Stikkord: Anmeldelser

Haugesund Teater: Hedda Gabler

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Anna Ladegaard (Hedda) og Fabial Heidelberg Lunde (Assessor Brack), iHedda Gabler. Haugesund Teater 2025.
 Foto: Haugesund Teater

Heddas plysjhelvete

Hedda Gabler på Haugesund Teater er velregissert og velkomponert med et teatralt og fysisk spill som kan minne litt om tegneserieestetikk. Det er løst, ledig og godt, men litt grunt. Og Hedda – hun er bare ond, hva skal vi med henne?

Av Elin Lindberg

Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Regissør, komponist og lyddesigner: Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen

Lysdesigner: Joakim Foldøy

Haugesund Teater, 8.mars 2025

Scenerommet på Haugesund Teater er så dekket av mjuke plysjaktige gulvtepper at vi må ha på oss poser på skoene. Fargene er i beige/lys grå og lys lilla. Publikum sitter på begge sider av en liten teppelagt oppbygning i midten av rommet som er ovalt. Skuespillernes kostymer er stort sett i myk fløyel. Alt er nesten kvalmende mykt. Kremhvite, lette gardiner dekker inn rommet – og alle som er i det. To objekter i lyst tre blir etter hvert til ukomfortable, «moderne» møbler – et bord og en stol. Tre store blomsterbuketter, tett pakket inn i cellofan, ligger på bordet. Alle disse elementene står egentlig også i Henrik Ibsens sceneanvisning til stykket. Rommet er altså ekte ibsensk og det er smart og vellykka oppdatert. Hos Ibsen legges det opp til realistisk spill, her er stilen mer teatral.

Fysisk spill

Tante Julle blir jo ofte spilt som en komisk karakter, det blir hun også her. Ane Skumsvoll spiller henne overdrevent omsorgsfull og kontrollerende, hun er til og med rundt og børster litt på skuldrene til et par publikummere hun går forbi. Hun har kraft og fart og holder fint taket på Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale). Jeg savner likevel litt mer dybde. Den forrige Tante Julle jeg så, var i Kjersti Horns nylige versjon på Det Norske Teatret der Geir Kvarme spilte rollen. Han tilførte en sårbarhet som var virkelig fin og som ga menneskelig dybde til denne karakteren. Pål Fredrik Kvale er god som Tesman. Han er ikke stakkarslig og tuslete her, men har masse futt og fart og et overstadig godt humør. Og han er så hjertelig naiv. Fabian Heidelberg Lunde spiller Assessor Brack som en passe manipulerende sleiping. Malene Wadel får fint fram en sårbarhet hos Thea Elvsted og Manish Sharma er troverdig som alkoholikeren Eilert Løvborg. Forhistorien til disse to sistnevnte kommer klart fram, og det hjelper dem til å ikke blir flate figurer.

Urent farvann

Manish Sharma (Ejlert Løvborg).
 Foto: Haugesund Teater

«I denne tolkningen speiler vi Ibsens tekst mot Haugesunds egen virkelighet, der fasade kan overskygge innhold. Heddas indre uro reflekterer byens dilemma: Hvordan leve autentisk i en verden der overflaten skinner, men dybden kan føles grunn?» Dette står i programmet, og det er interessant med en lokal vri, en undersøkelse av stykkets møte med lokale forhold. Haugesund blir stort sett skult bak de prydelige gardinene. Her er det nok ikke så forskjellig fra andre byforhold rundt i verden, for vi får egentlig ingen direkte hint om at vi er i Haugesund. Er det en egen virkelighet i Haugesund som er veldig forskjellig fra andre norske småbyer? Dette blir uklart for meg.

Motsetningene dypt og grunt er i spill. Å ha som utgangspunkt at «dybden kan føles grunn» er litt problematisk. Her kan man ende opp med at selve oppsetninga blir grunn. Altså at man ikke får undersøkt menneskelige livsforhold, eller at man ikke kommer til bunns i en menneskelig tragedie. Hedda-karakteren kommer her til å lide litt under dette.

Noe som er en styrke i oppsetninga, er musikken og lyddesignen. I starten hinter musikken og lyddesignen til klassisk, borgerlig musikk på en presis måte som løfter uttrykket. Innslag med lyd av kråker et annet sted i stykket, hinter til horror-estetikk og gir assossiasjonen «a murder of crows» – en flokk kråker altså, men som på engelsk gir et frampek om forestående død.

