Anmeldelse av Dr. Mumbai av Jukka Behm. Publisert 21.november 2008 i Nationen.
Fargerikt om foreldre
Jukka Behm var den finske vinneren av Den Store Nordiske Romankonkurransen i fjor. Oversatt til norsk har romanen samme tittel som på finsk: ”Dr. Mumbai”.
Boka handler som tittelen annonserer, om en doktor. Han kommer opprinnelig fra Mumbai i India og heter Satish Rao. Hovedpersonen i romanen er barnepsykiater og han har skrevet boka ”Gi meg nye foreldre” på grunnlag av sine egne erfaringer som lege. Han legger mye av ansvaret for barns psykiske problemer på foreldrene, og terger dermed på seg store deler av den finske befolkninga.
Romanen tar for seg en dag i Satish Raos liv, en svært begivenhetsrik dag. Leseren får innblikk i hele hovedpersonen liv, samtidig som fokuset boka gjennom er på den moderne familien. Satish selv er en del av en helt vanlig 2008-familie, han bor sammen med Jonna som han venter barn med og hennes to sønner fra tidligere ekteskap. Den småvittige fortellerstemmen i boka viser at det er lettere å være forfatter av gode og riktige regler for et familieliv enn å leve etter dem selv. For Satishs bonusbarnfamilie handler det om barnas oppgaver i heimen, kosthold, dataspill, høflighet og grensesetting, blant annet. Sitater fra Satishs bok er gjengitt i kursiv og kommer parallelt med historien om Satishs eget liv. De to bøkene, den reelle romanen ”Dr. Mumbai” og den fiktive fagboka ”Gi meg nye foreldre” veves elegant inn i hverandre. Et viktig poeng for Satish er at barn trenger kos og nærhet, det trenger å bli sett og bli smilt til. Han er svært skeptisk til medisinering av barn med blant annet såkalte lykkepiller. Han mener barn trenger både kvantitetstid og kvalitetstid med foreldrene og at det ikke alltid er de biologiske foreldrene som er best skikket til å gi barnet best mulig oppvekstvilkår og den kjærligheten de trenger for å ha et godt liv.
Gjennom Satishs legepraksis møter vi groteske eksempler på dårlige foreldre. For eksempel ”venninnemoren” som ikke klarer se andre enn seg sjøl og sine egne behov og som behandler datteren som om hun skulle vært en barbiedukke. Og vi møter barn som blir totalt neglisjerte av sine egne narkomane foreldre, men som er heldige og får kjærlige fosterforeldre. De relasjonene Satish møter på jobben stilles både parallelt med og i kontrast til Satishs egne familieforhold. Det viser seg at hans egen mor og tante er kommet på besøk fra Dubai, der de bor. Satish har ikke fortalt om Jonna som ham lever sammen med og at han skal bli far. Han får det rett og slett ikke til. Den nærheten mellom foreldre og barn som han er så tilhenger av, finnes ikke i hans eget forhold til sine egne foreldre. Jonnas søster kompliserer Satishs liv ytterligere ved å forsøke å forføre ham. Satish strever hardt med å stå i mot. I tillegg til alt dette mottar han tekstmeldinger med anonyme drapstrusler.
Både morsrollen og farsrollen blir snudd og vendt på i romanen. De fleste fedrene er fraværende, Jonnas er far like fraværende i levende live som han er nå, der han står som aske i en urne i gangen i påvente av en begravelsesseremoni. Den mest dedikerte faren vi møter er drosjesjåføren Kumar som er mer opptatt av å diskutere barneoppdragelse enn å passe på at han ikke kolliderer.
Beskrivelsene av relasjonene gir eksempler på mange foreldreposisjoner, det gjør at boka får behandlet temaet bredt – og godt, mener jeg. Samtidig er ”Dr. Mumbai” en fargerik, velkomponert og vellykka roman som i bunn og grunn handler om det samme som Tor Jonssons kjente dikt ”Fattig ynskje”: berre kjærleik og død.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 