Elin Lindberg – Side 26 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Alle med lunger kopla saman av Juliana Spahr. Publisert 23.januar 2009 i Nationen.

Kjærlighet og krig

Juliana Spahrs diktdagbok Alle med lunger kopla saman, gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, er ei sjeldent aktuell bok. De siste ukene har svært mange engasjert seg i forhold til krigen i Gaza. 40 000 mennesker gikk fredelig gjennom gatene i Oslo for ikke lenge siden for å vise medlidenhet med ofrene og markere sin motstand mot krigen. Det har vært fredsmarsjer rundt om i hele Norge og mange andre steder i verden, og det arrangeres fortsatt konserter og markeringer som en støtte til befolkningen i Gaza. Folk flest føler seg berørt av denne krigen, tar den inn over seg og ønsker å bidra med noe – i hvert fall være med på å skape håp. Denne tematikken går Juliana Spahrs bok rett inn i, selv om denne ble skrevet under opptrappinga til Irak-krigen:

”Mine kjære, før eg lèt alt håp brenne ut bør eg òg

hugse på at elleve millionar verda over gjekk ut i

gatene ei helg no nyleg for å protestere mot krigen,

og dette gav oss alle eit glimt.”

Boka av denne amerikanske poeten, kritikeren og redaktøren inneholder ”Dikt skrive etter 11.september 2001” og ”Dikt skrive frå 30. november 2002 til 27. mars 2003”. Denne norske gjendiktninga har også et fyldig etterord skrevet av Simen Hagerup og Annelie Axén. Diktene er ganske prosaiske, de tar for seg en konkret virkelighet. Maktesløsheten individet føler i forhold til krig og menneskeskapte katastrofer er gjennomgående. Spahr starter ofte med det svært nære eller lille. I titteldiktet, ”Alle med lunger kopla saman”, begynner hun på cellenivå og via individet blåser hun diktet opp, sakte, men sikkert, til å gjelde alle som puster og er avhengige av luft på jorda. ”Kor samankopla vi er med alle…Kor skjønn og kor undergangsdømd denne samankoplinga av alle med lungar.”

Jeg har sjelden lest tekst som insisterer slik på en sammenheng mellom individet og verden. Fra lunger går hun til hud: ”Når eg snakker om hud, snakkar eg om folkemengdene som samlar seg for å møte kvarandre med ulike føremål…Verda vår er lita, samla innanfor 1,4 til 2 kvadratmeter overflateareal.” Diktjeget kobler seg sammen med et vi og henvender seg til ”Mine kjære”. ”Vi” blir kontinuerlig minnet på verden utenfor oss selv, trivialiteter om popstjerner som havner i salgsmål, faktaopplysninger om astronauter på en romstasjon, men først og fremst er det krig og konflikter Spahr trekker fram. ”Medan vi vende på oss og sov uroleg, vart minst ti skadde i ein bombeeksplosjon i Bombay og fire drepne i Palestina…Mine kjære, verda vår er lita og isolert…Mine kjære, eg prøver stadig å snakke om å elske, men alt eg snakkar om er krigshandlingar, krigshandlingar og krigshandlingar.”

Spahr arbeider i mønstre, hun lar de samme innledende fraser følges av ny mening, slik som: ”Eg snakkar om den nittifem år gamle kvinna som vart skoten av israelske soldatar då ho køyrde frå Palestina inn i Israel. Eg snakkar om den seks hundre år gamle spanske haggadáen som no er i Sarajevo”. Dette manende mønsteret får teksten både til å bli en forbønn og politisk agitasjon.

Samtidig som forferdelige handlinger og skjebner finnes i verden glemmer ikke Spahr det viktigste i livene våre, kjærligheten og våre nærmeste: ”Under bombinga, mine kjære, går livet vårt vidare som vanleg. Åh dei varsame kroppane mot kvarandre når vi vaknar.”

Denne boka er viktig fordi den viser at politikk er noe som angår individet, det politiske angår hele oss – kropp, følelser og intellekt. Juliana Spahr minner oss på at mennesket er uløselig knyttet til verden og til hva som skjer med den.

Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Doktor Proktors tidsbadekar av Jo Nesbø. Publisert i Nationen 24.oktober 2008.

Svært vellykka badekarbok

Den som var barn igjen.., tenkte jeg da jeg var kommet et stykke ut i Jo Nesbøs siste bok ”Doktor Proktors tidsbadekar”, for barn har virkelig mye å glede seg til, så mange fantastiske litterære verdener som bare ligger der og venter på å bli besøkt. Det er denne kompromissløse fantasien som ofte er mangelvare i såkalte voksenbøker. Av og til betyr det kvalitetslitteratur når ei bok stemples som barnelitteratur.

Jo Nesbøs bok ”Doktor Proktors tidsbadekar” bobler over av fantasi og overskudd. Her er det herlige ordspill og referanser til populærkultur som får meg til å le høyt mange ganger i løpet av lesinga. Referansene til reelle personer og historiske fakta er morsomme for voksne og kanskje til og med lærerike for de yngre.

Årets bok er en oppfølger til ”Doktor Proktors prompepulver” fra 2007, en roman som ble en stor suksess – den har solgt i over 25 000 eksemplarer og rettighetene til den er allerede solgt til sju land. ”Doktor Proktors tidsbadekar” er illustrert av Per Dybvig som vi blant annet kjenner fra Ingvar Ambjørnsens bøker om kameratene fra Fjordgløtt pensjonat. Dybvigs røffe strek er med på å framheve farten, spenningen og humoren i Nesbøs bok.

”Doktor Proktors tidsbadekar” handler om de to heltene Lise og Bulle, to nesten vanlige barn, som får et gammeldags postkort fra Doktor Proktor som befinner seg i Paris og trenger hjelp. Ferden går til Frankrike og vennene kan også reise i tiden ved hjelp av professor Proktors nye oppfinnelse – et tidsbadekar. Og i hælene på seg har de den skumle Raspa med trebein og lang frakk. Det blir flere turer i tid og rom for å redde Proktors kjæreste Juliette Margarin. Juliette har en slektning som heter Brailette Margarin, han tapte hele familieformuen i et slag vri åtter. Brailette satt med hele fire åttere og trodde slaget var vunnet, men så sitter sannelig motspilleren, en fyr ved navn Elgamelle Cliché med fire åttere han også – spillebulen lå selvfølelig i Toulouse. Boka er full av slike fargerike passasjer.

Språket i boka er friskt og lekent. Språket er med på å gi kulør til tid og sted. Her er det en del transkribert fransk som for eksempel: ”Tor dø Frans” og ” Påmm fritt” og turen til Bastillen og Den franske revolusjon går via en grisebonde som selvfølgelig snakker trøndersk. Helten Lise må låne en gris og grisekjøre til Paris og Revolusjonsplassen for å hindre at Doktor Proktor blir ”hærsjhøgd”. Bøddelen Blodbrønn snakker også trøndersk. Han står på en slags scene og leser opp juryens begrunnelse for ”hærsjhøgginga” som om dette skulle være selveste Spellemannsprisen før han synger med ”rungende vibrato”: ”Hær bi det liv – rai-rai!” Bastillen viser seg altså å være trønderrockens vugge. Og tidsbadekaret tar våre helter med til Napoleon og slaget ved Waterloo. Napoleons soldater snakker nynorsk, omtrent som om de skulle vært med i en tv-serie med mange episoder. Anna Sjåli dukker også opp, først som jente i 1969 og så i nåtid der hun er ”iført en sånn forretningsdrakt som får deg til å se slankere ut enn du er, og sånne briller som får det til å se ut som du ikke egentlig ikke behøver briller. Det var noe vagt kjent ved henne.” Nå er hun dommer og korrupsjonsjeger og en virkelig helt.

