunnskap.

Norge og figurteater

Den norske paviljongen er kuratert av Christina Lindgren og Sunniva Bodvin. De har sammen med en jury på åtte personer stemt fram figurteater som fokusområde i år. Tre kompanier deltar: Wakka Wakka, Plexus Polaire og Theater Corpus. Figurene de viser er montert i et drivhus. Og et drivhus kan nok figurteatermiljøet i Norge trenge. Det finnes for tiden ingen utdanning for figurteater i Norge, og de økonomiske forholdene for denne teatersjangeren er miserable. En nasjonal utdanning for figurteater er virkelig et stort behov, særlig siden figurteater brer om seg for tida. Wakka Wakka og Plexus Polaire spiller over hele verden, Nationaltheatret arbeider med figurteater i Den utrolige historien om den kjempestore pæra,  vi har en flott produksjonsinstitusjon for figurteater i Stamsund i Lofoten – og vi har figurteaterfestivalen Go Figure i Oslo. Hva med en figurteaterlinje på KHiO? Her skulle forholdene ligge perfekt til rette for det, fordi man her både underviser i visuelle kunstfag og scenekunstfag.

Identitet

Når Markéta Fantová som er kunstnerisk leder for festivalen, blir spurt om hva som er PQs identitet akkurat nå, svarer hun at det er to ord: samarbeid – det å finne et felles språk, og opplevelse – å skape en opplevelse gjennomen visuell tilnærming. Det oppleves som om dette er et viktig arbeidsområde for de kunstnerne og kuratorene jeg møter, de fleste er opptatte av hvordan formidle forestillingsdesign. Mange av utstillerne presenterer arbeidet performativt, og mange beklager at de ikke har fått nok økonomisk støtte til å presentere en hel forestilling. Kate Bailey som er senior kurator og produsent ved Victoria and Albert Museum (V&A) i London forteller at de arbeider med performative utstillinger der de bruker skuespillere til å formidle historie – et eksempel er en presentasjon av Ofelia i Hamlet i forskjellige teatersjangre – fra Stanislavskij til Grotowski og Artaud. Flere av utstillerne arbeider interaktivt. Interaksjon mellom aktører og publikum har vært en trend en stund og oppleves kanskje for noen som på grensen til utdatert. Jochen Volz som er sjef for Pinacoteca i São Paulo, forteller om slike grenseoverskridende performative hendelser. Blant annet ble en forestilling som handlet om bærekraftig mat utvidet til å bli en enorm temporær restaurant drevet av kunstnerne bak forestillinga.

Virtuelt og bærekraftig

Det første som slår en når man kommer inn i det fantastiske bygget Industrial Palace er det kreative mangfoldet. Det er litt tilfeldig hva man kommer til å oppleve for det er selvsagt umulig å få med seg alt. Flere av utstillerne bruker VR for å kommunisere bidraget sitt. Den irske paviljongen er et eksempel. Her blir vi invitert inn på et mykt gulvteppe og plassert i en svingstol. Vi får øretelefoner og en VR-skjerm på hodet. Programmet som vises i 360 grader er imponerende, det visuelle arbeidet er besnærende og dette tar så mye oppmerksomhet at programmets/videoens budskap sliter litt med å komme fram. I en av sekvensene i videoen er vi hjemme i stua hos en scenograf som sitter og brenner bilder av svære scenografier. Pádrig O’Grady som har designet VR-verket forteller at grunnen til at dette verket ble laget var for å understreke det svært lite bærekraftige i at store scenografier blir produsert og så destruert like etterpå i mangel av lagringskapasitet. Til denne presentasjonen trengte de bare å ta med seg en koffert med headset. O’Grady sier at han både tror og håper at det er en mye større økologisk bevissthet rundt teaterarbeid for tida.

Publikum i bevegelse

Flere av presentasjonene involverte publikum. Det Helsinki-baserte kompaniet Kokimo sto for det finske bidraget for tredje gang på PQ. Veera-Maija Murtula som er en av kunstnerne/kuratorene i gruppa forteller at de ofte arbeider uten tekst og regi, men at de er svært opptatte av dramaturgi. De bruker ofte lydarbeid og ikke så mange tunge materialer. Ofte finner de et sted, som oftest et urbant landskap, og søker å ramme dette inn. De har blant annet jobbet med Kiasma.

