Blog

Tysk barnebokklassiker møter legendarisk tysk samtidsteaterbande

elinlindberg8
«Der Räuber Hotzenplotz», av og med Showcase Beat Le Mot. Black Box teater 2023. Foto: Christian Brachwitz

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2023

De fire trikotkledde karene fra det tyske performancekollektivet Showcase Beat Le Mot kommuniserer godt med sitt unge publikum på Black Box Teater med barneteaterforestillinga Der Räuber Hotzenplotz. De voksne kjeder seg heller ikke.

Av Elin Lindberg

Otfried Preussler: DER RÄUBER HOTZENPLOTZ

Av og med Showcase Beat Le Mot

Musikk: Miguel Ayala

Konseptmagi: Manuel Muerte

Simultanoversetter: Tone Avenstroup

Black Box Teater, lørdag 11.februar 2023

Showcase Beat Le Mot ble grunnlagt i 1997. Medlemmene kommer fra Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen, og de representerer så absolutt det postdramatiske teatret. De fire mannlige medlemmene i performancekollektivet er både aktører, kunstneriske ledere og regissører.

Gjensyn

Sist Showcase Beat Le Mot var i Norge var i 2011, da viste de forestillinga 1534 som bygde på historien om en folkelig revolusjon i Münster i året 1534. En gruppe mennesker som sto i opposisjon til paven anså seg som utvalgte. De kalte seg anabaptistene og ville skape det Nye Jerusalem. Opprøret ble slått brutalt ned, de opposisjonelle ble henrettet. Forestillinga til Showcase Beat Le Mot var verken brutal eller morbid, den var leken og en smule ironisk. Den var i tillegg nydelig teatral og svært velkomponert. Var den også desillusjonistisk på vegne av revolusjoner? Vel, siden 2011 har ironigenerasjonen gått på en smell og vi har hatt flere revolusjoner – blant andre Black Lives Matter og MeToo.

Folk og røvere

Showcase Beat Le Mot lagde barneteaterforestillinga Der Räuber Hotzenplotz i 2007 og har tatt den opp igjen nå. Midt på scenen står en slags bygning. Den er, blant annet, hus, slott og en garasjeaktig hule som er hjemmet til røveren Hotzenplotz. Foran til høyre står tre nokså små skjermer. Her kommenteres forestillinga på et vis underveis. Vi får også innimellom noen tekstsnutter fra stykket oversatt til norsk her. Aktørene kommer inn ikledd kasser med speil på fronten. De beveger seg foran publikum slik at vi ser oss selv. Showcase Beat Le Mot er ihuga brechtianske. Dette er et grep som understreker at nå er vi i roller: Se på dere selv! Dere har rollen som publikum nå. Et annet brechtiansk verfremdungs-grep er kostymene. De er ikledd tettsittende trikoter. Her er det ikke snev av realistiske kostymer. For å understreke dette ytterligere går de rundt med noen store kasser på seg. Framsiden av kassen er dekorert med objekter som symboliserer karakteren. Bestemor har kaffekopper og sukkerbiter på seg. Røveren har sine sju kniver. De to smarte barna som lurer de voksne – Seppel og Karsperl – har luer i forskjellige farger. Trollmannen har kappe og høy hatt. Plot: Røveren Hotzenplotz vil ha Bestemors syngende kaffekvern. Han stjeler den. Barna Seppel og Karsperl vil lure røveren, men blir tatt til fange. En av dem må være tjener hos røveren, den andre blir solgt til en stor trollmann for en sekk snuff. Barna lurer de voksne og får levert kaffekverna til bestemor og får røveren i fengsel. 

God kommunikasjon

Medlemmene i Showcase Beat Le Mot vil nok helst bli kalt aktører og ikke skuespillere. Jeg vil likevel helst kalle dem skuespillere for nettopp å understreke at en skuespiller er mye mer enn en som spiller klassisk teater. Medlemmene i Showcase Beat Le Mot har et presist kroppsspråk, de leser rommet de er en del av, de jobber med scenerelevant stemmebruk – altså vanlig skuespillerarbeid. I tillegg har de en leken tilnærming til det teatrale. Ja, og så kan de synge – og trylle skikkelig bra! De kommuniserer direkte med barna, noe som fungerer veldig godt. Forestillinga er på tysk, med litt engelske innslag. På siden av scenen sitter norske Tone Avenstroup og simultanoversetter noe, og forklarer en del av det som skjer, på norsk. Det fungerer godt. I publikum på denne forestillinga var det en del tyske barn. De virket veldig trygge og tillitsfulle når de svarte på henvendelsene fra skuespillerne på scenen. Showcase Beat Le Mot scorer høyt på det viktigste elementet i barneteater: Du må ta publikummet ditt på det høyeste alvor.