Onde, onde Hedda

Ofte blir Hedda Gablers dårlige behandling av sine medmennesker forklart med at hun er generalens datter og en kvinne som ikke har noen plass i samfunnet. I Ibsens stykke er hun ikke bare aristokrat, men er også blitt oppdratt nærmest som en militær av sin far. Hun er vant til livrékledde lakeier og fine ridehester. I Hedda Gabler i Haugesund er ikke dette særlig synlig. Anna Ladegaards Hedda blir derfor stående i et tomrom uten denne tydelige bakhistorien, ja, det blir litt grunt, selv om Ladegaard spiller henne virkelig dynamisk og godt. Det blir ikke troverdig at hun ikke kan finne ut av å leve sitt eget liv i dette teatrale Haugesund – hva er det egentlig som stopper henne? Det er som om fallhøyden hennes er for lav til at det blir en troverdig tragedie her. Som hos Ibsen er hun også her en bortskjemt rikmannsdatter som er blitt trofékone til en hun egentlig ikke vil ha. Det ligger et selvhat og en selvdestruksjon i karakteren som hun vender utover helt til hun vender all kraften som ligger i dette, mot seg selv. Den karakteren som virkelig faller, er Eilert Løvborg. Og her klirrer det i glass i de tusen hjem og puber i byen. Manish Sharma spiller så troverdig tragedien og fallet til en alkoholiker som sprekker etter å ha jobba så hardt for å komme seg ut av avhengighet og klart å skape et storverk. Men Hedda, hun blir stort sett bare ond.

Hva skal vi med Hedda?

Anna Ladegaard (Hedda).

Nei, denne oppsetninga er slett ikke så verst. Den har helhet i det visuelle og i lydarbeidet. Den bruker rommet fint. Det fysiske skuespillerarbeidet er flott og interessant, og presist utført. Menneskene i stykket kjeder seg og plager livet av hverandre, om man da ikke som tante Julle, er omsorgsperson, eller som Tesman og Elvsted opptatt av å samle og systematisere andres stoff – de kunne sikkert blitt kjempegode på KI. Men hva vil man egentlig med Hedda her? Hun er sutrete og barnslig, slem og ond. Vi får ingen medlidenhet med henne. Er hun en umulig figur i dag? Er det liv laga for ei rik, bortskjemt jente? Tar Hedda livet av denne gammelmodige kvinnerolla når hun skyter seg med generalens pistol som om hun er aktør i en krig – en kamp mot at en rolle som trofékone skal være mulig? Kampen har foregått inni henne. Selvhatet og selvdestruksjonen og ondskapen har forvitret henne fra innsiden. Selvmordet hennes på Haugesund Teater foregår ute i kulissene et sted. Vi hører et lite, dumpt skudd. Er vi kvitt denne trofékona nå? Vel, det spørs..

Riksteatret: Prima Facie

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Maria Kristine Hildonen, som tessa, i Prima Facie, regi: Maren Bjørseth. Riksteatret 2025.
 Foto: Birgit Solhaug

«På en eller annen måte må det skje en endring»

Suzie Millers aktivistiske stykke Prima Facie er fullstendig forutsigbart, det er overtydelig i sitt klasseperspektiv og det levner ingen tvil om hvem vi skal holde med. Riksteatrets oppsetning er likefullt velspilt og velregissert, med et nydelig scenisk driv.

Av Elin Lindberg

PRIMA FACIE

Av Suzie Miller

Oversatt av Agnes Banach, redigert av Elin Grinaker

Regissør: Maren E. Bjørseth

Scenograf og lysdesigner: Norunn Standal

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Dramaturg: Elin Grinaker

Koreograf: Magnus Myhr

Riksteatret i Nydalen, norgespremiere 4. februar 2025

Det er Maria Kristine Hildonen som spiller Tessa, som er den eneste rollen i stykket. Med seg på scenen har hun musiker Elisabeth Mørland Nesset. De er begge på scenen når vi kommer inn i salen, der de lekent varmer opp. Scenegolvet er skrått. Dette er de skrå bredder. Det blir en metafor, eller en fordobling av det faktumet at vi er i et teater, men samtidig i retten, der vi får høre at alt bare er et spill, en lek. På golvet ligger store bunker med mapper som vi kan anta skal inneholde sakspapirer. Men disse papirbunkene virker bare som staffasje, de blir bare brukt til å sitte og ligge på. De virker uegentlige som om selve de skrevne lovene og sakspapirene er uten egentlig innhold eller verdi. I starten gir raden med runde lys bakfra assosiasjoner til tivoli eller cabaret, altså lett underholdning. Men først litt om dramatikeren og stykket.

Suksesstykke

Suzie Miller er en australsk dramatiker og hun har hatt kjempesuksess med stykket Prima Facie. «Prima facie» er et juridisk uttrykk som betyr «tilsynelatende eller ved første øyekast». Miller har i tillegg til å være dramatiker jobbet som jurist med menneskerettighetsspørsmål. Hun har skrevet noveller og romaner, men slo gjennom med et brak med Prima Facie. Stykket ble første gang satt opp i Sydney i 2019 og har vært spilt i London og New York. I høst så jeg stykket i Reykjavik på hovedscenen på þjoðleikhusið som er Islands nasjonalteater. Der hadde þóra Karítas Árnadóttir regi og Ebba Katrin Finnsdottir spilte Tessa.

