Nationen – Side 6 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Maria Cappelen Christiansen: Hulderhaugen

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Hulderhaugen av Maria Cappelen Christiansen. Publisert i Nationen 23.04.09

Spennende samtidseventyr

Mari Cappelen Christiansens Hulderhaugen er en av de, etter min mening, alt for få bøkene for barn i slutten av barneskolen som gis ut i vår, av norske forfattere. Størsteparten av det som gis ut for barn og unge ser ut til å være oversatt litteratur, ofte seriebøker.

I Hulderhaugen møter vi hovedpersonen Tone som er tolv år. Hun bor landlig til med mor og far og storebror ved Oslofjorden et sted. Ikke langt fra huset der Tone bor er det et område som kalles for ”Huldersletten” og ”Hulderhaugen”. Foreldrene til Tone vil helst ikke at hun skal oppholde seg der, men stedet har en sterk tiltrekningskraft på Tone, så hun går selvfølgelig dit. Her dukker opp en ukjent hund. Senere får Tone hjelp av vennen Erik til å spore opp hunden. Slik snubler de over grusomme hemmeligheter, hunden fører dem til et hus der en kvinne ligger hjelpeløs og holder på å forblø. Kvinnen blir reddet og de to unge detektivene begynner å nøste opp historien bak.

For barn i den alderen boka er skrevet for, er ofte dyr og søte kjærlighetshistorier vesentlige tema. Begge deler finnes her. Hunder og hundehold er godt beskrevet. Den gryende kjærlighetshistorien mellom Tone og Erik går gjennom hele boka. Det er søtt, forsiktig, varmt og fint skrevet. Godt å lese. Jordnært.

Beskrivelsen av overnaturlige fenomener starter også ganske jordnært. Tones far forteller saklig at det ikke heter ”en hulder”, men ”et hulder”, fordi man ikke helt vet hva det er. Han sier at de er hule som en råtten trestamme i ryggen og har en lang, hårete kuhale. Faren forteller også at huldra er en vakker, ung kvinne som er sterk og selvstendig og vet hva hun vil. Moren til Tone er jordmor, hun står for formidling av Tones slektshistorie og av en åndelig dimensjon. Tones mor Anna er oppkalt etter oldemoren sin som også var jordmor, altså Tones tippoldemor. Hun tok til seg jenter som ikke kunne føde barnet sitt hjemme. Denne formidliga av hvordan det å få barn utenfor ekteskap ble sett på som kriminelt i Norge i en ikke alt for fjern fortid, er viktig å bringe videre. Det er jo fortsatt dessverre aktuelt andre steder i verden.

Med fødsler og død kan det følge mye blod. I denne boka strømmer blodet friskt. Fra kvinnen som nesten forblør i skogen, til hundens blodige fotspor og jammen skjærer ikke far seg til blods på makrell-i-tomat-boksen. Ja, også mensen så klart. Informasjon fra mor til datter. Det er tre bøker som får en spesiell posisjon i boka Hulderhaugen. Den første er tippoldemorens dagbok, der tippoldemor Anna skriver om sitt praktiske liv med arbeid på gården i Gudbrandsdalen og med de unge kvinnene hun tok i mot. Den andre er ei bok moren også har arvet fra tippoldemora, det er ei mystisk, stor, skinninnbundet bok som vi får forståelsen av handler om overnaturlige ting, ei slags heksebok. Den tredje boka som får betydning i Hulderhaugen, er Rituals of LIFE. Det er midt på natta og moren har bestemt seg for å diskutere om de skal ha noen slags markering når Tone begynner å få mensen. Moren viser bilder av rituelle markeringer andre steder i verden, på Jamaica røyker de marihuana, i Sudan males de hvite, noen steder danser de ikledd folkedrakter. Her merker jeg at jeg blir litt svett og minnes Ung i Dag-bøkene jeg slukte på 70-tallet, jeg kjenner igjen et moraliserende, litt lite lyttende voksenperspektiv som jeg har litt vanskelig for å svelge.

