Anmeldelse – Side 10 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Alan Weisman: Verden uten oss

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Verden uten oss av Alan Weisman. Publisert 16.januar 2009 i Nationen.

En verden uten mennesker

Hvordan ville Jorda sett ut hvis menneskene plutselig bare ble borte? Det er det spørsmålet Alan Weisman stiller i boka Verden uten oss. Boka kom ut første gang i 2007 med tittelen The world without us og ble mottatt med interesse verden over, nå er den oversatt til 30 språk.

Det er et spennende og fascinerende tankeeksperiment vi blir tatt med på her. Weisman skriver utrolig kunnskapsrikt om sporene vi mennesker har skapt og skaper og om hva som ville kunne komme til å skje med dem hvis vi forsvant. Boka kom ut på norsk i fjor og kan fungere fint som en opptakt til 2009 som kulturminneår. Det er ikke bare menneskeskapte spor han tar for seg, men også de få stedene på jorda som er tilnærmet uberørte av mennesker. Den kanskje beste og mest levende beskrivelsen av et slikt sted er når han skriver om den eneste urskogen i Europa, Białowieżaskogen som ligger mellom Polen og Hviterussland. Hele Europa har sett ut som denne skogen og hvis menneskene forsvant er det sannsynlig at Europa vil se slik ut igjen. Det aller meste av det menneskene har skapt vil før eller siden bli borte. For forandring er som Weisman skriver, naturens kjennemerke. Ingenting forblir det samme. Verken hav, jordsmonn eller de nære ting. Huset ditt for eksempel. Hvis du ikke har vært bekymra for råteskader eller en liten lekkasje før, blir du det ihvertfall etter å ha lest denne boka. Weisman gir en svært detaljert beskrivelse av hvordan huset ditt brytes ned av naturen. Weisman siterer arkitekten Chris Riddle som forteller at hvis du ønsker å ødelegge en låve, så skjær et hull på 45 ganger 45 centimeter i taket før du sørger for å komme deg i sikkerhet.

Verden uten oss kan leses inn i behovet for større bevissthet rundt miljøspørsmål. Weisman skriver at det er bekymringsverdig med alt plastsøppelet, mye av det blir for eksempel spist av fugler og sjødyr slik at de dør en smertefull død. Vil verden for alltid være innpakket i plast? Spør han. Plast løser seg sakte opp. Polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont. Weisman ser for seg at fossilene vi etterlater oss vil være plastdukkene Barbie og Ken. Andre ting som vil være igjen etter oss veldig lenge er tungmetallene som finnes som ureinheter i kunstgjødsel. Bly kan forbli i jorda i 35 000 år, skriver han.

Boka er svært detaljert. Han beskriver for eksempel inngående om hvordan en bro vil forfalle og om kostholdet til dvergsjimpansene. Dette gjør at vi kommer nært innpå det han forteller, nært innpå naturen. Men det kan bli litt mye etter hvert og han gjentar seg sjøl utover i boka. Den første delen har best språk, her blir stoffet best formidlet, etter min mening.

Boka har fokus på framtida, men det er allikevel nåtida vi lærer mest om, eller vi lærer om sammenhengen mellom framtid, nåtid og fortid. Som i arkeologien er det ikke de adskilte gjenstandene det handler om, men sammenhengen de utgjør en del av. Men det er gjenstander som blir igjen etter oss. Bronseminnesmerket over grunnleggeren av nasjonalparken som Białowieżaskogen er en del av, kong Jagiello til hest, vil antakelig overleve urskogen, mener Weisman. En annen ting som vil bli igjen er signaler fra tv-sendinger som når ut i verdensrommet med nyheter, barne-tv og latter.

Weisman har skrevet en leseverdig og spennende historie om hvordan verden kan komme til å bli uten oss. Den eneste egentlige spådommen man kan komme med er allikevel at livet vi fortsette. Og at det vil være interessant.

