Stikkord: Elin Lindberg

POS Produksjoner: VILDE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Vel enkelt om tilfellet Vilde

 

Velspilt, men med noen svakheter i regi og tekst.

 

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

 

Tale Næss: VILDE

Regi: Terje Skonseng Naudeer

POS Produksjoner

Med Line Verndal

Litteraturhuset, Oslo, 7.desember 2010

 

 

 

Line Verndal spiller rolla som Vilde i Tale Næss sitt stykke. Først – det er flott og prisverdig at det settes opp ny norsk dramatikk – mer, mer, mer! Og det er stykket og teksten som er hovedsaken i denne forestillinga. Verndal arbeider med tradisjonelt representasjonsskuespillerarbeid, hun gestalter karakteren Vilde, og hun gjør det godt og troverdig. Rommet er enkelt, en stol og et bord med vannglass på. Skuespilleren i hverdagsklær, jeans og joggesko. Enkel lyssetting. Verndal forholder seg ikke til rommet, fordi hun bare forholder seg til teksten kunne dette fungert like bra som radioteater.

 

Teksten

Teksten henvender seg til et du. Vilde snakker til et barn. Det første møtet vi får med ”du” er som en bylt som ligger ved siden av Vilde i senga. Videre kommer Vildes minner fra en sommeridyll med barnet. En sommervarm hage, en saftmugge på en brodert duk. Dette var før og vi får forståelsen av at den paradisiske idyllen er brutt. Noe skal avdekkes. En synd er begått? Vilde er moren og ”du” er sønnen?

Årene er gått og i stykkets nåtid bor gutten som nå er blitt mann, oppe i åsen. Han er yrkesmilitær. Han har fjernet seg fra Vilde og har ikke hatt kontakt med henne på sju år. Vilde gjør alt hun kan for å få kontakt. Hun spionerer på ham, ringer, oppsøker ham, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Vilde er fullstendig hekta på denne Jonas som mannen heter. Hun bryter seg inn i huset hans og vil overraske ham med kaffe, servert på sengekanten. Først et godt stykke ut i forestillinga får vi vite de er søsken. Et incestuøst forhold avdekkes. Jonas reagerer voldelig på søsterens inntrenging i hans mest private rom. Vilde reagerer igjen med en form for selvskading, etter besøket hos broren kræsjer hun med vilje bilen sin inn i en trailer. Hun overlever og avlutter med noe sånt som ”Ingenting er over og ingenting er ennå begynt”.

Teksten flyter fint og er dramaturgisk godt bygget opp. Sekvensen der en poetisk tekst om moren til søsknene kommer inn, blir stående litt utenpå, den blir ikke helt godt integrert i forestillinga. Tante Gunn med sine syltestrikker og far med spettet blir veldig klisjebetonte.

 

Tilfellet Vilde

Måten Verndal spiller Vilde på, helt uten distanse, gjør at vi får sympati med karakteren. Vildes virkelighetsforståelse får autoritet. Dette er et vellykket grep fordi det blir opp til oss som publikum å legge til det som ikke kommer fram i teksten. Situasjonen blir et slags forhør der Vilde legger fram en forsvarstale. Det som ikke er helt troverdig er at et voksent menneske som Vilde ikke har fnugg av selvinnsikt og forståelse for at hun har forgrepet seg på sin bror, at hun har skyld i å ha skadet ham. Vilde er totalt blottet for skyld og skam. Dette sykeliggjør henne. Hun nedverdiger seg selv gjennom jakten på broren og hun framstiller seg selv som et offer. Det som gir hennes handlinger en smule troverdighet er det enorme savnet Vilde har etter Jonas og den altoverskyggende kjærligheten hun føler for ham.

Forestillinga er kanskje i overkant enkelt satt opp, men den er velspilt og vi hører gjerne enda mer fra Tale Næss.

 

Møllergata skole: DETTE ER MØLLA!

elinlindberg8
Mølla.jpg
foto Kjell Herning

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Dypt meningsfylt

Skoleforestilling med svært profesjonell bistand

 

AV ELIN LINDBERG

 

DETTE ER MØLLA!

Møllergatas skoles 150årsjubileum

Bidragsytere: Liv Hege Skagestad, Trine Merete Sjølyst, Miriam Sogn, Kai Johnsen, Bodil Kvamme, Tom Remlov, Shanti Brahmachari og Karina Opdal m.fl.

