Torshovteatret: August Strindberg: FADEREN

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

August Strindberg: FADEREN

Regi: Victoria H. Meirik

Torshovteatret, 1.september 2010

God vilje, men sprikende forestilling

Det virker som det ligger et sterkt behov for og ønske om å si noe vesentlig om farens og familiens posisjon i vår tid i forestillinga, men August Strindbergs tekst kommer på en måte i veien. Den blir nesten som den tvangstrøya Faderen kles på og fanges i til slutt.

Det er synd på mennesket

Strindbergs sørgespill Faderen handler om en familie fra slutten av 1800-tallet. Far i huset er Adolf – Rittmesteren (Henrik Mestad). Han er gift med Laura (Andrine Sæther). Ekteskapet deres er en krigssone. Sammen har de datteren Bertha (Karine Dokken Halsebø). Foreldrene har sterke og ulike meninger om hvordan datteren skal oppdras, de kjemper på liv og død for å få sin vilje gjennom. Det er god vilje her for å reaktualisere stykket, men prosjektet halter.

Både Strindbergs karakterer og forestillingas rollefigurer har noe sjablongaktig over seg. Faren har machomannens kjennetegn, han er opptatt av naturvitenskap og våpen – han har militær bakgrunn. Han er streng og fysisk sterk. Moren framstår som ganske svevende, hun er manipulerende, hennes seksualitet er hennes våpen. Vi kastes inn i kampen mellom kjønnene fra første stund. Alt er satt på spissen. Når både situasjonen og karakterene er så sjablongaktige gir det ikke rom for mye utvikling gjennom forestillinga. Det hele har fart og temperatur, men det blir noe overtydelig.

Teksten framstår som svært datert. Den realistiske spillestilen skurrer i forhold til samtidsuttrykket i kostymer og rekvisitter. Det er rotete og forstyrrende med tidsmarkørene. At Laura skal ha stoppet postforsendelser slik at far ikke har kontakt med verden utenfor blir forstyrrende lite troverdig. Det er da vel bare å sende en e-post eller sms for å undersøke saken i dette oppdaterte landskapet? Faderens raljering om at han ikke vet om det er han som er far til barnet blir også absurd i en slik realistisk setting med våre dagers mulighet for å ta en DNA-test. Og ved å plassere Strindbergs tekst så pladask inn i vår tid er det helt uforståelig at ikke skilsmissen mellom Adolf og Laura er overstått for lenge siden.

Gi mannen en tekst!

Intensjonene er gode. Familien som arena og problemområde vil alltid være der. Far som kommer på banen og krever mer tid med barna sine er prisverdig og aktuelt. Problematiseringen av barnet som statussymbol er også aktuelt i en tid med nykonservativisme. Temaet med foreldregenerasjonen som ønsker at barnet, den neste generasjonen, skal frelse verden og gjøre den til et stadig bedre sted, er evig.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående fine. Den purunge Karine Dokken Halsebø er troverdig, sårbar og sterk. Tone Danielsens amme er varm og moderlig. Anders Mordals feige pastor med liten autoritet, er velspilt. Endre Hellestveits doktor er fyrrig og selvsikker som en turnuskandidat. Sigurd Myhres soldat Fryd er opportunistisk og slesk. Andrine Sæther er beregnende og livsfarlig giftig. Og Henrik Mestad er svært berørende i sitt fortvilte raseri. Han viser imponerende godt hvor langt det er mulig å gå for et viljesterkt og følende menneske som er i ferd med å miste alt det har. Sterkt!

Jeg unner mannen og familien en ny velskrevet tekst. Eller en annen tilnærming til tematikken det her prøves å få fram. Faderens gråt og fortvilelse i forestillinga blir på en måte en reaksjon på at hans historie ikke finnes, blir fortalt eller uttrykt.

