Riksteatret: LEVE POSTHORNET

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Posthornet.jpg

Ane Ryg, Eindride Eidsvold og John Sigurd Kristensen i Leve posthornet! Regi: Marit Moum Aune. Riksteatret 2014. Foto: Fredrik Arff

Alvor og lun underholdning

Humoristisk og leken forestilling om å finne mening i hverdagslivet.

AV ELIN LINDBERG

 

LEVE POSTHORNET

Basert på Vigdis Hjorths roman

Dramatisert av Toril Solvang

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Koreografisk assistent: Kristian Støvind

Riksteatret,  Urpremiere Nydalen, 30. januar

 

Det er risiko forbundet med å omforme populær litteratur til teater. Leve Posthornet av Vigdis Hjorth ble rost av kritikerne da den kom ut, dette er ei bok mange har et forhold til. Riksteatret legger forestillinga tett opp til boka, men den står likevel fint på egne bein, selv om forestillinga blir mattere og mer forutsigbar.

 

Det handler om å leve

Ellinor (Anne Ryg) er kommunikasjonsrådgiver i firmaet Klar Tale sammen med Rolf (Eindride Eidsvold) og Dag. En dag har Dag fått nok, han legger igjen et brev på kontoret sitt og drar. Han gidder ikke mer, skriver han og fortsetter med at han synes at det lukter fitte av alt Ellinor produserer. Det neste livstegnet Ellinor får fra ham kommer i posten fra Tyskland, det er noen ord skrevet på en ølbrikke der han skriver at han angrer på det han skrev i avskjedsbrevet.

Skuespillerne er kledde i grå kontorklær, de danser Dags oppbrudd med kontorfellesskapet. Koreografien er leken og frisk. Scenografien består av en skyvedøraktig husfasade, det hoppes sprettent ut og inn av vinduer. Av og til blir det fysiske spillet for masete, men det vil kanskje roe seg litt ned i spilleperioden.

Ellinor sliter med at det ikke er nok alvor og inderlighet i livet hennes. Hun har god økonomi og en trygg kjæreste, men det er liksom noe viktig som mangler. Hos Vigdis Hjorth beskrives denne manglende kontakten med seg selv på en svært god måte, det er nærmest smertefullt å lese. I forestillinga er ikke dette like tydelig. I boka ligger spenningen i om Ellinor klarer å finne fram til alvoret i seg og lykkes i å godta livet sitt og være i det. At det går bra til slutt oppleves som en enorm seier. Det er som om alle de norske idrettsutøverne vi har heiet på kommer først over mål, som om din favorittforfatter får Nobelprisen i litteratur og din yndlingsskuespiller får en Oscar. Hverdagsseieren til Ellinor oppleves like glamorøst i sin gråhet. Det skal mye til å gjenskape dette spennet på scenen – og ved å velge å jobbe med Leve Posthornet! er det det Riksteatret setter seg fore.

 

Posten og distriktene

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. I tillegg til Ryg og Eidsvold er Ulla Marie Broch, John S. Kristensen og danseren Kristian Støvind på scenen. De utgjør et sammensveiset team, spillet er tett og godt.

På kontoret får Rolf og Ellinor beskjed om at Dag er død. Han har tatt livet at seg. Men Ellinor lever. Hun tar tak i oppgaven Dag forlot og anså som umulig: å arbeide for at EUs tredje postdirektiv ikke blir iverksatt i Norge. Dette tredje direktivet vil medføre at det som i dag er Postens tjenester vil bli fullt konkurranseutsatt. Dette mener de vil føre til dyrere og mer uforutsigbare tjenester, spesielt i distriktene, der det også er sannsynlig at de postansatte vil miste jobbene sine. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal Ellinor bistå dem i kampen mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Arbeidet skal avsluttes under Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Gjennom dette arbeidet sniker livsalvoret seg inn på Ellinor.

I forbindelse med jobben arrangerer Ellinor og Rolf et møte med de postansatte, de får høre om enkeltskjebner og hvilken betydning innføringa av postdirektivet vil ha for distriktene. Her er det lagt inn en lang monolog om en slik enkeltskjebne. Postmannen Rudolf Karena Hansen (John S. Kristensen) forteller den utrolig lange historien om brevet til Helga Brun –  en ung lærer som fikk så stor innvirkning på enkeltelevers liv at de skrev brev til henne nesten 50 år etter skoleslutt. Dette framføres i en slags nordnorsk fortellertradisjon. Jeg blir sittende å fundere på om dette er folkelig eller om det spilles som om det er folkelig. Spillestilen er like sjablongaktig og forutsigbar som karakterene. I Hjorths litteratur er karakterene ofte sjablonger. Hun blir av Toril Moi i programmet til forestillinga kalt komedieforfatter, i komedien opptrer ofte typer eller sjablongaktige karakterer. Kanskje det er derfor disse karakterene i Hjorths litteratur oppleves slik? Navnene deres er nærmest harselerende og uegentlige. De viser ikke til mennesker, men til nettopp typer. Slike typer blir også karakterene i forestillinga.

Forholdet mellom Ellinor og Stein (Kristian Støvind) er like grått som kontorklærne de har på seg. I forestillinga blir det litt utydelig hvorfor dette lidenskapsløse forholdet er noe å satse på.

 

Det er alvor

I scenen med Arbeiderpartiets landsmøte kommer det et voldsomt brudd i forestillinga. Den har til nå vært underholdende, frisk og morsom. På landsmøtet som vi skimter gjennom de åpne vinduene i den scenografiske husfasaden, kommer først et utdrag fra Stoltenbergs åpningstale i opptak, det er greit nok. Men så kommer et nytt opptak: en appell om å gå mot postdirektivet som setter latteren fast i halsen. Dette er det dypeste alvor og det bryter med alt vi har sett til nå. Talen er framført av Tore Eikeland som var leder av AUF i Hordaland. Tore Eikeland ble drept på Utøya. Talen hans viser at han var en lovende retoriker, det er på så mange måter tragisk at han er død. Denne talen setter livsalvoret i et helt spesielt perspektiv. Forestillinga kommer til å fungere som et opprop. Det er oppriktighet i oppfordringa om å stå opp som enkeltmenneske mot overmakt, om å kjempe for det man tror på. Det gjelder, som Ellinor i forestillinga sier, å velge modig i det store og i det små!

