Anmeldelse av Eit plutseleg mørke av Solfrid Sivertsen. Publisert 14.november 2009 i Nationen.
Hverdag og dramatikk
I Solfrid Sivertsens roman ”Eit plutseleg mørke” befinner vi oss på et lite sted på kysten av Vestlandet samme år som de første menneskene reiste til månen. Hovedpersonen i boka, Anne Lise, har også vært ute og reist. Hun har vært i London og svingt seg. Når hun kommer tilbake til hjembygda har hun med seg den lille babyen sin. Babyen Samuel har svart far, det vekker litt oppsikt på et lite sted på slutten av 60-tallet. Sivertsen er god til å beskrive bygdesladderens vei fra hus til hus.
Dette er den andre boka jeg leser i høst med barn med mørkhudet far som det ikke har kontakt med og der stedet for handlinga i romanen er et lite kystsamfunn i Norge. En forskjell mellom Solfrid Sivertsens roman og Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er at handlinga i Sivertsens bok foregår på 1960-tallet og Ericssons på 1950-tallet. Kan det være Barack Obama-feberen som har nådd bokhøsten? Han har jo som kjent, svart far som han ikke hadde særlig mye kontakt med i oppveksten og den nye presidenten vokste jo også opp i enkle kår. Eller er sammentreffet en effekt av Mangfoldsåret 2008? Vel, tilbake til Sivertsens bok. Vi befinner oss altså på dette vesle stedet ved kysten. Anne Lise og babyen bor hjemme hos Anne Lises foreldre. Det er mye arbeid med en liten baby, klær må vaskes, henges opp. Blondekrager på babyskjortene må strykes. Klær legges sammen. Det er kanskje tid for en kopp kaffe og en kavring med smør og sukker. Flittiglisene må ha vann, før hun må ta seg en trilletur til butikken. Og sånn går nå dagene. Solfrid Sivertsen er kjent for å være god til å beskrive det hverdagslige. Jeg synes også hun er god til det. Det er så jeg formelig kjenner duften av nyvåknet, litt småsvett baby. Og jeg ser for meg brødskivene med salami og kaffekoppen på det voksdukdekte kjøkkenbordet. Det er mye hverdag i boka, men det kan skimtes noen skummelt i bakgrunnen. Er det noen som vil Anne Lise og den velse babyen noe vondt? Men dagene går, graset vokser og peonene blomstrer. Hvordan Anne Lises Londonliv var får vi litt innblikk i, men ikke mye. Vi får vite at hun jobbet på kafé og at hun bodde sammen med to venninner, og at Brian, babyens far, plutselig og uventa forlot henne.
Leserens blikk styres mot det tidstypiske, mot kamferdrops og kandis, kavring og egglikør, midi-mini-maxi, venninnenes høye, hvite lakkstøvletter og gule miniskjørt. Sivertsen er svært nøye med disse tidsmarkørene, hun er så nøye her at det nærmest skaper problemer for karakterene i boka. De formelig drukner i scenografien og kostymene. Personene flyter litt ut på grunn av all detaljfokuseringa, de får ikke nok plass til å stå fram som tydelig tegnede figurer. Det er som om forfatteren kikker så dypt i minneboka at fokuset på tidsmarkørene går på bekostning av personkarakteristikker og fokus på relasjonene personene mellom.
Men språket flyter allikevel fint gjennom denne sommeren på slutten av 60-tallet, selv om beskrivelsen av den er noe overmettet av nostalgi. Sivertsen skriver fin prosa. Mot slutten av romanen reiser det seg en bratt spenningskurve fra den behagelige monotonien, pulsen stiger. Det oppstår et plutselig mørke, en situasjon der Anne Lise og babyen hennes havner i et intenst drama. Vi blir presentert for en potensiell kriminalsak. Det er flere kandidater i bygda til rollen som den skyldige. Sivertsen samler trådene fint og skaper en god spenningskurve. Jeg kan røpe at alt går bra til slutt og at hverdagen kan fortsette og fortsette og fortsette.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 