Øyvind Berg har oversatt prologen ”Die Befreiung des Prometheus” av Heiner Müller. Teksten går når vi kommer inn i teatersalen. Den forsvinner dessverre nesten som muzak i styret med å etablere seg på plassen sin og ta inn scenerommet. Det er synd. Noe av teksten blir gjentatt et stykke ut i stykket, men da virker den noe påklistra. Det hadde vært fint å se den bedre montert inn.

Forestillinga har absolutt flere gode elementer. Skildringa av den hatefulle uhyggen i hjemmet er sterk. Intensiteten og tettheten i scenene er også god. Men det er altså Strindberg som nekter å tilpasse seg.

Røde Rom: Når vi døde våkner?

november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Når vi døde våkner?

Av og med Røde Rom

Vestre Gravlund, 29.august

Teater på kirkegården

Hanne Tømta skal ha ros for måten hun åpner Ibsenfestivalen opp for andre enn Nationaltheatrets eget ensemble og for velrenommerte gjestespill på. Det er med på å gjøre festivalen utforskende, undersøkende og gir et interessant, og kanskje litt lurvete preg. Allerede åpninga av festivalen ga et hint om teateret som foregår utenfor Nationaltheatrets vegger. Her gjorde en sirkusartist og balansekunstner halsbrekkende stunts på teatrets tak. Nervepirrende og poetisk. Og særdeles profesjonelt utført.

Nye spillesteder

Gjennom å introdusere nye spillesteder under festivalen trekkes utvilsomt nye publikumsgrupper til teateret. Under Røde Roms forestilling på Vestre Gravlund var det få med grått hår. På Æreslunden på Vestre Gravlund ligger landets avdøde berømtheter. Røde rom inviterer til en museal vandring. Når vi døde vågner tas bokstavelig. Her møter vi illustrasjoner av de avdøde i form av levende skuespillere. Æreslunden en regnvåt seinaugustkveld er spektakulær i seg selv med sine monumentale støtter over samfunnets store personligheter, alle med passelig plass rundt seg, som en borgerlig have. Ibsens gravmonument er så stort at det er nærmest vulgært. Ingen skal være i tvil om at her ligger den store, store, STORE dikteren. Her framføre Røde Rom en sekvens med Susanna og Sigurd Ibsen og Caroline Bjørnson. Det er anekdotisk, mest tell, not show. Spillestilen er en slags realisme.

Forestillinga har potensiale

Det er svært spennende med forestillinger som tar allerede eksisterende scenografier i bruk, som går inn i andre rom enn teatersalen og utforsker dette teatralt. Æreslunden i regnvått høstmørke er absolutt et spennende rom, men potensialet som ligger her kunne vært utnyttet mye mer. Dette er ingen påkostet forestilling, men det hadde allikevel vært mulig for eksempel å utnytte dybden i rommet bedre. Jeg savner gjennomgående overraskelser. For mye av forestillinga blir historistiske illustrasjoner. Jeg savner mer uforutsigbarhet. Scenen ved Christian og Oda Kroghs grav har noe av dette. Her brukes graven som en bar og Jim Morrison dukker opp. Og i en scene kommer Merete Nordahls Camilla Collett med en adekvat klagesang over kvinnenes usynliggjorte posisjon. Den korresponderer med grunnteksten Når vi døde vågner.

Danseinnslagene som flørter med gothestetikk blir for snille og på tross av aktørenes lange hjørnetenner, for tannløse.

Det Norske Teatret: August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 – 2009

Denstorelandevegen1_mid — Foto: Fin Serck-Hanssen

Poetisk og enkelt

av Elin Lindberg

…………………………………………………………..

August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

Gjendikta av Knut Ødegård

Regi: Runar Hodne

Scenografi og kostyme: Kari Gravklev

Det Norske Teatret, 15.september 2009

…………………………………………………………..

Det er teksten som gjør mest inntrykk i dette stykket. Kari Gravklevs scenografi er poetisk, enkelheten i den gir forestillinga rom for fordypning. Regien er også enkel og skuespillerprestasjonene solide. Kostymene underbygger det drømmeaktige.