Alle spiller – alle lyver

Tessa Ensler er forsvarsadvokat. Hun er den skoleflinke jenta med arbeiderklassebakgrunn som kjempet seg gjennom jusstudiet og ender som en dyktig og allerede – hennes unge alder til tross – velrennomert skrankeadvokat. Hun kan spillet og hun følger reglene. Det handler om å kjempe for å vinne en sak, det handler om å vinne. Ved stykkets start er hun på topp, med utsiktene til en lysende karriere foran seg. Stykket spilles i hovedpersonens nåtid med tilbakeblikk til studieårene. Alt er effektivt og kortfattet fortalt. Hun husker tilbake til første dag på studiet da de ble fortalt at: dere er de mest strålende stjernene – og dere skal forandre samfunnet. Tessa lærer at du aldri skal tro at noen forteller sannheten – alle spiller og alle lyver.

Maria Kristien Hildonen
 Foto: Birgit Solhaug

Vold i nære relasjoner

Tessa kommer fra arbeiderklassen. Klasseperspektivet i stykket er så overtydelig at det nesten blir for mye, det blir nærmest en klisje her og gjør at stykket kunne stått i fare for å vippe mot chic lit eller ukeblad. Moren hennes vasker kontorer, far er fraværende, bror drikker og fester og havner i slåsskamper og lillebror sitter hjemme og spiller tv-spill. Hun begynner å date Julian som jobber på det samme advokatkontoret som henne selv. Julians familie tilhører det motsatte samfunnssjiktet av Tessas familie. Faren er høyesterettsadvokat, moren er psykiater. Familien har penger og prestisje. Etter en fuktig kveld på byen tvinger Julian seg til et voldelig samleie uten samtykke fra Tessa – og det er voldtekt. Tessa har vært forsvarer for menn som har blitt anklaget for denne type voldtekt, altså vold i nære relasjoner. Og hun har vunnet sakene sine. I disse sakene er det vanskelig å bevise hvem som har rett. Det blir ord mot ord og ingen dom. Nå velger Tessa selv å anmelde et overgrep.

Å møte veggen

Det som startet som et overflatisk spill og en lek på de skrå bredder blir nå snudd på hodet. Også her fungerer Norunn Standals scenerom utmerket. Det skrå golvet blir først nesten umerkelig brattere. Haugene med saksmapper raser nedover gulvet og deiser i bakken utenfor scenen. Tessa klamrer seg fast før hun mister grepet og faller av. Nå blir det som var scenegolv, en vegg. Det blir veggen i forhørsrommet på politistasjonen og det blir marmorveggen i tingretten.

Det er et solid og erfarent kunstnerisk lag i sving her. Magnus Myhr har koreografi og har gitt Hildonens fysiske arbeid både driv og løft i et stykke som nok lett kan bli noe statisk. Sjur Miljeteigs musikk og lydbilder spiller fint sammen med Elisabeth Mørland Nesset på perkusjon. I voldtektsscenen gjør musikken at vi får en nærmest fysisk fornemmelse av smerten Tessa opplever. Alva Walderhaug Brostens kostymedesign er, som stykket, overtydelig. Som vellykka forsvarsadvokat er Tessa kledd i stilig hvit bluse og dressbukse, som vitne i voldtektssaken har hun blå treningsbukse og brun, litt sjaskete genser under ei ukledelig dressjakke. Maren E. Bjørseths regi er presis som vanlig. Denne versjonen av stykket er adskillig mer dynamisk enn den islandske, selv om den også var solid.

Forutsigbart

Maria Kristine Hildonen.
 Foto: Birgit Solhaug

Stykket er forutsigbart. For vi vet at de fleste som utøver vold i nære relasjoner ikke kommer så langt som til rettssalen engang fordi man antar at saken kommer til å ende med ord mot ord. I versjonen på det islandske nasjonalteatret fikk stykket også tittelen Orð gegn orði – ord mot ord. En slik rettssak er også en enorm påkjenning for den som kommer med anklagen, det skal mye styrke til for å stå i en slik rettssak der man utleverer seg på sitt mest intime. I forkant av Prima Facie arrangerte Riksteatret i samarbeid med Juristforbundet en samtale på Litteraturhuset om hvorfor det er så vanskelig å få overgrepssaker gjennom i rettssystemet. De debatterte også om en samtykkelov kunne gjøre det enklere. En av debattantene var advokat Mette Yvonne Larsen. Hun fortalte at det ikke var uvanlig å nærmest advare mot å bringe en overgrepssak til retten fordi det er en så tøff prosess. Nettopp hvor tøft dette er, får stykket godt fram. Tessa gjentar flere ganger at det har gått 782 dager siden hendelsen før hun selv sitter i rettssalen og skal vitne. Det er lang tid å gå å bære på en uavklart sak.

