Blog

Bodø2024, europeisk kulturhovedstad

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Fra Åpningsseremonien i Bodø lørdag. Foto: Fredrik Stenbo

Norges kryeste by

Lørdag 3. februar ble Bodø offisielt åpnet som europeisk kulturhovedstad. Samisk kultur får en stor og velfortjent plass dette året – det er virkelig gledelig. Og det skal bli mange kulturarrangementer av alle slag. Men Bodø som ikke bare er europeisk kulturhovedstad, men også Nordlands hovedstad, har altså ikke sitt eget teater.

Av Elin Lindberg

På åpningsdagen av året som europeisk kulturhovedstad er det 17.mai-stemning i Bodø. Kulturhovedstadsflaggene med Bodø2024, vaier og vifter frisk i vinden og snøbygene. Bodø sentrum pleier ofte å være nokså folketomt, de fleste foretrekker å legge handleturen til City Nord som er kjøpesenteret litt utenfor sentrum. Mange av butikkene i sentrum har lagt ned og flytta dit. Og på City Nord har de gratis parkering. Men denne dagen, 3. februar og europeisk kulturhovedstadsåpningsdag, er det fullt av folk i sentrum hele dagen. Det er god stemning, alle er glade. Ikke minst ordføreren, Odd Emil Ingebrigtsen (H), som åpner pressekonferansen lørdag morgen med gnistrende, nypolert ordførerkjede og sitt bredeste smil. Her er det et historisk øyeblikk for den første byen nord for polarsirkelen som blir europeisk kulturhovedstad. Det blir så mye selvskryt at selv en nordlending blir litt flau. For ja, det er helt sant at Bodø/Glimt har slått Roma, men å sammenligne bygginga av ny flyplass i Bodø med bygginga av Il Duomo i Firenze, vel, det er kanskje litt drøyt. Ingebrigtsen som er tidligere fiskeriminister, og fylkesordføreren Svein Øien Eggesvik (Sp), er nok mer opptatt av flyplass, industri og sjømatproduksjon enn kunst. Forhåpentligvis får de – både i kulturhovedstadsåret og seinere – mye synlig motstand mot både den nedbygginga av natur og kultur som foregår.

Tynt teatertilbud

Nettsida til Bodø2024 er litt vanskelig å finne fram på. Om du søker på teater er det veldig få treff. Bodø får besøk av Riksteatret et par ganger i år og Nordland Teater skal sette opp en ny versjon av Pelle politibil i Bodø. Dette kan da ikke være alt? Nei, det er det ikke. Et prosjekt som løftes fram er en trilogi med det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere. Alle tre forestillingene vises i Bodø i åpningsuka. Bodø, eller Bådåddjo, er også samisk. Det er pite- og lule-samisk område. Lulesamisk er et veldig lite språk, men pitesamisk er enda mindre. Det er et nesten utdødd språk. Vi får krysse fingrene for at det finnes krefter som kan redde dette språket. Det har tidligere vært mye motstand mot det samiske i Bodø. Da byen satte opp skilt med Bådåddjo på, ved innfartsveien til sentrum, for noen år siden, ble det mye bråk. Jeg synes å huske at det til og med var noen som skrudde det ned. Kanskje en fast samisk teaterscene i Bodø hadde vært noe?

Tynt teatertilbud 2

  • Teater er vanskelig å gjøre kommersielt interessant, sier Henrik Sand Dagfinrud som har hovedansvaret for programmeringa.

Det er ikke blitt tatt kontakt med større europeiske teater for samarbeid. Det ble sendt ut en utlysning om prosjekter i forkant av kulturbyåret.  – Vi fikk svar fra noen italienske dramagrupper og et polsk figurteater, sier Dagfinrud, de skal være med på et prosjekt i samarbeid med Den Norske Turistforening der det skal være kunsthendelser på de 42 DNT-hyttene i løpet av året. Men Bryan Adams-konsert blir det, men det er nok ikke fordi han svarte på en utlysning av kulturprosjekter.

