Stikkord: Anmeldelse

Kai Martin Brekke: Dødeleg arv

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Brekke.jpg

Ikke akkurat hallelulja!

 

Kriminalromanen Dødeleg arv av Kai Martin Brekke, med den sykemeldte politimannen Mikkel Holo som hovedperson, har flere forgreininger enn et gammelt revehi og den er like uoversiktelig.

 

Den middelaldrende politimannen Holo som er på rekonvalesens heime hos seg sjøl i Flåm er ikke uten sjarm og den lokale sognekoloritten er for så vidt likandes, men kriminalromanen virker dårlig gjennomarbeidet.

 

Sammensurium

I romanen blandes en suspekt religiøs sekt som heter ”Herrens hyrder” med narkotikahandel og det er visst noe med store internasjonale konsern som kan ha noe å gjøre med et skrin en tysk soldat gjemte unna under andre verdenskrig. Mystisk og svært innvikla. For det er også en mann som brekker foten midt oppe på fjellet etter at helikopteret har tatt med seg den islandske kjæresten hans for å lete etter noen reinsdyr. Og så er det søstera til Mikkel Holo – hun har hatt psykiske problem, men nå er hun frisk. Det er fint. Journalisten Vegard Underdal er også med. Og en punker fra Geilo. Det er mange tråder som skal høre sammen og det er ikke alle disse trådene som lar seg samle i romanen.

 

Slett språk

Fortellinga er hakkete, den flyter ikke godt. Romanen skjemmes også av et par klossete cliffhangers. Den er preget av språklig slurv. Brekkes språk klarer heller ikke å formidle de dramatiske hendelsene i romanen på en troverdig måte – de blir stående som påstander. En dramatisk fjellklatringstur, for eksempel, virker som om den forgår på en horisontal flate, den kjennes ikke livsfarlig ut og blir ikke troverdig. Dette blir ikke hardkokt krim, romanen hadde trengt lengre tilberedelsestid. Og det hjelper ikke engang at Mikkel Holo stemmer Senterpartiet!

Heming Gujord: Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Duun.jpg

Omfangsrikt om Duun

 

Heming Gujord har skrevet biografien som kommer 100 år etter Olav Duuns debutbok novellesamlinga Løglege skruvar og anna folk.

 

Gujord som har tatt doktorgrad på Duun, skriver bredt og kunnskapsrikt, men det blir forholdsvis konvensjonelt og kanskje litt for akademisk. Forfatteren av biografien Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller har allikevel et bevisst og reflektert forhold til sin biografposisjon. ”Å hevde at det aldri er samsvar mellom liv og diktning, er like naivt som å hevde at det alltid er det”, skriver han. Boka tar for seg Duuns oppvekst i et i praksis førmoderne samfunn på Namdalskysten fram til han står fram som en av Norges viktigste moderne forfattere.

 

Liv og død

I Duuns forfatterskap handler det om menneskets sårbarhet, og hvordan vi er utsatt for krefter vi ikke kan kontrollere, skriver Gujord. Det er krefter eller makter som er knyttet til naturen og det jordiske som er livsbetingelser for mennesket hos Duun. Her bringes ofte døden inn i synsfeltet som en realitet vi ikke kan flykte fra.

Gujord har levert et noe omstendelig, men lærerikt verk om Olav Duuns liv og diktning. Et godt og grundig bidrag til at Duuns diktning som en viktig del av Norges kulturkapital, kan videreføres til nye lesere.

 

ELIN LINDBERG

 

Johan Mjønes: Terminalhastighet

elinlindberg8

Anmeldelse av Terminalhastighet av Johan Mjønes. Publisert 30.januar 2009 i Nationen.