Medvirkende: Alle Møllergata skoles 215 elever

BUL-salen, Oslo, 10.januar 2011

 

 

 

Dette er Mølla! er hovedsatsningen i feiringa av Møllergata skoles 150årsjubileum. Alle de 215 barna som går på skolen i dag deltar i forestillinga. Den består av ti tablåer som tar publikum med gjennom historien til Norges første byskole. ”Den mangfoldige scene” har gitt skolen svært profesjonell bistand. Tom Remlov fra Den Norske Opera og Ballett har medvirket. Det har også Kai Johnsen og Bodil Kvamme fra Dramatikkens Hus gjort. Sceneinstruktøren Shanti Brahmachari har vært med. Og en lang rekke andre. Liv Hege Skagestad har vært prosjektets hjerne og muskel. Etter premieren skulle mange takkes og da turen var kommet til Kai Johnsen sa han at arbeidet med dette prosjektet hadde minnet ham på hvorfor vi driver med det vi driver med, altså teatervirksomhet. Han mente at prosjektet var dypt meningsfylt. Denne meningsfullheten klarte prosjektet også å bringe over til publikum. Selv til oss som ikke har barn på Møllergata skole, er tante til noen der eller har noe forhold til skolen på annet vis. Barna hadde fått profesjonell hjelp til å fortelle sin egen historie, det gjorde historien viktig både for dem og for oss. Prosjektet ble en gave til barna og en påminnelse om teatrets basale grunntrekk for oss voksne.

Møllergata skole er en av Oslos eldste kulturinstitusjoner og Dramatikkens hus er en av de yngste. Kai Johnsen påpekte at samarbeidet mellom disse to hadde gitt mulighet til å arbeide både lokalt og internasjonalt. Møllergata skole har i dag elever med bakgrunn fra rundt 30 land, skolen har elever fra alle verdensdeler. Elevene har laget egne tekstfraser som er med i forestillinga. Slik er elementer fra elevenes egne livshistorier vevet inn. Det var kanskje aller mest tydelig i tablået som omhandlet okkupasjonen av Norge. Elevene forteller om at fire jødiske barn ble hentet på skolen og deportert til konsentrasjonsleire. I en forlengelse av dette blir også samtidshistorier fortalt. En av elevenes bestemor døde av sult og en annen elevs familiemedlemmer ble skutt i krig. ”Tung tids tale” (1945) av Halldis Moren Vesaas blir lest av en elev før alle blir bedt om å lukke øynene og tenke på de jødiske barna, bestemoren til Andrej og den afrikanske familien som ble drept i krig. Den autentisiteten barna tilfører historien gjør den nærværende og berørende.

Forestillinga og prosjektet står også for en revitalisering av BUL-salen, Bondeungdomslagets sal i Oslo. En av de sterkeste drivkreftene bak prosjektet, Liv Hege Skagestad, knyttet det opp mot historia til BUL. For hundre år siden var dette stedet der mennesker kunne uttrykke seg på det språket de snakket. Det samme gjelder for så vidt i dag, men dialektene er blitt mer globale, ikke nasjonale. Det ligger en litt vanskelig ambivalens i ideen om et slikt sted som berører både ghettofisering og integrering. Et av hovedpoengene med et slikt prosjekt vil allikevel være at det, gjennom at alle er med, viser fram Norge slik det ser ut på byens eldste skole i dag. Og slik Shanti Brahmachari hevdet etter forestillinga: Med prosjekter som dette skapes en ny kulturarv i Norge. Hun mente også at barn har en rett til å uttrykke seg dramatisk.

Alt i alt framstår  Dette er Mølla! som et viktig og flott prosjekt og ei vellykka forestilling. Jeg håper virkelig at flere skoler får muligheten til å få slik massiv profesjonell veiledning og bistand for å skape lignende prosjekter. Det unner jeg alle barn!

 

 

 

Beaivváš: MIN DUODDARAT III/VÅRE VIDDER III

elinlindberg8
Johan Mathis Gaup.jpg
foto Johan Mathis Gaup

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2011

Nostalgisk og aktuelt

 

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš feirer 30-årsjubileet sitt med en oppdatert versjon av teatrets første forestilling.

 

AV ELIN LINDBERG

Ailo Gaup og Knut Walle: MIN DUODDARAT III/VÅRE VIDDER III

Bearbeidet av: Knut Walle og Nils Gaup

Regi: Nils Gaup

Scenografi: Aage Gaup

Kostymer: Linn Henriksen

Riksscenen, Oslo, 23.mars 2011

 

I 1981 hadde rockemusicalen Min duoddarat/Våre Vidder premiere. Forestillinga tok opp konfliktene rundt utbygginga av Altavassdraget som også ble sett på som en uoverenskomst mellom tradisjonell samisk kultur og storsamfunnet. Dette er grunnhistoria til det samiske nasjonalteatret.  En bearbeidet versjon, Våre vidder II, turnerte hele Norden på 1980-tallet og nå er Min duoddarat/Våre Vidder III ute på turné. Beaivváš har siden starten lagt stor vekt på å få fram samiske forfattere og rette fokus på problemer innen det samiske miljøet. Teatret har også satt opp klassiske verk, både Shakespeare, Brecht og Tsjekhov.

