Helle Helle: Ned til hundene

Anmeldelse av Ned til hundene av Helle Helle. Publisert 6.mars 2009 i Nationen.

Helle.jpg

Mesterlig om menneskelighet

“Jeg leter etter et bra sted å gråte.” Slik starter Helle Helles roman Ned til hundene. Det får meg umiddelbart til å tenke på den første setninga i Paul Austers roman The Brooklyn Follies: ”I was looking for a quiet place to die.” Men stedet Helle Helles jegperson havner på er ganske forskjellig fra Brooklyn, hun havner på et forblåst lite sted på Sjælland. Vi får ikke vite navnet på hovedpersonen, men hun bruker dekknavnet ”Bente”. Hun er forfatter, 42 år og har forlatt hus og mann. Hun har gått av bussen et tilfeldig sted og står på bussholdeplassen med rullekofferten sin når hun treffer to vennlige fremmede, Putte og John. De tar henne med hjem og lar henne få sove på sofaen. Begge to sliter med whiplash etter en bilulykke og må klare seg med småjobber. ”Bente” blir raskt innlemmet i den lille familiens liv. Hun er med på å passe hundene til Puttes onkel, mens han er innlagt på sykehuset. Hun hjelper den noe innpåslitne gamle nabodama Elly med diverse småting og hun får et nært forhold til Puttes bror Ibber. Vi får innimellom vite mer om det livet hovedpersonen er reist fra. Vi får vite mer om forholdet til mannen hennes Bjørnevig, han hadde en drøm om å bli kunstner som ung, men startet på en medisindannelse og arbeider nå som hudlege. Langsomt avsløres også historien rundt livet til Putte og John.

Helle Helle er dansk, født i 1965. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Ned til hundene er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2008, den nominasjonen er det vanskelig å være uenig i etter å ha lest boka. Det er fantastisk godt gjort å få en historie om en deprimert dame med koffert som bor et par dager på en sofa hos noen ganske vanlige, vennlige mennesker til å bli en roman det er nesten umulig å legge fra seg før den er ferdiglest. Det er driv og spenning i teksten. En underdriving og et mørke ligger der hele veien. Ikke nødvendigvis truende mørke, men et mørke som er en del av disse menneskenes liv og omgivelser og som de på hver sin måte arbeider med å akseptere og leve med. I det hverdagslige livet som beskrives skrives det også inn tap på forskjellige plan. Det er en vorte som blir borte helt i starten, en verdifull pyntenisse, en enda mer verdifull lottokupong. Liv er gått tapt. Og liv gjenfinnes. Det ligger mye menneskelighet, varme og ømhet i måten karakterene blir beskrevet på. Hovedpersonen har hatt problemer med å takle følelseslivet sitt, møtet med disse nye menneskene omslutter henne. Hun blir vist omsorg, servert mat, pakket inn i dyne foran vedovnen mens vinterstormen raser utenfor huset. Dette er den mørkeste tida på året. Det at menneskene på dette lille stedet finner en kvinne med rullekoffert, et liv de kan beskytte, gir også dem menneskelighet de sårt trenger. Romanen blir nærmest en hyllest til det menneskelige. Den kommer til å handle om det å være tilstede i livet sitt, det å finne en plass sammen med dem man lever med. Romanen mimer livet som i all sin hverdagslighet inneholder lag på lag med historie og følelser. Helle er kjent for sin noe minimalistiske stil og for sine hverdagsskildringer, prosaen hennes er her stort sett godt ivaretatt av Trude Marstein som har oversatt Ned til hundene. Et par steder kommer det danske litt vel tydelig gjennom.

Hovedpersonen i romanen startet med at hun var på jakt etter et sted å gråte. Hun feller ikke en tåre i hele boka, men det gjør ingenting for som leser sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha lest en skikkelig god bok. Det er en fin følelse.