På PQ har Kokimo bygd opp et amfi på fire etasjer som står fritt i den store visningshallen, hele amfiet dreier rundt. Her er det 19 stoler. Det er egentlig plass til 26, men sju av stolene er donert til kunstnere og kunstinstitusjoner rundt om i Praha som kan montere dem slik de ønsker på sitt sted. Vi inviteres til performancen Fluid stages. Som en rituell gest blir vi ønsket velkommen én og én ved at vi får et par børst med en ren sminkebørste i panna og går gjennom en liten dusj fra en vannspruteflaske før vi finner en plass i det vesle amfiet. Her tar vi på oss øretelefoner og amfiet begynner å snurre sakte rundt. Dette er «sanse-bevissthetsteater». Vi blir oppfordret til å sanse, til å legge merke til omgivelsene våre – hvor er horisonten? Finn diagonaler og vertikale linjer i rommet, finn en farge som gjentar seg i rommet. Dama ved siden av meg ser på Facebook og performancen oppleves som ganske enkel og lett – light as light, som stemmen i øretelefonen sier. Men når stemmen begynner å snakke om lys og tid får teksten og tanken en annen substans: – Hver gang du tenker på et barndomsminne forandrer det seg. Hvor lang tid tar det før det er helt transformert? spør stemmen og det at vi alltid er i bevegelse og alltid er her og nå og alltid forlater et da, blir tydeliggjort. Seansen avsluttes med en seremoniell prosesjon ut til en gressplen der vi skåler i sitronbrus og snakker om at mange finner har stort behov for å ha godt med plass rundt seg.

Kostymer som visuell igangsetter

PQ viser med all tydelighet at det ikke trenger å være en tekst som er igangsetter av et forestillingsprosjekt. Her er det rom, scenografi, figurer og kostymer som fungerer som en trigger for en fortelling, enten den er visuell, ambient eller er kronologisk oppbygd. Taboo collection skapt av ungarske utøvere er et eksempel på dette. Dette presenteres som en Catwalk Consert og det er kostymene til Fruzsina Nagy som har hovedfokus. Kostymene er helt fantastiske verk, de er fantasifulle og svært dyktig utført. Hun har blant annet skapt haute couture av noe som ligner likposer. Dóra Halas og Márk Bartha står for musikken og koret Soharósa er aktører og sangere. Kropp, kjønn og død, men også livskraft og fantasi er gjennomgående tema i det spektakulære og severdige showet.

Både i det australske og i det franske bidraget var kostymer det bærende elementet i forestillingsdesignet. I den franske glassboksen ble menneskestore, men ikke menneskelike, figurer mekanisk manipulert. Figurene var laget i forskjellige materialer – en var laget i noe som så ut som papir, en annen hadde langhåret, hvit fuskepels.

Grenser

Det tsjekkiske bidraget, CAMPQ, har tatt temaet grenser helt ut. De har laget en bredt anlagt forestilling på ei øy midt i elva som går gjennom Praha, Moldau, eller Vltava som den heter på tsjekkisk. Her er det satt opp høye gjerder og innenfor blir vi invitert til å observere tre forskjellige stammer med aliens som er kommet til jorda. Vi skal underveis i den seks timer lange performancen stemme på vår stammefavoritt – bare en av stammene får lov til å bo her, det er litt uklart hva som skal skje med de andre to, de får vel kanskje ikke oppholdstillatelse. På det store parkområdet er det satt opp telt og brakker som er innredet som boliger, skole, sykehus og annet for disse stammene. Disse «husene» er ikke jobbet med slik at de virker bebodde og blir derfor stående som noe tomme påstander. I et av stammesamfunnene arrangeres det bryllup, i et annet gjennomgår en av medlemmene en transformasjon der hun dør og fødes på ny, den tredje stammen har blant annet et telt der den store dronningen sitter og er sjef og produserer kalk som stammemedlemmene lever av. Fantasifullt, men seks timer ble i lengste laget. Forestillinga aksentuerer betydningen av scenografien og kostymene i en forestilling.