Avslutninga blir noe tam i forhold til forelegget. Det som gjør forestillinga severdig er først og fremst skuespillerne. Anne Ryg har en tyngde som gjør at forestillinga ikke faller helt i Bridget Jones-fella, selv om den nok også kan karakteriseres som feelgood-teater.

 

Ny aktualitet, dessverre

Og hvordan gikk det nå egentlig med EUs tredje postdirektiv? Det viser seg at kampen mot å innføre det omstridte direktivet ennå ikke er slutt. Den 19. november i 2013 var statsråd Vidar Helgesen i Brussel og varslet at regjeringen vil annullere reservasjonen mot EUs 3. postdirektiv som ble vedtatt av den forrige regjeringa. Dette på tross av at en ny evalueringsrapport fra EU viser at liberalisering av postmarkedet har fått tydelig negative konsekvenser. Dette gir absolutt forestillinga ny aktualitet! Leve Posthornet!

 

 

 

 

Riksteatret: FOLKESTYRE 2014

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Folkestyre
foto L-P Lorentz

Lytt til folket!

Interessant, men litt fargeløs forestilling i anledning grunnlovsjubileet

 

Av Elin Lindberg

 

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel: FOLKESTYRE 2014

Regi og scenografi: Hilde Brinchmann

Dramaturg: Henriette Vedel

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad|

På scenen: Ingrid Meling Enoksen, Veslemøy Mørkrid, Marit Østby, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs og Biniam Gezal Yhidego

Riksteatret, urpremiere 27.februar 2014

 

De seks skuespillerne rusler rundt i sceneområdet før Folkestyre 2014 starter. Noen av dem går i treningstøy, andre i vanlige hverdagsklær. Disse skal i forestillinga representere Det Norske Folk.  Spilleområdet er rammet inn av noe som kan minne om store, hvite, papirark. Forestillinga er et dokuteaterprosjekt. Manuset er basert på intervjuer med mennesker som bor rundt omkring i landet. Prosjektet minner om arbeidene til det tyske Rimini Protokoll som har vist flere av forestillingene sine i Norge – sist i 2012 da de satte opp En folkefiende – 100% Oslo på Nationaltheatret. Denne forestillinga bygde på et konsept de har jobbet med i mange byer der 100 mennesker ble plukket ut for å representere et befolkningsgjennomsnitt av en gitt by. I Riksteatrets forestilling er det skuespillere som representerer Det Norske Folk, i andre dokuteaterprosjekt, for eksempel hos Rimini Protokoll, brukes det vanlige mennesker eller eksperter som de ofte blir kalt.

I noen dokuteaterprosjekt kan ofte prosessen mot forestillinga framstå som like interessant som selve forestillinga den ender opp med å bli til slutt. Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har arbeidet grundig med materialet til Folkestyre 2014. De har sørget for å få et bredt og representativt utsnitt av befolkningen til å svare på et sett med spørsmål rundt temaet folkestyre, spørsmål som: Når følte du deg sist samfunnsengasjert? Hva ville du snakket om hvis du skulle holde en tale på Stortinget? Kan du huske første gangen du stemte? Har du tro på folkestyret?

 

Folkets representanter

I de fleste demokrati velges det representanter fra folket til å styre. Slik er det også i denne forestillinga, skuespillerne blir på en måte folkets representanter. Folkestyre 2014 starter med et talekor der mennesker som ikke har følt at de hadde noe viktig å tilføre eller ikke ha en viktig nok stemme i fellesskapet, kommer til orde. Forestillinga viser slik at ”alle skal med” – alle som bor i Norge er en del av Det Norske Folk. Vi får monologer med ”Mann, 19, Bergen, soldat i sjøforsvaret”, ”Mann, 41, Honningsvåg, fisker” og ”Kvinne, 21, Ytre Sogn, hotellresepsjonist”. Historiene deres er hverdagslige, men de er gjenkjennelige og interessante. Det grundige arbeidet Brinchmann og Vedel har gjort i å velge ut mennesker fra forskjellige samfunnsarenaer fungerer svært godt. Dramaturgien er også god, stort sett, avslutninga av forestillinga kan virke litt hakkete, her kunne det kanskje vært kuttet noe?

 

Alle skal med

Forestillinga gir ikke bare et bilde av Det Norske Folk, den blir også et bilde på Det Norske Sosialdemokrati. Her er det opplest og vedtatt at alle skal med. Gir Folkestyre 2014 et idyllisert bilde av Norge anno 2014? Her møter vi ”Kvinne, 60, Harstad, uføretrygdet”, ”Mann, 50, Oslo, arbeidsledig” og ”Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar – disse er representanter som på hver sin måte er ganske usynlige i det bildet vi til daglig får av Norge, men som har fått en god plassering i denne oppsetninga. De menneskene vi oftest ser er dem ”Mann, 52, Oslo, professor i statsvitenskap ” snakker om, det er dem med særinteresser som har kraft nok til å skrike: ”De har lunger som er friske og fine. Skriker og skriker og skriker og de skriker så høyt! Å slippe små velorganiserte grupper til er livsfarlig, for de trenger alle andre til side. De som ikke orker, som ikke har krefter til å skrike, eller som er i en situasjon hvor de ikke kan… Er det demokrati? Nei.” Det finnes altså en del konfliktstoff i materialet, som er svært interessant, men det blir ikke helt forløst scenisk i forestillinga. Jeg savner at konfliktstoffet synliggjøres mer. Forestillinga blir litt friksjonløs til tider. Jeg savner litt tydeligere sceniske refleksjoner rundt: Hva er nå dette folkestyret? Hva er det slags demokrati vi snakker om?