Til tross for dette ankepunktet, litt mange tråder å holde styr på og litt mye blod synes jeg Hulderhaugen absolutt holder mål.

Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten av Irene Larsen. Publisert 9.januar 2009 i Nationen.

Poetiske observasjoner

Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er Irene Larsens andre diktsamling. Den første samlinga hennes, Anemonepust, fikk hun Blixprisen for.

Boka består av tittelløse og forholdsvis korte dikt, den er delt i fem deler. I første og siste del finnes det et tydelig lyrisk jeg i form av et ”du”. Et jeg som observerer seg selv i konkrete, ofte hverdagslige situasjoner. Diktene i de andre delene i boka har også konkrete utgangspunkt, en del tar utgangspunkt i en skolehverdag og en del tar for seg historie og helleristninger. Felles for diktene er at de beveger seg fra det konkrete og prosaiske utgangspunktet til poetiske rom som finnes på siden av eller bakenfor dette. Diktene blir slik som tittelen antyder, både et blikk på den konkrete tavla og en bevissthet som søker utover den. I et dikt som starter med ”Dei normerte matteprøvene” i en klasseromshverdag sendes blikket ut vinduet ”der ein oter glir gjennom grøfta på veg mot havet, og surrar seg inn i tangen, for ikkje å bli tatt av tidevatnet når han søv.” Oteren er jo også en konkret observasjon i diktet, men oteren er ofte knyttet til en tanke om frihet og lekenhet. Oteren dukker faktisk ofte opp i dikt som en slik lekenhetens og frihetens apostel, for eksempel finnes det en slik oter i Øyvind Rimbereids kjente dikt ”Solaris korrigert”.

Larsen har mange fine og ofte svært vellykka parallelle bilder i diktene sine. Et eksempel er i dette diktet:

Frå flyet liknar odden ein sløv pilspiss. Landskapsbremmen, som

var steinaldermennesket sin havbotn, er pynta med husklyngjer,

og ein stad i strandkanten kryp ein fiberkabel på land, som eit

amfibium frå sein-devon. Ein skybanke legg seg under flykroppen,

og skuggen frå flyet glir sakte over det mjuke underlaget. Forsvinn

inn over landjorda. Med ein hale av drivstoff etter seg.

I dette diktet knyttes det menneskeskapte fra vår tid sammen med det historiske og med jordas urtid. Denne strategien bruker Larsen i flere av diktene sine. Det vertikale perspektivet blir forsterket ved at vi her ser ned på landskapet fra et fly. I mange av diktene er det en fortid som avdekkes eller blir tatt utgangspunkt i, men det dveles ikke ved denne fortida, det er alltid elementer som bringer leseren tilbake til nåtida. Plastkanner står side ved side med skinnkajakker og pomorhandel. Det insisteres på tilstedeværelse her og nå. Og det insisteres på bevissthet om fortida. I noen dikt er subjektet en arkeolog. Det kan virke som om det er nettopp en arkeolog Larsen ønsker å være når hun gjennom skriften trekker fram det fortidige og samtidig ønsker å peke på framtida.

Gjennom lesinga av boka er det en setning fra det første diktet som forfølger meg. Det er bokas tredje setning: ”Dette er kva som helst slags stad”. For det er jeg helt uenig i. Disse diktene er ikke hentet fra et hvilket som helst sted. De framstår som topografisk diktning, som vinduer mot nord. Mange av diktene har konkrete landskapsbeskrivelser fra nordkalotten og språket og referansene er ofte nordnorske. Tematisk befester diktene også tilhørighet til et sted. Min siste leseropplevelse før denne boka, var noveller av nobelprisvinneren Le Clezio. Han skriver poetisk om havet. Havet hans er blått og vakkert, men eksotisk for en nordboer. Larsens hav er nordisk og nordnorsk, det er gråblått og kaldt, ikke nødvendigvis vakkert, her er det båtreiser med spyposer, store bølger og tunge dønninger.