Politisk teater

Stykket blir et partsinnlegg i debatten rundt vold i nære relasjoner. Mange land har allerede en samtykkelov, en lov som sier at man ikke kan ha sex uten tydelig samtykke fra den andre part. I Norge har vi ennå ikke en slik lov, men den er under arbeid. I Sverige fikk man en slik lov i 2018 og det førte til at flere enn før ble dømt for voldtekt.

Stykket og forestillinga framstår som relevant og viktig. Seksuell vold er det vanskelig å få bukt med, men det er svært viktig at flere gjør som Tessa – sier fra, anmelder og prøver saken for retten. For som Tessa sier i stykket: det er vi som samfunn som smir lovene. For at vi skal ha tillit til loven må den gjenspeile dem den gjelder, altså oss. Både stykket, og Riksteatrets oppsetning av det, kjennes relevant og viktig og det er lett å bifalle Tessas avslutningsappell: «På en eller annen måte må det skje en endring!»

Det Norske Teatret: FORBRYTAR OG STRAFF

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Kirsti Refseth i Forbytar og straff, regi: Julia Marko-Nord. Det Norske Teatret 2025
 Foto: Ole Herman Andersen

Rommeleg roman, flat framsyning

Det Norske Teatret lukkast berre delvis med å gjere Kathrine Nedrejords roman Forbryter og straff til teater. Raseriet, redsla og refleksjonane etter ei overfallsvaldtekt er ei vesentleg forteljing, men dramatiseringa blir noko for flat. Kirsti Refseth som eg/ho kjempar med stoffet som ein krigar i bur.

Av Elin Lindberg

FORBRYTAR OG STRAFF

av Kathrine Nedrejord

Omarbeiding for scenen: Tora von Platen og Julia Marko-Nord

Til nynorsk ved Inger Johanne Sæterbakk

Regissør: Julia Marko-Nord

Scenograf og kostymedesignar: Sven Haraldsson

Komponistar: Sara Parkman og Hampus Norén

Lyddesignar: Anton Sundell

Lysdesignar: Per Willy Liholm

Dramaturg: Tora von Platen

Det Norske Teatret, Scene 2, urpremiere 7.februar 2025

Kirsti Refseth er på scenen når vi kjem inn i teatersalen. Scenerommet er ein kvit boks. Veggane av kvitmåla papplater. Det verkar trongt, klaustrofobisk. Refseth har stor, grå genser, flate sko og elles svarte klede. Ho verkar noko utilpass. – Hei! seier ho. Lyset i salen er på. Eit par spreidde «hei» kjem frå publikum. Ho rører seg noko stivt, og vi synest litt synd på henne der ho er fanga i eit kvitt bur. I dei siste oppsetjingane er har sett med Refseth, har ho spela kvinne frå øvre middelklasse med suveren stålkontroll på seg sjølv og omgjevnadane. Mellom anna i Ellen Babić på Det Norske Teatret i fjor haust. Korleis skal no dette gå? Eg/ho i romanen er jo ikkje berre reflekterande, ho er rasande og sjølvutleverande.

Teksten

Sceneteksten er omsett til nynorsk, men han høyrer vi ikkje så mykje til for Refseth snakkar trønderdialekt. Og eg frydar meg over det. Eg klarar ikkje heilt plassere han, i starten kjem det òg inn noko som kan minne om ein svensk klang, men det er berre fint. Dialektbruken gjer at stoffet blir meir truverdig, han er med på å gjere ho/eg til eit meir unikt individ, det gjev personlegdom til rolla samstundes som det bygger opp om det sjølvbiografiske i Nedrejord sin tekst. Nedrejord skriv jo sjølv det som blir kalla «radikalt bokmål» med former i romanen som «heimlaus» og «lyge» som òg er med på å skape eit munnleg og personleg preg. For forteljinga er personleg. Ho handlar om overfallsvaldtekta Nedrejord opplevde i Paris i 2017 og om tida og livet hennar frå overgrepsmannen blir identifisert fram til han blir dømd.

Eg/ho

Etter valdtekta er hovudpersonen blitt ei anna. «Ho» er kvinna ho var før. «E ha bestæmt me for å fortæl om han», om lag sånn startar eg/ho, sånn startar òg romanen til Nedrejord. Det er han, valdtektsmannen, som skal få historia si. Sånn går det heldigvis ikkje. Nedrejord har sjølv sagt at litteraturen ofte interesserer seg meir for forbrytaren, enn offeret. Ja, eg/ho prøvar å fortelje om han, men så er det så mykje liv og kraft og stemme og ord i eg/ho at det ikkje går. Ho har eit liv. Ho får ein kjærast ho flyttar saman med. Kjærasten blir skissa opp av Refseth, kanskje litt utydeleg, men greitt. Kjærasten blir ei forankring i det verkelege livet for eg/ho medan ho kjempar mot forbrytaren som òg har teke bustad i ho/eg på eit vis. «Kanskje det å fortelje om han gjer han lettare å drasse rundt på. Det vil ta frå han kraft og makt», seier ho/eg.