 

Fyldig og mangfoldig

Forestillinga framstår som fyldig, kanskje litt for fyldig? Den kunne kanskje blitt kuttet litt ned. Den framstår som sympatisk, men kanskje litt for sympatisk? Det er tilløp til konflikt mellom en arbeidsledig og en NAV-ansatt, men konflikten dysses litt ned av buskishumor. Men for all del – humoren er velkommen og fungerer godt! Dybden og alvoret i forestillinga kommer gjennom monologene som formidler gripende historier om liv under tøffe forhold. Blant andre er historia til ”Mann, 43, Molde, spiller saksofon utendørs på Hurtigruten”, rørende. Han forteller at han er en utbrent lærer og at finner han ny mening i å spille på Hurtigruten.

Skuespillerne gjør stort sett en utmerket jobb, ensemblespillet er bra, selv om det er litt ujevnt. I denne forestillinga kan det virke som om mottoet er nettopp ”Alle skal med”, skuespillerne behersker mange dialekter, de fleste av dem helt greit, men jeg stusser over at en av skuespillerne uttaler ”kildeavfall” som ”shildeavfall” uten at det virker bevisst. Talemålet forandrer seg og unge mennesker uttaler ofte kj-lyden som sch-lyd, men her virker det litt ubevisst brukt fordi personen som skuespilleren representer her, er ”kvinne, 54, Bærum, seniorrådgiver”.

 

Hvem er vi?

Det er Inge Lønning som får siste ordet i forestillinga. Navnet hans blir ikke presentert i selve forestillinga, men i materialet som omgir den (blant annet manuset i bokform). Monologen med Lønnings tekst blir en appell som avslutter forestillinga. Han snakker om viktigheten av å ta ansvar: ”og et hvert menneske har jo begynt livet sitt på den måten: At det var noen som tok ansvar. – Ellers hadde det ikke startet i det hele tatt.”

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel, ensemblet, andre medansvarlige og representantene fra det norske folk har skapt ei forestilling som på grunn av sitt mangfold av stemmer gir et interessant bilde av hvem vi er i Norge i dag, selv om jeg savner litt mer kraft i det sceniske uttrykket. Forestillinga svarer forsåvidt et rungende ja på det siste spørsmålet som Hilde Brinchmann og Henriette Vedel stilte det norske folk: Har du tro på det norske folkestyret?

 

Brageteatret: BROENE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2014

BroeneBrageteatret_NYTTfotoKnut_Bry-1440x575_c

foto Knut Bry

Besnærende sært teater

Genuint godt teater, men forestillinga blir litt for nærsynt i forhold til stykkets tematikk

 

Av Elin Lindberg

 

BROENE

Manus: Liv Heløe

Regi: Fredrik Hannestad

Scenografi: Signe Becker

Maske: Maria Zahl

Dramaturgi: Kai Johnsen

Med: Silje Breivik, Solveig Laland Mohn, Håkon M. Vassvik, Helen Vikstvedt og Drammen Mannskor

Brageteatret, Drammens Teater, 17.november 2013.

 

Denne forestillinga dyrker det teatrale. Her er det menneskene, rommet og samtidigheten som er det viktige, men forestillinga inneholder også en masse tekst, og en tematikk – Broene har noe å gjøre med jubileet for stemmerett for kvinner. I 2013 var det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.

 

Woman in space

På scenen i det vakre Drammens Teater henger et hvitt silkesceneteppe. Foran teppet ligger det silkeputer. Solveig Laland Mohn kommer inn på scenen iført leopardmønstret kort kjole, høyhælte sølvsko og langt lyst hår. Hun forteller lett og ledig om forestillingas tilblivelse. Forestillinga måtte ha en tittel før de visste hva den skulle handle om, sier hun. Laland Mohn introduserer Betzy Kjelsberg som er usynlig til stede i forestillinga. Kanskje Betzy sitter på det tomme setet på den beste plassen i midt i teatersalen, sier Laland Mohn og peker på setet ved siden av meg der jeg har hengt jakka mi fordi det ikke sitter noen der. Betzy Kjelsberg er Drammens store helt. Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og første kvinnelige medlem av partiet Venstre. Hun var også formor til Siv Jensen. Betzy Kjelsberg er introdusert. Forestillinga er basert på en rekke intervjuer, bearbeidelse av Jørgen Leths bok Det perfekte menneske, improvisasjon og tekster av Liv Heløe. Laland Mohn lister opp en rekke spørsmål for oss: Hva er en kvinne? På hvilket tidspunkt i livet anså du deg selv som kvinne? Tror du på noe? Hva er mandig? Her kommer skuespiller Håkon Vassvik inn på scenen. Han alternerer med Laland Mohn med å stille spørsmål. – Ka e det vanskeligste med å være kvinne? Hva tenker du om porno? Kan du komme på en situasjon der du følte deg spesielt mye kvinne? Kem e kvinna? Ka kan ho? Ka vil ho? Koffør bevæge ho sæ som ho gjør? Korsen bevæge ho sæ? Spør Wassvik. Nå kommer også Silje Breivik og Helen Vikstvedt inn. De fem skuespillerne sitter på silkeputer og presenterer biter og glimt av historier. De presenterer dem som rett fra personen teksten er hentet fra, med små stopp og ufullstendige setninger slik det ofte er i en muntlig intervjusituasjon. Fredrik Hannestad er en del av kompaniet Verk Produksjoner. I den kritikerroste forestillinga Stalker som også var bygd opp av intervjuer ble det brukt samme måte å formidle teksten på.

Denne sekvensen er ganske statisk. Skuespillerne formidler teksten sin. Vi får høre små snutter om kvinners sosiale roller. Bak ligger musikk som er så dempet at den blir muzak. Minner som på forskjellig vis handler om opplevelsen av det å være kvinne, dukker opp i tekstene. Det sitter to påkledde skjelletter på hver sin side av scenen. Skjellettene er ute av skapet.