På tross av et par litt svake dikt, framstår Irene Larsens diktsamling som stødig og vellykka.

Alan Weisman: Verden uten oss

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Verden uten oss av Alan Weisman. Publisert 16.januar 2009 i Nationen.

En verden uten mennesker

Hvordan ville Jorda sett ut hvis menneskene plutselig bare ble borte? Det er det spørsmålet Alan Weisman stiller i boka Verden uten oss. Boka kom ut første gang i 2007 med tittelen The world without us og ble mottatt med interesse verden over, nå er den oversatt til 30 språk.

Det er et spennende og fascinerende tankeeksperiment vi blir tatt med på her. Weisman skriver utrolig kunnskapsrikt om sporene vi mennesker har skapt og skaper og om hva som ville kunne komme til å skje med dem hvis vi forsvant. Boka kom ut på norsk i fjor og kan fungere fint som en opptakt til 2009 som kulturminneår. Det er ikke bare menneskeskapte spor han tar for seg, men også de få stedene på jorda som er tilnærmet uberørte av mennesker. Den kanskje beste og mest levende beskrivelsen av et slikt sted er når han skriver om den eneste urskogen i Europa, Białowieżaskogen som ligger mellom Polen og Hviterussland. Hele Europa har sett ut som denne skogen og hvis menneskene forsvant er det sannsynlig at Europa vil se slik ut igjen. Det aller meste av det menneskene har skapt vil før eller siden bli borte. For forandring er som Weisman skriver, naturens kjennemerke. Ingenting forblir det samme. Verken hav, jordsmonn eller de nære ting. Huset ditt for eksempel. Hvis du ikke har vært bekymra for råteskader eller en liten lekkasje før, blir du det ihvertfall etter å ha lest denne boka. Weisman gir en svært detaljert beskrivelse av hvordan huset ditt brytes ned av naturen. Weisman siterer arkitekten Chris Riddle som forteller at hvis du ønsker å ødelegge en låve, så skjær et hull på 45 ganger 45 centimeter i taket før du sørger for å komme deg i sikkerhet.

Verden uten oss kan leses inn i behovet for større bevissthet rundt miljøspørsmål. Weisman skriver at det er bekymringsverdig med alt plastsøppelet, mye av det blir for eksempel spist av fugler og sjødyr slik at de dør en smertefull død. Vil verden for alltid være innpakket i plast? Spør han. Plast løser seg sakte opp. Polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont. Weisman ser for seg at fossilene vi etterlater oss vil være plastdukkene Barbie og Ken. Andre ting som vil være igjen etter oss veldig lenge er tungmetallene som finnes som ureinheter i kunstgjødsel. Bly kan forbli i jorda i 35 000 år, skriver han.

Boka er svært detaljert. Han beskriver for eksempel inngående om hvordan en bro vil forfalle og om kostholdet til dvergsjimpansene. Dette gjør at vi kommer nært innpå det han forteller, nært innpå naturen. Men det kan bli litt mye etter hvert og han gjentar seg sjøl utover i boka. Den første delen har best språk, her blir stoffet best formidlet, etter min mening.

Boka har fokus på framtida, men det er allikevel nåtida vi lærer mest om, eller vi lærer om sammenhengen mellom framtid, nåtid og fortid. Som i arkeologien er det ikke de adskilte gjenstandene det handler om, men sammenhengen de utgjør en del av. Men det er gjenstander som blir igjen etter oss. Bronseminnesmerket over grunnleggeren av nasjonalparken som Białowieżaskogen er en del av, kong Jagiello til hest, vil antakelig overleve urskogen, mener Weisman. En annen ting som vil bli igjen er signaler fra tv-sendinger som når ut i verdensrommet med nyheter, barne-tv og latter.

Weisman har skrevet en leseverdig og spennende historie om hvordan verden kan komme til å bli uten oss. Den eneste egentlige spådommen man kan komme med er allikevel at livet vi fortsette. Og at det vil være interessant.