Svart – kvitt – raudt

Julia Marko-Nords regi er noko enkel og svak. Spelet er stort sett frontalt med snev av «in-yer-face»-estetikk. Ho/eg har noko ho må fortelje oss. Regien og spelet understrekar at det er naudsynt. Marko-Nord er òg sjølv skodespelar og har tidlegare jobba saman med Refseth på Stockholms Stadsteater. Refseths spel veks gjennom framsyninga. Ho kastar snart av seg den grå, mjuke genseren og gyv på med kraft og raseri. Ho malar med store, svarte bokstavar på pappveggane rundt ho: VALDTATT.

Kirsti Refseth
 Foto: Ole Herman Andersen

Så følgjer eit raudglødande raseri. Det kokar. Fargen blir raudare og raudare. Refseth får nytta dei fysiske kreftane sine. I denne sekvensen med fargelegginga, visuelt, lydleg og fysisk blir det kraftfullt. For den traumatiserte krympar rommet, skriv Nedrejord. Når skodespelaren bryt opp det tronge rommet ho er plassert i, kan det kanskje verke som eit banalt verkemiddel, men det fungerer ikkje så verst. Kanskje det er fordi ein valdtekt er så fysisk at det trengst, og verkar helande, at skodespelaren får kjempa og bryte seg ut fysisk frå stengselet.

Dramatikken

«E trur ikkje e e kunstner lenger, voldtekta har dytta me over på den ander sia», omtrent sånn ordlegg eg/ho seg. Nei, det er ikkje alle tekster, bilete, filmar, teaterstykke om alvorlege tema som blir kunst. Noko er dokumentar, sjølvbiografi, kampskrift, terapeutisk litteratur eller andre ytringar. Når eg les at Nedrejord skriv at ho ikkje trur at ho er kunstnar lenger blir det nesten for koketteri å rekne. Boka blei så absolutt eit kunstverk. Ho blei sett høgt av lesarane og boka blei nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2023. Ja, dette er verkeleg god litteratur. Men er det blitt god dramatikk? I boka er rommet så mykje større – det er Paris, det er årstider, det er kjærleik og eit heilt liv. Sjølve språket er òg meir rommeleg og dynamisk i romanen. Forteljinga er vesentleg og viktig, men i den dramatiserte versjonen er ho blitt forflata og frykteleg snevra inn. Når ho er skore så inn til beinet som her, blir det berre ei beingrind att. Personlegdomen blir borte og då er det lite for Refseth å jobbe med. Ho står att med berre eit grunnriss, sin eigen kropp og dialekta si.

Det er synd.

To valdtekter på ei veke

Denne veka har eg sett to monologar med same tema – Prima Facie på Riksteatret og denne. Skodespelarane Kirsti Refseth og Maria Kristine Hildonen som spelte Tessa i Prima Facie, gjorde formidable skodespelarprestasjonar, det er det ingen tvil om. Begge er energiske og dedikerte i arbeidet og gjer det beste ut av materialet dei har å jobbe med. Dei er verkeleg bra!

Hildonen fekk god hjelp av koreografen Magnus Myhr, kunne det sjå ut som. Det fysiske arbeidet hennar var dynamisk og interessant og understreka handlinga på ein levande måte. Regien til den røynde regissøren Maren E. Bjørseth var presis og passe detaljert. Scenografien i Prima Facie var òg dynamisk og var saman med den svært vellukka musikken med å skape eit flott scenisk driv. Refseth får ikkje mykje hjelp frå regi til å skape scenisk driv, diverre. Her blir det litt for enkelt. Når det gjeld tekstane er det ingen tvil om at dei begge tar opp særs viktige tema – all honnør til det! Suzie Millers Prima Facie er overtydeleg og nærmast klisjéfylt i person- og miljøskildringane. Det er noko enkelt, men det er nok å jobbe med for å gjere bra teater av det. Som eg før har skrive, så meiner eg at dramatiseringa av Forbrytar og straff har manglar – kven er denne kvinna i stykket?

Terapi?

Det siste som skjer på scenen er at ho/eg tenner ti stearinlys i ein sirkel. Denne handlinga forstår eg ikkje. Kven tenner ho lys for? For andre valdtektsoffer? Ho malar seg med kvit måling. Kvifor? Er det eit slags ritual? Er det krigsmåling? Eg forstår det kompromisslause: «Eg tilgir ikkje!» I boka skjer det ei heling når forbrytaren blir dømd. Det opplevast som om alt det vonde renn av. Sjølv om ho framleis må leve med det som har skjedd, er ho blitt trudd og han får si straff. Kanskje den ikkje heilt vellukka framsyninga på Det Norske Teatret kan ha ein misjon der ho løfter fram at det er viktig å få fram historiene om valdtekt og overgrep, sjølv om det nok er svært tøft å gå gjennom prosessen det er å melde dei og få saka prøvd for retten.

