Stikkord: Anmeldelser

Karen Røise Kielland: Å GÅ MED KØLLE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kølle.png

Sympatisk om vandring i Europa

Dokumentarisk, lun og udramatisk performance

 

AV ELIN LINDBERG

 

Å GÅ MED KØLLE

Konsept, regi, manus, lyd og spill: Karen Røise Kielland

Dramaturgi: Marit Grimstad Eggen

Tegner: Tom Mason

Black Box Teater, 10.mars 2013

 

Sommeren 2011 startet Karen Røise Kielland å gå. Hun startet på hjemstedet sitt, Hov i Land, 19.juni og den 19.oktober kom hun fram til Venezia. Prosjektet var å følge i fotsporene til Catharine Hermine Kølle som er blitt kalt Norges første fotturist. Kølle reiste fra Ulvik i Hardanger til Venezia, mesteparten av reisen gikk Kølle til fots. Dette var i 1841, da var hun 53 år. Kølle skrev dagbok og hun skrev en mengde brev, hun tegnet og malte akvareller fra reisene sine.

 

Enkelt og prosaisk

Scenerommet er enkelt. I lengderetninga i Black Box’ lille sal ligger et slags teppe, en vei. Den er fylt med gjenstander – suvenirer? Bak står Karen Røise Kielland. Hun støtter den ene foten på en stol. I ei hand har hun en pistol (vi får høre at Kølle var bevæpnet med pistol til bruk mot ville hunder), i den andre handa har hun en svart paraply. Foran sitter tegneren Tom Mason. Det han tegner gjennom forestillinga projiseres på bakveggen. Tegningene virker inspirert av Kølles tegninger. De er enkle og illustrerende. Denne stillferdige enkelheten er sympatisk. Den sier noe om langsomhet og minner om det helt konkrete ved å gå. Tegningen er den eneste gjennomgående bevegelsen i forestillinga.

 

Teatralt fortellerteater

Karen Røise Kielland forteller fra reisen på en enkel og jordnær måte. Noen steder er det montert inn lydopptak fra turen og opplesning fra Kølles dagbok. Vi hører surkling av vandring i myr, klapring på asfalt og noen samtaler som fant sted underveis. Forestillinga blir en samtale aktøren har med seg selv og en samtale mellom henne og Kølle. Den blir kanskje også en samtale mellom ny og gammel tid. Kølle gikk fordi hun måtte – det fantes verken bil, tog eller fly på hennes tid. I dag velger vi å gå, sier Røise Kielland. ”Jeg vil se restene av det hun har sett”, sier hun. Med på reisen har Røise Kielland fem bud: 1: Du skal ikke ringe. 2: Du skal ikke sende SMS. 3: Du skal ikke bruke internett. 4: Du skal skrive for hånd og stole på postverket. 5: Du skal ikke høre på musikk. Alle budene blir på et eller annet tidspunkt brutt, uten at dette fører med seg noen spesielt store, dramatiske handlinger.

 

En hyllest til det enkle

Vi vet egentlig ikke om Røise Kielland gjorde denne reisen, om dette er dokumentarisk eller om dette er en fiktiv dokumentar. Det spiller kanskje ingen stor rolle, jeg velger å tro på henne. Et dokumentarprosjekt kan uansett ikke formidles en til en. Selv ikke Karl Ove Knausgård kunne få med alle detaljer i sitt Min kamp-verk. Det velges ut og kuttes vekk.

Catharine Hermine Kølle beskrives som en svært jordnær person. Forestillinga formidler at hun sto mer plassert i opplysningstiden enn i romantikken, selv om David Caspar Friedrichs erkeromantiske maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer kommer opp på bakveggen (der en person står og ser utover et halvt tåkelagt landskap.) Opptegnelsene til Kølle er så få at det er god plass til antakelser, mye er tåkelagt. De av Kølles dagbokopptegnelser Røise Kielland presenterer er nitidige og kuriøse. Hun forteller blant annet hva Kølle noterte etter besøket i nasjonalgalleriet i Berlin. Her var det ikke et ord om maleriene og kunsten, men en opptelling av hvor mange bilder det var! En stor bro i Praha (Karlsbrücke?) ble også nøyaktig oppmålt av Kølle selv.