Hvem er denne røveren?

Der Räuber Hotzenplotz av Otfried Preussler er kjent og kjær i Tyskland. Den første boka om røveren kom i 1962. Den ble oversatt til norsk i 1979 og fikk tittelen Hvem har sett Pannebrask? Men den ble ikkelike populær her som i Tyskland. Den lille heksa av Preussler derimot, ble nokså kjent her. Den ble illustrert av Hans Normann Dahl og utgitt av Bokklubbens Barn i 1973. Felles for disse bøkene er at det er barna som redder dagen og står opp mot voksne myndighetspersoner. Bøkene framhever barnets rett til selvhevdelse og autonomi. Showcase Beat Le Mot mente selv under ettersnakken på Black Box Teater at statusen til Der Räuber Hotzenplotz i Tyskland, kunne sammenlignes med den statusen bøkene av Astrid Lindgren har hos oss. Dette er en del av barndommen til mange voksne tyskere. En slik del av barndommen som en gjerne vil bringe videre til nye generasjoner. I 1966 ble den første boka om røveren oppført som dukketeater av det kjente figurteatret Augsburger Puppenkiste. Forestillinga ble vist på tv, og ble derfor en viktig del av mange tyskeres barndom. Hørespill og flere filmer er laget over Der Räuber Hotzenplotz.

Nostalgi

Både Showcase Beat Le Mot og andre tyskere jeg har snakket med i forbindelse med denne forestillinga, virker å ha et nostalgisk og kjærlig forhold til Der Räuber Hotzenplotz. På kassen som er kostymet til politimannen i stykket er det pålimt gamle kassetter med historien og en dvd med filmen – objekter som framkaller en søt nostalgi. Barna i salen har nok ikke noe forhold til disse objektene, men det har foreldregenerasjonen. Og hvem vet hva en kaffekvern er? En gammel kritiker vet det. Synet av den er nok til at jeg nesten kjenner den herlige duften av nykvernet kaffe og ser min egen kjære, og for lengst avdøde, bestemor male morgenkaffen med en lignende kvern. Og skrelling av en haug med poteter? Og hangen til bruk av snuff – tobakk som sniffes gjennom nesa? Dette er gamle greier, men for leserne av den gamle barneboka Der Räuber Hotzenplotz er det nok kjent. Showcase Beat Le Mot vil nok sikkert frabe seg å bli kalt didaktiske, men på et vis er de det likevel. En av tekstene som kommer opp på skjermen på scenen mot slutten av forestillinga oppfordrer barna til å lese bøker! Finfint! «Les, lær og bli smarte» – står det. Oppbyggelig og flott. Jo, performancekollektivet Showcase Beat Le Mot er gode på barneteater, men vi vil gjerne også ha dem tilbake med nyere verk. De har nettopp hatt premiere på 1000 things falling på HAU Hebbel am Ufer i Berlin – kanskje den kunne være noe for Black Box Teater?

«Stridig og stivsinnet mø møter fri og dristig svenn»

elinlindberg8

Tom Styve (Viga-Ljot) og Anne Guri Tvedt (Vigdis) i «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis», regi: Nina Wester. Teater Innlandet 2023. Foto: Magnus Skrede

(Hamar): I «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis» av Sigrid Undset på Teater Innlandet er Nina Westers dramatisering og regi stram og effektiv, og skuespillerne er presise og gode. Det er mange drap og mye blod, men det blir traust og trygt teater.

av Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023

FORTELLINGEN OM VIGA-LJOT OG VIGDIS 

Av Sigrid Undset

Dramatisering og regi: Nina Wester

Scenograf og kostymedesigner: Mads Dinesen

Komponist: Guro Skumsnes Moe

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Dramaturg: Jørgen Strickert

Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, premiere 26. januar 2023

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdisfra 1909 er Sigrid Undsets første publiserte middelalderroman. Det er en saga-thriller med en sterk kvinne som

hovedperson. Den er tydelig skrevet etter modell av norrøne sagaer, handlingen er lagt til slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Den er på grensen til pastisj og serieroman, og serier som Game of Thrones og Vikings synger i bakgrunnen av oppsetningen. Liv Bliksrud skriver i et etterord til romanen at Undset i et intervju har sagt at hun valgte å skrive historiske romaner fordi den tidlige middelalder er en epoke hun forstår: «Der ligger det rent og uforanderlige menneskelige bart – samfundsformene saa enkle at individet faar vokse seg frit».