 

Rommet åpnes

Den lange statiske scenen avløses av en surrealistisk scene. Rommet åpnes opp. Dyremasker, sære kostymer og absurde historier kommer fram. En av kvinnene forteller en barsk og absurd historie om at hun som barn drømte om å være den slemme samepiken som kilte et redd reinsdyr bak øret med samekniven sin. En annen kvinne med hestemaske mimer imens til Ave Maria av Franz Shubert. Det er herlig sært.

Etter den surrealistiske scenen går forestillinga tilbake til det lette livet foran det hvite silkesceneteppet. Aktørene alternerer på å fortelle fragmenter av historier og stille retoriske spørsmål. Stillheten foran forhenget kjennes annerledes ut nå etter det surrealistiske innslaget. Tekstfragmentene tar blant annet for seg seksualitet, selvfølelse, forhold mellom mor og datter, plastisk kirurgi og 8.mars. Etter en rolig sekvens går sceneteppet igjen til side og Drammen Mannskor kommer til syne. Dette er et kor som består av eldre herrer. Nå synger de en svensk kvinnekampsang fra 1970-tallet. De synger i moll og i et sakte tempo. I forkant av koret beveger skuespillerne seg. De har dyremasker. En av den sprer røyk med en røykmaskin. Bildet er komplekst. Flere tekstfragmenter kommer inn. En av kvinnene intervjuer en annen kvinne som har hestemaske på seg. Kontrasten mellom det surrealistiske scenebildet og den rolige, hverdagslige måten å formidle teksten på gir forestillinga rom og dybde.

 

Mannskor og kvinnesang

Mot slutten av forestillinga synger en av gutta fra Drammens mannskor Song to the Siren av Tim Buckley. Han akkompagneres på gitar av kordirigenten. Denne sangen ble gitt ut på vinyl av The Cockteau Twins på 1980-tallet. Scenen er rørende og rar. Sangen er litt kryptisk, men den kan handle om et jeg som lenger tilbake til sirenens sang og til denne mytologiske kvinneskikkelsen. Det er på en måte en slags sjømannsvise. Denne sammensetninga av teatrale elementer som er gjort her skaper et svært spesielt og særegent uttrykk, dette er genuint teater fordi dette er et uttrykk som ikke kunne vært skapt noe annet sted enn akkurat her – i teatret.

Innvendingen jeg har mot forestillinga er at den tematisk blir litt for lett. De historiene som løftes fram er greie, men de er litt nærsynte i forhold til det store temaet vi ble presentert for i begynnelsen og som vi er blitt minnet på i løpet av forestillinga: Hva er en kvinne? Jeg savner et enda større og bredere syn på nettopp dette. Hva slags kvinne er det forestillinga uttrykker? Det kaotiske scenebildet – viser det til kvinnen som uforutsigbar, kaotisk, dyrisk? Dette er i så fall skummelt nært en essensialistisk og låst forståelse for hva det vil si å være kvinne. Det kan virke som om Hannestad og kompaniet er mer interesserte i å skape et rikt visuelt og scenisk uttrykk enn å formidle en undersøkelse av kvinnetemaet. Det er det selvfølgelig helt fint, men det kjennes litt feil at temaet får så pass stor plass i presentasjonen av forestillinga. Denne innvendingen skygger imidlertid ikke for at dette var en sær, rik og flott teateropplevelse.

 

 

 

 

Karen Røise Kielland: Å GÅ MED KØLLE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kølle.png

Sympatisk om vandring i Europa

Dokumentarisk, lun og udramatisk performance

 

AV ELIN LINDBERG

 

Å GÅ MED KØLLE

Konsept, regi, manus, lyd og spill: Karen Røise Kielland

Dramaturgi: Marit Grimstad Eggen

Tegner: Tom Mason

Black Box Teater, 10.mars 2013

 

Sommeren 2011 startet Karen Røise Kielland å gå. Hun startet på hjemstedet sitt, Hov i Land, 19.juni og den 19.oktober kom hun fram til Venezia. Prosjektet var å følge i fotsporene til Catharine Hermine Kølle som er blitt kalt Norges første fotturist. Kølle reiste fra Ulvik i Hardanger til Venezia, mesteparten av reisen gikk Kølle til fots. Dette var i 1841, da var hun 53 år. Kølle skrev dagbok og hun skrev en mengde brev, hun tegnet og malte akvareller fra reisene sine.

 

Enkelt og prosaisk

Scenerommet er enkelt. I lengderetninga i Black Box’ lille sal ligger et slags teppe, en vei. Den er fylt med gjenstander – suvenirer? Bak står Karen Røise Kielland. Hun støtter den ene foten på en stol. I ei hand har hun en pistol (vi får høre at Kølle var bevæpnet med pistol til bruk mot ville hunder), i den andre handa har hun en svart paraply. Foran sitter tegneren Tom Mason. Det han tegner gjennom forestillinga projiseres på bakveggen. Tegningene virker inspirert av Kølles tegninger. De er enkle og illustrerende. Denne stillferdige enkelheten er sympatisk. Den sier noe om langsomhet og minner om det helt konkrete ved å gå. Tegningen er den eneste gjennomgående bevegelsen i forestillinga.

 

Teatralt fortellerteater

Karen Røise Kielland forteller fra reisen på en enkel og jordnær måte. Noen steder er det montert inn lydopptak fra turen og opplesning fra Kølles dagbok. Vi hører surkling av vandring i myr, klapring på asfalt og noen samtaler som fant sted underveis. Forestillinga blir en samtale aktøren har med seg selv og en samtale mellom henne og Kølle. Den blir kanskje også en samtale mellom ny og gammel tid. Kølle gikk fordi hun måtte – det fantes verken bil, tog eller fly på hennes tid. I dag velger vi å gå, sier Røise Kielland. ”Jeg vil se restene av det hun har sett”, sier hun. Med på reisen har Røise Kielland fem bud: 1: Du skal ikke ringe. 2: Du skal ikke sende SMS. 3: Du skal ikke bruke internett. 4: Du skal skrive for hånd og stole på postverket. 5: Du skal ikke høre på musikk. Alle budene blir på et eller annet tidspunkt brutt, uten at dette fører med seg noen spesielt store, dramatiske handlinger.