 

Vandring på overflaten

Røise Kielland forteller om sine vandinger i Kølles fotspor. Det er prisverdig at hun gjennom dette løfter opp den gamle vandrer Kølle. Men hvilke egne spor setter man ved å gå i andres? Røise Kiellands spor er blitt en teaterforestilling. Ludvig Holberg var også en vandrer. Han gikk også fra Skandinavia til Italia, under den europeiske opplysningstiden. Det han opplevde av teater på veiene sine har satt dype spor i hans egen dramatikk. En nåtidig vandrer har også satt kraftfulle spor: Thomas Espedal med romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006). Espedal går på overflaten og skriver i dybden, i motsetning til Kølle er han en svært belest mann. Det er kanskje urettferdig å sammenligne disse prosjektene. Kølle gikk for å lære, for å undersøke verden. Hun gikk i en tid hvor det nok ikke var så mange kvinner som gikk alene på slike turer. Et sted i forestillingen får Røise Kielland og tegner Mason besøk på scenen. En gjeng godt voksne damer kommer togende på rekke inn, de krysser scenen og går ut igjen. De har turklær og hodelykter på seg. De virker stolte over å få være med i forestillinga. Dette er sunne, norske damer som går på tur. De blir et fint bindeledd mellom den yngre Røise Kielland og den historiske Kølle.

Det er ikke sikkert denne forestillinga kommer til å sette så veldig dype spor etter seg, men det er viktig å bli minnet på det nære og langsomme og at det å gå på tur er en fin ting.

Riksteatret: TVILLINGSJELER

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

tvillingsjeler3_mid
foto Erik Berg

Jevn og lunken

 

Grepet om det gripende i historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier glipper i Riksteatrets oppsetning

 

AV ELIN LINDBERG

 

Otto Homlung: TVILLINGSJELER

Basert på Jan Erik Volds dokumentariske bøker om Gunvor Hofmo og Ruth Maier.

Regi: Otto Homlung

Scenografi, maleri, kostyme- og videodesign: Bård Lie Thorbjørnsen

Riksteatret, Oslo, 28.februar 2013

 

 

Fortellingen om Gunvor Hofmo og Ruth Maier har alt som skal til for å gjøre en historie spennende.  Her er det kjærlighet og krig, poesi og galskap. Det er skjønnhet og grusomhet, livskraft og død. Mange kunstnere har allerede tatt tak i historien. Jan Erik Vold har gitt ut Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok, Riksteatrets forestilling bygger først og fremst på disse biografiske bøkene.

 

Ruth og Gunvor

Ruth Maier kom fra Østerrike til Norge i 1939 som jødisk flyktning, da var hun 18 år. Hun ble kjent med den jevnaldrende Gunvor Hofmo. De tok artium sammen og de var sammen på kvinnelige arbeidsleire på Biri ved Mjøsa og på Tau i Rogaland. De haiket rundt i Sør-Norge og bodde en tid i Trondheim, før de bosatte seg i Oslo.

Ruth Maier var en av 532 jøder som torsdag 26. november 1942 ble deportert til Auschwitz. Nesten alle disse jødene ble drept. Denne grusomheten er det viktig at vi ikke glemmer. Her kan forestillinga ha sin misjon fordi den minner oss om dette, selv om den kanskje ikke vil bli stående slik andre kunstverk som også har tatt for seg dette, har blitt. Det er nok først og fremst billedkunstneren Viktor Linds levende installasjon, eller iscenesettelse, fra 1978 som står som den, til nå, sterkeste påminnelsen om det forferdelige som skjedde novembernatta for 70 år siden. Verket hans het Contemporary Memory: I’ll bring you home. Det var en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til politiinspektør Knut Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler. Jødene ble hentet og stuet inn på skipet Donau.

