Johan Mjønes: Terminalhastighet

Anmeldelse av Terminalhastighet av Johan Mjønes. Publisert 30.januar 2009 i Nationen.

Mjønes

Mann faller fra

Terminalhastighet er Johan Mjønes’ første bok. Terminalhastighet er en fysisk lov som sier at et objekt som slippes i fritt fall, vil falle fortere og fortere med en hastighet som er bestemt av objektets masse ganget med gravitasjonen. Farten akselererer, men ikke i det uendelige. Luftmotstanden griper inn som en motsatt kraft nedenfra, og etter hvert jevnes de to kreftene ut. Objektet oppnår en viss fart som det beholder helt til det treffer bakken. Enhver gjenstand har sin terminalhastighet, bestemt av masse og form. I følge Mjønes’ roman er maksimalhastigheten for et menneske i fritt fall 180 km/t. Rammen rundt denne romanen er et menneske i et slikt fritt fall. Det er den navnløse hovedpersonen i romanen som lar seg falle fra toppen av Empire State Building i New York. Han har nådd sin terminalhastighet når han treffer Fifth Avenue en novemberdag i 2008. Denne mannen har allerede falt en stund i sitt eget liv, men hovedgrunnen for sjølmordet er at han er blitt forlatt av sin, for oss lesere navnløse, kjæreste. Fragmenter av hovedpersonens liv presenteres. ”Det er blitt hevdet at når man vet man skal dø, når man er midt i en ulykke og ser slutten komme, vil ens eget liv passere i revy. Dette skyldes, hevder man, at hjernen i et siste desperat forsøk på å avverge katastrofen eller forhindre den uunngåelige avslutning, vil arbeide på høygir, og skanner derfor tidligere minner i et forsøk på å finne en utvei.” Vi møter blant annet hovedpersonen som barn på fisketur med farfar, som ungdom på hjemmebrentfylla hos en kamerat i et nedsarva hjem i Orkanger og på en noe begredelig julaften sammen med kjæresten og svigermor. Minner fra hovedpersonens liv der utveier finnes på forskjellige plan.

Det er stort sett hovedpersonens indre liv som formidles, de andre karakterene er forholdsvis svakt tegnet. Hovedpersonen er ”han” i nåtid, og det føyes til nok et fragment: et ”jeg” i fugleperspektiv. Dette blir et element det er litt slitsomt å forholde seg til, synes jeg. Det blir veldig tenkt, masete og konstruert.

Filmen Cinema Paradiso brukes også som en ramme for romanen. I denne filmen fra en kino i en liten by på Sicilia, klipper kinomaskinisten bort alle scener med kyssing for at de ikke skal vekke anstøt hos publikum. Han setter alle disse filmsnuttene sammen og lager en kyssefilm som filmens hovedperson til slutt får i gave. Slik inneholder Cinema Paradiso masse lidenskap og store følelser. Det gjør ikke Terminalhastighet. Hovedpersonen rømmer fra de sterke følelsene: ”det er for alvorlig, det er for sterkt, det blir for mye”. Det blir rett og slett så mye at hovedpersonen ikke kan leve med det, han tar livet av seg. Den livsholdninga som denne mannen står for har siden 90-tallet ikke vært uvanlig for mannlige romanhovedpersoner. Som Cinema Paradiso er Terminalhastighet til en viss grad retrospektiv, men der hovedpersonen i filmen som voksen virker som en moden mann er hovedpersonen i romanen en mann som ikke lar seg sjøl få tid og liv nok til å bli denne modne mannen. Hovedpersonen i Terminalhastighet lider også av en svært tung sjølmedlidenhet. Det gir boka en sentimental tyngde. Nettopp denne sentimentaliteten er nok den sterkeste følelsen i denne romanen.

Når man står på toppen av Empire State Building kjenner man et sug fra bakken, muligens skapt av gravitasjonen. Mjønes klarer å skape et visst sug i denne romanen. Hendelsene og fragmentene drar leseren videre og skaper til slutt en helhet rundt livet til nok en handlingshemmet romanmann.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s