Dette Strindbergdramaet er hundre år i år og det er sjelden spilt, det har Norgespremiere på Det Norske Teateret. Det er et vandringsdrama, det har ikke egentlig noen konflikt, men er bygd opp av stasjoner eller tablåer. Vi møter rollefiguren Jegeren som begynner sin vandring blant snødekte alper før han går ned i dalen for å møte menneskene og det livet han har levd. Sverre Bentzen som Jegeren entrer scenen fra en posisjon bak publikum før teppet går opp og han konfronteres med det han har møtt på livets vei. Et enkelt grep som fungerer godt, det drømmeaktige forsterkes. Det er tydelige tråder til Strindbergs første modernistiske stykke Drömspel, blant annet med replikken ”Det er synd på menneskja”.

Figurene i stykket går inn i hverandre, de blir som deler av den samme personen, som minnene og tankene til den gamle mannen. Han møter løgnerne i Lügenwald, domskapen og de som feigt forstiller seg i Eseldorf. Han møter det dekadente og overflatiske. Og han møter den eksotiske figuren Japaneren som vil at Jegeren skal hjelpe ham å dø, han vil kremeres. Japaneren ender opp som aske i sin beste urne. Ganske bemerkelsesverdig fordi dette stykket jo er skrevet lenge før Hiroshima ble lagt i aske av atombomben. Det mest rørende og ekte møtet Jegeren har, er med barnet. Barneskuespilleren Camilla Aanonsli spiller også svært nydelig, levende og lekende.

De fleste scenene er tette og preget av enkelhet samtidig som de åpner opp for en poetisk undring. Strindberg selv var opptatt av teater, han mente at alt burde forenkles. Hodne følger her dramatikerens tanker. Spenningen mellom handling og ro holdes for det meste oppe, bare et par steder faller nærværet og tomheten får overtak, men stort sett er forestillinga velbalansert.

Eldrebølgen

Publikum på denne type kammerspill på Det Norske Teateret er ofte godt voksne mennesker. De fleste skuespillerne i denne oppsetninga er også av den eldre garde. Skuespillernes spillestil er ganske gammelmodig, ja, og Strindberg skrev jo stykket på slutten av livet sitt. Det hefter utvilsomt mye gammelt ved dette stykket, men det er ikke dødt teater. Det å ta oppgjør med sitt eget liv, gjøre opp status, kan man gjøre når som helst i livet.

Strukturen i stykket er interessant. Det er en såkalt katabasis som betyr nedgang. Dramaet starter på toppen av fjellet og vi følger hovedpersonen ned til menneskene i dalen. Denne nedgangen blir en metafor for å gå nedover i sitt eget indre, sitt eget liv. Det blir også en metafor for å gå nedover i livet. Katabasis er kjent fra tekster der helten drar ned til underverdenen – helter som Odyssevs og Vergil for eksempel. I de fleste fortellingene om Jesus drar han ned til underverdenen for så å stige opp igjen, det gjør han ikke i Jesus Christ Superstar som også spiller på Det Norske Teateret for tida. Jesus bare konstaterer her at ”alt er fullbrakt” før han dør og blir borte. Jegeren i Den store landevegen er som Den Norske Teaterets Jesus, en menneskelig figur, han kommer heller ikke til å stige opp på fjellet flere ganger. Han møter seg selv og det livet han har levd. Han forsoner seg ikke direkte med livet sitt, han klager over at han ikke kunne være den han ville være. Men han konkluder på en måte slik det gjøres i Strindbergs stykke Dödsdansen: ”Stryk över och gå vidare”.

En vellykket oppsetning der Strindbergs sterke tekst kommer til sin rett.