Gunvor Hofmo knyttes ofte til Ruth Maier. Hun ga ut sin første diktsamling i 1946, den het Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo gav ut et tjuetalls diktsamlinger etter denne. Hun var i lange perioder innlagt på Gaustad sykehus. Jan Erik Vold har arbeidet mye med å løfte fram forfatterskapet hennes etter at Hofmo døde i 1995.

 

Prosaisk teater

I Riksteatrets oppsetning møter vi den gamle Gunvor (Marit Østbye), den unge Gunvor (Silje Storstein) og Ruth (Janne Heltberg). Den gamle Gunvor sitter i sin stol og minnes. De unge spiller historien. Skuespillerne gjør en god og respektabel jobb hele veien. Scenerommet innrammes av tre store portaler som fungerer som dør, vindu og med en bakvegg til projeksjon av bilder og film fra blant annet sykehuskorridorer og landskap ved Mjøsa.

Historien om hvordan Ruth og Gunvor møttes og deres vennskap og kjærlighetsforhold presenteres ispedd Hofmos dikt. Det blir mye ord. Vi kommer aldri helt under huden på karakterene. Både kjærlighet og galskap føyses på en måte bort i stedet for å la det bli møtt og undersøkt mer inngående. I en scene er Ruth innlagt på Ullevål sykehus på grunn av psykisk sykdom. Hvorfor får vi ikke mer innblikk i hvordan denne sykdommen til karakteren Ruth arter seg? Vi får nesten inntrykk av at sykehusoppholdet er der for at hun skal være et slags muntrasjonsråd for resten av pasientene. Karakteren Gunvors psykiske lidelser blir også føyst litt vekk. Det er synd. Kontrastene mellom det store mørket som ligger i karakterenes historie sammen med den gnistrende kraften lyset i møtet mellom de to kunne ha vært, kommer ikke fram i denne forestillinga.

 

Historietime

Forestillinga som historietime kan være viktig. Det er viktig å ikke glemme at på Møllergata skole ble barn brutalt hentet ut fra klasserommene fordi de var jøder. Fra Lovisenberg sykehus ble to alvorlig syke mennesker tatt, fra Ullevål sykehus ble det også hentet ut jøder. Menn, kvinner, barn. Alle disse ble stuet sammen i lasterommet på fangeskipet Donau og fraktet til Stettin og derfra til Auschwitz. Det er hjerteskjærende å tenke på. Smerten ved å vite at ens kjæreste var med i lasten må ha vært uutholdelig. I en strofe fra Hofmos diktsamling fra 1946 skrev hun: ”Slik en regnvåt/kveldsstund/kjenner du det er/henne, en jødisk/venninne de drepte,/hun hvis lik de lot/brenne sammen med/tusen andres.”

Hofmos dikt har ofte en smerte i seg. De inneholder ord som ”rop”, ”tomhet”, ”skrik” og ”ensomhet”. Det skal mye til å overgå Hofmo i å uttrykke smerte, liv og mørke – og det er kanskje heller ikke intensjonen med Riksteatrets stykke, men det er leit at verken lengsel eller lidenskap når skikkelig ut til publikum. I en scene i stykket illuderes det at det plukkes frukt på arbeidsleiren Gunvor og Ruth deltok på. Her griper skuespillerne rundt imaginære frukter på en litt mekanisk måte. Skuespillernes bevegelser er presise nok, men det de griper rundt er bare luft. Det blir dessverre også denne følelsen av å gripe rundt noe tomt en kan sitte igjen med etter at applausen etter forestillinga har stilnet. Den etterlater ikke store følelsesmessige spor. Kanskje akkurat det å gripe rundt luft kan være dekkende? På tross av det fantastiske, rike materialet som ligger til grunn for forestillinga og den viktige historien den kan fortelle, oppleves den som ganske substansløs.

Det Norske Teatret: STORT OG STYGT

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Stort-og-stygt-niklas-kysser-charlotte--1128x637.jpg

Kva er ein normal familie?

 

Velspelt stykke om småbarnsfamiliar som både er spesielle og trivielle.

