Arne Lygre: Så stillhet

Publisert i Nationen 27.02.09

Arne Lygre

Brutalt og elegant

Arne Lygre er først og fremst dramatiker, men han har også gitt ut ei novellesamling og en roman. Novellesamlinga som kom i 2004 fikk han Brageprisen for. Han er oversatt til ti språk og skuespillene hans er blitt oppført i Norge og på mange utenlandske scener. Mann uten hensikt ble oppført av mesterregissøren Claude Regy i Paris i 2007. I vår spilles Lygre både i Danmark og i Tyskland. Så stillhet er Arne Lygres femte skuespill. I morgen, lørdag 28.februar, er det urpremiere på Så stillhet eller Så blir det stilt som det heter på nynorsk, på Det Norske Teateret.

Tekst og teater er jo som kjent to helt forskjellige ting og det er teksten jeg skal ta for meg her. Skuespillet Så stillhet utforsker etiske dilemmaer i et mørkt og hardt univers gjennom ti tittelløse og unummererte scener. Det kan dreie seg om politisk kritikk, med fokus på miljøkrise, overflodssamfunn og behandling av krigsfanger, men det dreier seg nok aller mest om en nådeløs undersøkelse av mellommenneskelige forhold.

Dramaet har tre karakterer: ”Bror”, ”En” og ”En annen”, disse tre er med i alle scenene i skuespillet. Teksten starter med en leserveiledning, den starter med å kommentere seg selv: ”Skuespillet er skrevet i to ulike fortellerperspektiv. Det ene er vist ved en utheving av teksten. Det er tenkt at de som betrakter og gjengir selv skal agere i de betraktedes og gjengittes sted.” Det finnes ingen sceneanvisninger i teksten. De tre karakterene er barn, ungdommer og voksne, de plasseres i forskjellige livssituasjoner. Scenene dreier seg blant annet om en tortursituasjon, en fars begravelse og en situasjon på kontoret til et statsoverhode. Vendepunktene i scenene er ofte glidende overganger, for eksempel der gutters forholdsvis uskyldige lek glir over til å bli en grotesk torturscene. Og der en kjølig homoerotisk scene glir over til å bli et smertefullt kjærlighetsbrudd. Det er elegant gjort, men jeg har ikke kommet langt i lesinga før det slår meg at dette er den mest brutale sceneteksten jeg har lest, det gjør nesten fysisk vondt å lese torturscenene.

Replikkene er som hogd i stein, korte, konsise, presise. Ofte nærmest som kommandoer eller et militært språk. Språket speiler skuespillets harde verden. Det er hele tida en nerve i teksten. Dramaet beveger seg i bølger, oppjaget og voldsomt – så stillhet – roligere – så voldsomt igjen. Karakterene er enkle, men samtidig er de komplekse. De er som brikker i et spill, de kan spilles på utallige måter samtidig som de framstår som hele mennesker. Både det at de er, og samtidig representerer mennesker, tematiseres i teksten. Tittelen Så stillhet signaliserer at William Shakespeares Hamlet er en grunntekst her. ”The rest is silence” er slutten av prins Hamlets siste replikk før han dør helt på slutten av stykket. Som i denne grunnteksten tematiseres skyld og svik, ansvar for handling og for ikke-handling i Så stillhet. Skuespillet er enkelt, minimalistisk, men allikevel komplekst. Det tar opp de store eksistensielle spørsmålene som ”Hvem er vi?” og ”Hvem er de andre?” og spørsmålet om hva i alle dager det er vi gjør her:

En annen

Hvorfor er vi her?

 

Bror

Dere er her fordi dere har valgt dette istedenfor noe annet.

 

En annen

Hva gjør vi?

 

Bror

Dere er.

 

Jeg er.

 

En annen

Er?

 

Bror

Det i seg selv.

 

Å være.

 

 

Dette er en interessant og utfordrende tekst å lese og et svært godt utgangspunkt for en teaterforestilling. Det at teksten er så enkel og renskåret samtidig som den er så kompleks gjør den til en rik leseopplevelse.

 

 

Elin Lindberg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s