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 -2009

Trash, kaos, trøkk – uforutsigbarhetens estetikk

Tekstene i denne boka er like uforutsigbare og fulle av poesi og trash som Sons of Libertys forestillinger. Og som teaterforestillingene til Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso vrir boka seg lekent unna alle enkle definisjoner.

av Elin Lindberg

……………………………………………………………………………………………………………

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST. 271 + 54 sider. Oktober, 2009

……………………………………………………………………………………………………………

Sons of Liberty som består av Stina Kajaso og Lisa Lie, har siden starten i 2003 jobbet med prosjekter i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. På baksida av boka står det: ”We are a band. We do plays.” Ok. Men nå har bandet som lager forestillinger også skrevet bok. Og denne boka er mye. Den kan leses som poesi, dokumentasjon, poetikk, dramatikk/scenetekst eller kanskje som fortellinger fra innsiden av en forestilling/performance.

Boka består av et forord (”manus anus”), scenetekstene til Sons of Libertys forestillinger, et manifestaktig etterord, mye fint billedmateriale, samt bonushefte i form av tekstene til Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real.

Språket – feil er snublesteiner til nye verdener

Under åpninga av Oslo Poesifestival i oktober snakket den amerikanske poeten og litteraturviteren Charles Bernstein blant annet om ”the beauty of error”. Han dyrker feil som oppstår i skrivinga si og løfter dem fram. Dette er en strategi Sons of Liberty også bruker: ”vi jobber med feil som en gave, som gjør at noe nytt oppstår. Feilene er ofte de beste, og vi søker å alltid ha et lag av improvisasjon tilgjengelig, ovenpå et lagt manus, for å holde oss ”på alerten” i en spillesituasjon.” Lisa Lie snakker trøndersk og Stina Kajaso snakker svensk, mye av teksten er en blanding av disse språkene. Muntligheten er viktig for dem, skriver de, de arbeider med rytmen i språket og det kaotiske som oppstår når fonetisk svorsk beholdes i manusene (kanskje det er mer Sven-Ingvarsk enn svorsk?). Når fonetisk trøndersk er skrevet av en svenske eller fonetisk svensk er skrevet av en trønder kan det se slik ut:

DRACULA: Ja, jag vet jag är död, men det gjør ondt læll. Du? … Äkta smärta , det savnes, ass.

I tillegg til svorsk inneholder boka fraser fra nynorsk, engelsk, tysk, fransk, røverspråk, spansk og dansk. Språkbiter hentes fram fra alle mulige steder, språket i boka blir underliggjort. Denne underliggjøringa av språket retter oppmerksomheten mot språket sjøl og språkets grenser, i tillegg til at det manifesterer Sons of Libertys univers. Språket i boka krysser språkgrenser og knytter an til en mengde referanser. Det skaper og underbygger et trashy kaos, men Son of Libertys kaos er likevel lesbart.

Deler av forordet består av transkribert samtale. Det gir et autentisk preg. Scenetekstene er også preget av autentisitet fordi de er skrevet av aktørene selv. Sceneanvisningene blir helt annerledes enn hos dramatikere som ikke selv er skuespillere, som for eksempel hos Jon Fosse eller Arne Lygre. Hos Sons of Liberty er det masse energi i sceneanvisningene. De fungerer som skuespillerens notater til seg sjøl: Hvor beveger du deg i denne scenen? Hvor er fokus her? Noen steder blir disse sceneanvisningene kryptiske og private og ikke tilgjengelige for leseren. Beskrivelser av hva aktørene gjør fungerer som dokumentasjon av den fysiske handlinga i forestillingene og sceneanvisningene inneholder også regi: ”Kort tyggepause ved publikum, uformell stil”.

”We skipped the light fandango og gikk rett på den heavy fandangoen”

Som leser går man fra lesemåte til lesemåte gjennom boka. Fra å lese dramatikk til dokumentasjon til manifest og poetikk. Noen steder dukker det opp fine poetiske ting, andre steder ler jeg høyt og noen steder kjeder jeg meg skikkelig. For teksten går et par steder i boka på tomgang. Nå er jo dette en del av Sons of Libertys estetikk – det skal innimellom være dritdårlig. Men blant annet er bla-bla-bla om spaceship med pornotwist fra forestillinga Duell (2004) en prøvelse å lese gjennom.