 

AV ELIN LINDBERG

 

Olaug Nilssen: STORT OG STYGT

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi og kostymar: Milja Salovaara

Det Norske Teatret, scene 2, 3.april 2013.

 

 

I Stort og stygt møter vi to par som er naboar, det eine, Silje og Ole (Ellen Dorrit Petersen og Ola G. Furuseth), ventar sitt første barn. Det andre, Maria og Sverre (Charlotte Frogner og Pål Christian Eggen), har ein son (Niklas Gundersen) på tre år som er autist. Maria er gravid på nytt. Oppsetjinga er bygd opp av scener som tek for seg livet til småbarnsfamiliane.

 

Mørkret i rommet

Scenerommet er aldri heilt opplyst i Stort og stygt. Det verkar både tyngande og litt skremmande – noko kan ligge og lure ein stad i ein mørk krok. Midt i scenerommet er det ein slags gamaldags tivolikarusell. Navet på karusellen er i seg sjølv eit rom. Ytterveggane på dette navet er måla, men ikkje med glade og overflatiske motiv slik dei ofte er på ekte tivoli. Her er det uklåre motiv, ei verd med mjuke, men ikkje heilt klårt definerte drømmebilete. Karusellen har fire hestar. Dei er heller ikkje måla i gilde fargar, dei er mørkegrå, som om dei var jarnhestar. Alt dette gjev eit tungt og kvardagsleg preg. Karusellen viser både til rørsle og til gjentaking, til potensiell glede og til den hamletske ”mortal coil”.

 

Mjuk og fysisk spelestil

Skodespelarane er kledde i mjuke joggedressar og ullsokkar – slik skodespelarane òg var det i den førre Nilssen-oppsetjinga på Det Norske Teatret, Vi har så korte armar. Dei beige joggedressane passar fint til koseleg familiehygge. Den høggravide Silje har ein mage ho kan ta av og på. Det autistiske barnet har ei barnsleg supermanndrakt på seg.

Noko av det som fungerer best i denne oppsetjinga er samspelet. Det er musikalsk og leikande. Overgongane er fine. Skodespelarane støtter kvarandre heile tida, fysisk og vokalt. Det fysiske og vokale arbeidet deira er gjennomgåande solid. Niklas Gundersen som den autistiske sonen, har eit spesielt godt utvikla kroppsspråk. Oppsetjinga har eit realistisk formspråk. Det kunne vore interessant å sett ei endå meir teatral kontrast til dette realistiske formspråket – det kunne kanskje opna opp og skapt meir djupn i Stort og stygt. Dei koreograferte dansane blir litt for illustrerande og enkle.

 

Den store redsla

Dei to para i stykket er ganske gjennomsnittlege. Dei er det vi kallar heilt normale familiar. Den høggravide kvinna er kontrollerande og noko nevrotisk, tidvis eit helvete å bu saman med. Mannen hennar er støttande og mjuk med ei god dose undertrykt aggressivitet. Begge para engstar seg for dei nye borna som skal kome – kjem dei til å vere normale?

Sonen (menneskesonen) Arve gjer stort sett som han sjølv vil. Foreldra slit med å få kontakt med han. Omgjevnadane deira arbeider med å få situasjonen til å sjå så normal ut som mogleg. Sjølv barnelegen har problem med å sjå at alt ikkje er heilt normalt med vesle Arve. Fleire av scenene er så trivielle at dei nesten gjer vondt. Teksten til scena hos helsesøster er hyperrealistisk og  grå, keisam og kvardagsleg, samstundes som han handlar om det som er mest sentralt i desse småbornforeldra sitt liv – dei sjølve og borna. Det handlar om å skape noko nytt og om å skape seg sjølv og sitt eige liv. Den tyngande redsla for at noko stort og stygt skal openbare seg ligg og lurar.

