Stikkord: Anmeldelse

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya

elinlindberg8

Anmeldelse av Gunhild fra Vakkerøya av Kjersti Ericsson. Publisert 31.oktober i Nationen.

Ericsson

Troverdig om forgangen tid

Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er en hverdagsskildring fra Trøndelagskysten. Handlingen foregår på den fiktive øya Vakkerøy, på nærliggende tettsteder og i Trondheim. Vi følger Gunhild fra hun blir født like etter andre verdenskrig, til hun er voksen ungdom. Gunhild er en sterk og sjølstendig karakter som står støtt på egne bein og tar sine egne valg. Ericssons prosa med sterke dialektale innslag, står også fjellstøtt, hun er også en svært erfaren forfatter med en mengde utgivelser bak seg, hun har i en årrekke utgitt både faglitteratur, poesi og prosa.

Romanen skildrer ei tid som ligger så langt tilbake at den nok kan virke eksotisk på mange lesere. Dette er ei tid da man kommuniserte med telegram og hesten var i bruk som arbeidsdyr på gården, og for å komme seg på butikken måtte man ro. Ericsson skriver troverdig om denne tida. Det slår meg at det er viktig med nyskrevne beretninger om oppvekst på 50- og 60-tallet, det er viktig at norgeshistoria justeres og oppdateres, både for yngre og litt eldre lesere. I boka møter vi blant annet en hjemvendt misjonær som viser bilder fra Afrika, dette er selvfølgelig en fremmed verden for folket på Vakkerøya. Miljøet romanen beskriver vil muligens være like fjern fra dagens yngre lesere som bildene misjonæren viser fram er det for Vakkerøyfolket. Det er kanskje det at Ericsson skriver så innenfra dette miljøet, det at hun skriver så troverdig, som gjør at vi opplever at dette er virkelig langt unna både i tid og rom. Bokas detaljerte beskrivelser av livet i et lite kystsamfunn gjør at ”Gunhild fra Vakkerøya” passer godt inn i Mangfoldsåret 2008. Boka kan nesten virke som fiktiv dokumentarlitteratur.

Romanen tar for seg sosiale og materielle forhold i det lille øysamfunnet og den tematiserer møtet mellom by og land. Det handler om sentralisering og samferdselsproblematikk. Det handler om vanlige folk og uvanlige. Hovedpersonen i boka er en uvanlig person. Hun er svart og svært intelligent. Det faktum at hun er neger gir enda en eksotisk dimensjon til boka, 50- og 60-tallsmenneskene ser rart på henne, hun blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes, men både mobbing og rasisme er det egentlig ingen bevissthet rundt på denne tida. Det å gjøre hovedpersonen i boka svart er ikke helt uproblematisk, dette er så spesielt i en svært realistisk setting at her røsker det litt i trossene som holder troverdigheten fast og romanen sammen. Gunhild vokser opp sammen med mormora og grandonkelen. Det er vakre passasjer i boka rundt forholdet mellom Gunhild og grandonkelen Konrad. De arbeider sammen og har det samme nære forholdet til jord og dyr. Fjordingen Franken blir også en framtredende karakter i boka. Gunhilds mor har forlatt henne til fordel for mann og nytt liv i Sverige. Dette er nok også en tidstypisk situasjon der barn født utenfor ekteskap ble overlatt til besteforeldre. Gunhilds møte med moren etter mange år er rått og sårt beskrevet. Her er det ingen sentimentalitet.

Mange vil mye med den talentfulle Gunhild, men hun styrer sitt liv eksemplarisk etter sin egen vilje. I avslutninga av boka framstår hun som en kvinnelig Peer Gynt der hun leder sin kjære fosterfar og grandonkel Konrad på sin siste reis med ”fjordingen Franken”. Boka er absolutt en god tilvekst til den norske oppvekstromanstammen. Spesielt litt eldre lesere med bakgrunn fra eller med kjenneskap til små samfunn rundt omkring i Norge, og dem er det mange av, vil nok ha glede av å lese denne boka.

 

Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman

elinlindberg8

Anmeldelse av Alle med lunger kopla saman av Juliana Spahr. Publisert 23.januar 2009 i Nationen.