Endre Lund Eriksen: En terrorist under senga

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Publisert i Nationen

Venn fra himmelen

Noe av det som er gøy med barnebøker er at her er alt lov og alt mulig. Endre Lund Eriksen varter opp med en fantastisk historie i En terrorist under senga. Et grep som ofte brukes i barnebøker er å ha en hovedperson som er en skikkelig antihelt. Harry Potter er for eksempel en slik heltetype. I denne boka heter han Adrian. Han har ingen egentlige venner, når guttegjengen vil ha ham med for å spille fotball er det for at han skal være ballgutt og de andre guttene bruker en hver anledning til å tigge gotteri fra ham. Men så en dag, ikke så lenge før jul, finner Adrian en ungdom som ligger bevisstløs i nærheten av akebakken. Adrian drar ham med seg hjem på akebrettet og gjemmer ham på rommet sitt. Ungdommen som ser en smule fremmedartet ut, våkner etter hvert og Adrian får hjelp av oldefaren sin til å holde ham skjult for foreldrene og politiet. Hvem er denne ungdommen? De er i hvert fall ingen tvil om at han er fremmedkulturell. Hva som er fremmed for oss forandrer seg med tiden. Nå er det innvandrere og asylsøkere som ofte er de fremmede andre, men det aller mest fremmede og farlige er arabiske terrorister. Ungdommen som lider av hukommelsestap reagerer på navnet Ali. Adrian og oldefaren frykter at han er en rømt asylsøker eller kanskje en ekte terrorist, i hvertfall er han nok muslim. Adrian leser seg opp på islam slik at han kan hjelpe Ali med å praktisere religionen sin. Ali og Adrian blir bestevenner, og på skolen blir Adrian også venn med Marjaneh som har familie fra Iran. Hun har et navn som ser ganske fremmedartet ut, men det kan jo uttales Marianne ser jeg et stykke inn i boka. Men hvem er Ali og hvor kommer han fra? Ali kan minne svakt om en pinglete versjon av actionfilmhelten Jason Borne – en helt som plutselig dukker opp et sted uten å vite hvem han er. Stedet Ali er på nå er ikke navngitt i boka, men det minner om Bodø. Det er en stor militær flyplass her, F16-flyene flyr lavt. Fly er sentralt i boka og jeg får assosiasjoner til flygeren og gutten i Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry. Lund Eriksen holder spenninga oppe i boka. Det dukker opp noen mystiske hvitkledde skisoldater under ledelse av en hardbarka og morsk major Lindberg som leter etter et styrta fly. Og med kakelinna og snøsmelting dukker det opp mer enn fly, men det får ikke soldatene med seg før det er for seint, heldigvis.

Endre Lund Eriksen skriver godt og er en erfaren barnebokforfatter. Han skriver lettleselig norsk, men det er noe med den påtatt barnslige tonen som er vanlig i barnebøker og som også finnes her som jeg har litt problemer med i begynnelsen av lesinga, men jeg aksepterer den etter hvert. Det er som når en voksen skuespiller spiller et barn, jeg har litt vanskelig for å tro helt på det før jeg aksepterer kontrakten – dette er spill. Det jeg liker svært godt med Lund Eriksens språk er de dialektale eller nordnorske innslagene han har: oldefaren ”grynna” i snøen, ”De flirte så de skreik”, de ”silte” nedover (”sile” betyr ake på Bodø-dialekt). Dette gir en rikdom til det litterære språket. Kjempefint!

Det viser seg at Ali slett ikke er terrorist. Men han er en fremmed og han blir en venn. Jeg er dessverre ikke så glad for slutten, jeg skulle ønske at Lund Eriksen ikke hadde skrevet de tre siste sidene. For selv om det er en slags happy ending her, fungerer den ikke helt som en avslutning av historien. Spørsmålet om hva som vil komme til å skje med hovedpersonene videre blir litt forstyrrende etter endt lesing.

Solfrid Sivertsen: Eit plutseleg mørke

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Eit plutseleg mørke av Solfrid Sivertsen. Publisert 14.november 2009 i Nationen.