Feministisk ættesaga

De islandske ættesagaene har konsekvent en mann i hovedrollen. Kvinnene er stort sett vakre trofekoner eller dem som egger mennene til kamp. I 

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er det Vigdis (Anne Guri Tvedt) som er den sterke, kompromissløse datteren til den store helten og høvdingen Gunnar (Roger Opdal Paulsen). Hun forelsker seg i islendingen Viga-Ljot (Tom Styve) som voldtar henne. Vigdis blir gravid og får sønnen Ulvar (Stian Isaksen). Viga-Ljot vet ikke at han har en sønn, han reiser til Island og gifter seg med Leikny (Julie Bjørnebye), men både hun og barna deres dør og han tenker bare på Vigdis. Og Vigdis tenker bare på å få hevn – «jeg elsker ham som jeg elsker vargen i skogen», sier hun. Anne-Lisa Amadou har påpekt at tittelen gestalter hovedpersonene som et par som forenes i døden fordi «vig» i begge navnene betyr «drap», skriver Bliksrud.

Til stykket!

Det er lett scenerøyk i rommet når vi kommer inn i salen. På scenen står ei ribba bjørk, foran treet en liten, firkanta dam (er det Bjerkebæk – Undsets hjem?). «Steinbenker» står rundt. En «mosekledd» bakke i midten. Litt kitschy pyntestrå med fjær står rundt omkring. Skuespillerne spretter ut og blir presentert. Det er stort sett Sofie Huijs som også spiller fostermoren Æsa, og Roger Opdal Paulsen som i tillegg til høvdingen Gunnar, spiller flere roller, som er fortellere. Spillestilen er den samme som blant annet ble brukt i Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret i fjor. Skuespillerne omtaler seg selv i tredjeperson. De forteller hva de gjør eller gjorde. Det er effektivt og teatralt vellykka. Det er også mye dialog og siden dette er en sagapastisj, er det selvfølgelig også med kvad. Teksten ligger fint og tett inntil Undsets roman.

Fin flyt

Det er vanskelig å ikke sammenligne Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis med oppsetninga av Kristin Lavransdotter. I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis kommer Undsets originaltekst godt fram. Det er et vellykka grep. Teksten er gammelmodig, som for eksempel: «Gamle ble mine øyne av gråt, og ingen har voldt meg sorg uten du, Ljot» og «Jeg vil ikke skjule for deg, herre, at jeg er lønnbåren». Men skuespillerne fyller teksten med liv og det flyter fint. Faren er at selv om de løfter teksten fram slik, kommer de ikke alltid helt på innsiden av den. Det gjør det vanskelig for oss å leve oss inn i de følelsesmessige kvalene og smerten som ligger i Undsets tekst. Og selv om skuespillerne er gode til å levere tekst presist og levende, blir det noe litt traust over det. Jeg savner det enorme drivet, pulsen og farten fra oppsetninga av Kristin Lavransdotter.

Drap, hevn, blod

Teksten handler mye om drap og hevn. Vigdis er ikke bare handlekraftig, hun er nesten over- og urmenneskelig rasende. Blodet spruter og tarmene spretter i teksten, men på scenen til Teater Innlandet er det ikke så mye splatter. Det helles teaterblod på steinen som forsiktig danderes pent og mordbrannen blir et vakkert lys bak det gjennomsiktige bakteppet. Ja, det blir litt blodfattig. Og kostymene… Vigdis er lys og Ljot mørk, det fungerer godt, det gjør også de «vadmelskåpene» trellene bruker. Men jevnt over er det er et kitschy preg over kostymene som jeg ikke ser funksjonen til. Peker det på at romanen, teksten, også kan oppfattes som litt kitschy? Det er merkelig, fotsidt «snøreliv» på Vigdis’ kjole. Æsa har en glatt «skinnkappe». Ljot ligner på en motorsykkel-hippie med den lange svarte parykken sin. Jeg synes ikke kostymene spiller godt sammen. Scenografien er også veldig statisk, men dette er jo ei forestilling som skal på turné så det begrenser kanskje noe. 

Blodpynt

Et annet element som virkelig ikke fungerer, er de avkuttede hodene. Fortellinga er jo svært blodig og dette er middelalder. Det er hestekamp. Flotte og dyre hester blir drept. Det klinger av blot og gamle førkristne ritualer. Et hestehode blir kuttet av. Vigdis har det i fanget sitt og stryker på det. Det er et frampek til at hun skal kose med Ljots avkappa hode seinere. Disse rødoransje hodene ser ut som om de er støpt i voks, glass eller glassfiber – uansett et materiale som gjør dem til rene, vakre prydgjenstander. De ser ut som om de kunne vært stuepynt. Det er i hvert fall ikke noe skremmende eller blodig over dem.

Fine skuespillere

Teater Innlandet har et flott skuespillerensemble. Jeg har sett dem i flere oppsetninger og de er spesielt gode på det humoristiske med den fine, komiske timinga de har, derfor var det interessant å se at de også behersker et mer alvorlig materiale – for det er jo ikke så mye å le av i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. Det som også er litt artig med tekstmaterialet er at det er en slags heimstaddiktning. Stedsnavnene er fra Oslo – eller «Åslo» som det heter hos Undset. Her er det Kåre fra Grefsin (Grefsen) og Gunnar fra Vadin (Vøyen) og både Viga-Ljot og Vigdis blir begravet ved Margretakirken i Margretadalen (Maridalen).