Fornøyd teatersjef

Teatersjef ved Nordland Teater, Birgitte Strid, er veldig fornøyd med at teatret er invitert inn som en del av Bodø som europeisk kulturhovedstad. Teatret har meldt på alle sine forestillinger som en del av kulturhovedstadsåret. Strid sier at de allerede er et offentlig fullfinansiert teater, slik at de ikke trenger ekstra midler for å produsere teater. Nordland Teater har sitt eget teater i Mo i Rana, det er et godt stykke unna Bodø. Selv om teatret turnerer over hele fylket, gjør Bodø2024 det nokså lett for seg selv når de innlemmer både Nordland Teater og det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere inn i kulturhovedstadstatusen sin. For Bodø har altså ikke et eget teater. I Bodø bor det 53 000 mennesker, i Bodø kommune bor det over 80 000. Bodø er en av de to store byene i Nord-Norge.

Musikk

Åpningsseremonien med HKM Sonja. Foto: David Engmo

Nei, Bodø er ingen teaterby, men det kan det jo bli. Byen har sin egen friteatergruppe – Salten Friteater. Et rikt revyliv har de også. Men for å få et godt, profesjonelt teater trengs vilje og penger. Det Bodø har, er et godt musikkliv. For rundt ti år siden ble konserthuset Stormen bygd. Mye motstand var det. Det er dyrt å bygge konserthus, det kostet 1,2 milliarder. Men du verden for et hus! Det er fantastisk flott der det ligger godt synlig nede på kaia. Det rommer også et nydelig bibliotek. Konsertsalen er bygd for å passe til Leif Ove Andsnes – han har hytte på Kjerringøy, rett utenfor Bodø. Men det var et godt valg, for lydforholdene er enormt bra. Arktisk Filharmoni som er Nord-Norges eget orkester, og Bodø Jazz Open, er aktører i verdensklasse. Dette kan Bodø være virkelig stolt av. Stein Sneve i Avisa Nordland påpeker at etableringa av kulturkvartalet Stormen har ført til at det har grodd svært godt andre steder i byen også, han nevner nye scener og arrangører som Svømmehallen, Beddingen, Dama Di og Noua. Det som er så synd er at bystyret med Ingebrigtsen fra Høyre i spissen, har besluttet å redusere tilskuddet til Stormen. Tar man med inflasjonen, betyr det at det kommunale tilskuddet til Stormen nesten er halvert siden 2016, skriver Stein Sneve i Avisa Nordland.

Været

En av målsetningene til en kulturhovedstad er at det skal initiere nye prosjekter som skal leve videre. «Ungdom og framtid» er det den europeiske kulturhovedstaden Bodø skal satse på, sier direktøren for Bodø2024, André Wallann Larsen. Og det kan trengs. Mange unge flytter fortsatt sørover. Været blir av flere nevnt som en årsak til at ungdommene flytter. For vær er det i Bodø. I åpningstalen sin startet Larsen med de han ikke ønsket å takke – og det var Ingunn, altså orkanen som la seg rett før åpningsseremonien skulle starte. Kulturbydirektøren var så lettet at han var på gråten etter at det hasardiøse åpningsforestillinga var ferdig og lot seg gjennomføre, takket være et særs dyktig teknisk personale, og at over 15 000 bodøværinger og tilreisende hadde møtt opp.

Og så?