Spahr

 

Kjærlighet og krig

Juliana Spahrs diktdagbok Alle med lunger kopla saman, gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, er ei sjeldent aktuell bok. De siste ukene har svært mange engasjert seg i forhold til krigen i Gaza. 40 000 mennesker gikk fredelig gjennom gatene i Oslo for ikke lenge siden for å vise medlidenhet med ofrene og markere sin motstand mot krigen. Det har vært fredsmarsjer rundt om i hele Norge og mange andre steder i verden, og det arrangeres fortsatt konserter og markeringer som en støtte til befolkningen i Gaza. Folk flest føler seg berørt av denne krigen, tar den inn over seg og ønsker å bidra med noe – i hvert fall være med på å skape håp. Denne tematikken går Juliana Spahrs bok rett inn i, selv om denne ble skrevet under opptrappinga til Irak-krigen:

 

”Mine kjære, før eg lèt alt håp brenne ut bør eg òg

hugse på at elleve millionar verda over gjekk ut i

gatene ei helg no nyleg for å protestere mot krigen,

og dette gav oss alle eit glimt.”

 

Boka av denne amerikanske poeten, kritikeren og redaktøren inneholder ”Dikt skrive etter 11.september 2001” og ”Dikt skrive frå 30. november 2002 til 27. mars 2003”. Denne norske gjendiktninga har også et fyldig etterord skrevet av Simen Hagerup og Annelie Axén. Diktene er ganske prosaiske, de tar for seg en konkret virkelighet. Maktesløsheten individet føler i forhold til krig og menneskeskapte katastrofer er gjennomgående. Spahr starter ofte med det svært nære eller lille. I titteldiktet, ”Alle med lunger kopla saman”, begynner hun på cellenivå og via individet blåser hun diktet opp, sakte, men sikkert, til å gjelde alle som puster og er avhengige av luft på jorda. ”Kor samankopla vi er med alle…Kor skjønn og kor undergangsdømd denne samankoplinga av alle med lungar.”

Jeg har sjelden lest tekst som insisterer slik på en sammenheng mellom individet og verden. Fra lunger går hun til hud: ”Når eg snakker om hud, snakkar eg om folkemengdene som samlar seg for å møte kvarandre med ulike føremål…Verda vår er lita, samla innanfor 1,4 til 2 kvadratmeter overflateareal.” Diktjeget kobler seg sammen med et vi og henvender seg til ”Mine kjære”. ”Vi” blir kontinuerlig minnet på verden utenfor oss selv, trivialiteter om popstjerner som havner i salgsmål, faktaopplysninger om astronauter på en romstasjon, men først og fremst er det krig og konflikter Spahr trekker fram. ”Medan vi vende på oss og sov uroleg, vart minst ti skadde i ein bombeeksplosjon i Bombay og fire drepne i Palestina…Mine kjære, verda vår er lita og isolert…Mine kjære, eg prøver stadig å snakke om å elske, men alt eg snakkar om er krigshandlingar, krigshandlingar og krigshandlingar.”

Spahr arbeider i mønstre, hun lar de samme innledende fraser følges av ny mening, slik som: ”Eg snakkar om den nittifem år gamle kvinna som vart skoten av israelske soldatar då ho køyrde frå Palestina inn i Israel. Eg snakkar om den seks hundre år gamle spanske haggadáen som no er i Sarajevo”. Dette manende mønsteret får teksten både til å bli en forbønn og politisk agitasjon.

Samtidig som forferdelige handlinger og skjebner finnes i verden glemmer ikke Spahr det viktigste i livene våre, kjærligheten og våre nærmeste: ”Under bombinga, mine kjære, går livet vårt vidare som vanleg. Åh dei varsame kroppane mot kvarandre når vi vaknar.”

Denne boka er viktig fordi den viser at politikk er noe som angår individet, det politiske angår hele oss – kropp, følelser og intellekt. Juliana Spahr minner oss på at mennesket er uløselig knyttet til verden og til hva som skjer med den.