Alt i alt er Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis på Teater Innlandet stødig og godt teater og det er prisverdig at de løfter fram et litt glemt verk av Sigrid Undset. 

(Publisert 28.01.2023)

Mørk humor, lun framsyning

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023

Jan Grønli (Hamm) og Morten Svartveit (Clov), i «Sluttspel». Regi: Bjørn Sundquist. Det Norske Teatret 2023. Foto: Dag Jenssen

«Sluttspel» på Det Norske Teatret, i Bjørn Sundquists regi, viser at så lenge det finst menneske, går ikkje Beckett ut på dato. Oppsetjinga kjem til å bli bra når ho har fått sett seg, på premieren verka ho ikkje heilt ferdig.

Av Elin Lindberg

SLUTTSPEL av Samuel Beckett

Omsetjing Bjørn Endreson

Regissør: Bjørn Sundquist

Scenograf og kostymedesignar: Bård Lie Thorbjørnsen

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 27.januar 2028

Det Norske Teatret har ein lang og solid Beckett-tradisjon. Sluttspel blei sett opp første gong i 1971. Då var det mannen bak omsetjinga, Bjørn Endreson, som hadde regi. Hovudrollene, Hamm og Clov, blei spelte av Bjarne Andersen og Tom Tellefsen. Bjørn Sundquist som har ein legendestatus som skodespelar i norsk teater og film, hadde sin regidebut med Becketts Mens vi ventar på Godot på Riksteatret i 2013. Her hadde òg, som i Sluttspel, Bård Lie Thorbjørnsen ansvar for scenografi og kostymer. Sundquists regidebut gjekk berre godt, og framsyninga blei solid, nær og lun. I denne tragikomedien fekk, som òg i Sluttspel, det humoristiske god plass.

Det er snart slutt

Når vi kjem inn i teatersalen står Clov (Morten Svartveit) klar. Han har bøygd akslene framover, ryggen er krum. Han er kledd i kvit trøye, svarte bukser med bukseselar og sko som minner om steppesko – dei klikkar når han går. Kvite laken heng rundt. Clov dreg dei av og avdekker det som er bak. Det er to enkle trerammer på bakveggen som skal illudere vindauge, eller markere at her finst eigentleg ikkje vindauge – det er ingenting utanfor, berre svart, berre mørker. Dette er ei oppsetjing som ikkje eksperimenterer med scenetilvisingane til Beckett. Sundquist og Lie Thorbjørnsen følgjer boka, stort sett. I stykket er det to søppelbøtter. I desse held foreldra til Hamm (Jan Grønli) til – Svein Roger Karlsen spelar faren Nagg og Hilde Olausson spelar mora Nell. Søppelbøttene i denne oppsetjinga er uvanleg store. I de fleste oppsetjingane av stykket er desse søppelspanna dei klassiske metallspanna med lokk som vi kjenner frå nokre tiår tilbake. Men her er dei digre. Vi veit at dette er søppelspann, men dei liknar eigentleg noko heilt anna. Dei minner om dunkar på fiskeoppdrettsanlegg der ein har smolt, altså småfisk. Eller dunkar for produksjon av rakfisk. Assosiasjonane går uansett andre stader enn til søppelbøtter.

Snart er det slutt

Clov humpar av garde og trekker av det siste lakenet og der, midt på scenen, sit Hamm i stolen sin. Clov kan ikkje sitje, og Hamm kan ikkje gå, i tillegg er han blind. Han har på seg ein staseleg slåbrok i raudt og har eit raudleg tekke over beina. Stolen er chesterfieldaktig, men har hjul som ein kontorstol. Alle skodesperane har vore på scena heilt frå vi kom inn. Det understrekar det universelle ved stykket. Mennesket er stuck i sitt tilvære her på jorda. Det humpar og går, men snart er det slutt – eller er det det? Dialogen mellom Hamm og Clov rullar og går. Dei kjem seg ingen stad, dei skal ingen stad. Hamm er ufordrageleg sjølvoppteken, han er ein tyrann. Clov lengtar etter noko, men veit ikkje kva. Dei er bundne til kvarandre, men samlivet deira er kjærleikslaust.