Åpningsseremonien, Stormen kulturhus. Foto: David Engmo

Men hva var nå dette åpningsshowet som er presentert av Raymond Enoksen og phase7 fra Berlin? Scenen er formet ørebeinet på en torsk – en otolitt. På dette beinet kan man lese hvor gammel torsken er, på samme måte som man kan lese årringene på et tre. Scenekonstruksjonen kan også minne litt om formasjonene som nordlys kan skape. Scenen er bygd på vannet i havna i Bodø. Og mirakuløst nok, har den stått i storm og orkan mens SAS-hotellet like bak har fått fasadeplater og vinduer blåst ut. Været har vært så pass ille at det ikke kunne bli gjennomført en ordentlig generalprøve, fortalte teatersjef Birgitte Strid som har hatt en finger med i regien på forestillinga. Forestillinga som varte en halvtime, hadde blant annet med dansere fra Bodø vgs og profesjonelle samiske musikere – John André Eira og Ella Marie Hætta Isaksen. Hun avslutta med en storslagen låt og med politisk snert. Før hun sang spurte hun publikum om de hadde hørt et pite- eller lulsamisk ord fra scenen denne kvelden. Og som den aktivisten hun er, åpnet hun etter at hun hadde sunget, kostymet sitt og viste fram teksten: «This is sami land». Akkurat dette ble kuttet ut i versjonen som ble vist på NRK. Men ellers var ikke åpningsshowet så veldig mye å skryte av. Det var nesten umulig å se noe som helst fordi den flotte scenen var så langt unna. Og hva var teksten den unge jenta (Hannah Schulte Strid) og den eldre mannen (Reidar Sørensen) framførte: «Alt er sirkler». Jo, jo, tekst fra Løvenes konge – «Circle of life». Selvlysende torsker på små gummibåter sirklet rundt scenen. Er det på grunn av fiskeforet i mærene at de lyser neongrønt, eller er det fordi bunnfisken torsk spiser radioaktivt avfall? En nordlandsbåt med motor kjørte forbi, full av nordlendinger i nordlandskofter og bunader, alle med hvit hud, alle smilte og vinket. Sa noen klisje? Men fyrverkeriet var flott, og byen var stappfull av mennesker. Og det blir nok forhåpentlig noen interessante kunstprosjekter utover året – vi håper på det og skal følge godt med. Kanskje blir det teater også?

Nationaltheatret: BESØK AV GAMMEL DAME

Jan Sælid som Clara i «Besøk av gammel dame», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Penger er svaret på alt

«Besøk av gammel dame» på Nationaltheatret er både velspilt og underholdende. Tematikken er evig: alt kan kjøpes, også mennesker og moral. Satiren fungerer, men kunne vært spisset mye mer.

Av Elin Lindberg

BESØK AV GAMMEL DAME av Friedrich Dürrenmatt.

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Oda Radoor og Sigrid Strøm Reibo

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Koreografi: Oleg Glushkov

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk leder: Synnøve Gustavsen Ovrid

Maskør: Nina König

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 8. mars 2024

Besøk av gammel dame hadde premiere på selveste kvinnedagen. Motivet er klassisk – hovedpersonen vender tilbake til åstedet for å få hevn for en udåd som er begått. Friedrich Dürrenmatts stykke er satt opp flere ganger i Norge. Sist på Trøndelag Teater i 2014. Det ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1957, bare ett år etter at det kom ut. Da var det Lillebill Ibsen som spilte den søkkrike Clara Zachanassian. Nå er det Jan Sælid – og det gjør han veldig fint! Han spiller en Clara som har fullstendig kontroll over omgivelsene. Hun utstråler tung autoritet.

Teatret trenger penger!

Forestillinga starter egentlig før vi engang er kommet inn i teatret. Både Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret har fått kledd på seg presenninger, der det står «Vi venter på gammel rik dame». For det er pinlig påtagelig at Nationaltheatret er i veldig dårlig stand. Dette mer enn hinter scenografien på hovedscenen også til med sine presenninger og stillaser. Skuespillerne rusler inn. Stukkaturbiter fra taket faller ned. Det sukkes. «Her spilte vi Ibsen», sier legen (Trond Høvik). «Her urframførte vi Grieg», sier kunstneren (Heidi Goldmann). «Her sang Kirsten Flagstad Didos klage», sier presten (Øystein Røger). Ja, det var da dette var en kulturby. Nå er byen omdøpt til Güllen. Det betyr flytende avføring, altså organisk møkk.