 

 

Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar

elinlindberg8

Anmeldelse av Doktor Proktors tidsbadekar av Jo Nesbø. Publisert i Nationen 24.oktober 2008.

nesbø

Svært vellykka badekarbok

Den som var barn igjen.., tenkte jeg da jeg var kommet et stykke ut i Jo Nesbøs siste bok ”Doktor Proktors tidsbadekar”, for barn har virkelig mye å glede seg til, så mange fantastiske litterære verdener som bare ligger der og venter på å bli besøkt. Det er denne kompromissløse fantasien som ofte er mangelvare i såkalte voksenbøker. Av og til betyr det kvalitetslitteratur når ei bok stemples som barnelitteratur.

Jo Nesbøs bok ”Doktor Proktors tidsbadekar” bobler over av fantasi og overskudd. Her er det herlige ordspill og referanser til populærkultur som får meg til å le høyt mange ganger i løpet av lesinga. Referansene til reelle personer og historiske fakta er morsomme for voksne og kanskje til og med lærerike for de yngre.

Årets bok er en oppfølger til ”Doktor Proktors prompepulver” fra 2007, en roman som ble en stor suksess – den har solgt i over 25 000 eksemplarer og rettighetene til den er allerede solgt til sju land. ”Doktor Proktors tidsbadekar” er illustrert av Per Dybvig som vi blant annet kjenner fra Ingvar Ambjørnsens bøker om kameratene fra Fjordgløtt pensjonat. Dybvigs røffe strek er med på å framheve farten, spenningen og humoren i Nesbøs bok.

”Doktor Proktors tidsbadekar” handler om de to heltene Lise og Bulle, to nesten vanlige barn, som får et gammeldags postkort fra Doktor Proktor som befinner seg i Paris og trenger hjelp. Ferden går til Frankrike og vennene kan også reise i tiden ved hjelp av professor Proktors nye oppfinnelse – et tidsbadekar.  Og i hælene på seg har de den skumle Raspa med trebein og lang frakk. Det blir flere turer i tid og rom for å redde Proktors kjæreste Juliette Margarin. Juliette har en slektning som heter Brailette Margarin, han tapte hele familieformuen i et slag vri åtter. Brailette satt med hele fire åttere og trodde slaget var vunnet, men så sitter sannelig motspilleren, en fyr ved navn Elgamelle Cliché med fire åttere han også – spillebulen lå selvfølelig i Toulouse. Boka er full av slike fargerike passasjer.

Språket i boka er friskt og lekent. Språket er med på å gi kulør til tid og sted. Her er det en del transkribert fransk som for eksempel: ”Tor dø Frans” og ” Påmm fritt” og turen til Bastillen og Den franske revolusjon går via en grisebonde som selvfølgelig snakker trøndersk. Helten Lise må låne en gris og grisekjøre til Paris og Revolusjonsplassen for å hindre at Doktor Proktor blir ”hærsjhøgd”. Bøddelen Blodbrønn snakker også trøndersk. Han står på en slags scene og leser opp juryens begrunnelse for ”hærsjhøgginga” som om dette skulle være selveste Spellemannsprisen før han synger med ”rungende vibrato”: ”Hær bi det liv – rai-rai!” Bastillen viser seg altså å være trønderrockens vugge. Og tidsbadekaret tar våre helter med til Napoleon og slaget ved Waterloo. Napoleons soldater snakker nynorsk, omtrent som om de skulle vært med i en tv-serie med mange episoder. Anna Sjåli dukker også opp, først som jente i 1969 og så i nåtid der hun er ”iført en sånn forretningsdrakt som får deg til å se slankere ut enn du er, og sånne briller som får det til å se ut som du ikke egentlig ikke behøver briller. Det var noe vagt kjent ved henne.” Nå er hun dommer og korrupsjonsjeger og en virkelig helt.

De slemme får sin straff og kjærestene får hverandre. Boka er full av fantastiske, fantasi- og fargerike tråder som alle samles til slutt. Jo Nesbø lar Gustave Eiffel si et sted i ”Doktor Proktors tidsbadekar”: Er det noe et menneske aldri kan få nok av er det fantasi.” Så sant, så sant!