Hverdag og dramatikk

I Solfrid Sivertsens roman ”Eit plutseleg mørke” befinner vi oss på et lite sted på kysten av Vestlandet samme år som de første menneskene reiste til månen. Hovedpersonen i boka, Anne Lise, har også vært ute og reist. Hun har vært i London og svingt seg. Når hun kommer tilbake til hjembygda har hun med seg den lille babyen sin. Babyen Samuel har svart far, det vekker litt oppsikt på et lite sted på slutten av 60-tallet. Sivertsen er god til å beskrive bygdesladderens vei fra hus til hus.

Dette er den andre boka jeg leser i høst med barn med mørkhudet far som det ikke har kontakt med og der stedet for handlinga i romanen er et lite kystsamfunn i Norge. En forskjell mellom Solfrid Sivertsens roman og Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er at handlinga i Sivertsens bok foregår på 1960-tallet og Ericssons på 1950-tallet. Kan det være Barack Obama-feberen som har nådd bokhøsten? Han har jo som kjent, svart far som han ikke hadde særlig mye kontakt med i oppveksten og den nye presidenten vokste jo også opp i enkle kår. Eller er sammentreffet en effekt av Mangfoldsåret 2008? Vel, tilbake til Sivertsens bok. Vi befinner oss altså på dette vesle stedet ved kysten. Anne Lise og babyen bor hjemme hos Anne Lises foreldre. Det er mye arbeid med en liten baby, klær må vaskes, henges opp. Blondekrager på babyskjortene må strykes. Klær legges sammen. Det er kanskje tid for en kopp kaffe og en kavring med smør og sukker. Flittiglisene må ha vann, før hun må ta seg en trilletur til butikken. Og sånn går nå dagene. Solfrid Sivertsen er kjent for å være god til å beskrive det hverdagslige. Jeg synes også hun er god til det. Det er så jeg formelig kjenner duften av nyvåknet, litt småsvett baby. Og jeg ser for meg brødskivene med salami og kaffekoppen på det voksdukdekte kjøkkenbordet. Det er mye hverdag i boka, men det kan skimtes noen skummelt i bakgrunnen. Er det noen som vil Anne Lise og den velse babyen noe vondt? Men dagene går, graset vokser og peonene blomstrer. Hvordan Anne Lises Londonliv var får vi litt innblikk i, men ikke mye. Vi får vite at hun jobbet på kafé og at hun bodde sammen med to venninner, og at Brian, babyens far, plutselig og uventa forlot henne.

Leserens blikk styres mot det tidstypiske, mot kamferdrops og kandis, kavring og egglikør, midi-mini-maxi, venninnenes høye, hvite lakkstøvletter og gule miniskjørt. Sivertsen er svært nøye med disse tidsmarkørene, hun er så nøye her at det nærmest skaper problemer for karakterene i boka. De formelig drukner i scenografien og kostymene. Personene flyter litt ut på grunn av all detaljfokuseringa, de får ikke nok plass til å stå fram som tydelig tegnede figurer. Det er som om forfatteren kikker så dypt i minneboka at fokuset på tidsmarkørene går på bekostning av personkarakteristikker og fokus på relasjonene personene mellom.

Men språket flyter allikevel fint gjennom denne sommeren på slutten av 60-tallet, selv om beskrivelsen av den er noe overmettet av nostalgi. Sivertsen skriver fin prosa. Mot slutten av romanen reiser det seg en bratt spenningskurve fra den behagelige monotonien, pulsen stiger. Det oppstår et plutselig mørke, en situasjon der Anne Lise og babyen hennes havner i et intenst drama. Vi blir presentert for en potensiell kriminalsak. Det er flere kandidater i bygda til rollen som den skyldige. Sivertsen samler trådene fint og skaper en god spenningskurve. Jeg kan røpe at alt går bra til slutt og at hverdagen kan fortsette og fortsette og fortsette.

Jukka Behm: Dr. Mumbai

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Dr. Mumbai av Jukka Behm. Publisert 21.november 2008 i Nationen.