Foto: Erika Hebbert

Alt kan kjøpes

Nei, det står ikke så bra til i Güllen. Hjørnesteinsbedriften er nedlagt. Byen er konkurs og hele byen går på trygd. Men så kommer altså den søkkrike Clara Zachanassian på besøk. Hun tilbyr byen fantasillioner med penger mot at byen tar livet av mannen som svek henne stygt i ungdommen, Alfred Ill (Ola G, Furuseth). Hun var fattig og gravid, han valgte en annen som var rikere. Kan menneskene i denne lille byen la seg kjøpe? Vil de gå over lik for å bli rike? Satiren er morsom. Vi gapskratter ikke, men vi humrer ofte. For eksempel når Læreren (Helene Naustdal) ber orkesteret om en E for å starte på velkomstsangen «Din tanke er fri» og bommer fullstendig på tonen, men synger freidig i vei mens hun dirigerer energisk. Og vi humrer når Clara presentere sin ektemann nummer sju – en svenske som heter Ingvar og er en møbelprodusent som hun bytter ut med en ung filmstjerne, før hun til slutt ender opp med sin mann nummer ni som er nobelprisvinner i litteratur og som snakker så poetisk på vestlandsk. Her kan alle kjøpes.

Økonomisering

Sigrid Strøm Reibos regi er tett, med fin flyt uten dødpunkter.

Det dyktige orkesteret som består av Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang, Johan Hansson Liljeberg, er på scenen hele tida. De skaper alt fra toglyd til heftig klubb-musikk. De glir også fint med i den sceniske flyten. Gradvis endrer Güllen seg. Fra å være verdens tristeste og fattigste sted blir det nå mer rikdom og glamour. Plutselig har alle fått seg nye sko. Så kommer luksusvarene på løpende bånd. Alle kjøper på krita. De opparbeider seg en enorm gjeld. For alt kommer jo til å ordne seg når bare noen tar ansvar for å få drept Alfred – aller helst han selv. Det sniker seg fram et gufs av uhygge, men det er mest hygge. Jeg savner at satiren er enda mer skjerpet og spisset.

Fattigdom

Sveitsiske Friedrich Dürrenmatt skrev stykket ikke lenge etter at andre verdenskrig var slutt. Oppgjøret med korrupsjon og enkeltmenneskers skyld var viktig. Temaet er evig, dessverre.

Menneskene i Dürrenmatts stykke er svake. De er lette å styre. De er tomme og egentlig helt uten en indre moral. Karakterene er egoistiske og bare ute etter å skaffe seg egne fordeler. Er de onde? Er de dumme? Ja, kanskje det. De er i hvert fall ikke til å stole på. Så lenge beboerne i denne møkkabyen får ha luksuslivet sitt i fred, er alt greit for dem. For materiell fattigdom er det skumleste av alt.

Korrupsjon

Foto: Erika Hebbert

«I Güllens navn avslår jeg tilbudet ditt. I menneskehetens navn. Vi vil heller leve i

fattigdom enn med blod på hendene», sier ordføreren (Silje Lundblad) tidlig i stykket når Clara kommer med sitt uhyrlig krav om at Alfred må drepes før byen og innbyggerne skal få så mye penger at de blir styrtrike. Men penger korrumperer. De snakker om «vestlige verdier» som ikke skal gis avkall på. Man kan jo lure på om korrupsjon også blir sett på som en vestlig verdi. Her kunne man jo tenke seg at det kunne vært lagt inn enda flere tydelige samtidsrelevante stikk. Innbyggerne er seg selv nok. Ordføreren smetter glatt fra sin omfavnelse av moralsk korrekt fattigdom til bejubling av materiell velstand og overflod.

Epilog

For Clara får det jo som hun vil. Det vedtas på et folkemøte i teatret – der vi som publikum er med – at Alfred må drepes. Det er Eindride Eidsvold som er journalisten som dekker dette for «media». Han har så god kontroll på oss i publikum at han kunne nok godt fått lov til å gjøre oss enda mer medspillende og dermed mer medansvarlige. Nå blir det litt halvveis. Ordføreren står igjen til slutt og starter på et nummer som blir en epilog. Alle de andre skuespillerne hopper inn i Oleg Glushkovs show-koreografi. De er tydelig at de ikke er musikal-artister, men det går passe greit. Det er sang, glitter, glamour, konfetti og dans. Skuespillernes diksjon har helt til nå vært upåklagelig, men teksten til denne avslutningssangen er litt vanskelig å få med seg. Det handler uansett om at fattigdom er fælt og at vi er kjempeheldige som er blitt så rike. Bomber og krig, det bryr vi oss ikke om så lenge vi har sportsbiler og dyre kjoler. Jeg sitter igjen med et savn etter en enda spissere samfunnskritikk, etter en enda kvassere satire.