Det Norske Teatret: Da vi var yngre

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Jonas Benyoub i da vi var yngre, regi: Aksel Hennie. Det Norske Teatret 2025.
 Foto: Monica Tormassy

Brakdebut

Jonas Benyoub brakdebuterer som skodespelar i Da vi var yngre. Han har truverd som Ivor, masse scenesjarm og han er kjempegod til å fortelje. Aksel Hennies regi er kanskje i enklaste laget, men med den stjerna han har med, går det greitt

Av Elin Lindberg

Da vi var yngre

av Oliver Lovrenski

Dramatisering og regi: Aksel Hennie

Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva

Lysdesignar: Reidar A. Richardsen

Lyddesignar: Morten A. Jorsett

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 28.februar 2025

Oliver Lovrenski fekk enormt mykje merksemd då han debuterte med boka da vi var yngre i 2023. Dette var det forlaga drøymde om – ein ny roman frå innsida om ein tøff oppvekst på Oslos austkant. Boka er skrive på ein Oslo-sosiolekt henta frå ungdomsmiljø. Trass i desse spektakulære faktuma er romanen nær og kjenslevar. Tema er sorg, venskap, kjærleik, familie – i tillegg til dop og rus, og det å overleve i eit rått og tøft miljø. Eg var i utgangspunktet skeptisk til at romanen skulle bli teater – ville ikkje dette bli stivt og kleint? Men skepsisen blei gjort til skamme, og det er Jonas Benyoub si forteneste.

Guterommet

Midt på scenen er det bygd ein konstruksjonen som ei stor kasse som fungerer som ein dreiescene. Det kan sjå ut som ei forenkla bustadblokk. Her er det eit guterom. Det er lite og enkelt, ikkje noko luksus. På veggen heng ein Mike Tyson-plakat, frå taket heng ein boksesekk. Ei seng, og klede som ligg halvrotete på golvet. I boka er det mykje gateliv, men her kjem vi også inn i rommet til Ivor (eller «rommen» som han ville ha sagt sjølv). Det gjer at vi kjem endå nærare denne guten. På golvet rundt i scenerommet er det plassert boksar som òg er skjermar. I ei av dei første scenene speler Ivor dataspel med venene Marco og Jonas. Samstundes med at dei sit på kvar sin maskin og speler skytespel, snakkar dei med kvarandre. Dei snakkar om dei rådgjevarane dei har blitt sende til, om til dømes BUP (helseinstitusjon som behandlar barn og ungdom med psykiske lidingar og tilpassingsvanskar). Vi forstår effektivt noko om kva desse gutane slit med. Og måten dei kommuniserer på, er tatt på kornet. Dataspel er ikkje berre spel, men òg ein måte å knyte venskapsband på.

Kjærleik

Jonas Benyoub
 Foto: Monica Tormassy

Ivor er veldig knytt til Baba – bestemor. Baba er der for han medan mora jobbar lange dagar. Far er ikkje der. Benyoub formidlar denne kjærleiken Ivor har til Baba så kjenslevart og fint. Ho ser han, ho trenar boksing med han, ho gjev han tryggleik og ho lagar dei beste arme ridderane. Når ho døyr endrar livet seg. No blir det venene som blir familien og det tøffe gatelivet som tek over for skulegang. Dei dopar seg og tener pengar på å selje «næs og baida» – hasj og kokain. Frå å vere eit skolelys som skulle bli advokat, ser det no mørkt ut for Ivor: «vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikkje drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo».

Forteljarteater

Ja, Benyoub er ein strålande forteljar og formidlar, men stykket er mykje meir monolog enn det treng vere. Her manglar det noko frå regissør Hennie, meiner eg. Kvifor kjem ikkje karakterane Marco (Astin Souleymane) og Jonas (Randin Kummeneje) meir i spel? Det er synd, for det kunne styrka framsyninga som teater og gjeve meir dynamikk. Marco og Jonas blir berre sjablongar som karakterar. Her kunne dramatiseringa av stoffet gjeve dei meir rom. Det er mykje sorg i Da vi var yngre. Alle karakterane ber på mykje smerte. Jonas har det kanskje aller verst. Han bur med ein alkoholisert far som slår han. Alt han ynskjer er å bu saman med mora si og veslebroren, men mor kan ikkje ha begge barna buande hos seg. Jonas ofrar seg slik at veslebroren skal sleppe å bu med den valdelege faren. Her er det mykje omsorgssvikt og harde familieforhold. Men også i Jonas si verd er det ei bestemor som gjer det ho kan for at guten skal ha det bra. Benyoub formidlar dette nydeleg og flott, men det blir mykje på skuldrene hans. Her kunne Randin Kummeneje som Jonas ha fått meir spelerom.

Brutalt

Det er mykje varme og humor i Lovrenskis roman, det kjem fint over i framsyninga. Desse gutane lever under brutale tilhøve, og ikkje alle klarar seg. Dei får høyre frå ein junkie på gata: «Du kanskje elsker gata, men den aldri skal elske deg». Gutane er òg sjølve brutale. Skjermane som står spreidde rundt på golvet viser scener med gatevald, kampar, slag og spark. Videoane blir òg projiserte på dei svarte sceneveggane. Verda deira er hard og kald, men samstundes varm gjennom venskapet deira. Igjen skulle eg ønska meg meir av dei to bi-karakterane.