Endre Lund Eriksen: En terrorist under senga

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Publisert i Nationen

Venn fra himmelen

Noe av det som er gøy med barnebøker er at her er alt lov og alt mulig. Endre Lund Eriksen varter opp med en fantastisk historie i En terrorist under senga. Et grep som ofte brukes i barnebøker er å ha en hovedperson som er en skikkelig antihelt. Harry Potter er for eksempel en slik heltetype. I denne boka heter han Adrian. Han har ingen egentlige venner, når guttegjengen vil ha ham med for å spille fotball er det for at han skal være ballgutt og de andre guttene bruker en hver anledning til å tigge gotteri fra ham. Men så en dag, ikke så lenge før jul, finner Adrian en ungdom som ligger bevisstløs i nærheten av akebakken. Adrian drar ham med seg hjem på akebrettet og gjemmer ham på rommet sitt. Ungdommen som ser en smule fremmedartet ut, våkner etter hvert og Adrian får hjelp av oldefaren sin til å holde ham skjult for foreldrene og politiet. Hvem er denne ungdommen? De er i hvert fall ingen tvil om at han er fremmedkulturell. Hva som er fremmed for oss forandrer seg med tiden. Nå er det innvandrere og asylsøkere som ofte er de fremmede andre, men det aller mest fremmede og farlige er arabiske terrorister. Ungdommen som lider av hukommelsestap reagerer på navnet Ali. Adrian og oldefaren frykter at han er en rømt asylsøker eller kanskje en ekte terrorist, i hvertfall er han nok muslim. Adrian leser seg opp på islam slik at han kan hjelpe Ali med å praktisere religionen sin. Ali og Adrian blir bestevenner, og på skolen blir Adrian også venn med Marjaneh som har familie fra Iran. Hun har et navn som ser ganske fremmedartet ut, men det kan jo uttales Marianne ser jeg et stykke inn i boka. Men hvem er Ali og hvor kommer han fra? Ali kan minne svakt om en pinglete versjon av actionfilmhelten Jason Borne – en helt som plutselig dukker opp et sted uten å vite hvem han er. Stedet Ali er på nå er ikke navngitt i boka, men det minner om Bodø. Det er en stor militær flyplass her, F16-flyene flyr lavt. Fly er sentralt i boka og jeg får assosiasjoner til flygeren og gutten i Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry. Lund Eriksen holder spenninga oppe i boka. Det dukker opp noen mystiske hvitkledde skisoldater under ledelse av en hardbarka og morsk major Lindberg som leter etter et styrta fly. Og med kakelinna og snøsmelting dukker det opp mer enn fly, men det får ikke soldatene med seg før det er for seint, heldigvis.

Endre Lund Eriksen skriver godt og er en erfaren barnebokforfatter. Han skriver lettleselig norsk, men det er noe med den påtatt barnslige tonen som er vanlig i barnebøker og som også finnes her som jeg har litt problemer med i begynnelsen av lesinga, men jeg aksepterer den etter hvert. Det er som når en voksen skuespiller spiller et barn, jeg har litt vanskelig for å tro helt på det før jeg aksepterer kontrakten – dette er spill. Det jeg liker svært godt med Lund Eriksens språk er de dialektale eller nordnorske innslagene han har: oldefaren ”grynna” i snøen, ”De flirte så de skreik”, de ”silte” nedover (”sile” betyr ake på Bodø-dialekt). Dette gir en rikdom til det litterære språket. Kjempefint!

Det viser seg at Ali slett ikke er terrorist. Men han er en fremmed og han blir en venn. Jeg er dessverre ikke så glad for slutten, jeg skulle ønske at Lund Eriksen ikke hadde skrevet de tre siste sidene. For selv om det er en slags happy ending her, fungerer den ikke helt som en avslutning av historien. Spørsmålet om hva som vil komme til å skje med hovedpersonene videre blir litt forstyrrende etter endt lesing.