Mjønes

Mann faller fra

Terminalhastighet er Johan Mjønes’ første bok. Terminalhastighet er en fysisk lov som sier at et objekt som slippes i fritt fall, vil falle fortere og fortere med en hastighet som er bestemt av objektets masse ganget med gravitasjonen. Farten akselererer, men ikke i det uendelige. Luftmotstanden griper inn som en motsatt kraft nedenfra, og etter hvert jevnes de to kreftene ut. Objektet oppnår en viss fart som det beholder helt til det treffer bakken. Enhver gjenstand har sin terminalhastighet, bestemt av masse og form. I følge Mjønes’ roman er maksimalhastigheten for et menneske i fritt fall 180 km/t. Rammen rundt denne romanen er et menneske i et slikt fritt fall. Det er den navnløse hovedpersonen i romanen som lar seg falle fra toppen av Empire State Building i New York. Han har nådd sin terminalhastighet når han treffer Fifth Avenue en novemberdag i 2008. Denne mannen har allerede falt en stund i sitt eget liv, men hovedgrunnen for sjølmordet er at han er blitt forlatt av sin, for oss lesere navnløse, kjæreste. Fragmenter av hovedpersonens liv presenteres. ”Det er blitt hevdet at når man vet man skal dø, når man er midt i en ulykke og ser slutten komme, vil ens eget liv passere i revy. Dette skyldes, hevder man, at hjernen i et siste desperat forsøk på å avverge katastrofen eller forhindre den uunngåelige avslutning, vil arbeide på høygir, og skanner derfor tidligere minner i et forsøk på å finne en utvei.” Vi møter blant annet hovedpersonen som barn på fisketur med farfar, som ungdom på hjemmebrentfylla hos en kamerat i et nedsarva hjem i Orkanger og på en noe begredelig julaften sammen med kjæresten og svigermor. Minner fra hovedpersonens liv der utveier finnes på forskjellige plan.

Det er stort sett hovedpersonens indre liv som formidles, de andre karakterene er forholdsvis svakt tegnet. Hovedpersonen er ”han” i nåtid, og det føyes til nok et fragment: et ”jeg” i fugleperspektiv. Dette blir et element det er litt slitsomt å forholde seg til, synes jeg. Det blir veldig tenkt, masete og konstruert.

Filmen Cinema Paradiso brukes også som en ramme for romanen. I denne filmen fra en kino i en liten by på Sicilia, klipper kinomaskinisten bort alle scener med kyssing for at de ikke skal vekke anstøt hos publikum. Han setter alle disse filmsnuttene sammen og lager en kyssefilm som filmens hovedperson til slutt får i gave. Slik inneholder Cinema Paradiso masse lidenskap og store følelser. Det gjør ikke Terminalhastighet. Hovedpersonen rømmer fra de sterke følelsene: ”det er for alvorlig, det er for sterkt, det blir for mye”. Det blir rett og slett så mye at hovedpersonen ikke kan leve med det, han tar livet av seg. Den livsholdninga som denne mannen står for har siden 90-tallet ikke vært uvanlig for mannlige romanhovedpersoner. Som Cinema Paradiso er Terminalhastighet til en viss grad retrospektiv, men der hovedpersonen i filmen som voksen virker som en moden mann er hovedpersonen i romanen en mann som ikke lar seg sjøl få tid og liv nok til å bli denne modne mannen. Hovedpersonen i Terminalhastighet lider også av en svært tung sjølmedlidenhet. Det gir boka en sentimental tyngde. Nettopp denne sentimentaliteten er nok den sterkeste følelsen i denne romanen.

Når man står på toppen av Empire State Building kjenner man et sug fra bakken, muligens skapt av gravitasjonen. Mjønes klarer å skape et visst sug i denne romanen. Hendelsene og fragmentene drar leseren videre og skaper til slutt en helhet rundt livet til nok en handlingshemmet romanmann.

Arne Lygre: Så stillhet

elinlindberg8

Publisert i Nationen 27.02.09

Arne Lygre

Brutalt og elegant

Arne Lygre er først og fremst dramatiker, men han har også gitt ut ei novellesamling og en roman. Novellesamlinga som kom i 2004 fikk han Brageprisen for. Han er oversatt til ti språk og skuespillene hans er blitt oppført i Norge og på mange utenlandske scener. Mann uten hensikt ble oppført av mesterregissøren Claude Regy i Paris i 2007. I vår spilles Lygre både i Danmark og i Tyskland. Så stillhet er Arne Lygres femte skuespill. I morgen, lørdag 28.februar, er det urpremiere på Så stillhet eller Så blir det stilt som det heter på nynorsk, på Det Norske Teateret.