Deutsches Theater: NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT

Anja Schneider som Nora i «Nora oder wie mann das Herrenhaus kompostiert», regi: Anica Tomić. Deutsches Theater Berlin 2024. Foto: Jasmin Schuller

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Nora, du er en bortskjemt undertrykker!

I Sivan Ben Yishais interessante overskriving av «Et dukkehjem» er det huset og ikke Nora som er hovedperson. Anica Tomić’ iscenesetting på Deutsches Theater er et intenst, beige helvete. Alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og ikke bare Torvald, men også Nora profiterer på dette.

Av Elin Lindberg

NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT av Sivan Ben Yishai

Oversatt til tysk fra engelsk av Gerhild Steinbuch

Regi: Anica Tomić

Scenografi: Mila Mazić

Kostymer: Drina Krlić

Koreograf: Lada Petrovski Ternovsek

Musikk: Nenad Kovačić

Lys: Kristina Jedelsky

Dramaturgi: Christopher-Fares Köhler, Jelena Kovačić

Deutsches Theater, 20. februar 2024

Langt bak på scenen står en stor konstruksjon av et hus. Det er et dukkehjem i to etasjer. En karakter som ikke egentlig har vært en del av huset – Fru Linde, men som her bruker fornavnet Christine – tar grep og drar huset fram på scenen, fram i lyset. Her skal det forskes i maktstrukturer. Christines (Natali Seelig) stemme er myk, men bestemt, og vi aner et gryende raseri. Hun spør oss i publikum om det er noe som kan forandres?

Noe er råttent

Historien i Et dukkehjem blir fortalt i et par små replikker: Nora Helmer (Anja Schneider) kommer til å forlate Torvald Helmer (Jörg Pose). Her er det de andre karakterene i stykket som skal fram. Dette er rett og slett klassekamp. Starten er klassisk nok. Nora er velpleid og har nydelig kjole med kø og perfekt hår. Det er hektiske juleforberedelser. Nora gleder seg til jul som et barn. Eller hun spiller rollen som en kvinne som gleder seg til jul som et barn så godt at alle tror på det. Jörg Pose spiller Torvald litt stivt og karikert som om han var en dukkemann og ikke en mann med makt og myndighet. Er han allerede detronisert? Han har ingen reell makt i dette stykket. Det er Nora som er den framstående maktpersonen. På tysk blir det framhevet ved at huset blir kjønnet, altså «Herr:innenhaus».

Det visuelle understreker også at dette er et hus styrt av en kvinne med penger og tid til å bruke på innredning av dukkehjemmet. Fargen på interiøret refererer til en farsott på Tik-Tok som har pågått en stund, ifølge TIME Magazine: Et eksempel av mange, er en ung kvinne – Kaeli Mae – som har lagt ut bilder og videoer av hvordan hun organiserer livet sitt – alt fra hvordan hun plasserer diabetesmedisinen sin til hvordan hun plasserer ting i kjøleskapet. Alt er veldig rent og ryddig og estetisk gjennomtenkt. Og fargene er helt nøytrale – mest i beige. Hun har 13 millioner følgere! Når alle fargene på kostymene (Drina Krlić) til herskerfolket er i beigetoner, fører det til at jeg nesten blir kvalm av beige. Beigebølgen får motstand gjennom at den farger et synkende skip. Det ulmer i et underliggende raseri i denne smått ironiske gesten som fargebruken er.

Arbeiderkamp!

Foto: Jasmin Schuller

Nora er til stede og den viktigste maktfaktoren i stykket. Anja Schneider spiller henne både inderlig og realistisk, og som et helt troverdig og levende nåtidsmenneske. Hun er en klassebevisst kvinne fra øvre middelklasse som har overlevd i over 140 år (Et dukkehjem ble publisert i 1879). En annen som har overlevd i 140 år er barnepiken Anne-Marie (Steffi Krautz). Hun får ikke historia si spilt ut, men kort gjenfortalt. Hun forlot sine egne barn, sin egen familie, for å være tjener hos Helmers. Hun tjener penger som hun sender hjem for at barna skal få mat og utdanning. Datteren hennes har sendt henne to brev, en gang da hun ble konfirmert og et annet da hun giftet seg. Akkurat det siste får et tragikomisk skjær, men at dette er livsvilkårene til mange i den rike, vestlige verden er tragisk nok sant.