Teksten med en lang monolog med Ingmar Bergman-twist fungerer imidlertid godt:

Regissøren/s: (S har en caps med en cigarr på som ser ut som en kuk, pratar stammigt som Ingmar Bergman, ser på Ls pupper, L prøver å se på Ss øyne og fokuserer på sigaren for å unngå å få sigaren i panna) Jag skulle vilja pröva en grej här nu. En kärleksscen. Jag känner att vi saknar en kärleksscen i ert projekt …

[…]

det har inget med k kön att göra manligt og kvinnligt det har ingenting med KÖN att göra det är EN JÄVLIGT ÄKTA NATURALISTISK KÄRLEKSSCEN HELT ENKELT SOM JAG GÄRNA JÄVLIGT GÄRNA SKULLE VILJA SE BARA NU HÄR OM du kunde demonstrera altså en jävla intens kärlek om du fattar vad jag menar fattar du vad jag menar?

Skuespilleren/L: (Usikker) Men alein, da?

(Tystnad)

Skuespillermakt

Son of Liberty nevner Valerie Solanas i forordet til boka som en av inspirasjonskildene sine. Solanas’ s.c.u.m.-manifest er nylig blitt aktualisert gjennom Sara Stridsbergs bok Drömfakultetet og forestillinga Valerie Solanas skal bli president i USA. Både Solanas og Sons of Liberty opererer med referanser til porno og kjønnsproblematikk. Og både Solanas og Sons of Liberty blir tatt på alvor – de blir hørt, utgitt, satt opp på Black Box Teater og på Torshovteatret, de har tilhengere og fanklubb. Men mens Solanas s.c.u.m.-manifest blir en nærmest aristokratisk, intellektuell utopi, blir Sons of Libertys satire karnevalistisk, energisk og full av trøkk og liv. Jeg tror ikke på desillusjonismen til Sons of Liberty fordi den er så full av humor, energi og livsglede. Solanas inngir ikke noe håp, hennes prosjekt er dypt rørende, men tragisk. Sons of Libertys prosjekt er fylt av fandenivoldskhet, de tilbyr et reelt alternativt univers. Og i Sons of Libertys prosjekt er det faktisk folka på gølvet som har makta over seg sjøl og produksjonsmidlene, de lager skuespillerstyrt teater. Og innimellom lager de fantastisk poesi. Sluttsekvensen av God hates Scandinavia (2006) med en dialog mellom Dracula og Ruccula er hemsk og himmelsk.

Forestillinga Swamped i sensation ble produsert i samarbeid med Torshovteatret i 2007. Her har Sons of Liberty med seg nationaltheaterskuespillerne Jan Gunnar Røise og Rolf Arly Lund, men disse to er bare statister i forestillinga – fornøyelig idé. Det er også noen fornøyelige tekstsekvenser her, for eksempel der S joiker under Ls tekst:

L: Vi så masse fisk falle fra himmelen og innså at det var Armagjedda. Vi sitter inni hvalen, byen synker. Jazz er et tegn på det. Jazz og funk. Byens sjel passerer revy. Vi er to vandringsmenn med staver og skjegg i hvalen, ved et lite campingbord, vi drikker knark-te og skjelver.

Tekstene til Swamped i sensation har mange dystopiske element. Noen er groteske og grusomme, med sekvenser om blant annet voldtekter med knuste flasker. Men selv om det finnes noen vellykkede tekstpassasjer her er nok Swamped i sensation svakest av scenetekstene i boka. Det virker som om Sons of Liberty vil lage dårlig teater her.

Sons go solo

Boka inneholder også tekstmateriale fra soloprosjektene til Kajaso og Lie.

I Lisa Lies prosjekt Skogsunderholdning (2007) dreier tekstene seg rundt underbevissthet, drømmer, paranormalitet, vold og seksualisert vold. Teksten er veldig pratete og fungerer ikke helt som litteratur, men den er ok som dokumentasjon. Jeg liker godt den uforutsigbare fantasien som skyter ut i alle retninger, mye småfint, men noe er hult.