De slemme får sin straff og kjærestene får hverandre. Boka er full av fantastiske, fantasi- og fargerike tråder som alle samles til slutt. Jo Nesbø lar Gustave Eiffel si et sted i ”Doktor Proktors tidsbadekar”: Er det noe et menneske aldri kan få nok av er det fantasi.” Så sant, så sant!

Maria Cappelen Christiansen: Hulderhaugen

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Hulderhaugen av Maria Cappelen Christiansen. Publisert i Nationen 23.04.09

Spennende samtidseventyr

Mari Cappelen Christiansens Hulderhaugen er en av de, etter min mening, alt for få bøkene for barn i slutten av barneskolen som gis ut i vår, av norske forfattere. Størsteparten av det som gis ut for barn og unge ser ut til å være oversatt litteratur, ofte seriebøker.

I Hulderhaugen møter vi hovedpersonen Tone som er tolv år. Hun bor landlig til med mor og far og storebror ved Oslofjorden et sted. Ikke langt fra huset der Tone bor er det et område som kalles for ”Huldersletten” og ”Hulderhaugen”. Foreldrene til Tone vil helst ikke at hun skal oppholde seg der, men stedet har en sterk tiltrekningskraft på Tone, så hun går selvfølgelig dit. Her dukker opp en ukjent hund. Senere får Tone hjelp av vennen Erik til å spore opp hunden. Slik snubler de over grusomme hemmeligheter, hunden fører dem til et hus der en kvinne ligger hjelpeløs og holder på å forblø. Kvinnen blir reddet og de to unge detektivene begynner å nøste opp historien bak.

For barn i den alderen boka er skrevet for, er ofte dyr og søte kjærlighetshistorier vesentlige tema. Begge deler finnes her. Hunder og hundehold er godt beskrevet. Den gryende kjærlighetshistorien mellom Tone og Erik går gjennom hele boka. Det er søtt, forsiktig, varmt og fint skrevet. Godt å lese. Jordnært.

Beskrivelsen av overnaturlige fenomener starter også ganske jordnært. Tones far forteller saklig at det ikke heter ”en hulder”, men ”et hulder”, fordi man ikke helt vet hva det er. Han sier at de er hule som en råtten trestamme i ryggen og har en lang, hårete kuhale. Faren forteller også at huldra er en vakker, ung kvinne som er sterk og selvstendig og vet hva hun vil. Moren til Tone er jordmor, hun står for formidling av Tones slektshistorie og av en åndelig dimensjon. Tones mor Anna er oppkalt etter oldemoren sin som også var jordmor, altså Tones tippoldemor. Hun tok til seg jenter som ikke kunne føde barnet sitt hjemme. Denne formidliga av hvordan det å få barn utenfor ekteskap ble sett på som kriminelt i Norge i en ikke alt for fjern fortid, er viktig å bringe videre. Det er jo fortsatt dessverre aktuelt andre steder i verden.

Med fødsler og død kan det følge mye blod. I denne boka strømmer blodet friskt. Fra kvinnen som nesten forblør i skogen, til hundens blodige fotspor og jammen skjærer ikke far seg til blods på makrell-i-tomat-boksen. Ja, også mensen så klart. Informasjon fra mor til datter. Det er tre bøker som får en spesiell posisjon i boka Hulderhaugen. Den første er tippoldemorens dagbok, der tippoldemor Anna skriver om sitt praktiske liv med arbeid på gården i Gudbrandsdalen og med de unge kvinnene hun tok i mot. Den andre er ei bok moren også har arvet fra tippoldemora, det er ei mystisk, stor, skinninnbundet bok som vi får forståelsen av handler om overnaturlige ting, ei slags heksebok. Den tredje boka som får betydning i Hulderhaugen, er Rituals of LIFE. Det er midt på natta og moren har bestemt seg for å diskutere om de skal ha noen slags markering når Tone begynner å få mensen. Moren viser bilder av rituelle markeringer andre steder i verden, på Jamaica røyker de marihuana, i Sudan males de hvite, noen steder danser de ikledd folkedrakter. Her merker jeg at jeg blir litt svett og minnes Ung i Dag-bøkene jeg slukte på 70-tallet, jeg kjenner igjen et moraliserende, litt lite lyttende voksenperspektiv som jeg har litt vanskelig for å svelge.

