Anmeldelse av Hulderhaugen av Maria Cappelen Christiansen. Publisert i Nationen 23.04.09
Spennende samtidseventyr
Mari Cappelen Christiansens Hulderhaugen er en av de, etter min mening, alt for få bøkene for barn i slutten av barneskolen som gis ut i vår, av norske forfattere. Størsteparten av det som gis ut for barn og unge ser ut til å være oversatt litteratur, ofte seriebøker.
I Hulderhaugen møter vi hovedpersonen Tone som er tolv år. Hun bor landlig til med mor og far og storebror ved Oslofjorden et sted. Ikke langt fra huset der Tone bor er det et område som kalles for ”Huldersletten” og ”Hulderhaugen”. Foreldrene til Tone vil helst ikke at hun skal oppholde seg der, men stedet har en sterk tiltrekningskraft på Tone, så hun går selvfølgelig dit. Her dukker opp en ukjent hund. Senere får Tone hjelp av vennen Erik til å spore opp hunden. Slik snubler de over grusomme hemmeligheter, hunden fører dem til et hus der en kvinne ligger hjelpeløs og holder på å forblø. Kvinnen blir reddet og de to unge detektivene begynner å nøste opp historien bak.
For barn i den alderen boka er skrevet for, er ofte dyr og søte kjærlighetshistorier vesentlige tema. Begge deler finnes her. Hunder og hundehold er godt beskrevet. Den gryende kjærlighetshistorien mellom Tone og Erik går gjennom hele boka. Det er søtt, forsiktig, varmt og fint skrevet. Godt å lese. Jordnært.
Beskrivelsen av overnaturlige fenomener starter også ganske jordnært. Tones far forteller saklig at det ikke heter ”en hulder”, men ”et hulder”, fordi man ikke helt vet hva det er. Han sier at de er hule som en råtten trestamme i ryggen og har en lang, hårete kuhale. Faren forteller også at huldra er en vakker, ung kvinne som er sterk og selvstendig og vet hva hun vil. Moren til Tone er jordmor, hun står for formidling av Tones slektshistorie og av en åndelig dimensjon. Tones mor Anna er oppkalt etter oldemoren sin som også var jordmor, altså Tones tippoldemor. Hun tok til seg jenter som ikke kunne føde barnet sitt hjemme. Denne formidliga av hvordan det å få barn utenfor ekteskap ble sett på som kriminelt i Norge i en ikke alt for fjern fortid, er viktig å bringe videre. Det er jo fortsatt dessverre aktuelt andre steder i verden.
Med fødsler og død kan det følge mye blod. I denne boka strømmer blodet friskt. Fra kvinnen som nesten forblør i skogen, til hundens blodige fotspor og jammen skjærer ikke far seg til blods på makrell-i-tomat-boksen. Ja, også mensen så klart. Informasjon fra mor til datter. Det er tre bøker som får en spesiell posisjon i boka Hulderhaugen. Den første er tippoldemorens dagbok, der tippoldemor Anna skriver om sitt praktiske liv med arbeid på gården i Gudbrandsdalen og med de unge kvinnene hun tok i mot. Den andre er ei bok moren også har arvet fra tippoldemora, det er ei mystisk, stor, skinninnbundet bok som vi får forståelsen av handler om overnaturlige ting, ei slags heksebok. Den tredje boka som får betydning i Hulderhaugen, er Rituals of LIFE. Det er midt på natta og moren har bestemt seg for å diskutere om de skal ha noen slags markering når Tone begynner å få mensen. Moren viser bilder av rituelle markeringer andre steder i verden, på Jamaica røyker de marihuana, i Sudan males de hvite, noen steder danser de ikledd folkedrakter. Her merker jeg at jeg blir litt svett og minnes Ung i Dag-bøkene jeg slukte på 70-tallet, jeg kjenner igjen et moraliserende, litt lite lyttende voksenperspektiv som jeg har litt vanskelig for å svelge.
Til tross for dette ankepunktet, litt mange tråder å holde styr på og litt mye blod synes jeg Hulderhaugen absolutt holder mål.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 