 

En hyllest til det enkle

Vi vet egentlig ikke om Røise Kielland gjorde denne reisen, om dette er dokumentarisk eller om dette er en fiktiv dokumentar. Det spiller kanskje ingen stor rolle, jeg velger å tro på henne. Et dokumentarprosjekt kan uansett ikke formidles en til en. Selv ikke Karl Ove Knausgård kunne få med alle detaljer i sitt Min kamp-verk. Det velges ut og kuttes vekk.

Catharine Hermine Kølle beskrives som en svært jordnær person. Forestillinga formidler at hun sto mer plassert i opplysningstiden enn i romantikken, selv om David Caspar Friedrichs erkeromantiske maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer kommer opp på bakveggen (der en person står og ser utover et halvt tåkelagt landskap.) Opptegnelsene til Kølle er så få at det er god plass til antakelser, mye er tåkelagt. De av Kølles dagbokopptegnelser Røise Kielland presenterer er nitidige og kuriøse. Hun forteller blant annet hva Kølle noterte etter besøket i nasjonalgalleriet i Berlin. Her var det ikke et ord om maleriene og kunsten, men en opptelling av hvor mange bilder det var! En stor bro i Praha (Karlsbrücke?) ble også nøyaktig oppmålt av Kølle selv.

 

Vandring på overflaten

Røise Kielland forteller om sine vandinger i Kølles fotspor. Det er prisverdig at hun gjennom dette løfter opp den gamle vandrer Kølle. Men hvilke egne spor setter man ved å gå i andres? Røise Kiellands spor er blitt en teaterforestilling. Ludvig Holberg var også en vandrer. Han gikk også fra Skandinavia til Italia, under den europeiske opplysningstiden. Det han opplevde av teater på veiene sine har satt dype spor i hans egen dramatikk. En nåtidig vandrer har også satt kraftfulle spor: Thomas Espedal med romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006). Espedal går på overflaten og skriver i dybden, i motsetning til Kølle er han en svært belest mann. Det er kanskje urettferdig å sammenligne disse prosjektene. Kølle gikk for å lære, for å undersøke verden. Hun gikk i en tid hvor det nok ikke var så mange kvinner som gikk alene på slike turer. Et sted i forestillingen får Røise Kielland og tegner Mason besøk på scenen. En gjeng godt voksne damer kommer togende på rekke inn, de krysser scenen og går ut igjen. De har turklær og hodelykter på seg. De virker stolte over å få være med i forestillinga. Dette er sunne, norske damer som går på tur. De blir et fint bindeledd mellom den yngre Røise Kielland og den historiske Kølle.

Det er ikke sikkert denne forestillinga kommer til å sette så veldig dype spor etter seg, men det er viktig å bli minnet på det nære og langsomme og at det å gå på tur er en fin ting.

Riksteatret: TVILLINGSJELER

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

tvillingsjeler3_mid
foto Erik Berg

Jevn og lunken

 

Grepet om det gripende i historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier glipper i Riksteatrets oppsetning

 

AV ELIN LINDBERG

 

Otto Homlung: TVILLINGSJELER

Basert på Jan Erik Volds dokumentariske bøker om Gunvor Hofmo og Ruth Maier.

Regi: Otto Homlung

Scenografi, maleri, kostyme- og videodesign: Bård Lie Thorbjørnsen

Riksteatret, Oslo, 28.februar 2013

 

 

Fortellingen om Gunvor Hofmo og Ruth Maier har alt som skal til for å gjøre en historie spennende.  Her er det kjærlighet og krig, poesi og galskap. Det er skjønnhet og grusomhet, livskraft og død. Mange kunstnere har allerede tatt tak i historien. Jan Erik Vold har gitt ut Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok, Riksteatrets forestilling bygger først og fremst på disse biografiske bøkene.

 

Ruth og Gunvor

Ruth Maier kom fra Østerrike til Norge i 1939 som jødisk flyktning, da var hun 18 år. Hun ble kjent med den jevnaldrende Gunvor Hofmo. De tok artium sammen og de var sammen på kvinnelige arbeidsleire på Biri ved Mjøsa og på Tau i Rogaland. De haiket rundt i Sør-Norge og bodde en tid i Trondheim, før de bosatte seg i Oslo.

Ruth Maier var en av 532 jøder som torsdag 26. november 1942 ble deportert til Auschwitz. Nesten alle disse jødene ble drept. Denne grusomheten er det viktig at vi ikke glemmer. Her kan forestillinga ha sin misjon fordi den minner oss om dette, selv om den kanskje ikke vil bli stående slik andre kunstverk som også har tatt for seg dette, har blitt. Det er nok først og fremst billedkunstneren Viktor Linds levende installasjon, eller iscenesettelse, fra 1978 som står som den, til nå, sterkeste påminnelsen om det forferdelige som skjedde novembernatta for 70 år siden. Verket hans het Contemporary Memory: I’ll bring you home. Det var en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til politiinspektør Knut Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler. Jødene ble hentet og stuet inn på skipet Donau.

Gunvor Hofmo knyttes ofte til Ruth Maier. Hun ga ut sin første diktsamling i 1946, den het Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo gav ut et tjuetalls diktsamlinger etter denne. Hun var i lange perioder innlagt på Gaustad sykehus. Jan Erik Vold har arbeidet mye med å løfte fram forfatterskapet hennes etter at Hofmo døde i 1995.