Avslutninga i Lovrenskis bok kan verke tvitydig, for Ivor er på køyret, dette kan gå verkeleg dårleg. I stykket er det meir håp, sjølv om det òg her står og vippar. Ivor har prøvd heroin og seier: «når det hitta, jeg endelig følte meg hjemme».

Song og håp

Astin Souleymane som Marco, Jonas Benyoub som Ivor og Randin Kummeneje som Jonas
 Foto: Monica Tormassy

Jonas Benyoub er ingen kven som helst som musikar og rappar. Etter at han debuterte med albumet ZeroLove Deluxe i 2022 blei han same år kåra til Årets stjerneskudd under By:Larm, han blei Årets gjennombrudd under P3 Gull og han vann Spelemannsprisen i kategorien Hiphop. Det var nok fleire enn meg som hadde forventa endå meir musikk av han i Da vi var yngre. Endå fleire låtar hadde ikkje gjort noko. Avslutninga der Benyoub står på taket av den scenekonstruksjonen som kan minne om ei bustadblokk og syng ei nyskrive låt basert på Lovrenskis tekst, er verkeleg fin. Her gjev songen og stykket romanstoffet eit løft. Og meir enn i boka får vi eit håp om at det kan gå rette vegen med Marco og Ivor: «– Det var bedre da vi var yngre, synes du ikke? – På en måte, men jeg tror det blir betre når vi blir eldre, også».

International Theater Amsterdam: The Wall

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Chris Nietvelt i Veggen, regi: Eline Arbo.International Theatre Amsterdam 2025.
 Foto:Fabian Calis

Alene i verden

Hva gjør du om du våkner opp en morgen og alle andre mennesker i verden er døde og du er helt alene og isolert? Eline Arbos sceneversjon av Marlen Haushofers roman Veggen er intens og suggererende, poetisk og tankevekkende – og den kjennes dessverre aktuell.

Av Elin Lindberg

Veggen av Marlen Haushofer

Oversatt fra tysk til nederlandsk av Ria van Hengel

Regi: Eline Arbo

Adapsjon: Eline Arbo og Peter van Kraaij

Komposisjon og musikkdesign: Thijs van Vuure

Dramaturgi: Peter van Kraaij

Scenografi: Eline Arbo og Django Walon

Lysdesign: Dennis van Scheppingen

Kostymedesign: Eline Arbo og Wim van Vliet

International Theater Amsterdam, 13. mars 2025

Det er Chris Nietvelt som spiller den navnløse hovedpersonen som har vært enke i to år og har to voksne døtre. Kusina hennes og mannen har invitert henne til ei jakthytte i fjellene. I boka er det i Alpene i Østerrike. Kusina og mannen tar en tur til landsbyen som ligger i nærheten, men kommer aldri tilbake, for i løpet av natta er det kommet opp en transparent og solid mur – en vegg. Den lukker jakthytta og et stort naturområde inne. På utsiden av veggen ser alle mennesker og dyr ut til å være døde. Nietvelt bærer rolla på brilliant vis.

Robinsonade

Kvinnen er en overlever, mennesket er en overlever. Hennes beste venn og støtte blir hunden Luchs. Og hun har ei ku og en katt. Hun har sin egen kropp og hun har noe kunnskap om hvordan hun skal klare seg. Hun setter poteter og skyter vilt. Når vi møter henne, er det gått to og et halvt år. Det er vinter og hun har bestemt seg for å skrive ned historia si på det hun kan finne av papir.

Boka, med originaltittelen Die Wand, er en moderne klassiker. Den kom ut i 1968 og er hovedverket til den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer. Den er blitt sett på som et viktig feministisk verk der en kvinne frigjør seg fra et patriarkalsk samfunn. Dette er et verk som kan leses på mange måter. Det handler om menneskelig isolasjon. Det er blitt sammenlignet med Glassklokken av Sylvia Plath. Det kan leses som en beskrivelse av depresjonssymptomer. I dag er sjølberging, isolasjon og kriseberedskap noe alle dessverre er opptatt av. Angsten for ei alvorlig krise rammer bredt. Veggen er både mobilisering og trøst.