Fargerikt om foreldre

Jukka Behm var den finske vinneren av Den Store Nordiske Romankonkurransen i fjor. Oversatt til norsk har romanen samme tittel som på finsk: ”Dr. Mumbai”.

Boka handler som tittelen annonserer, om en doktor. Han kommer opprinnelig fra Mumbai i India og heter Satish Rao. Hovedpersonen i romanen er barnepsykiater og han har skrevet boka ”Gi meg nye foreldre” på grunnlag av sine egne erfaringer som lege. Han legger mye av ansvaret for barns psykiske problemer på foreldrene, og terger dermed på seg store deler av den finske befolkninga.

Romanen tar for seg en dag i Satish Raos liv, en svært begivenhetsrik dag. Leseren får innblikk i hele hovedpersonen liv, samtidig som fokuset boka gjennom er på den moderne familien. Satish selv er en del av en helt vanlig 2008-familie, han bor sammen med Jonna som han venter barn med og hennes to sønner fra tidligere ekteskap. Den småvittige fortellerstemmen i boka viser at det er lettere å være forfatter av gode og riktige regler for et familieliv enn å leve etter dem selv. For Satishs bonusbarnfamilie handler det om barnas oppgaver i heimen, kosthold, dataspill, høflighet og grensesetting, blant annet. Sitater fra Satishs bok er gjengitt i kursiv og kommer parallelt med historien om Satishs eget liv. De to bøkene, den reelle romanen ”Dr. Mumbai” og den fiktive fagboka ”Gi meg nye foreldre” veves elegant inn i hverandre. Et viktig poeng for Satish er at barn trenger kos og nærhet, det trenger å bli sett og bli smilt til. Han er svært skeptisk til medisinering av barn med blant annet såkalte lykkepiller. Han mener barn trenger både kvantitetstid og kvalitetstid med foreldrene og at det ikke alltid er de biologiske foreldrene som er best skikket til å gi barnet best mulig oppvekstvilkår og den kjærligheten de trenger for å ha et godt liv.

Gjennom Satishs legepraksis møter vi groteske eksempler på dårlige foreldre. For eksempel ”venninnemoren” som ikke klarer se andre enn seg sjøl og sine egne behov og som behandler datteren som om hun skulle vært en barbiedukke. Og vi møter barn som blir totalt neglisjerte av sine egne narkomane foreldre, men som er heldige og får kjærlige fosterforeldre. De relasjonene Satish møter på jobben stilles både parallelt med og i kontrast til Satishs egne familieforhold. Det viser seg at hans egen mor og tante er kommet på besøk fra Dubai, der de bor. Satish har ikke fortalt om Jonna som ham lever sammen med og at han skal bli far. Han får det rett og slett ikke til. Den nærheten mellom foreldre og barn som han er så tilhenger av, finnes ikke i hans eget forhold til sine egne foreldre. Jonnas søster kompliserer Satishs liv ytterligere ved å forsøke å forføre ham. Satish strever hardt med å stå i mot. I tillegg til alt dette mottar han tekstmeldinger med anonyme drapstrusler.

Både morsrollen og farsrollen blir snudd og vendt på i romanen. De fleste fedrene er fraværende, Jonnas er far like fraværende i levende live som han er nå, der han står som aske i en urne i gangen i påvente av en begravelsesseremoni. Den mest dedikerte faren vi møter er drosjesjåføren Kumar som er mer opptatt av å diskutere barneoppdragelse enn å passe på at han ikke kolliderer.

Beskrivelsene av relasjonene gir eksempler på mange foreldreposisjoner, det gjør at boka får behandlet temaet bredt – og godt, mener jeg. Samtidig er ”Dr. Mumbai” en fargerik, velkomponert og vellykka roman som i bunn og grunn handler om det samme som Tor Jonssons kjente dikt ”Fattig ynskje”: berre kjærleik og død.