Ei sentral scene i stykket som er godt scenisk løyst, er der Ole bankar på døra til naboane midt på natta fordi han har høyrt sonen deira rope og hyle. Han trur at dette er ei sak for barnevernet. Arve ligg inne i rommet i oppsetjinga sitt nav, midt på scena. Ei dør inn til rommet hans blir opna. Ole ser inn i Arve sitt rom, har ser inn i noko han kanskje ikkje visste fanst – noko stort og stygt? Eller noko som inviterer til ei djup medkjensle og samstundes utvidar synet på kva eit menneske er og kan vere? På grunn av at vi i publikum ikkje er augevitne til kva som skjer på rommet til Arve set denne scena tankar og assosiasjonar i sving, vi blir medskaparar. Eit godt scenisk grep.

 

Kva er eit menneske?

Ein gong for mange år sidan, før hvpu-reforma, var eg som skodespelar med på turné med ei oppsetjing som mellom anna blei spelt på ei av dei store institusjonane som fanst før, der folk med Downs syndrom og med forskjellige formar for funksjonshemmingar budde. Vi spelte det musikalske showet for dei mest funksjonsfriske og det blei det framifrå teater av. Etterpå blei vi bedne om å ta ein tur til dei som ikkje kunne kome på sjølve framsyninga. Vi tok med instrumenta og troppa syngande og spelande opp på ei avdeling som låg litt unna dei andre. Eg var ikkje førebudd på kva som venta meg. Her var det menneske (ja, for det var menneske) i former eg ikkje visste eksisterte. Nokre hadde bitte små kroppar og digre hovud. Eit menneske (kvinne eller mann?) låg spent fast på ei seng. Eit anna menneske (ein gut?) rulla rundt inni ein polstra binge med hanskar på hendene så han ikkje skulle skade seg sjølv. Det var eit sjokkerande møte. Kvifor visste eg ikkje at slike menneske fanst?

Fleire har gjort sitt for at menneske i alle valørar har blitt meir synlege. Det fremste eksemplet er De Utvalgte med den siste oppsetjinga deira, De Utvalgte, der dei fleste skodespelarane har Downs syndrom eller ikkje er heilt A4-menneske. Eit djupt rørande og viktig stykke.

Stort og stygt tematiserar det å leve med eit barn med funksjonshemming, og stykket gjer det på ein sympatisk måte, om enn langt frå så djuptgripande som De Utvalgte. I og med  at det finst eit slikt ferskt motstykke som De Utvalgte  er det kanskje andre tema som blir vel så viktige i stykket på Det Norske Teatret – tema som skamfølelsen over å slite som foreldre/redsla for å ikkje vere ein god nok forelder, forventing/skuffelsar, det tabuet det kanskje er å vere skuffa over eigne born.

 

Mot norrmalt

Er foreldrerolla blitt endå trongare enn ho var før? Begge para i stykket prøver å leve opp til det perfekte. Dei les og er til ei kvar tid oppdaterte på all litteratur som finst om barneoppdraging. Dei dokumenterer på facebook kvar rørsle ungen gjer. Kanskje det er endå viktigare i dag å skape seg eit liv som ser heilt perfekt ut frå utsida? I gamle dagar var det faste roller å tre inn i så snart du blei forelder, desse rollene finst ikkje lenger. Denne oppsetjinga viser fram to foreldrepar, ho speglar verda slik ho kan vere akkurat no. Ho gjev ikkje store svar og går kanskje ikkje så veldig i djupna, men ho er absolutt viktig – kanskje fordi ho både viser fram det trivielle og det store og stygge.

 

 

 

 

Nationaltheatret: ONKEL VANJA

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2013

Nationaltheatret OnkelVanja Erik Aavatsmark
foto Erik Aavatsmark

Litt for lett

 

Onkel Vanja på Nationaltheatret er teksttro, solid og tradisjonell, men poesien og dybden i Tsjekhovs stykke kommer ikke til sin rett fordi forestillinga ligger for nær farsen.

AV ELIN LINDBERG

Anton Tsjekhov: ONKEL VANJA

Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon. Oversatt av Knut Ofstad.