Slutten er nær

Det er ikkje berre Clov som blir tyrannisert av Hamm, det er òg foreldra i søppelspanna. Ikkje får dei mat nok og ikkje blir det skifta sand i spanna deira. Eldreomsorga i stykket er under ein kvar kritikk. Og assosiasjonane går til dei deprimerande tilhøva i den verkelege verda. Ekteparet Nagg og Nell har i kvart fall rom på sida av kvarandre, dei er saman. Nei, det gjeld å sjå det humoristiske i det for å halde ut, slik Sundquist og gjengen gjer. Her er det spesielt timinga i replikkvekslinga som understrekar det humoristiske. Eit drops, av den eldgamle typen Kongen av Danmark, er det den gamle faren ber om til trøyst. Nei, det kjem inga trøyst. Dei gamle som sit i boksane sine, er heilt kvite. Dei er nesten gjennomskinlege, snart blir dei helt usynlege, heilt borte.

Nær ein slutt

Becketts absurde dramatekstar sett menneske inn i ei verd der dei er fanga. Det understrekar denne oppsetjinga godt. Desse stykka er typiske høgmodernistiske tekstar. Tilværet er prega av meiningsløyse. «Det er håplaust, men vi gir oss ikkje» som det heiter i Jan Erik Vold sitt noko Beckett-inspirerte dikt. Dei opnar opp mot det store inkje, mot ei gudlaus verd. Mennesket er heilt aleine. Menneska på Scene 3 på Det Norske Teatret er aleine, både i sine eigne sjølvmedlidande bobler og som ein slags dysfunksjonell familie. Og kanskje er det snart slutt på alt. Sundquists regi verkar omsorgsfull, på eit vis. Det er noko lunt over framsyninga som nok kjem frå den mørke humoren.

I 1957 då Sluttspel hadde premiere, truga atomkrig, det var kald krig. Stykket blei òg lest som ein kommentar til Hiroshima og faren for ein atomvinter. Angsten for at det verkeleg var slutt på alt, var til stades. Den polske teatervitaren Jan Kott samanlikna Shakespeares Kong Lear med Sluttspel i boka si Shakespeare our Contemporary (omsett til engelsk i 1964). Han ser, så vidt eg hugsar, ein samanheng mellom den håpløysa og det mørkeret Kong Lear står oppe i, og den tomleiken figurane hos Beckett ser inn i.

No står vi både i ein pågåande krig i Ukraina, og i ein ny kald krig. Redsla for eskalering og atomkrig er levande. Tilhøva er meir usikre enn på lenge. Det gjer Sluttspel grøssande aktuelt. Denne konkrete aktualiteten kjem ikkje spesifikt fram i framsyninga på Det Norske Teatret, men det er heller ikkje naudsynt – assosiasjonane kjem av seg sjølv frå teksten.

Snart sluttar det

Den mest spesielle versjon eg har sett av Sluttspel, var på Ila fengsel for ein god del år sidan. Det var den svenske skodespelaren og regissøren Jan Jönson som sette opp stykket med innsette i fengselet. Han hadde sett opp Mens vi ventar på Godot i det kjende San Quentin-fengselet i USA i 1998. Der fekk han livstidsinnsette til å spele rollene – under ekstrem overvaking. I Ila fengsel var det langtidsinnsette Bent som spelte Clov. Han spelte stødig og solid. Det blei verkeleg minneverdig. Her spelte sjølvsagt òg spelestaden inn. Det å gå frå ein solfylt forsommardag inn i eit strengt vakta fengsel, understreka det å vere innelåst i ei verd, å vere ein fange i den materielle verda. Akkurat dette aspektet er det sjølvsagt ikkje mogleg å få til så konkret på Det Norske Teatret.

Det høyrer med til historia at då Jönson sette opp Mens vi ventar på Godot på Kumla fengsel utanfor Stockholm, rømde fleire fangar. Då Samuel Beckett sjølv fekk høyre om det, lo han godt, og meinte at det var det beste som hadde skjedd stykket etter at det blei skrive, seiest det.

Ja, det er snart slutt

Er det slutt når Hamm sit einsam på scenen og dekker andletet med ein skiten lommeduk? Han blir berre sitjande. Mens vi ventar på Godot endar med at Didi spør: «Vel, la oss gå?» og Gogo svarar: «La oss gå». Og så blir dei berre verande. I Becketts roman The unnamable (1953) er slutten: «I can’t go on. I go on.»

På Det Norske Teatret tar skodespelarane applaus frå spelestadane sine. Nagg og Nell er stuck i søppelspanna og Hamm sit fast i stolen. Suffløren spela ei viktig rolle under framsyninga med si teksthjelp. Ho er dessverre ikkje nemnd ved namn på heimesida til teateret. Sundquist tar ho med på scenen under applausen – velfortent!