Dyr

Det massive fokuset på miljøvern blant kunstnerne på festivalen er prisverdig. Noen er spesielt opptatte av dyr som individer, både Wakka Wakka og den meksikanske Iker Vicente arbeidet med dyrefigurer. De er svært orienterte og opptatte av dyrs vilkår i verden i dag. Vicente driver det meksikanske kompaniet Teatro Elástico. Han har en ulvefigur som han presenterte i hovedhallen akkompagnert av en bassklarinettist. Vicente forteller at han ofte har barn med i paradene sine. Han har hatt ulveparader i mange land, blant annet i Ecuador, Sør-Afrika og Canada. I Spania ble han møtt med kommentarer om at ulver burde bli skutt, men Vicente ønsker å formidle at ulven lager orden i økosystemet, ulven reparerer naturen. Han forteller at ulven blant annet ordnet opp i Yellowstone nasjonalpark der den altfor store mengden av hjortedyr beitet så hardt at både de selv og andre dyr holdt på å gå under. Ulver ble satt ut, de spiste noe hjort og problemet var løst. – Dette er poesi, sier Vicente.

Flere dyr

Wakka Wakkas dukker i den norske paviljongen dreier seg også om dyr. De er fra prosjektet Animal r.i.o.t. som hadde premiere høsten 2019. «Join us or die out», står det på en plakat ved siden av dukkene deres i drivhuset på den norske paviljongen. Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock sier at det skummelt at vi står overfor tap av arter, det er naivt å tro at det ikke vil påvirke oss. Vi må redde dyremangfoldet for at vi er selv en del av det, vi er også dyr. Dukkene de stiller ut er en kvinnefigur som henger sammen med flere plastinnpakkede dyr gjennom navlestrengene deres. – Det er skremmende at det fins plastposer på bunnen av Marianergropen, sier Waage. Og Mount Everest er full av plastsøppel og lik. Det flyr plastsøppel i bane rundt jorda. Vi har plassert bilvrak både på Månen og på Mars. Panikken sprer seg, og det er bra, det er fortsatt ikke for seint å gjøre noe, mener Waage. Under PQ er han blitt en slags maskot i revekostymet sitt som Fantastic Mr.Fox. – Det er blitt en slags geriljadukketeater som infiltrerer det offisielle arrangementet, forteller han.

Menneskesåpe

Et prosjekt som gjorde sterkt inntrykk var PQ+-eventet SELF Human soap. Dette er en butikk som bare selger ett produkt: en såpe laget av olivenolje, kokosolje og menneskefett som er donert fra en plastisk kirurgi-klinikk. Alt i butikken er delikat og rent. «Wash the pain away» er malt på en av de hvite veggene og det henger fine foto av vakre mennesker med mørk hud og hvitt såpeskum der. «Fat is guilt», påstår en av kunstnerne bak prosjektet i et videoarbeid i butikkens andre etasje. – Fett er energi, sier han, la oss bruke denne energien til noe nyttig. For hver solgte såpe blir en såpe sendt til Kongo, pengene går til en humanitær organisasjon som jobber med å skaffe rent vann til landsbyer i Kongo. Prosjektet er både provoserende og komplekst og tematiserer grensen mellom det rike nord og det fattige sør. Butikken er en suksess og har avdelinger i åtte land. Prosjektet er interessant fordi det skurrer, for fedme er vel mer et fattigdomsproblem enn et problem for de rikeste.

Hyllest

Den tyske paviljongen viser en hyllest til den legendariske scenografen Bert Neuman. Det består av en høy, snurrende, sirkelrund gardin. På utsiden er den stripete rød/hvit som et sirkus eller tivoli-telt, på innsiden vises et foto fra en forestilling han gjorde i samarbeid med René Pollesch. Sitatet som er malt på utsiden: «Look there, look there» er fra Kaufman von Berlin av Frank Castorf. En bok som hovedsakelig består av forestillingsfotos fra Neumans enormt store produksjon – Service/No service. Bert Neuman vol.1 er publisert i forbindelse med PQ-deltakelsen. Utenfor utstillingshallen står to sirkusvogner som er påmalt LOVE, de er også fra Neumans samarbeid med René Pollesch.

Trender

Quadrennialen har forandret seg mye siden den stort sett besto av store modeller av en prisvinnende scenografi laget av en av de aktuelle landenes fremstående scenografer, der det var plassert menneskestore dukker for også å få vist kostymene.