Regi: Liv Ullmann

Scenografi: Milja Salovaara

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.februar 2013

 

Stykkene Anton Tsjekhov skrev rundt forrige århundreskifte ligner på hverandre. I disse stykkene møter vi forholdsvis helstøpte, men paradoksale karakterer på herskapelige gods på den russiske landsbygda.  I Onkel Vanja er den aldrende professor Serebrjakov (Sverre Anker Ousdal) kommet fra Moskva sammen med sin vakre kone fra sitt andre ekteskap, Jelena (Anneke von der Lippe), for å bo på det landlige godset. Det er Vanja (Anders Baasmo Christiansen) som har forvaltet gårdsdriften i 25 år på denne eiendommen som tilhører hans avdøde søster, professorens første kone. Pengene fra gårdsdriften har gjort professorens byliv mulig. Sonja (Stine Mari Fyrileiv) som er professorens datter fra første ekteskap har også vært sentral i gårdsdriften, hun lider av å ikke få besvart sin kjærlighet til den lokale legen Astrov (Øystein Røger). På godset bor også Vanjas mor (Frøydis Armand), hun forguder professoren og arbeider visstnok med sine egne kvinnepolitiske pamfletter. Telegin (Anders Mordal) er en ruinert godseier som også bor her. Tjeneren Marina (Kari Simonsen) passer samovaren og holder et konserverende grep om tradisjonene.

 

Rommet som idé

En rekke doble dører er plassert i dybden innover på scenen slik at de lager en lang gang og skaper inntrykk av flere rom i herskapshuset. Dørene blir et fint metaforisk element som kan vise til både evighetsperspektiv og livets mange rom (den bakerste døren er alltid lukket). Blomstrende frukttrær er plassert i en allé på utsiden av dørene. Også disse får metaforisk betydning der de står statisk blomstrende denne sommeren som professor Serebrjakov og fru Jelena får livet på godset til å stå stille. På oversiden av dører og blomstrende trær er det et stort og luftig mørke. Ideen som ligger bak dette scenebildet er god, men det kan virke som om ideen er bedre enn selve utførelsen. Kanskje dette oppleves slik fordi det ikke skapes en tettere sammenheng mellom den potensielle poesien i rommet og den realistiske spillestilen.

Alt spillet foregår foran på scenen. I en scene ganske tidlig i stykket står alle skuespillerne nærmest på rekke og rad. Det minner om et fordums prosceniumsteater. Denne forestillinga på Nationaltheatret er kanskje ikke så ulik versjoner av stykket som ble satt opp i Tsjekhovs samtid?

 

Frykten for meningsløsheten

Karakterene i Tsjekhovs stykker er ofte komplekse og paradoksale. I Tsjekhovs dramatikk får de stor plass til å fortelle om seg selv og sine livsprosjekt. De presenterer seg selv og andre karakterer gjennom tekst. I denne forestillinga er det som om de ikke blir gitt nok rom til å hente opp sin store livssmerte og lengsel, sin kjærlighet og sine tap. Et eksempel er scenen der Sonja betror seg til sin unge stemor Jelena om at hun elsker Astrov. I denne realistiske settingen skulle man tro at dette er et moment det er viktig å gi fokus. Men her blir det som foregår på siden, litt lenger foran Jelena og Sonja, like viktig. Her sitter den ruinerte godseieren Telegin og tjeneren Marina og broderer. Begge disse handlingene blir like verdige på tross av den tradisjonelle iscenesettelsen, her er det karakteren Sonja som taper på det. Sonjas kjærlighetsliv blir lite og trivielt, men hvis vi ser brutalt klinisk på det, slik Tsjekhov selv (han var utdannet lege) kanskje kunne gjøre, er kanskje ikke Sonjas kjærlighet større og viktigere enn Telegins og Marinas broderingsfellesskap?