 

Prosaisk teater

I Riksteatrets oppsetning møter vi den gamle Gunvor (Marit Østbye), den unge Gunvor (Silje Storstein) og Ruth (Janne Heltberg). Den gamle Gunvor sitter i sin stol og minnes. De unge spiller historien. Skuespillerne gjør en god og respektabel jobb hele veien. Scenerommet innrammes av tre store portaler som fungerer som dør, vindu og med en bakvegg til projeksjon av bilder og film fra blant annet sykehuskorridorer og landskap ved Mjøsa.

Historien om hvordan Ruth og Gunvor møttes og deres vennskap og kjærlighetsforhold presenteres ispedd Hofmos dikt. Det blir mye ord. Vi kommer aldri helt under huden på karakterene. Både kjærlighet og galskap føyses på en måte bort i stedet for å la det bli møtt og undersøkt mer inngående. I en scene er Ruth innlagt på Ullevål sykehus på grunn av psykisk sykdom. Hvorfor får vi ikke mer innblikk i hvordan denne sykdommen til karakteren Ruth arter seg? Vi får nesten inntrykk av at sykehusoppholdet er der for at hun skal være et slags muntrasjonsråd for resten av pasientene. Karakteren Gunvors psykiske lidelser blir også føyst litt vekk. Det er synd. Kontrastene mellom det store mørket som ligger i karakterenes historie sammen med den gnistrende kraften lyset i møtet mellom de to kunne ha vært, kommer ikke fram i denne forestillinga.

 

Historietime

Forestillinga som historietime kan være viktig. Det er viktig å ikke glemme at på Møllergata skole ble barn brutalt hentet ut fra klasserommene fordi de var jøder. Fra Lovisenberg sykehus ble to alvorlig syke mennesker tatt, fra Ullevål sykehus ble det også hentet ut jøder. Menn, kvinner, barn. Alle disse ble stuet sammen i lasterommet på fangeskipet Donau og fraktet til Stettin og derfra til Auschwitz. Det er hjerteskjærende å tenke på. Smerten ved å vite at ens kjæreste var med i lasten må ha vært uutholdelig. I en strofe fra Hofmos diktsamling fra 1946 skrev hun: ”Slik en regnvåt/kveldsstund/kjenner du det er/henne, en jødisk/venninne de drepte,/hun hvis lik de lot/brenne sammen med/tusen andres.”

Hofmos dikt har ofte en smerte i seg. De inneholder ord som ”rop”, ”tomhet”, ”skrik” og ”ensomhet”. Det skal mye til å overgå Hofmo i å uttrykke smerte, liv og mørke – og det er kanskje heller ikke intensjonen med Riksteatrets stykke, men det er leit at verken lengsel eller lidenskap når skikkelig ut til publikum. I en scene i stykket illuderes det at det plukkes frukt på arbeidsleiren Gunvor og Ruth deltok på. Her griper skuespillerne rundt imaginære frukter på en litt mekanisk måte. Skuespillernes bevegelser er presise nok, men det de griper rundt er bare luft. Det blir dessverre også denne følelsen av å gripe rundt noe tomt en kan sitte igjen med etter at applausen etter forestillinga har stilnet. Den etterlater ikke store følelsesmessige spor. Kanskje akkurat det å gripe rundt luft kan være dekkende? På tross av det fantastiske, rike materialet som ligger til grunn for forestillinga og den viktige historien den kan fortelle, oppleves den som ganske substansløs.

Det Norske Teatret: STORT OG STYGT

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Stort-og-stygt-niklas-kysser-charlotte--1128x637.jpg

Kva er ein normal familie?

 

Velspelt stykke om småbarnsfamiliar som både er spesielle og trivielle.

 

AV ELIN LINDBERG

 

Olaug Nilssen: STORT OG STYGT

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi og kostymar: Milja Salovaara

Det Norske Teatret, scene 2, 3.april 2013.

 

 

I Stort og stygt møter vi to par som er naboar, det eine, Silje og Ole (Ellen Dorrit Petersen og Ola G. Furuseth), ventar sitt første barn. Det andre, Maria og Sverre (Charlotte Frogner og Pål Christian Eggen), har ein son (Niklas Gundersen) på tre år som er autist. Maria er gravid på nytt. Oppsetjinga er bygd opp av scener som tek for seg livet til småbarnsfamiliane.

 

Mørkret i rommet

Scenerommet er aldri heilt opplyst i Stort og stygt. Det verkar både tyngande og litt skremmande – noko kan ligge og lure ein stad i ein mørk krok. Midt i scenerommet er det ein slags gamaldags tivolikarusell. Navet på karusellen er i seg sjølv eit rom. Ytterveggane på dette navet er måla, men ikkje med glade og overflatiske motiv slik dei ofte er på ekte tivoli. Her er det uklåre motiv, ei verd med mjuke, men ikkje heilt klårt definerte drømmebilete. Karusellen har fire hestar. Dei er heller ikkje måla i gilde fargar, dei er mørkegrå, som om dei var jarnhestar. Alt dette gjev eit tungt og kvardagsleg preg. Karusellen viser både til rørsle og til gjentaking, til potensiell glede og til den hamletske ”mortal coil”.

 

Mjuk og fysisk spelestil

Skodespelarane er kledde i mjuke joggedressar og ullsokkar – slik skodespelarane òg var det i den førre Nilssen-oppsetjinga på Det Norske Teatret, Vi har så korte armar. Dei beige joggedressane passar fint til koseleg familiehygge. Den høggravide Silje har ein mage ho kan ta av og på. Det autistiske barnet har ei barnsleg supermanndrakt på seg.

Noko av det som fungerer best i denne oppsetjinga er samspelet. Det er musikalsk og leikande. Overgongane er fine. Skodespelarane støtter kvarandre heile tida, fysisk og vokalt. Det fysiske og vokale arbeidet deira er gjennomgåande solid. Niklas Gundersen som den autistiske sonen, har eit spesielt godt utvikla kroppsspråk. Oppsetjinga har eit realistisk formspråk. Det kunne vore interessant å sett ei endå meir teatral kontrast til dette realistiske formspråket – det kunne kanskje opna opp og skapt meir djupn i Stort og stygt. Dei koreograferte dansane blir litt for illustrerande og enkle.