Tekst og teater er jo som kjent to helt forskjellige ting og det er teksten jeg skal ta for meg her. Skuespillet Så stillhet utforsker etiske dilemmaer i et mørkt og hardt univers gjennom ti tittelløse og unummererte scener. Det kan dreie seg om politisk kritikk, med fokus på miljøkrise, overflodssamfunn og behandling av krigsfanger, men det dreier seg nok aller mest om en nådeløs undersøkelse av mellommenneskelige forhold.

Dramaet har tre karakterer: ”Bror”, ”En” og ”En annen”, disse tre er med i alle scenene i skuespillet. Teksten starter med en leserveiledning, den starter med å kommentere seg selv: ”Skuespillet er skrevet i to ulike fortellerperspektiv. Det ene er vist ved en utheving av teksten. Det er tenkt at de som betrakter og gjengir selv skal agere i de betraktedes og gjengittes sted.” Det finnes ingen sceneanvisninger i teksten. De tre karakterene er barn, ungdommer og voksne, de plasseres i forskjellige livssituasjoner. Scenene dreier seg blant annet om en tortursituasjon, en fars begravelse og en situasjon på kontoret til et statsoverhode. Vendepunktene i scenene er ofte glidende overganger, for eksempel der gutters forholdsvis uskyldige lek glir over til å bli en grotesk torturscene. Og der en kjølig homoerotisk scene glir over til å bli et smertefullt kjærlighetsbrudd. Det er elegant gjort, men jeg har ikke kommet langt i lesinga før det slår meg at dette er den mest brutale sceneteksten jeg har lest, det gjør nesten fysisk vondt å lese torturscenene.

Replikkene er som hogd i stein, korte, konsise, presise. Ofte nærmest som kommandoer eller et militært språk. Språket speiler skuespillets harde verden. Det er hele tida en nerve i teksten. Dramaet beveger seg i bølger, oppjaget og voldsomt – så stillhet – roligere – så voldsomt igjen. Karakterene er enkle, men samtidig er de komplekse. De er som brikker i et spill, de kan spilles på utallige måter samtidig som de framstår som hele mennesker. Både det at de er, og samtidig representerer mennesker, tematiseres i teksten. Tittelen Så stillhet signaliserer at William Shakespeares Hamlet er en grunntekst her. ”The rest is silence” er slutten av prins Hamlets siste replikk før han dør helt på slutten av stykket. Som i denne grunnteksten tematiseres skyld og svik, ansvar for handling og for ikke-handling i Så stillhet. Skuespillet er enkelt, minimalistisk, men allikevel komplekst. Det tar opp de store eksistensielle spørsmålene som ”Hvem er vi?” og ”Hvem er de andre?” og spørsmålet om hva i alle dager det er vi gjør her:

En annen

Hvorfor er vi her?

 

Bror

Dere er her fordi dere har valgt dette istedenfor noe annet.

 

En annen

Hva gjør vi?

 

Bror

Dere er.

 

Jeg er.

 

En annen

Er?

 

Bror

Det i seg selv.

 

Å være.

 

 

Dette er en interessant og utfordrende tekst å lese og et svært godt utgangspunkt for en teaterforestilling. Det at teksten er så enkel og renskåret samtidig som den er så kompleks gjør den til en rik leseopplevelse.

 

 

Elin Lindberg

Hilde K. Kvalvaag: Skagerrak

elinlindberg8

Publisert i Nationen 3.oktober 2008.