Atle Næss: Din nestes eiendom

desember 9, 2018desember 9, 2018 elinlindberg8

Anmeldelse av Din nestes eiendom av Atle Næss. Publisert 3.april 2009 i Nationen.

Godt bondevett

Din nestes eiendom heter Atle Næss’ siste bok, det er en omfangsrik historisk roman. Tittelen er hentet fra Bibelen og dens niende bud: ”Du skal ikke begjære din nestes eiendom”. Tittelen er kanskje like omfangsrik som boka, den gir en god pekepinn på hva romanen handler om. Her er ”din neste” viktig og absolutt ”eiendom”, og ikke minst begjæret.

Boka er delt i fire bolker og den starter med den farløse Anders som er dreng på en gård i Vestby i 1595. Han er analfabet som de fleste var i Norge på denne tida. Anders og mora som er ei såkalt ”klok kone” og kan mye om urter og legemidler, bor i ei rønne tilknytta gården Strand. Mot å arbeide på gården får de dyrke havre på en myrete åkerlapp til eget bruk. De er kronisk sultne. Atle Næss beskriver svært godt og inngående hverdagslivet til disse menneskene som var de fattigste i et av de mest fattige og tilbakeliggende landene i Europa på denne tida. Vi får et troverdig innblikk i arbeidsforholdene på gården og i skogen. Anders forelsker seg i storbondedattera Solvår og hun forelsker seg i ham, men de lever i et strengt standsamfunn, de har ingen muligheter til å gifte seg og bli et par så lenge han bare er en fattig husmannsgutt. Solvår rømmer med båten til den hollandske skipper Jan som handler tømmer med bøndene i Vestbytraktene. Møtet med den hollandske byen Hoorn blir et kultursjokk, denne moderne europeiske byen står i sterk kontrast til de enkle og fattigslige kårene i Norge. Solvår blir meid hos en skipper og enkemann som hun etter hvert gifter seg med. Solvårs mann, Kees, utvider romanens verden ytterligere, han får bygd et skip som han seiler til Java og krydderøyene med, for å få tak i noe av det som er mest verdifullt på denne tida: Muskat. Både bylivet i Hoorn og livet om bord på seilskuta er godt og solid beskrevet, Næss skriver inngående om de materielle forholdene.

Under lesinga slår det meg at det er viktig at det skrives slike historiske romaner, det er viktig å formidle vårt samtidsblikk på historia. Dette er jo ikke noen historiebok, det er fiksjon, men jeg synes vi får gode innblikk i hvilken mentalitet det er som råder på denne tida romanen er lagt til. For eksempel ble homoseksualitet, eller sodomi som det ble kalt, straffet med døden. Blodskam var det også dødsstraff for og utroskap, eller leiermål, var en svært alvorlig forbrytelse.

Begynnelsen av 1600-tallet er ikke bare tida for kolonialisme og protestantisme, men også for oppblomstringa av kapitalismen. Bokstavelig talt oppblomstring i Holland slik det nylig er blitt poetisk beskrevet av Øyvind Rimbereid i hans langdikt ”Tulipan. Mani.” i diktsamlinga Herbarium. Tulipanløkenes avsindig høye priser blir et symbol på akselererende kapitalisme. Med kolonialismen kommer kapitalismen ut i verden.

De fleste av karakterene i boka har oppdrift og godt bondevett. Anders som etter hvert er blitt bonde på Strand, får det gode rådet og formaningen fra selveste biskop Jens Nilssøn at han skal sørge for å gi fra seg gården i bedre hevd enn da han tok over. Her får ”din nestes eiendom” en ny betydning, ”din neste” er ikke bare en som lever samtidig med deg, men en som følger etter deg. Også for de hollandske kapitalistene var det viktig å holde sine handelsområder i hevd, slik at de som kom etter også kunne drive handel. Men så er det dette med begjæret etter mer og mer eiendom, det kan som kjent føre til store kriser. Alt i alt mener jeg at Atle Næss har skrevet en spennende, interessant og leseverdig roman.