 

Den store redsla

Dei to para i stykket er ganske gjennomsnittlege. Dei er det vi kallar heilt normale familiar. Den høggravide kvinna er kontrollerande og noko nevrotisk, tidvis eit helvete å bu saman med. Mannen hennar er støttande og mjuk med ei god dose undertrykt aggressivitet. Begge para engstar seg for dei nye borna som skal kome – kjem dei til å vere normale?

Sonen (menneskesonen) Arve gjer stort sett som han sjølv vil. Foreldra slit med å få kontakt med han. Omgjevnadane deira arbeider med å få situasjonen til å sjå så normal ut som mogleg. Sjølv barnelegen har problem med å sjå at alt ikkje er heilt normalt med vesle Arve. Fleire av scenene er så trivielle at dei nesten gjer vondt. Teksten til scena hos helsesøster er hyperrealistisk og  grå, keisam og kvardagsleg, samstundes som han handlar om det som er mest sentralt i desse småbornforeldra sitt liv – dei sjølve og borna. Det handlar om å skape noko nytt og om å skape seg sjølv og sitt eige liv. Den tyngande redsla for at noko stort og stygt skal openbare seg ligg og lurar.

Ei sentral scene i stykket som er godt scenisk løyst, er der Ole bankar på døra til naboane midt på natta fordi han har høyrt sonen deira rope og hyle. Han trur at dette er ei sak for barnevernet. Arve ligg inne i rommet i oppsetjinga sitt nav, midt på scena. Ei dør inn til rommet hans blir opna. Ole ser inn i Arve sitt rom, har ser inn i noko han kanskje ikkje visste fanst – noko stort og stygt? Eller noko som inviterer til ei djup medkjensle og samstundes utvidar synet på kva eit menneske er og kan vere? På grunn av at vi i publikum ikkje er augevitne til kva som skjer på rommet til Arve set denne scena tankar og assosiasjonar i sving, vi blir medskaparar. Eit godt scenisk grep.

 

Kva er eit menneske?

Ein gong for mange år sidan, før hvpu-reforma, var eg som skodespelar med på turné med ei oppsetjing som mellom anna blei spelt på ei av dei store institusjonane som fanst før, der folk med Downs syndrom og med forskjellige formar for funksjonshemmingar budde. Vi spelte det musikalske showet for dei mest funksjonsfriske og det blei det framifrå teater av. Etterpå blei vi bedne om å ta ein tur til dei som ikkje kunne kome på sjølve framsyninga. Vi tok med instrumenta og troppa syngande og spelande opp på ei avdeling som låg litt unna dei andre. Eg var ikkje førebudd på kva som venta meg. Her var det menneske (ja, for det var menneske) i former eg ikkje visste eksisterte. Nokre hadde bitte små kroppar og digre hovud. Eit menneske (kvinne eller mann?) låg spent fast på ei seng. Eit anna menneske (ein gut?) rulla rundt inni ein polstra binge med hanskar på hendene så han ikkje skulle skade seg sjølv. Det var eit sjokkerande møte. Kvifor visste eg ikkje at slike menneske fanst?

Fleire har gjort sitt for at menneske i alle valørar har blitt meir synlege. Det fremste eksemplet er De Utvalgte med den siste oppsetjinga deira, De Utvalgte, der dei fleste skodespelarane har Downs syndrom eller ikkje er heilt A4-menneske. Eit djupt rørande og viktig stykke.

Stort og stygt tematiserar det å leve med eit barn med funksjonshemming, og stykket gjer det på ein sympatisk måte, om enn langt frå så djuptgripande som De Utvalgte. I og med  at det finst eit slikt ferskt motstykke som De Utvalgte  er det kanskje andre tema som blir vel så viktige i stykket på Det Norske Teatret – tema som skamfølelsen over å slite som foreldre/redsla for å ikkje vere ein god nok forelder, forventing/skuffelsar, det tabuet det kanskje er å vere skuffa over eigne born.

 

Mot norrmalt

Er foreldrerolla blitt endå trongare enn ho var før? Begge para i stykket prøver å leve opp til det perfekte. Dei les og er til ei kvar tid oppdaterte på all litteratur som finst om barneoppdraging. Dei dokumenterer på facebook kvar rørsle ungen gjer. Kanskje det er endå viktigare i dag å skape seg eit liv som ser heilt perfekt ut frå utsida? I gamle dagar var det faste roller å tre inn i så snart du blei forelder, desse rollene finst ikkje lenger. Denne oppsetjinga viser fram to foreldrepar, ho speglar verda slik ho kan vere akkurat no. Ho gjev ikkje store svar og går kanskje ikkje så veldig i djupna, men ho er absolutt viktig – kanskje fordi ho både viser fram det trivielle og det store og stygge.

 

 

 

 

Nationaltheatret: ONKEL VANJA

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2013

Nationaltheatret OnkelVanja Erik Aavatsmark
foto Erik Aavatsmark

Litt for lett

 

Onkel Vanja på Nationaltheatret er teksttro, solid og tradisjonell, men poesien og dybden i Tsjekhovs stykke kommer ikke til sin rett fordi forestillinga ligger for nær farsen.

AV ELIN LINDBERG

Anton Tsjekhov: ONKEL VANJA

Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon. Oversatt av Knut Ofstad.