 

Det lille mennesket og det store livet

Karakterene i Onkel Vanja strever på hvert sitt vis med å forsone seg med det livet som er levd og med valgene som er tatt. De strever med å forsone seg med at alderdommen kommer nærmere og nærmere og dermed også døden og oppløsningen av jeget. Vanja har selv brukt 25 år av sitt liv til å jobbe for å holde liv i professoren som han har forgudet, men som han nå nesten ser ned på. Den idealistiske doktor Astrov arbeider hele tiden og rømmer fra følelsene ved å drikke for mye. Jelena gir det hun har til sin mann. For Sonja er gårdsarbeidet det som gir mening i livet. Alle karakterene tviholder på sine prosjekter som noe som dekker over et enormt hull av ingenting og meningstomhet. De klamrer seg til arbeid, flasker, gjengjeldt eller ikke gjengjeldt kjærlighet. Alt dette jordiske framstår hos Tsjekhov som noe nærmest uegentlig, mens det egentlige er det rent kliniske livet, det helt basale og dyriske. Mennesket brer denne dynen av trygghet som de menneskeskapte livsprosjektene framstår som, over et gapende hull av tomhet. Det finnes snev av dette i Nationaltheatrets forestilling, men mulighetene til å vise det potensielle alvoret og dybden i teksten velges dessverre stort sett bort til fordel for farseaktige opptrinn. Forestillinga blir slik stående som lett og småmorsom, men uten både høyder og dybder. Det er nesten som om den er innsatt med et beroligende middel, antidepressiva, eller annet dop.

 

Latter og lidenskap

Latteren kan ha mange funksjoner. Det å le av seg selv og sin egen tilkortkommenhet kan være både befriende og selvdestruktivt. Latter kan, for eksempel i satire, vise til en distanse som kan være dypt intellektuell og samtidig empatisk. Latteren kan være en flukt og minste motstands vei – det er dessverre slik latteren stort sett oppleves i denne forestillinga. Latteren snevrer inn forestillinga og tar livet av den potensielle poesien.

Det er en stor utfordring å skape gode, nære møter mellom disse karakterene som er så selvopptatte og som svever inni sine egne bobler. Det er snev av felles lidenskap i dansen til Astrov, Vanja og Telegin, men dansen er så sørgelig tillært og dermed også ufri. Forestillinga har allikevel flere gode sider og alle skuespillerne er bunnsolide. Det er gripende når Sverre Anker Ousdal som Serebrjakov arbeider med sitt lange farvel. Han har en fantastisk scenisk energi og en perfekt timing– han vinker til publikum under replikken: ”Dere blir snart kvitt meg!” og med vellykket patos sier han: ”Manet omnes una nox – den samme natten venter oss alle.” Det er berørende.

 

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Blue-Motell-0394-1535x1024.jpg
foto Vigdis Haugtrø

Herlig overdådig eventyr

Karnevalistisk forestilling med barsk humor

 

Av Elin Lindberg

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Konsept og regi: Lisa Lie

Scenografi og kostymer: Maja Nilsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Utøvende og skapende skuespillere: Helga Kristine Edvindsen, Ivar Furre, Kenneth Homstad og Lisa Lie

Black Box Teater, 23.mai 2013

 

Rammen for forestillinga Blue motell er det klassiske motivet ”reisen til Dødsriket og tilbake”. Dette kan være en slags dannelsesreise. I Lisa Lies univers møter vi referanser til høy- og lavkultur. Klassiske fortellinger og populærkulturelle historier resirkuleres og vris og vendes på. Ingenting er for stort eller for smått til å være med. Det er et herlig virvar av pekere hit og dit – nesten alt er presentert med god komisk timing. Denne forestillinga som også tidligere forestillinger av Lisa Lie, opererer med en slags overraskelsens eller det uforutsigbares dramaturgi. Det er det befriende og livsbejaende å oppleve.

 

Homo ludens – det lekende mennesket

Arne Næss tok til orde for at vi burde leke mer og ikke ta oss selv for høytidelige. Han mente at leking kunne føre til at vi tenkte nye tanker og fikk noen interessante ideer. Blue Motell utfordrer virkeligheten gjennom en slags scenisk lek. Vi trenger mye oftere å bli minnet på at teater har svært mye med lek å gjøre. På islandsk heter teater nettopp ”leikhus”! Og skuespillere heter ”leikari”. På engelsk heter et skuespill ”a play”.