Maria Cappelen Christiansen: Hulderhaugen

elinlindberg8

Anmeldelse av Hulderhaugen av Maria Cappelen Christiansen. Publisert i Nationen 23.04.09

Huldreh.jpg

 

Spennende samtidseventyr

 

Mari Cappelen Christiansens Hulderhaugen er en av de, etter min mening, alt for få bøkene for barn i slutten av barneskolen som gis ut i vår, av norske forfattere. Størsteparten av det som gis ut for barn og unge ser ut til å være oversatt litteratur, ofte seriebøker.

I Hulderhaugen møter vi hovedpersonen Tone som er tolv år. Hun bor landlig til med mor og far og storebror ved Oslofjorden et sted. Ikke langt fra huset der Tone bor er det et område som kalles for ”Huldersletten” og ”Hulderhaugen”. Foreldrene til Tone vil helst ikke at hun skal oppholde seg der, men stedet har en sterk tiltrekningskraft på Tone, så hun går selvfølgelig dit. Her dukker opp en ukjent hund. Senere får Tone hjelp av vennen Erik til å spore opp hunden. Slik snubler de over grusomme hemmeligheter, hunden fører dem til et hus der en kvinne ligger hjelpeløs og holder på å forblø. Kvinnen blir reddet og de to unge detektivene begynner å nøste opp historien bak.

For barn i den alderen boka er skrevet for, er ofte dyr og søte kjærlighetshistorier vesentlige tema. Begge deler finnes her. Hunder og hundehold er godt beskrevet. Den gryende kjærlighetshistorien mellom Tone og Erik går gjennom hele boka. Det er søtt, forsiktig, varmt og fint skrevet. Godt å lese. Jordnært.

Beskrivelsen av overnaturlige fenomener starter også ganske jordnært. Tones far forteller saklig at det ikke heter ”en hulder”, men ”et hulder”, fordi man ikke helt vet hva det er. Han sier at de er hule som en råtten trestamme i ryggen og har en lang, hårete kuhale. Faren forteller også at huldra er en vakker, ung kvinne som er sterk og selvstendig og vet hva hun vil. Moren til Tone er jordmor, hun står for formidling av Tones slektshistorie og av en åndelig dimensjon. Tones mor Anna er oppkalt etter oldemoren sin som også var jordmor, altså Tones tippoldemor. Hun tok til seg jenter som ikke kunne føde barnet sitt hjemme. Denne formidliga av hvordan det å få barn utenfor ekteskap ble sett på som kriminelt i Norge i en ikke alt for fjern fortid, er viktig å bringe videre. Det er jo fortsatt dessverre aktuelt andre steder i verden.

Med fødsler og død kan det følge mye blod. I denne boka strømmer blodet friskt. Fra kvinnen som nesten forblør i skogen, til hundens blodige fotspor og jammen skjærer ikke far seg til blods på makrell-i-tomat-boksen. Ja, også mensen så klart. Informasjon fra mor til datter. Det er tre bøker som får en spesiell posisjon i boka Hulderhaugen. Den første er tippoldemorens dagbok, der tippoldemor Anna skriver om sitt praktiske liv med arbeid på gården i Gudbrandsdalen og med de unge kvinnene hun tok i mot. Den andre er ei bok moren også har arvet fra tippoldemora, det er ei mystisk, stor, skinninnbundet bok som vi får forståelsen av handler om overnaturlige ting, ei slags heksebok. Den tredje boka som får betydning i Hulderhaugen, er Rituals of LIFE. Det er midt på natta og moren har bestemt seg for å diskutere om de skal ha noen slags markering når Tone begynner å få mensen. Moren viser bilder av rituelle markeringer andre steder i verden, på Jamaica røyker de marihuana, i Sudan males de hvite, noen steder danser de ikledd folkedrakter. Her merker jeg at jeg blir litt svett og minnes Ung i Dag-bøkene jeg slukte på 70-tallet, jeg kjenner igjen et moraliserende, litt lite lyttende voksenperspektiv som jeg har litt vanskelig for å svelge.