Stina Kajasos soloprosjekt fra 2008 heter Knif. I følge Kajaso er tema her: ”Jordens undergång och en våldsam revolt mot apati”. Teksten starter med ”Note to self: Det kanske inte verkar så, men jag vill muntra upp och väcka liv.” Og jo da, teksten både muntrer opp og vekker liv – på en rocka og energisk måte.

Boka avsluttes med et manifest:”WE WILL DO ANYTHING TO AVOID BOREDOM”. Og det er ikke måte på hva Sons of Liberty vil gjøre for publikummet sitt, alt fra seksuelle tjenester, til å pusse opp huset ditt eller se på video sammen med deg – eller:

And if you are feeling like you want to experience being a woman we will call you up to tell you 70 times a day that all the things you love doing are unnatural for you. Male activities such as drinking alcohol and having sex.

Bonusbok

Som bonusmateriale til boka kommer tekster fra Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real (2009). Da jeg så denne forestillinga på Black Box Teater i vår ble jeg veldig begeistret. Jeg hadde stor sans for trashdramaturgien. Alt var blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener fulgte på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Og som jeg så på ei Dagbladforside her om dagen: ”Alle forfattere med respekt for seg selv skriver om det mytologiske landskapet.” Her var det en mannlig forfatters versjon av det amerikanske som Dagbladet siktet til, men det samme gjelder for Sons of Liberty, det er det mytologiske landskapet de hele tiden refererer til – trash og høykultur, Macbeth og My little Pony – alt med en twist.

Både dialogene og settingen i Pre sang real fikk meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minnet om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest var det slutten av Becketts tekst The Unnamable jeg kom til å tenke på: ”I can’t go on. I go on.” Det var på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holdt fram.

Ja, forestillinga Pre sang real var en perle. På mange vis. Men teksten som bok fungerer dessverre ikke så godt. Den blir for inneforstått og hermetisk. Denne teksten er preget hastverk og hadde trengt mer redigering. Den skulle kanskje heller ventet til neste utgivelse fra Sons of Liberty.

Sigmund Løvåsen: VID DIN SIDA

november 6, 2018november 6, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2012

Av jord er du komen

Stykket balanserer mellom det sentimentale og det grunnleggjande for menneskeleg eksistens.

Av ELIN LINDBERG

Sigmund Løvåsen: VID DIN SIDA

Dramatikk

Det Norske Samlaget 2012

Tittelen på Sigmund Løvåsen sitt stykke Vid din sida refererer til ein song av dansebandet Sven Ingvars. Viss du søkjer på you-tube er det første som kjem opp ein versjon med tre menn som ser autentisk harry ut. Dei entrar eit lite podium frå ei stygg campingvogn og framfører songen medan dei ”spelar” på feiekostar. Eksotisk. I stykket er denne gamle dansebandsongen noko som knyt ekteparet Ingrid og Johannes saman. Når dei syng denne songen er dei tilbake i forholdet deira si urtid, ei fin tid. No er Johannes dement. Stykket handlar om å leve saman med ein dement, om å ha ein dement far og om korleis det er å sjølv vere dement. Det handlar om den siste perioden Ingrid og Johannes kan leve saman. Det handlar om sorg og overlevingskraft.

Å vere i same rom

Handlinga går føre seg i eit hus i ei bygd i Noreg. Her har Johannes budd eit heilt liv. Ingrid kom til bygda i vaksen alder, ho er den andre kona til Johannes. Den første kona hans, Anna, døydde på 1970-talet av sjukdom. Saman med Anna fekk Johannes dottera Kristin. Ingrid kom inn som hushjelp og dagmamma. Johannes og Ingrid gifta seg etter kvart. Johannes arbeidde som rektor på skulen i bygda. Han var òg dirigent for kyrkjekoret. Det var Johannes som foreslo at koret skulle syngje Sven Ingvars-songen ”Vid din sida”. Ein song han nok først syntest var i overkant folkeleg, men på grunn av at Ingrid likte han så godt tok han songen inn i repertoaret til koret. ”Det er noko av det finaste du har gjort for meg”, seier Ingrid i starten av stykket.