Dronningmøte

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023

Heidi GJermundsen Broch og Mimmi Tamba i «Semper Eadem», regi og koreografi: Belinda Braza. Det Norske Teatret 2023. Foto: Erik Berg

Teaterkonserten Semper Eadem med Mimmi Tamba på hovudscenen på Det Norske Teatret er både rørande, naken og kraftfull. Og for nokon stemmar dei har! Mimmi Tamba sjølv og dronninga Heidi Gjermundsen Broch syng audmjukt og overlegent bakoversveis på publikum.

Av Elin Lindberg

SEMPER EADEM av Mimmi Tamba

Omarbeidd for scene av Belinda Braza

Anna tekstmateriale: Mimmi Tamba, Elizabeth I, Belinda Braza og Ingrid Weme Nilsen

Regissør og koreograf: Belinda Braza

Scenograf og lysdesignar: Torkel Skjærven

Kostymedesignar: Unni Walstad

Musikkansvarleg: Svenn Erik Kristoffersen

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 14. januar 2023

«Semper Eadem» var valspråket til dronning Elizabeth I, det tyder «alltid den same». Det er òg tittelen på Mimmi Tambas seinaste album. Men her skulle det kan hende vore eit spørjeteikn etter tittelen – Semper Eadem? For eg-et i tekstane leitar etter sin eigen identitet, ofte i møte med andre. Det sårbare eg-et er i rørsle og spør både seg sjølv og verda: Kven er eg?

Mimmi Tamba

Mimmi Tamba er etter kvart blitt ein musikar, artist og skodespelar med mange produksjonar bak seg. Debutalbumet hennar Storm kom i 2014, ho har gitt ut fleire album etter det. Sist sommar spelte ho Solveig i Peer Gynt på Gåla. Det er ein stødig og trygg Tamba vi møter på hovudscenen på Det Norske Teatret på premieren. Sceneopninga er dekt av noko som ser ut som ein stor jarnvegg. Tamba kjem inn frå sida – klatrande, søkjande. Ho har på seg kraftige sko, praktisk bukse og ei skjorte med eit slags kamuflasjemønster på. Er ho krigar? Er identiteten hennar kamuflert/skjult? Ei dør opnar seg. Skarpt raudt ljos blendar oss, skodde kjem ut. Veggen forsvinn og Tamba er inne på den store hovudscenen som er nokså naken, men med store lysinstallasjonar. Vi er effektivt inne i ei anna verd.

Elizabeth I

Vi får historia om den fascinerande dronninga som sat 45 år på trona. Historia om ho er som eit eventyr, eller som eit skodespel av den samtidige William Shakespeare. Det er litt vanskeleg å få med seg teksten her, noko forsvinn i ekko på stemmen og her er ikkje diksjonen heilt på plass heile tida. Vi blir likevel akkurat passe grundig introdusert til dronninga over alle dronningar. Ho blir på ein måte òg skodespelaren over alle skodespelarar. Kven ho var inni all sminka, dei overdådige kjolane og parykkane visste berre ho sjølv. Altså på same vis, men mykje tydelegare, som ein kvar skodespelar – eller eigentleg eit kvart menneske. Alle har ein fasade. Elizabeth I gjorde alt for å halde fasaden så lik som mogleg. Sminka var verkeleg teatral. Det blir sagt at ho var så glad i søtsaker at tennene hennar rotna og var eigentleg helt svarte, men at ho kvar morgon fekk dei malt kvite.

Elizabeth som spegel

Den Elizabeth som Tamba – eller karakteren ho speler her – møter, er aldri heilt avkledd, sjølv om ho til slutt får tatt av seg den flotte parykken. Denne karakteren blir det som tittelen på teaterkonserten seier – semper eadem – alltid den same. Det blir noko definert og fast å spegle seg i for den identitetssøkjande karakteren som Tamba speler. Heidi Gjermundsen Broch speler Elizabeth-karakteren suverent og heilt perfekt. Ho har total kontroll på både det fysiske spelet og det musikalske. Ho er ein suveren sovereign – altså overhovud eller monark. Men karakteren er eindimensjonal her. Vi får ikkje nokon glimt av noko farleg eller monstrøst bak maska. Ho er berre maske og fasade – ei dronningdokke. Gjermundsen Broch er så til stades og lyttande på ein så fin, audmjuk måte! Ho syng jo som ei dronning og får verkeleg brukt stemmeprakta si og heile det registeret ho har. Det er verkeleg WOW! Det ho òg gjer så bra her er at ho gjev plass til Tamba på eit så fint og nettopp audmjukt vis. Det blir verkeleg eit dronningmøte i duettane deira.