Til tross for dette ankepunktet, litt mange tråder å holde styr på og litt mye blod synes jeg Hulderhaugen absolutt holder mål.

Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten av Irene Larsen. Publisert 9.januar 2009 i Nationen.

Poetiske observasjoner

Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er Irene Larsens andre diktsamling. Den første samlinga hennes, Anemonepust, fikk hun Blixprisen for.

Boka består av tittelløse og forholdsvis korte dikt, den er delt i fem deler. I første og siste del finnes det et tydelig lyrisk jeg i form av et ”du”. Et jeg som observerer seg selv i konkrete, ofte hverdagslige situasjoner. Diktene i de andre delene i boka har også konkrete utgangspunkt, en del tar utgangspunkt i en skolehverdag og en del tar for seg historie og helleristninger. Felles for diktene er at de beveger seg fra det konkrete og prosaiske utgangspunktet til poetiske rom som finnes på siden av eller bakenfor dette. Diktene blir slik som tittelen antyder, både et blikk på den konkrete tavla og en bevissthet som søker utover den. I et dikt som starter med ”Dei normerte matteprøvene” i en klasseromshverdag sendes blikket ut vinduet ”der ein oter glir gjennom grøfta på veg mot havet, og surrar seg inn i tangen, for ikkje å bli tatt av tidevatnet når han søv.” Oteren er jo også en konkret observasjon i diktet, men oteren er ofte knyttet til en tanke om frihet og lekenhet. Oteren dukker faktisk ofte opp i dikt som en slik lekenhetens og frihetens apostel, for eksempel finnes det en slik oter i Øyvind Rimbereids kjente dikt ”Solaris korrigert”.

Larsen har mange fine og ofte svært vellykka parallelle bilder i diktene sine. Et eksempel er i dette diktet:

Frå flyet liknar odden ein sløv pilspiss. Landskapsbremmen, som

var steinaldermennesket sin havbotn, er pynta med husklyngjer,

og ein stad i strandkanten kryp ein fiberkabel på land, som eit

amfibium frå sein-devon. Ein skybanke legg seg under flykroppen,

og skuggen frå flyet glir sakte over det mjuke underlaget. Forsvinn

inn over landjorda. Med ein hale av drivstoff etter seg.

I dette diktet knyttes det menneskeskapte fra vår tid sammen med det historiske og med jordas urtid. Denne strategien bruker Larsen i flere av diktene sine. Det vertikale perspektivet blir forsterket ved at vi her ser ned på landskapet fra et fly. I mange av diktene er det en fortid som avdekkes eller blir tatt utgangspunkt i, men det dveles ikke ved denne fortida, det er alltid elementer som bringer leseren tilbake til nåtida. Plastkanner står side ved side med skinnkajakker og pomorhandel. Det insisteres på tilstedeværelse her og nå. Og det insisteres på bevissthet om fortida. I noen dikt er subjektet en arkeolog. Det kan virke som om det er nettopp en arkeolog Larsen ønsker å være når hun gjennom skriften trekker fram det fortidige og samtidig ønsker å peke på framtida.

Gjennom lesinga av boka er det en setning fra det første diktet som forfølger meg. Det er bokas tredje setning: ”Dette er kva som helst slags stad”. For det er jeg helt uenig i. Disse diktene er ikke hentet fra et hvilket som helst sted. De framstår som topografisk diktning, som vinduer mot nord. Mange av diktene har konkrete landskapsbeskrivelser fra nordkalotten og språket og referansene er ofte nordnorske. Tematisk befester diktene også tilhørighet til et sted. Min siste leseropplevelse før denne boka, var noveller av nobelprisvinneren Le Clezio. Han skriver poetisk om havet. Havet hans er blått og vakkert, men eksotisk for en nordboer. Larsens hav er nordisk og nordnorsk, det er gråblått og kaldt, ikke nødvendigvis vakkert, her er det båtreiser med spyposer, store bølger og tunge dønninger.