Skagerrak_.jpg

Sanselig og presis prosa

”Skagerrak” er Hilde K. Kvalvaags første bok for voksne. I årets roman møter vi Siv som er på ferie sammen med mannen sin Harald, sine to barn og en vennefamilie. De har leid sommerhytter på vestkysten av Danmark, slik de har pleid å gjøre en god del år.”Alt er kjent”, tenker Siv, alt er slik det pleier være. Barna vokser til: ”For kvart år forsvinn dei lenger og lenger ut av flokken, som årringane i eit tre flytter dei seg frå midten”. Det er noe stille og vakkert, men også vegeterende over familielivet i boka. Sivs identitet er knytta til familien og ekteskapet og på overflaten er alt greit og tilforlatelig, like forutsigbart og oversiktelig som det flate landskapet de ferierer i. Men farer truer, det er livsfarlige understrømmer her – Watch for the undertow! fra John Irvings ”Garps bok” klinger i bakhodet (Sivs yngste sønn heter for øvrig Gard, det minner også om Garp). Det finnes understrømmer i havet der de bader, strømmer som kan ta menneskene med langt til havs. Og det finnes understrømmer i Sivs ekteskap. Hun har truffet en ny mann, det er så alvorlig at hun vurderer å flytte fra mann og barn. Det kommer en kvinne inn i den tilsynelatende idyllen de to ferierende familiene lever i. Denne kvinnen og Sivs mann Harald tiltrekkes av hverandre. Siv trekkes lenger og lenger ut, hun får gjennom romanen mer avstand til de rundt seg. Mot slutten av boka opplever hun sammen med den eldste sønnen å bli tatt av de sterke havstrømmene mens de er ute og bader, det er så vidt de klarer å komme seg til land i live. Ved denne grensen til døden får livet en ny vending, hun vender seg mot familien sin og det nære, hun klarer å sove og spise igjen, det har hun hatt problemer med siden hun traff den andre mannen.

Kvalvaags lavmælte tone holder boka ut. Hun har svært gode sansebeskrivelser, Kvalvaags prosa berører. Komposisjonen er enkel og gjennomført, renskåret i slake, mjuke linjer. Det er dyktig gjort å beskrive dette hverdagslige livet og samtidig få de underliggende spenningene til å være følbare hele veien boka gjennom.

Det er vanskelig å unngå å tenke på Virginia Woolfs roman ”To the Lighthouse” – ”Til Fyret” – under lesinga av ”Skagerrak”. Woolfs roman er en fortelling som også handler om lengsel, savn og ekteskap, og om forholdet mellom kjønnene. I romanen ”Skagerrak” er det et fyr i nærheten av sommerhyttene, fyret blir stående som noe arkaisk og bestandig. Men det er først og fremst det elegiske ved romanen ”Skagerrak” som knytter an til Woolfs roman. ”Til fyret” formidler både et opprør mot og en hyllest til det som er forbi, romanen kan leses som en elegi – et sørgedikt. En elegi har tradisjonelt som formål å gi uttrykk for sorg på en slik måte at den kan overvinnes. Sørgediktet er en del av et sorgarbeid. Denne sorgen og bearbeidelsen av den finner vi også i Kvalvaags roman. ”Livet er fullt av ubrukte muligheter” står det et sted i boka. For hovedpersonen Siv blir dette en sorg. Hun har valgt å få ektemann og barn og hun velger bort denne nye mannen og en annen måte å leve livet på.

Spenningene i relasjonene mellom mennesker kan oppleves dramatiske nok, nærværet av denne dramatikken formidler Kvalvaag godt. Men samtidig er boka en slags hyllest til det lille livet, til det hverdagslige, til de daglige sanseopplevelsene. Boka gir rom for refleksjoner rundt samliv, ekteskap og relasjoner samtidig som den berører sentrallyriske tema – havet, døden og kjærligheten. Det store og det lille livet leves samtidig.

 

Elin Lindberg

 

 

 

Sitat fra boka:

I ettermiddag blir det tur til fyret, seier Jon.

Skulle vi ikkje droppe fyret i år? seier Siv. Det same

gamle fyret.

Vi må på fyret, seier Harald.