Heile verda er ein scene

Ei stund er eg litt i stuss over kva for ein plass dansarane er meint å ha her. Dansarar på konsertar er ofte med for å illustrere eit tema eller for å støtte opp under artisten med visuell og fysisk kraft. Kven er dei her? Dei seks dansarane er likt kledde i svarte, litt røffe drakter med renessansepreg. Dei har pipekragar og sminka deira er teatrale variasjonar av kvitt. Dei kjem etter kvart til å få ei rolle som hoff og som kan hende både støttande og krevjande menneske rundt hovudpersonen. Som kor gjev dei fylde til songane. Dei svarte kostymane deira står i kontrast til dei kvite dronningkjolane. Unni Walstads kostyme er gjennomgåande svært flotte og får ei tydeleg og definerande rolle i framsyninga. Belinda Brazas koreografi er tøff og røff og kler materialet.

Kongen på koturnar og jenta i bur

Koristane/dansarane rullar ut eit teppe heilt bak på scenen. Det er «strødd» med blomar. Ein kongeaktig figur på høge, raude koturnar strevar seg over scenen. Hen har ei lang raud kappe som fløymer etter seg. Figuren blir dyrka som ein kongeleg og har privilegium, men er låst fast i ei rolle. Seinare kjem figuren fram på scenen i eit slags bur, eller ramme. Tamba tar av figuren hovudplagget. Langt, mjukt og naturleg hår fløymer ut og figuren blir ei sårbar og ekte jente.

Belinda Braza har nytta kontrastar som gjennomgåande regigrep. Heile vegen får Tamba nok spelerom. Det storslagne står i kontrast til det heilt enkle. Torkjel Skjærvens scenografi er òg røff og spektakulær med mellom anna ein stor ufo-liknande konstruksjon som blir heist ned på scenen. Han understrekar det eventyrlege i møtet med den historiske Elizabeth.

Kven er eg?

Det verkar ikkje som om Mimmi Tamba eigentleg er i tvil om kven ho er. Ho er seg sjølv i alle rollene sine. Ho speler ikkje, ho er. Eg-et i tekstane hennar jobbar med å plassere seg sjølv i møte med andre i den verda vi lever i. Tekstane er fine, opne og søkjande, sjølv om dei ikkje alltid er så like poetiske. Møtet med den historiske teksten til Elizabeth I opnar og skapar underleggjering: «I know I have the body but of a weak and feeble woman; but I have the heart and stomach of a king». Eg-et rommar til slutt heile seg med alle moglege roller og nyansar. Det sender tiltrengt håp og tru over scenekanten!

Billy the Kid rider igjen

elinlindberg8

Når Jonas Corell Petersen setter opp Michael Ondaatjes Billy the Kids samla verk på Torshovteatret med en gjeng spreke skuespillere, blir det både lekent og muntert, men hvorfor blir det så monotont? Og hvorfor settes denne opp nå?

Av Elin Lindberg

Foto Erika Hebbert

BILLY THE KIDS SAMLA VERK av Michael Ondaatje

Gjendiktet av Anne Arneberg og Espen Stueland

Stykket er basert på Quantum Theaters adapsjon

Regissør: Jonas Corell Petersen

Scenograf og kostymedesigner: Ida Grimsgaard

Maskør: Rebekka Luise Refsnes

Lysdesigner: Ida Klevstul Burdal

Lyddesigner: Lasse Marhaug

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, premiere fredag 20.januar 2023

Midt på den runde scenen på Torshovteatret ligger en diger kleshaug. Umiddelbart gir det assosiasjoner til det som var starten på den kriminelle karrieren til den legendariske Billy the Kid. Han ble første gang arrestert for et klestyveri. Billy the Kid er et amerikansk ikon. Han var visstnok en svært sjarmerende kar som både var soldat og tyv, spinkel spjæling og god til å skyte. Han drepte en god del mennesker i sitt korte liv. Han ble skutt og drept av Pat Garrett i 1880, da var Billy the Kid 21 år. Allerede da ble det skrevet sanger og historier om ham.

Ut, ut, ut

Ut av fjellet av klær kommer skuespillerne Helene Naustdal Bergsholm, Salome Emnetu, Andrine Sæther, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad. Og klesfjellet snurrer sakte rundt og rundt. Og rundt og rundt gjennom nesten hele forestillinga. Ida Grimsgaards scenografi og kostymer lager rammer for spillet, det definerer det i stor grad og skaper motstand. Grimsgaard har jobbet med Jonas Corell Petersen før, sist på Teater Innlandet med Nytt land! De har begge en leken stil som kler hverandre. Skuespillerne har på seg lekne kostymer. Det er litt sånn som når barn kler seg ut, de tar det de finner og lar det representere et virkelig objekt – en pinne blir til en revolver, en stokk en hest. En barnlig, leken stil er gjennomgående her – og det er interessant på flere vis. Men man kan ikke leke cowboy uten hatt og pistolbelte! Alle skuespillerne har cowboyhatt og noe som kan være våpen. Det lekne skaper distanse til det realistiske. Det kobler seg på en måte på skillingsvise-tradisjonen – eller dime-novels-tradisjonen med sin litt søtladne poesi.