Av jord er du kommet

Scenen på ITA (International Theater Amsterdam) er firkanta. Publikum sitter i amfi på alle fire sider. I midten er golvet dekket av mørk jord, rammet inn av en karm med lysrør. Glassveggen illustreres av høye, harde, men dumpe smell når kvinnen slår eller sparker i den usynlige veggen. Vi kjenner de dype lydene i kroppen som vibrasjon. Lydene understreker ensomhetsfølelsen, hun er helt alene. Dyrene hun har sammen med seg, illustreres gjennom ei kubjelle og et kattehalsbånd. Rådyrslakt er frakken hun snurrer sammen til en bylt og bærer over skuldrene. Hunden er usynlig til stede, og av og til gjør hun ham fysisk gjennom å forme ham av jord. Som død er han en haug med jord. Nietvelt jobber med jorda. Hun har en slags trespade som hun jobber i potetåkeren med og som hun slår gras med. Arbeidet er systematisk utført. Nietvelt jobber så hun svetter og puster tungt. Dette arbeidet er livsnødvendig, uten maten hun dyrker til seg og dyra, vil hun ikke overleve. Det systematiske arbeidet med å stelle jorda – som her ser ut som mørk sand – minner også om buddhistiske ritualer, der raking av sand i bestemte formasjoner, er religiøs praksis og meditasjon. Kvinnen er uløselig knyttet til jorda. Nietvelt forteller historien sin like mye til seg selv som til oss. Hun er adskilt fra menneskene, men hun er ikke adskilt fra sitt menneskelige behov for å uttrykke seg, sitt behov for å ordlegge erfaringer, tanker og handlinger.

Kvinner

Chris Nietvelt
 Foto: Fabian Calis

Eline Arbo som siden 2023 har vært kunstnerisk leder ved ITA, har flere ganger adaptert både romaner og diktverk med sterke kvinnelige protagonister. På Nationaltheatret har hun satt opp både Jane Eyre av Charlotte Brontë og ikke minst vist Arne Garborgs Haugtussa. Nylig regisserte hun Årene av Annie Ernaux på The Almeida i London. Alle handler om kvinner som kjemper i en patriarkalsk verdensforståelse. Kvinnen i Veggen er godt voksen – i boka er hun i slutten av 40-årene, og det ble sett på som ganske gammelt i 1968. Chris Nietvelt er født i 1962. Tradisjonelt er det ikke så mange roller for den aldersgruppen hun representerer. Det er nok ikke bare jeg som savner flere oppsetninger med voksne kvinner i hovedrollene. Arbo diskuterer i oppsetningene sine hva det vil si å være kvinne. I Veggen sier hovedpersonen blant annet at hun ikke har særlig sympati for den kvinnen hun var før – en kvinne som strevde hardt med å passe inn og for å hele tiden se yngre ut enn hun var. Men at hun ikke vil dømme henne for hardt. Hun var jo skapt av sine omgivelser, uten så mange muligheter for å bevisst forme sitt eget liv. Oppsetninga har et tidløst preg, men akkurat dette plasserer den litt tilbake i tid, til et samfunn der kvinner ikke hadde noen frihet til å forme hvem de ville være.

Natur

Eline Arbo er fra Tromsø. Norske jeg treffer i Nederland savner ofte natur, og har et annet forhold til natur enn man har her – det finnes jo egentlig ikke natur i Nederland. Marlen Haushofer ble født i et landlig område i Østerrike. Både Arbo og Haushofer har kanskje til felles et forhold til natur som noe kjent og grunnleggende for menneskelig eksistens. Den fysiske jorda som fyller scenen er et svært godt grep, det viser at naturen ikke er noe du kan slippe unna. Naturen er brutal og skremmende – og den er livsnødvendig. I forestillinga er et voldsomt uvær komponert av scenerøyk, store lamper og lysbommer som senkes ned fra det høye taket, og det er strobelys og skarpe smell og lyder. Kjære dyr dør – det er naturens gang. Og stykket understreker, gjennom kvinnens handlinger, samspillet med naturen for egen overlevelse som art. Det er liv og død og årstidene som går sin gang.

Vandrer over tåkehavet

Et par steder i forestillinga sprøytes det scenerøyk ut over det mørke sandkvadratet. Det

minner om snølagt jord, men kommer også til å minne om Caspar David Friedrichs maleri Vandreren over tåkehavet fra 1818. Et verk som er veldig kjent i kunsthistorien og som er sitert mye. Det norske, ikoniske Theodor Kittelsen-bildet der en ung gutt ser Soria Moria slott i det fjerne over tåkehavet, er i slekt med det. Men altså bare gutter og menn som hovedpersoner. Her står endelig kvinnen selv som denne ensomme vandreren. Chris Nietvelt som kvinnen, ser bestemt, målbevisst og alvorlig ut. Det hun har notert ned i vintermånedene som en dokumentasjon på livet sitt, gjentar hun gjennom monologen. Hun forteller, av og til messende, ofte monotont som for seg selv, men hele tida intenst og nært og berørende. Hun utvikler seg gjennom de realitetene hun lever i, hun transformeres og forsoner seg med livet sitt: «Minner, sorg og angst vil være der, og hardt arbeid så lenge jeg lever». Arbos lavmælte og intense oppsetning av Veggen fortjener et stort publikum, gjerne også i Norge.

Chris Nietveldt.
 Foto: Fabian Calis
, , , , , , , ,