Regi: Liv Ullmann

Scenografi: Milja Salovaara

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.februar 2013

 

Stykkene Anton Tsjekhov skrev rundt forrige århundreskifte ligner på hverandre. I disse stykkene møter vi forholdsvis helstøpte, men paradoksale karakterer på herskapelige gods på den russiske landsbygda.  I Onkel Vanja er den aldrende professor Serebrjakov (Sverre Anker Ousdal) kommet fra Moskva sammen med sin vakre kone fra sitt andre ekteskap, Jelena (Anneke von der Lippe), for å bo på det landlige godset. Det er Vanja (Anders Baasmo Christiansen) som har forvaltet gårdsdriften i 25 år på denne eiendommen som tilhører hans avdøde søster, professorens første kone. Pengene fra gårdsdriften har gjort professorens byliv mulig. Sonja (Stine Mari Fyrileiv) som er professorens datter fra første ekteskap har også vært sentral i gårdsdriften, hun lider av å ikke få besvart sin kjærlighet til den lokale legen Astrov (Øystein Røger). På godset bor også Vanjas mor (Frøydis Armand), hun forguder professoren og arbeider visstnok med sine egne kvinnepolitiske pamfletter. Telegin (Anders Mordal) er en ruinert godseier som også bor her. Tjeneren Marina (Kari Simonsen) passer samovaren og holder et konserverende grep om tradisjonene.

 

Rommet som idé

En rekke doble dører er plassert i dybden innover på scenen slik at de lager en lang gang og skaper inntrykk av flere rom i herskapshuset. Dørene blir et fint metaforisk element som kan vise til både evighetsperspektiv og livets mange rom (den bakerste døren er alltid lukket). Blomstrende frukttrær er plassert i en allé på utsiden av dørene. Også disse får metaforisk betydning der de står statisk blomstrende denne sommeren som professor Serebrjakov og fru Jelena får livet på godset til å stå stille. På oversiden av dører og blomstrende trær er det et stort og luftig mørke. Ideen som ligger bak dette scenebildet er god, men det kan virke som om ideen er bedre enn selve utførelsen. Kanskje dette oppleves slik fordi det ikke skapes en tettere sammenheng mellom den potensielle poesien i rommet og den realistiske spillestilen.

Alt spillet foregår foran på scenen. I en scene ganske tidlig i stykket står alle skuespillerne nærmest på rekke og rad. Det minner om et fordums prosceniumsteater. Denne forestillinga på Nationaltheatret er kanskje ikke så ulik versjoner av stykket som ble satt opp i Tsjekhovs samtid?

 

Frykten for meningsløsheten

Karakterene i Tsjekhovs stykker er ofte komplekse og paradoksale. I Tsjekhovs dramatikk får de stor plass til å fortelle om seg selv og sine livsprosjekt. De presenterer seg selv og andre karakterer gjennom tekst. I denne forestillinga er det som om de ikke blir gitt nok rom til å hente opp sin store livssmerte og lengsel, sin kjærlighet og sine tap. Et eksempel er scenen der Sonja betror seg til sin unge stemor Jelena om at hun elsker Astrov. I denne realistiske settingen skulle man tro at dette er et moment det er viktig å gi fokus. Men her blir det som foregår på siden, litt lenger foran Jelena og Sonja, like viktig. Her sitter den ruinerte godseieren Telegin og tjeneren Marina og broderer. Begge disse handlingene blir like verdige på tross av den tradisjonelle iscenesettelsen, her er det karakteren Sonja som taper på det. Sonjas kjærlighetsliv blir lite og trivielt, men hvis vi ser brutalt klinisk på det, slik Tsjekhov selv (han var utdannet lege) kanskje kunne gjøre, er kanskje ikke Sonjas kjærlighet større og viktigere enn Telegins og Marinas broderingsfellesskap?

 

Det lille mennesket og det store livet

Karakterene i Onkel Vanja strever på hvert sitt vis med å forsone seg med det livet som er levd og med valgene som er tatt. De strever med å forsone seg med at alderdommen kommer nærmere og nærmere og dermed også døden og oppløsningen av jeget. Vanja har selv brukt 25 år av sitt liv til å jobbe for å holde liv i professoren som han har forgudet, men som han nå nesten ser ned på. Den idealistiske doktor Astrov arbeider hele tiden og rømmer fra følelsene ved å drikke for mye. Jelena gir det hun har til sin mann. For Sonja er gårdsarbeidet det som gir mening i livet. Alle karakterene tviholder på sine prosjekter som noe som dekker over et enormt hull av ingenting og meningstomhet. De klamrer seg til arbeid, flasker, gjengjeldt eller ikke gjengjeldt kjærlighet. Alt dette jordiske framstår hos Tsjekhov som noe nærmest uegentlig, mens det egentlige er det rent kliniske livet, det helt basale og dyriske. Mennesket brer denne dynen av trygghet som de menneskeskapte livsprosjektene framstår som, over et gapende hull av tomhet. Det finnes snev av dette i Nationaltheatrets forestilling, men mulighetene til å vise det potensielle alvoret og dybden i teksten velges dessverre stort sett bort til fordel for farseaktige opptrinn. Forestillinga blir slik stående som lett og småmorsom, men uten både høyder og dybder. Det er nesten som om den er innsatt med et beroligende middel, antidepressiva, eller annet dop.

 

Latter og lidenskap

Latteren kan ha mange funksjoner. Det å le av seg selv og sin egen tilkortkommenhet kan være både befriende og selvdestruktivt. Latter kan, for eksempel i satire, vise til en distanse som kan være dypt intellektuell og samtidig empatisk. Latteren kan være en flukt og minste motstands vei – det er dessverre slik latteren stort sett oppleves i denne forestillinga. Latteren snevrer inn forestillinga og tar livet av den potensielle poesien.

Det er en stor utfordring å skape gode, nære møter mellom disse karakterene som er så selvopptatte og som svever inni sine egne bobler. Det er snev av felles lidenskap i dansen til Astrov, Vanja og Telegin, men dansen er så sørgelig tillært og dermed også ufri. Forestillinga har allikevel flere gode sider og alle skuespillerne er bunnsolide. Det er gripende når Sverre Anker Ousdal som Serebrjakov arbeider med sitt lange farvel. Han har en fantastisk scenisk energi og en perfekt timing– han vinker til publikum under replikken: ”Dere blir snart kvitt meg!” og med vellykket patos sier han: ”Manet omnes una nox – den samme natten venter oss alle.” Det er berørende.