I byrjinga samtaler dei to ektefellane som om alt skulle vere i orden. Dei er i det same mentale rommet. Dei har si eiga verd saman med referansar som strekk seg tilbake til då dei møttest. Dei veit det meste om kvarandre. Vi får inntrykk av at dei respekterer kvarandre og har det godt saman. Denne første scena i stykket er rørande. Dei er begge to klar over at Johannes er i ferd med å bli dement. Ingrid prøver å tvihalde på augneblinken der Johannes er nokolunde klar, men Johannes trekk seg tilbake. Når han seier ”God natt” i slutten av denne første scena blir det eit varsel om at han er på veg inn i ei anna verd. Ei mørk verd der alle minne smuldrar opp.

Naturen tek over

For eit par år sidan skreiv den amerikanske forfattaren Alan Weisman ei bok som heiter The world without us. Ei fascinerande bok om korleis verda ville sett ut viss menneska plutseleg hadde blitt borte. Boka viser kor skjøre og ustabile byggverka og systema våre er. Innan 36 timar etter at menneska hadde forsvunne ville New Yorks T-banesystem vore fylt av vatn, til dømes. Innan 20 år ville Panamakanalen turka opp, og etter om lag tre hundre år ville alle bruer ha rast saman. Dyra og fuglane ville hatt glade dagar. I Løvåsen sin scenetekst trugar naturen med å ta over verda. Her blir forhold mellom menneska sett på som ustabile byggverk. Det forgjengelege er tungt til stades. Forholdet mellom menneska forvitrar og Johannes sitt eige minne og indre liv smuldrar bort. Han blir på eit vis mindre og mindre menneske. Ei anna grunn til at eg kom til å tenkje på Weisman si bok under lesinga av dette stykket, er at fuglane speler ei så stor rolle her. Fuglane er det første Ingrid og Johannes snakkar om i stykket. Dei kommenterar at fuglane snart kan finne maten sin sjølve no som det snart er vår. Om lag midt i stykket dukkar svarttrosta opp – ein svart fugl med ein vemodig vakker song. Denne svarte fuglen blir eit varsel om død og det forgjengelege. Dei fleste svarttroster held til i Noreg om vinteren, men i stykket er dei trekkfuglar. Johannes ringer til bror sin, Bjørn, for å fortelje at svarttrosta er kome. Kona til broren svarer. Bjørn er død for mange år sidan. Dette veit eigentleg Johannes. Fleire stader i stykket er det montert inn tekster som kommenterer stykket eller kjem med stemningsrapportar. Ein slik tekst opnar siste scene. Her er fuglane ikkje berre til stades som noko fint å sjå på utanfor vindauget. Her er dei mykje meir nærverande:

Dei ser kvar enkelt fjør, ser kvart auge, dei ser kvar fugl blunke, treet som blir slite av kvar fugleklo […] Fuglane ser kvar rørsle dei gjer, brystet som hevar og senkar seg, augnelokka, halsen når dei svelgjer, dei ser og flyg ned på bakken, opp i treet, løftar, ber, helsar.

Samstundes er Johannes på veg frå den heimen han har hatt heile sitt vaksne liv. Han er i ferd med å forlate verda.

Sorgarbeid

Vid din sida har noko traust over seg. Trass i at tekster er montert inn og er med på å skape eit større tekstleg rom, er dette ein ganske konvensjonell scenetekst. Han vart satt opp på Teater Innlandet hausten 2011. Teksten har sterke poetiske kvalitetar, den fremste kvaliteten er likevel at han bidreg til eit sorgarbeid vi alle, ein eller annan gong, må gjere i samband med at noko eller nokon vi er nær blir borte frå oss.