Solfrid Sivertsen: Eit plutseleg mørke

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Eit plutseleg mørke av Solfrid Sivertsen. Publisert 14.november 2009 i Nationen.

Hverdag og dramatikk

I Solfrid Sivertsens roman ”Eit plutseleg mørke” befinner vi oss på et lite sted på kysten av Vestlandet samme år som de første menneskene reiste til månen. Hovedpersonen i boka, Anne Lise, har også vært ute og reist. Hun har vært i London og svingt seg. Når hun kommer tilbake til hjembygda har hun med seg den lille babyen sin. Babyen Samuel har svart far, det vekker litt oppsikt på et lite sted på slutten av 60-tallet. Sivertsen er god til å beskrive bygdesladderens vei fra hus til hus.

Dette er den andre boka jeg leser i høst med barn med mørkhudet far som det ikke har kontakt med og der stedet for handlinga i romanen er et lite kystsamfunn i Norge. En forskjell mellom Solfrid Sivertsens roman og Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er at handlinga i Sivertsens bok foregår på 1960-tallet og Ericssons på 1950-tallet. Kan det være Barack Obama-feberen som har nådd bokhøsten? Han har jo som kjent, svart far som han ikke hadde særlig mye kontakt med i oppveksten og den nye presidenten vokste jo også opp i enkle kår. Eller er sammentreffet en effekt av Mangfoldsåret 2008? Vel, tilbake til Sivertsens bok. Vi befinner oss altså på dette vesle stedet ved kysten. Anne Lise og babyen bor hjemme hos Anne Lises foreldre. Det er mye arbeid med en liten baby, klær må vaskes, henges opp. Blondekrager på babyskjortene må strykes. Klær legges sammen. Det er kanskje tid for en kopp kaffe og en kavring med smør og sukker. Flittiglisene må ha vann, før hun må ta seg en trilletur til butikken. Og sånn går nå dagene. Solfrid Sivertsen er kjent for å være god til å beskrive det hverdagslige. Jeg synes også hun er god til det. Det er så jeg formelig kjenner duften av nyvåknet, litt småsvett baby. Og jeg ser for meg brødskivene med salami og kaffekoppen på det voksdukdekte kjøkkenbordet. Det er mye hverdag i boka, men det kan skimtes noen skummelt i bakgrunnen. Er det noen som vil Anne Lise og den velse babyen noe vondt? Men dagene går, graset vokser og peonene blomstrer. Hvordan Anne Lises Londonliv var får vi litt innblikk i, men ikke mye. Vi får vite at hun jobbet på kafé og at hun bodde sammen med to venninner, og at Brian, babyens far, plutselig og uventa forlot henne.

Leserens blikk styres mot det tidstypiske, mot kamferdrops og kandis, kavring og egglikør, midi-mini-maxi, venninnenes høye, hvite lakkstøvletter og gule miniskjørt. Sivertsen er svært nøye med disse tidsmarkørene, hun er så nøye her at det nærmest skaper problemer for karakterene i boka. De formelig drukner i scenografien og kostymene. Personene flyter litt ut på grunn av all detaljfokuseringa, de får ikke nok plass til å stå fram som tydelig tegnede figurer. Det er som om forfatteren kikker så dypt i minneboka at fokuset på tidsmarkørene går på bekostning av personkarakteristikker og fokus på relasjonene personene mellom.

Men språket flyter allikevel fint gjennom denne sommeren på slutten av 60-tallet, selv om beskrivelsen av den er noe overmettet av nostalgi. Sivertsen skriver fin prosa. Mot slutten av romanen reiser det seg en bratt spenningskurve fra den behagelige monotonien, pulsen stiger. Det oppstår et plutselig mørke, en situasjon der Anne Lise og babyen hennes havner i et intenst drama. Vi blir presentert for en potensiell kriminalsak. Det er flere kandidater i bygda til rollen som den skyldige. Sivertsen samler trådene fint og skaper en god spenningskurve. Jeg kan røpe at alt går bra til slutt og at hverdagen kan fortsette og fortsette og fortsette.