Til tross for dette ankepunktet, litt mange tråder å holde styr på og litt mye blod synes jeg Hulderhaugen absolutt holder mål.

Irene Larsen: Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten

elinlindberg8

Anmeldelse av Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten av Irene Larsen. Publisert 9.januar 2009 i Nationen.

larsen.jpg

Poetiske observasjoner

Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten er Irene Larsens andre diktsamling. Den første samlinga hennes, Anemonepust, fikk hun Blixprisen for.

Boka består av tittelløse og forholdsvis korte dikt, den er delt i fem deler. I første og siste del finnes det et tydelig lyrisk jeg i form av et ”du”. Et jeg som observerer seg selv i konkrete, ofte hverdagslige situasjoner. Diktene i de andre delene i boka har også konkrete utgangspunkt, en del tar utgangspunkt i en skolehverdag og en del tar for seg historie og helleristninger. Felles for diktene er at de beveger seg fra det konkrete og prosaiske utgangspunktet til poetiske rom som finnes på siden av eller bakenfor dette. Diktene blir slik som tittelen antyder, både et blikk på den konkrete tavla og en bevissthet som søker utover den. I et dikt som starter med ”Dei normerte matteprøvene” i en klasseromshverdag sendes blikket ut vinduet ”der ein oter glir gjennom grøfta på veg mot havet, og surrar seg inn i tangen, for ikkje å bli tatt av tidevatnet når han søv.” Oteren er jo også en konkret observasjon i diktet, men oteren er ofte knyttet til en tanke om frihet og lekenhet. Oteren dukker faktisk ofte opp i dikt som en slik lekenhetens og frihetens apostel, for eksempel finnes det en slik oter i Øyvind Rimbereids kjente dikt ”Solaris korrigert”.

Larsen har mange fine og ofte svært vellykka parallelle bilder i diktene sine. Et eksempel er i dette diktet:

Frå flyet liknar odden ein sløv pilspiss. Landskapsbremmen, som

var steinaldermennesket sin havbotn, er pynta med husklyngjer,

og ein stad i strandkanten kryp ein fiberkabel på land, som eit

amfibium frå sein-devon. Ein skybanke legg seg under flykroppen,

og skuggen frå flyet glir sakte over det mjuke underlaget. Forsvinn

inn over landjorda. Med ein hale av drivstoff etter seg.

 

I dette diktet knyttes det menneskeskapte fra vår tid sammen med det historiske og med jordas urtid. Denne strategien bruker Larsen i flere av diktene sine. Det vertikale perspektivet blir forsterket ved at vi her ser ned på landskapet fra et fly. I mange av diktene er det en fortid som avdekkes eller blir tatt utgangspunkt i, men det dveles ikke ved denne fortida, det er alltid elementer som bringer leseren tilbake til nåtida. Plastkanner står side ved side med skinnkajakker og pomorhandel. Det insisteres på tilstedeværelse her og nå. Og det insisteres på bevissthet om fortida. I noen dikt er subjektet en arkeolog. Det kan virke som om det er nettopp en arkeolog Larsen ønsker å være når hun gjennom skriften trekker fram det fortidige og samtidig ønsker å peke på framtida.

Gjennom lesinga av boka er det en setning fra det første diktet som forfølger meg. Det er bokas tredje setning: ”Dette er kva som helst slags stad”. For det er jeg helt uenig i. Disse diktene er ikke hentet fra et hvilket som helst sted. De framstår som topografisk diktning, som vinduer mot nord. Mange av diktene har konkrete landskapsbeskrivelser fra nordkalotten og språket og referansene er ofte nordnorske. Tematisk befester diktene også tilhørighet til et sted. Min siste leseropplevelse før denne boka, var noveller av nobelprisvinneren Le Clezio. Han skriver poetisk om havet. Havet hans er blått og vakkert, men eksotisk for en nordboer. Larsens hav er nordisk og nordnorsk, det er gråblått og kaldt, ikke nødvendigvis vakkert, her er det båtreiser med spyposer, store bølger og tunge dønninger.

På tross av et par litt svake dikt, framstår Irene Larsens diktsamling som stødig og vellykka.