Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten

Anmeldelse av Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten av Irene Larsen. Publisert 9.januar 2009 i Nationen.

Poetiske observasjoner

Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er Irene Larsens andre diktsamling. Den første samlinga hennes, Anemonepust, fikk hun Blixprisen for.

Boka består av tittelløse og forholdsvis korte dikt, den er delt i fem deler. I første og siste del finnes det et tydelig lyrisk jeg i form av et ”du”. Et jeg som observerer seg selv i konkrete, ofte hverdagslige situasjoner. Diktene i de andre delene i boka har også konkrete utgangspunkt, en del tar utgangspunkt i en skolehverdag og en del tar for seg historie og helleristninger. Felles for diktene er at de beveger seg fra det konkrete og prosaiske utgangspunktet til poetiske rom som finnes på siden av eller bakenfor dette. Diktene blir slik som tittelen antyder, både et blikk på den konkrete tavla og en bevissthet som søker utover den. I et dikt som starter med ”Dei normerte matteprøvene” i en klasseromshverdag sendes blikket ut vinduet ”der ein oter glir gjennom grøfta på veg mot havet, og surrar seg inn i tangen, for ikkje å bli tatt av tidevatnet når han søv.” Oteren er jo også en konkret observasjon i diktet, men oteren er ofte knyttet til en tanke om frihet og lekenhet. Oteren dukker faktisk ofte opp i dikt som en slik lekenhetens og frihetens apostel, for eksempel finnes det en slik oter i Øyvind Rimbereids kjente dikt ”Solaris korrigert”.

Larsen har mange fine og ofte svært vellykka parallelle bilder i diktene sine. Et eksempel er i dette diktet:

Frå flyet liknar odden ein sløv pilspiss. Landskapsbremmen, som

var steinaldermennesket sin havbotn, er pynta med husklyngjer,

og ein stad i strandkanten kryp ein fiberkabel på land, som eit

amfibium frå sein-devon. Ein skybanke legg seg under flykroppen,

og skuggen frå flyet glir sakte over det mjuke underlaget. Forsvinn

inn over landjorda. Med ein hale av drivstoff etter seg.

I dette diktet knyttes det menneskeskapte fra vår tid sammen med det historiske og med jordas urtid. Denne strategien bruker Larsen i flere av diktene sine. Det vertikale perspektivet blir forsterket ved at vi her ser ned på landskapet fra et fly. I mange av diktene er det en fortid som avdekkes eller blir tatt utgangspunkt i, men det dveles ikke ved denne fortida, det er alltid elementer som bringer leseren tilbake til nåtida. Plastkanner står side ved side med skinnkajakker og pomorhandel. Det insisteres på tilstedeværelse her og nå. Og det insisteres på bevissthet om fortida. I noen dikt er subjektet en arkeolog. Det kan virke som om det er nettopp en arkeolog Larsen ønsker å være når hun gjennom skriften trekker fram det fortidige og samtidig ønsker å peke på framtida.

Gjennom lesinga av boka er det en setning fra det første diktet som forfølger meg. Det er bokas tredje setning: ”Dette er kva som helst slags stad”. For det er jeg helt uenig i. Disse diktene er ikke hentet fra et hvilket som helst sted. De framstår som topografisk diktning, som vinduer mot nord. Mange av diktene har konkrete landskapsbeskrivelser fra nordkalotten og språket og referansene er ofte nordnorske. Tematisk befester diktene også tilhørighet til et sted. Min siste leseropplevelse før denne boka, var noveller av nobelprisvinneren Le Clezio. Han skriver poetisk om havet. Havet hans er blått og vakkert, men eksotisk for en nordboer. Larsens hav er nordisk og nordnorsk, det er gråblått og kaldt, ikke nødvendigvis vakkert, her er det båtreiser med spyposer, store bølger og tunge dønninger.

På tross av et par litt svake dikt, framstår Irene Larsens diktsamling som stødig og vellykka.