Endre Lund Eriksen: En terrorist under senga

Publisert i Nationen

Venn fra himmelen

Noe av det som er gøy med barnebøker er at her er alt lov og alt mulig. Endre Lund Eriksen varter opp med en fantastisk historie i En terrorist under senga. Et grep som ofte brukes i barnebøker er å ha en hovedperson som er en skikkelig antihelt. Harry Potter er for eksempel en slik heltetype. I denne boka heter han Adrian. Han har ingen egentlige venner, når guttegjengen vil ha ham med for å spille fotball er det for at han skal være ballgutt og de andre guttene bruker en hver anledning til å tigge gotteri fra ham. Men så en dag, ikke så lenge før jul, finner Adrian en ungdom som ligger bevisstløs i nærheten av akebakken. Adrian drar ham med seg hjem på akebrettet og gjemmer ham på rommet sitt. Ungdommen som ser en smule fremmedartet ut, våkner etter hvert og Adrian får hjelp av oldefaren sin til å holde ham skjult for foreldrene og politiet. Hvem er denne ungdommen? De er i hvert fall ingen tvil om at han er fremmedkulturell. Hva som er fremmed for oss forandrer seg med tiden. Nå er det innvandrere og asylsøkere som ofte er de fremmede andre, men det aller mest fremmede og farlige er arabiske terrorister. Ungdommen som lider av hukommelsestap reagerer på navnet Ali. Adrian og oldefaren frykter at han er en rømt asylsøker eller kanskje en ekte terrorist, i hvertfall er han nok muslim. Adrian leser seg opp på islam slik at han kan hjelpe Ali med å praktisere religionen sin. Ali og Adrian blir bestevenner, og på skolen blir Adrian også venn med Marjaneh som har familie fra Iran. Hun har et navn som ser ganske fremmedartet ut, men det kan jo uttales Marianne ser jeg et stykke inn i boka. Men hvem er Ali og hvor kommer han fra? Ali kan minne svakt om en pinglete versjon av actionfilmhelten Jason Borne – en helt som plutselig dukker opp et sted uten å vite hvem han er.  Stedet Ali er på nå er ikke navngitt i boka, men det minner om Bodø. Det er en stor militær flyplass her, F16-flyene flyr lavt. Fly er sentralt i boka og jeg får assosiasjoner til flygeren og gutten i Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry. Lund Eriksen holder spenninga oppe i boka. Det dukker opp noen mystiske hvitkledde skisoldater under ledelse av en hardbarka og morsk major Lindberg som leter etter et styrta fly. Og med kakelinna og snøsmelting dukker det opp mer enn fly, men det får ikke soldatene med seg før det er for seint, heldigvis.

Endre Lund Eriksen skriver godt og er en erfaren barnebokforfatter. Han skriver lettleselig norsk, men det er noe med den påtatt barnslige tonen som er vanlig i barnebøker og som også finnes her som jeg har litt problemer med i begynnelsen av lesinga, men jeg aksepterer den etter hvert. Det er som når en voksen skuespiller spiller et barn, jeg har litt vanskelig for å tro helt på det før jeg aksepterer kontrakten – dette er spill. Det jeg liker svært godt med Lund Eriksens språk er de dialektale eller nordnorske innslagene han har: oldefaren ”grynna” i snøen, ”De flirte så de skreik”, de ”silte” nedover (”sile” betyr ake på Bodø-dialekt). Dette gir en rikdom til det litterære språket. Kjempefint!

Det viser seg at Ali slett ikke er terrorist. Men han er en fremmed og han blir en venn. Jeg er dessverre ikke så glad for slutten, jeg skulle ønske at Lund Eriksen ikke hadde skrevet de tre siste sidene. For selv om det er en slags happy ending her, fungerer den ikke helt som en avslutning av historien. Spørsmålet om hva som vil komme til å skje med hovedpersonene videre blir litt forstyrrende etter endt lesing.