Med sine 30 år står Min duoddarat/Våre Vidder som en samisk teaterklassiker. Tematikken rundt rovdrift på naturressurser er dessverre fortsatt like aktuell. Forestillinga er oppdatert av Nils Gaup. Patinaen forestillinga har fra en svunnen tid er først og fremst sjarmerende. Forestillinga er enkelt bygd opp med tablåer og sanginnslag. Det er både en åpningssang og en avslutningssang der alle står på rekke og synger, slik det var vanlig i brechtianske forestillinger på 1970- og 1980-tallet. Vi møter reindriftssamene Mons (Nils-Henrik Buljo) og Aslak (Teddy Millmoor), Mons som er ihuga reinsame og Aslak som lurer på om han skal selge reinen og slutte med det tradisjonelle samiske livet. Vi møter Elle (Ingá-Maret Gaup-Juuso), hun står for det tradisjonelle samiske samtidig som hun arbeider med utvikling av dataspill og Solveig (Cornelia Børnick), en student sørfra som studerer samisk, førkristen religion. Multinasjonale selskaper driver med prøveboring etter mineraler midt i reinens beiteområder. Retten til prøveboring håndheves av lokalt politi.”Folket” er protagonisten og kjemper mot prøveboring og gruvedrift. ”Myndighetene” er fienden.  Jeg savner navngiving av denne antagonisten. Hvem er de ansvarlige for den reelle trusselen? Hva heter de multinasjonale selskapene? Statoil? Forestillinga benytter en del dokuteatrale grep som fungerer godt. Blikket rettes utover mot liknende konflikter andre steder. Sibir, Amerika. Oljeselskapet Gaspron nevnes så vidt, men jeg savner en enda tydeligere ansvarstilskrivelse her, mer spesifikasjon. Og hvorfor nevnes ikke oljeboring i Barentshavet? Det er jo det Finnmarksbaserte Beaivváš’ nærområde.

Svært få samer driver med reindrift, og livsstilen deres er neppe mer miljøvennlig enn andres. Beaivváš har flere satiriske stikk til samefolket. En liten filmsnutt fra søppelberg i Ghana, dit mye av vårt digitale skrot blir fraktet, setter det voldsomme presset til og farten av utskiftninger av elektronisk utstyr i perspektiv. Fint gjort. De fleste samene er ganske så urbane og for lengst integrert i storsamfunnet slik at tematikken her ikke tilhører det samiske spesielt. Kampen mot naturødelegging tilhører alle.

Beaivváš spiller en viktig rolle for å holde det samiske språket levende. Skuespillerne som spiller ”folket” snakker samisk, ”myndighetene” snakker norsk, og av og til noe jeg forstår som en slags samisk-norsk-kaudervelsk.  I denne forestillinga ligger det en vitalitet og selvsikkerhet hos skuespillerne som bærer det samiske språket fram. Oversettelser av samisk/norsk projiseres kontinuerlig på scenografien. Det sørgelige faktum at ikke-samer ikke lærer et ord samisk i skolen gjør at det blir umulig for meg å si noe om den språklige kvaliteten på det samiske i stykket. En interessant ting å merke seg er allikevel at den bastante kulturelle bagasjen som kristendommen er, også preger det samiske her. Mons og Aslak møtes på puben og Mons som er sint på Aslak fordi han vurderer å selge reinen sin og slutte som reindriftssame, bestiller ”øl for 30 sølvpenger til forræderen”.

Musikken framført av Roger Ludviksen, Svein Schultz, Halvdan Nedrejord og Espen Høgmo er stort sett gitarbasert rock. Den lyder som på 1970-tallet. Sjarmerende og nostalgisk. Lydkulisser og scenografi hinter om natur og leder assosiasjonene mot det arktiske.

Nils Gaup er først og fremst en internasjonalt kjent filmregissør. Han var med på å starte Beaivváš for 30 år siden. Etter gjennombruddet med Veiviseren/Ofelaš (1987)har han regissert en mengde filmer, i Norge og Hollywood og andre steder. Han er nå aktuell med filmatiseringen av Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo (1989). Regien hans i Min duoddarat/Våre Vidder III er smidig, lett og fin. Historien blir enkelt og frontalt fortalt, uten dødpunkter. To dansere (Ekaterina Nikitina og Svetlana Chernova)fra det Finnmarksbaserte Stellaris DansTeater er integrert i forestillinga, men har ingen bærende funksjon. Skuespillerne er organisert i en ganske flat struktur. Dette speiler den gjengen med idealister som Beaivváš var for 30 år siden. Vi får håpe at det idealistiske fortsatt vil være et vitalt element i dette nasjonale teatret og at det blir enda modigere.

Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

elinlindberg8

Brand omslag.jpg

Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

Vidarforlaget 2010

 

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Fyldig og grundig om Brand

Over hundreogførti år etter utgivelsen av Henrik Ibsens Brand inspirerer teksten fortsatt til nye lesninger. Hvordan kan vi forstå eller lese denne kompromissløse hovedpersonen, presten Brand? Og Agnes, hvem er hun? Denne boka gir stoff til å nærme seg noen svar. De elleve bidragene i boka handler om tolking av Brand, om vurdering av Brand og om kontekstualisering av Brand.

Ingen annen norsk tekst har så rik resepsjonshistorie som Ibsens Brand, skriver Erik Bjerck Hagen innledningsvis. Han peker på fem hovedtretninger: Heroiserende lesninger, som i hovedsak gir Brand rett. Tragiske lesninger, som er sympatisk innstilte til Brand, men som legger inn mer eller mindre alvorlige tragiske feil som grunnlag for hans fall. Kristne lesninger som fordømmer Brand for hovmod. Kritiske lesninger som har en grunnleggende ironisk distanse til Brands prosjekt, som regel på humanistisk grunnlag. Komiske lesninger som ser Brand som en frivillig eller ufrivillig harselas over hovedpersonen.

Boken inneholder også Ibsens egne vurderinger av hovedpersonen:

 

At Brand er prest, er igrunden uvæsentligt, fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheten, i kunsten, o.s.v – . Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke, – ligeså visst som jeg ved selvanatomi har bragt for dagen mange træk både i Peer Gynt og i Stensgård.

 

Keld Hyldigs tekst om den sceniske Brand-respesjonen i Norge er interessant lesning. Han trekker blant annet fram Det Norske Teatrets oppsetning fra 1973 med Svein Erik Brodal og Liv Ullmann, der Brands sluttreplikk ble strøket og Brand til slutt står sammen med Gerd, bevæpnet med gevær som en revolusjonsleder og en geriljakvinne. Calixto Bieitos Brand på Nationaltheatret i 2008 framheves også. En teatral tolkning der anmelderne satte fokus på det menneskelige ved Brand.

Boka inneholder mange interessante vinklinger og oppleves som absolutt nyttig fordi den gir meg nye perspektiver på Brand som tekst og Brand som teatral figur.

 

Sølve Skagen (red.): deUSYNLIGE

elinlindberg8

de Usynlige

Sølve Skagen (red.): deUSYNLIGE

Fritt Forlag 2010

 

Bokomtale av Elin Lindberg, Publisert i Stikkordet 2011

 

Fin filmfagdokumentasjon

Boken deUSYNLIGE tar for seg Erik Poppes film med samme navn. Den inneholder filmens opptaksmanus, intervjuer med folk bak filmen, en analyse, stills og anmeldelser. Dette er femte bok i serien Fra idé til film, en bokserie som tar sikte på å publisere opptaksmanuskriptene til de viktigste norske spillefilmene med kommentarer. Sølve Skagen er redaktør for serien.

I Erik Poppes innledning til boken skriver han om intensjonen bak filmen, noe han også påpeker kan være vanskelig å sette ord på. Ord kan i en slik sammenheng virke noe reduserende i forhold til filmen de skal beskrive. Det er interessant å lese om hvordan Poppe jobber, om det håndverksmessige.

Morten Barth gir en analyse av filmen der han hovedsakelig diskuterer filmen i forhold til samtidsmennesket og samtidskristendommen. deUSYNLIGE dramatiserer nestekjærlighet og medmenneskelighet, skriver han.

Det lange intervjuet som Per Haddal har gjort med Erik Poppe er svært godt skrevet og virkelig interessant. Det fungerer som er fyldig biografi over Poppe. Den gir bakgrunnen for at han er blitt den regissøren han er blitt og gir et bilde av oppvekst og valg av livsretning som oppleves levende. Intervjuet gir også et godt bilde av norsk kulturliv på 1980- og 1990-tallet. De korte spørsmålene til Haddal fører til lange, fyldige svar om Poppes filmer, tematikk, samarbeidspartnere og arbeidsmetoder.

Boken inneholder også en e-post fra selveste Michael Moore. Og Sølve Skagen har intervjuet filmens produsent, Finn Gjerdum. På spørsmålet om hva som var den viktigste erfaringen med deUSYNLIGE svarer han:

 

Kanskje at jeg fikk bekreftet hvor viktige skuespillerne er. En god skuespiller kan løfte en situasjon, kan skape et magisk øyeblikk, som er gull verd i enhver film. Hvis vi blir flinkere til å bruke de ressursene som ligger i skuespillerne, hadde vi kanskje trengt litt mindre eksplosjoner og biljakter. Skuespillerne er de viktigste opplevelsesbærerne for publikum.

 

Opptaksmanuset som er bearbeidet 16 ganger, er skrevet av Harald Rosenløw Eeg. I tillegg til at det er faglig interessant er det en spennende og velskrevet tekst.