New Mexico som klesfjell

Her er det ingen Marlboro-man eller Clint Eastwood eller Ennio Morricone – ingen tøffe western-helter, men en gjeng sjarmerende skuespillere som går og går på det stadig snurrende klesfjellet. De går hvileløst opp og ned på haugen av klær. I begynnelsen ligner det en lek der de ikke kan røre golvet, men er nødt til å hele tiden holde seg i bevegelse på den snurrende haugen. New Mexico – der Billy the Kid oppholdt seg i 1880 – er jo digert og nokså grisgrendt. Det var nok ikke så enkelt å farte rundt i denne ørkenstaten på 1800-tallet, og en revolvermann må jo alltid holde seg i bevegelse. Ja, det er muntert, sært og originalt, men det blir også litt slitsomt monotont.

Teksten

Jeg angrer ganske tidlig på at jeg har lest boka på forhånd. Det gjør at jeg ikke blir overraska over teksten. Michael Ondaatje er en kanadisk-singalesisk forfatter som blant annet har fått Booker-prisen for romanen Den engelske pasienten. Billy the Kids samla verk som kom i 1970, er et collage-aktig verk. Det inneholder blant annet dikt, fotografier, små historier og intervjuer. Ondaatje har sagt at han under arbeidet med verket skrev et fragment – et dikt eller en historie – og la det vekk og så ikke på det før det ble satt sammen til bok til slutt. Det ligger jo an til noe som absolutt bør passe som scenetekst. Skuespillerne er alle en versjon av Billy the Kid – eller av andre karakterer som figurerer i boka og som også var en del av den ekte Billy the Kid sitt liv. Skuespillerne er svært gode til å ha distanse til teksten, men også presisjon og innlevelse. De tar teksten på det dypeste alvor. Tekstsnuttene tar ofte for seg helt konkrete opplevelser i et poetisk språk. Det er sandstormer der sanda setter seg fast i øynene og i kjøttsår, folk som spyr etter en fest, kuler som skjæres ut av levnede kjøtt – bilder som knytter an til livet til en levende Billy. Fordelingen av tekstene mellom skuespillerne fungerer godt, men hvorfor oppleves fortellingen likevel monoton?

Snurr, snurr, snurr

Lysdesigner Ida Klevstul Burdal gjør noen interessante grep. Den sceniske dynamikken sliter litt fordi den snurrende kleshaugen gir begrensninger, men lyset gjør at det visuelle blir mer variert. Et sted gjør et tåkete lys at landskapet forandrer seg. Mot slutten gjør en lyseffekt scenen svart/hvit. Det gir assosiasjoner til det historiske materialet vi kjenner til om legenden Billy – eller navnene Henry McCarty, Henry Antrim, William H.Bonney som han også var kjent under. Det finnes nemlig noen få fotografier av ham. Det svart-hvite scenelyset gir et visst nostalgisk preg. Fotoene i Ondaatjes bok er også i svart-hvitt. De viser enkle plankehus og interiører. Her får vi også på nytt teksten over alle de Billy drepte – eller de myten sier han drepte som også knytter an til det dokumentariske.

Rodeo inn i solnedgangen

Billy the Kid var jo kjent som en mangetydig figur – umulig å få helt taket på. Han rømte fra fangenskap gang på gang og ble en skikkelig myteomspunnet antihelt. I Kjell Hallbings Morgan Kane-bøker var han derimot ikke så sjarmerende, her ble han vel mer sett på som litt dum. I Billy the Kids samla verk på Torshovteatret får vi heller ikke helt taket på den legendariske figuren, men smått sjarmerende, det er både forestillinga og skuespillerne. Rodeoscenen til slutt der Sigurd Myhre springer rundt med et kuskinn og lar seg fange av Helene Naustdal Bergsholm på toppen av det nå mye omtalte klesfjellet, er kostelig. Og slik rir de inn i solnedgangen.

Men hvorfor Billy the Kid nå?

Forestillinga har som nevnt mye sjarm, men det kommer ikke tydelig fram hva det er Corell Petersen og gjengen hans vil med stykket. Michael Ondaatjes bok fra 1970 virket nok i sin samtid som en reaksjon på den enorme mengden av western-filmer, -sanger og -tegneserier som kom i tiårene før. Den er ikke spenningsdrevet eller fylt med action og står i kontrast til resten av western-materialet.  Hvis vi drar Billy the Kid-figuren inn i vår egen tid – hvem blir han da? Er han en av dem som stormet Kongressen i Washington for to år siden?  Er han terrorist? Aktivist? Det ligger ingen føringer i forestillinga på Torshovteatret, så vi blir litt i stuss – hvorfor bringe fram denne karakteren? Hvem er han for oss nå?