På tross av et par litt svake dikt, framstår Irene Larsens diktsamling som stødig og vellykka.

Alan Weisman: Verden uten oss

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Verden uten oss av Alan Weisman. Publisert 16.januar 2009 i Nationen.

En verden uten mennesker

Hvordan ville Jorda sett ut hvis menneskene plutselig bare ble borte? Det er det spørsmålet Alan Weisman stiller i boka Verden uten oss. Boka kom ut første gang i 2007 med tittelen The world without us og ble mottatt med interesse verden over, nå er den oversatt til 30 språk.

Det er et spennende og fascinerende tankeeksperiment vi blir tatt med på her. Weisman skriver utrolig kunnskapsrikt om sporene vi mennesker har skapt og skaper og om hva som ville kunne komme til å skje med dem hvis vi forsvant. Boka kom ut på norsk i fjor og kan fungere fint som en opptakt til 2009 som kulturminneår. Det er ikke bare menneskeskapte spor han tar for seg, men også de få stedene på jorda som er tilnærmet uberørte av mennesker. Den kanskje beste og mest levende beskrivelsen av et slikt sted er når han skriver om den eneste urskogen i Europa, Białowieżaskogen som ligger mellom Polen og Hviterussland. Hele Europa har sett ut som denne skogen og hvis menneskene forsvant er det sannsynlig at Europa vil se slik ut igjen. Det aller meste av det menneskene har skapt vil før eller siden bli borte. For forandring er som Weisman skriver, naturens kjennemerke. Ingenting forblir det samme. Verken hav, jordsmonn eller de nære ting. Huset ditt for eksempel. Hvis du ikke har vært bekymra for råteskader eller en liten lekkasje før, blir du det ihvertfall etter å ha lest denne boka. Weisman gir en svært detaljert beskrivelse av hvordan huset ditt brytes ned av naturen. Weisman siterer arkitekten Chris Riddle som forteller at hvis du ønsker å ødelegge en låve, så skjær et hull på 45 ganger 45 centimeter i taket før du sørger for å komme deg i sikkerhet.

Verden uten oss kan leses inn i behovet for større bevissthet rundt miljøspørsmål. Weisman skriver at det er bekymringsverdig med alt plastsøppelet, mye av det blir for eksempel spist av fugler og sjødyr slik at de dør en smertefull død. Vil verden for alltid være innpakket i plast? Spør han. Plast løser seg sakte opp. Polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont. Weisman ser for seg at fossilene vi etterlater oss vil være plastdukkene Barbie og Ken. Andre ting som vil være igjen etter oss veldig lenge er tungmetallene som finnes som ureinheter i kunstgjødsel. Bly kan forbli i jorda i 35 000 år, skriver han.

Boka er svært detaljert. Han beskriver for eksempel inngående om hvordan en bro vil forfalle og om kostholdet til dvergsjimpansene. Dette gjør at vi kommer nært innpå det han forteller, nært innpå naturen. Men det kan bli litt mye etter hvert og han gjentar seg sjøl utover i boka. Den første delen har best språk, her blir stoffet best formidlet, etter min mening.

Boka har fokus på framtida, men det er allikevel nåtida vi lærer mest om, eller vi lærer om sammenhengen mellom framtid, nåtid og fortid. Som i arkeologien er det ikke de adskilte gjenstandene det handler om, men sammenhengen de utgjør en del av. Men det er gjenstander som blir igjen etter oss. Bronseminnesmerket over grunnleggeren av nasjonalparken som Białowieżaskogen er en del av, kong Jagiello til hest, vil antakelig overleve urskogen, mener Weisman. En annen ting som vil bli igjen er signaler fra tv-sendinger som når ut i verdensrommet med nyheter, barne-tv og latter.

Weisman har skrevet en leseverdig og spennende historie om hvordan verden kan komme til å bli uten oss. Den eneste egentlige spådommen man kan komme med er allikevel at livet vi fortsette. Og at det vil være interessant.