Ingen eller ingenting er helt pålitelig i denne forestillingas univers. Det meste flyter. Forestillinga rommer store mengder tekst. Lies scenetekst er fabulerende og ordrik. Den består av lange linjer eller vifter av reflekterende assosiasjoner over verden. Språkbildene er sære, smarte og lekende. De fester seg ikke så godt hos tilhøreren fordi teksten er så omfattende. Og som forestillinga selv spriker den i alle retninger samtidig. Vi følger teksten som om vi satt i en båt på ei tekstelv – vi lar oss rive med og flyte av gårde til helt nye og uforutsette steder.

 

Alt flyter

Scenerommet preges av en trash-estetikk som ligner på den vi har møtt i tidligere forestillinger av Lie. Hvite forheng dekker inn scenen. Et lite hus på hjul står i rommet. Et slags trestativ står til høyre på scenen. Det henger modeller av føtter i det.

Forestillinga rommer en strøm av karakterer. Alle sidestilles, her er det flat struktur, ingen er øyensynlig mer viktig enn en annen. I den første scenen holder fire karakterer i rysjekostymer på med en slags rituell og noe surrealistisk te-seremoni. De flytter rundt på porselensnips og pyntekobberkjeler – pynteting som hører til en kanskje forgangen tid, men som får nytt liv her i det hinsidige Blue Motell. Tankene går også til Alice i Eventyrland og til et barndommens univers. Den komiske timingen til skuespillerne er perfekt.

Eventyrfigurene Hans og Grete kommer inn. De bærer på en plastdunk som kanskje inneholder hjemmebrent. De er groteske og maser på publikum om å få låne telefoner og om å bli kjørt til byen. En grevling dukker opp. Så kommer en mann i indiskinspirert kjole og snedig, lys parykk. Det er tilløp til folkedans. En gutt sitter utenfor huset på scenen og stapper en pinne i en kobberkaffekjele mens han blar nonsjalant i tre pornoblad han har liggende foran seg. Ei utstoppa kråke eller en ravn står på en påle. – ”No kjem eg med smørgåsa mi!” ytrer en av aktørene. Det blir mer tilløp til folkedans og parykkskifter. Tre karakterer i svarte kjoler framstår som kokette og kåte nonner. De har skjelmske blikk mot publikum og virker ikke til å stole på. De har et fantastisk ritual der de stikker hodet inn i en slags lampe som ser ut som en bikube. De blir til orakler. I en annen scene danser en mann i lærbukser for dem mens de sitter og noterer eller tegner med fjærpenner før de nærmest voldtar ham. Det er slike scener og opptrinn forestillinga er et overflødighetshorn av. Det er liksom ingen ende. Etter denne karnevalistiske festen dabber forestillinga noe av, men fortsetter og fortsetter, slik en god fest kan gjøre det. Det er tid for nach-spiel.

 

I all evighet

Når forestillinga varer og rekker og scener uten noen helt klar rød tråd følger på hverandre, men bare drar oss videre og videre, begynner perspektivet å forandre seg. Vi reflekterer mer over vår egen situasjon uten at vi speiler forestillinga. Hva er et menneske? Hva er et minne? Hva er kultur? Hva er et liv? Nach-spielet er groteskt og komisk. Det spilles nach-spiel låt etter nachspiel-låt. Spillet er seksualisert. Det klines og jokkes og sprutes spenol. En av aktørene blir klint i hjel.

En publikummer blir tatt opp på scenen. Han blir med på en slags båtferd med hjul-huset til bak scenen. Han kommer tilbake like hel med en kokosnøtt han har fått. Kaskader av bilder følger på hverandre etter en surrealistisk logikk. Bildene er uforutsette, originale, groteske, fornøyelige, smertefulle, barske, sexy, pinlige, overraskende, åpnende, forvirrende, befriende og mye mer. Det er nettopp dette at forestillinga ikke kan omformes til tekst som er dens styrke. Dette er genuint teater. Den sklir unna alle sjangre og forsøk på å definere den som noe annet enn det den er: Ei teaterforestilling skapt av levende, lekende mennesker for et interessert – og forhåpentligvis lekende – publikum.