Christina Lindgren som har vært på PQ flere ganger tidligere, forteller at for rundt ti år siden var den økonomiske krisa som mange teatre sto i, synlig. Da ble det brukt alternative visningsrom som nedlagte kjøpesentre og butikker. Rundt 2015 kom det mer sosialt interagerende scenografi, forteller hun, politiske hendelser ble en del av, eller ble synlige, i forestillingsdesignet. Dette kan man for så vidt fortsatt se. Det man kanskje kan se en tendens til i dag, er en mer spektakulær scenografi. Man ønsker å forføre og forandre, punktere fiksjonen eller skape fiksjon. Kunstnerne som jobber med forestillingsdesignet ønsker i større grad å være med på å være premissleverandører, de ønsker å få et større spillerom i teatret og å være et mer meningsskapende element i forestillinga. Det kan virke som mer galskap og mer fantasi får plass, sier Lindgren.

Nationaltheatret: Den kaukasiske krittringen

elinlindberg8
Hanna-Maria Grønneberg og Tone Mostraum i teaterforestillingen Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret, høsten 2020
Foto Øyvind Eide

Publisert på shakespearetidsskrift.no og i Norsk shakespearetidsskrift 4-20

De godes evangelium

Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.

Av Elin Lindberg

Bertholt Brecht: DEN KAUKASISKE KRITTRINGEN

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag. Bertholt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk teatersalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer!

Oslo Nye Teater: Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i november 2019

foto_gymnaslaererpedersen_oslonye2019_larsopstad_042
Stine Fævik, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes i «Gymnaslærer Pedersens beretning…», regi: Ole Johan Skjelbred. Oslo Nye/ Centralteatret 2019. Foto: Lars Opstad

Karnevalesk og sprudlende

Oslo Nye Teaters versjon av Dag Solstads klassiker Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er herlig teatral og lekende. Selv om det er et savn at vi ikke kommer så veldig under huden på hovedpersonene, blåses vi av banen av Nina Skåtøy.

 

Av Elin Lindberg

 

Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

Dramatisert av Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Audun Melbye og Ole Johan Skjelbred

Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Centralteatret, urpremiere 21.november 2019

 

Centralteatret har dreiescene. Rundt på denne snurrer en liten industriheis når vi kommer inn i teaterrommet, og på bakveggen henger tepper av metallfolie. Men det er ikke så mye annet enn dette som visuelt kan knyttes til industriarbeiderne og den arbeiderklassen AKP(ml) omfavnet. De fem skuespillerne kommer slentrende inn i Ane Ledang Aasheims ganske outrerte kostymer. Det er litt som et moteshow. Kostymene er interessante visuelle verk og får en framtredende plass. De er preget av kontraster. Neonfarger bryter med mer anonyme farger. Stilige sko med sylspisse hæler går sammen med treningstøy-aktige klær. Gymnaslæreren selv (Andreas Stoltenberg Granerud) har på seg en lys jumpsuit med en veldig utringet knallrosa body under. Alle har parykker. Men hva har dette med Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land å gjøre? Det er jeg ikke helt sikker på, men kostymene er med på å vri forestillinga mot det heftig teatrale i stedet for å gå mot et realistisk uttrykk, og det blir interessant og ganske vellykka teater.

 

Skolen

I Dag Solstads roman er Knut Pedersen – som fornøyelig nok har samme navn som Knut Hamsun hadde før han byttet etternavn – en lektor som lidenskapelig formidler sine fag norsk og historie. I starten av forestillinga kommer denne versjonen av lektor Pedersen fram. Han spør oppglødd publikum som sitter i nærheten, om når parlamentarismen ble innført i Norge – akkurat som enhver annen historielektor ville gjort. Og han skriver energisk og fornøyd svaret på en imaginær tavle. Vi hører lyden av kritt mot tavla. Denne lyden er det nok svært sjelden å høre nå for tiden. Kanskje konservative Katta – Oslo Katedralskole – fortsatt bruker tavle og kritt, men elles går det nok i tusj og white-board, eller digitale tavler. I forestillinga er vi altså ikke i nåtida, dette hinter til romanens tid: slutten av 1960-tallet og 1970-tallet. Også eksperimentering med undervisningssituasjoner – fjerning av stoler og pulter for å sitte på golvet for å kunne snakke friere, hører denne tida til. De klassebevisste elevene Werner (Eldar Skar) og Hanne Klavenes (Ingvild Holthe Bygdnes) krever at historieundervisninga skal vinkles slik at den ses fra arbeiderklassens perspektiv. Ikke lenge etter erklærer lektor Pedersen at han er blitt kommunist.

 

Kjærligheten og lykka

I Solstads roman kommer vi under huden på jeg-personen som beskriver seg selv med humor og snev av sjølironi – i starten av romanen beskriver han seg sjøl som «en halvgammel giftesjuk yngling på jakt etter lykka, i det sterkt erotisk prega Larvik». Kåtheten lekes med i stykket, uten at det er spesielt «erotisk prega». Humoren kommer veldig godt fram, men den er noe annerledes enn i romanen. I romanen ligger humoren sjølsagt i språket og i skråblikket på kultur og AKP(ml). Det er en viss distanse til det som formidles, men også en omsorgsfull nærhet. Humoren i stykket er karnevalesk og noen ganger klovnete, men på en merkelig måte kler dette romanstoffet. Det ligger kanskje i den distansen formen skaper til stoffet.

 

Språk og satire

Språk, væremåte og estetikk forandra seg radikalt under Den Politiske Vekkelsen. For generasjonene som opplevde det blir referansene tydelige, men jeg lurer på om de treffer dem som er yngre? Kanskje er det nettopp fordi ensemblet er så unge at de kan behandle dette med den røffe distansen vi opplever i stykket. Den parodiske reisen for å komme til årsmøtet til Vestfold AKP(ml) er kostelig. De kjører i timevis fra sted til sted og mottar nye instrukser om hvor årsmøtet skal holdes. Det er paranoia og hemmelighold.

Dramatiseringa av romanen er vellykka – det er godt gjort å dramatisere den så effektivt som det er gjort her, dramaturgien fungerer godt. Regien er stort sett presis. Ole Johan Skjelbred er jo også skuespiller, det kan se ut som om han har jobbet med skuespillerne som et lekende ensemble. Det har gjort dem samkjørte. Noe som ikke fungerer så godt er når skuespillerne får et ekte instrument i hendene som det er tydelig at de ikke kan spille på. Det blir nesten flaut. Det fungerer mye bedre når de «liksomspiller».

 

Nina Skåtøy

Dette er Nina Skåtøys kveld. I romanen opplever vi verden gjennom jeg-personen, men i Ole Johan Skjelbreds dramatisering og regi er det hele ensemblet som får fokus. Mest fokus tar likevel Nina Skåtøy som spilles av Stine Fevik. Fevik har tidligere i høst spilt hovedrolla i Elena Ferrantes Min brilliante venninne. Nå spiller hun Nina Skåtøy slik at hun blåser resten av ensemblet av banen. Måten den unge vestkantkvinnen forvandles på er rørende. Hun går fra å være en lovende turnuskandidat til å bli en sjølproletarisert fabrikkarbeider. Hun er enormt pietistisk. Denne pietismen ligner på den vi finner i deler av miljø-rørsla i dag. Et høydepunkt er en svært lang, insisterende monolog som starter med at en av gjengen kommer med en liten kritikk av postverket. Vi får en vill historie om en kinesisk postmann. Historien kommer fra Dag Solstads roman Arild Asnes fra 1970, her er den ispedd en god dose improvisasjon. Den passer absolutt veldig godt inn her. Fevik som Nina Skåtøy snakker på inn- og ut-pust og er som en besatt. I det hun heiser seg sjøl opp med industriheisen som har stått på scenen under hele forestillinga roper hun ut til publikum: «For de som syns det skulle være et komma i den setninga: Kjøss meg i ræva!». Publikum hoier og klapper.

 

Godt ensemblespill

De fem skuespillerne (Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah og tine Fevik) behersker den teatrale spillestilen veldig fint og samspillet deres er flott. Noen overganger er litt lurvete her og der, men det er ikke særlig plagsomt.

I andre akt er scenografien en gymsal. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det fordi arbeiderklassen heller dyrker sport enn kunst? Eller er det for at vi er på skolen? Eller er det her lokallaget av AKP(l) har møtene sine? De treningstøyinspirerte kostymene kommer i hvert fall til sin rett her. Som helhet er dette uansett både originalt og vellykka teater.