Bybudet (Peter René Lüdicke) som kommer med julepakkene til Nora og som bare har én replikk: «50 øre», får også en framtredende plass. Han kommer syklende stadig vekk for å minne oss om sin eksistens, han kjemper for arbeidsvilkårene til profesjonelle skuespillere i små roller. Og det skal mange til for å opprettholde et Herr:innenhaus. Det er kokker, sjåfør, sekretær, Nora og Torvalds terapeuter og parterapeuten deres (Irina Fedorova, Christian Herschmann, Lena Hollenstein, Elisabeth Jessen, Gerwin Kästner, Lennart Mohren og Tanja Watoro). Uten alle disse er Nora ingen. Når hun i en sekvens står alene på scenen og ikke har noen å agere med og ikke får noe tekst, fordi suffløren også er gått, har hun ingenting å si. Hun roper ut, men det er bare et svakt ekko av hennes egen stemme som høres. Historien som sitter i veggene, svarer.

Teaterhistorie

Torvald leser på mobiltelefonen sin at da stykket ble satt opp i Hamburg for første gang, ble Nora igjen, hun dro ikke. Ibsen kalte dette for skammelig, men han skrev selv en ny slutt. Stykket ble utgitt i København og det ble en stor suksess. Historien fortelles og feires på scenen. Først gjennom en lett ironisk danseversjon av «Wonderful, wonderful Copenhagen». Så tablåer av den kjernesunne, tyske familien til Wagner-musikk. Alt til innspilt voldsom applaus. Det fungerer ikke så verst, men det blir kanskje en litt vel pedagogisk kjekk og grei historietime.

Det er opprøret mot det bestående patriarkatet og klassesamfunnet – og alt det det Helmerske hus står for som skal ha hovedfokus her. Likevel får Ibsens tekst skinne i noen sekvenser. Det er for eksempel teksten fra tredje akt der Nora forteller Torvald hvordan hun opplever ekteskapet og sin rolle i det. Det er nydelig presist spilt. Og Ibsens tekst beviser at den fortsatt er levedyktig, men samfunnet teksten er skapt i, er ikke det.

Forandring nå!

Det ulmer i grunnen under Noras hus. Arbeiderne beveger seg rundt i huset. Vi ser bare lommelykter, små, men sterke lys som beveger seg fra etasje til etasje. De fyller hele huset. Seinere kryper de på golvet. Vi ser ikke ansiktene, bare mange som ruller og kravler med lys i stedet for øyne. Huset er truet. Det er Christine som danser tarantellaen. Hun er som besatt og maner til kamp. Sivan Ben Yishais tekst inneholder også en rant som Christine framfører til slutt. Nå dytter hun huset bak på scenen igjen og lukker de store branndørene. Huset er begravd, det er klart til å komposteres. Hun roper på alle makkene og insektene som skal bryte dette huset ned til kompost. Som en helgen for de små – for fotnotefolket, for de som ikke har noen stemme, for dem som ikke har makt – roper hun ut, og forsikrer oss om at makkene, de kommer!  

Forandring?

Foto: Shasmin Schuller

Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert er ei forestilling som lever videre i meg etter at den er ferdig. Som forelegget Et dukkehjem i sin tid stilte spørsmål ved samfunnsstrukturene, gjør også denne det. Begge stykkene viser at forandring til det bedre er mulig. Kvinners stilling i de fleste samfunn i verden er styrket etter at Ibsens stykke ble publisert, selv om det selvsagt ikke bare er på grunn av Et dukkehjem. Men hvordan er det med trua på en revolusjon nå? Det er jo ei stund siden det ble etablert at de store ideologiene er døde. Tror vi på at de ikke-privilegerte, eller de som ikke har reel makt, kan gå til angrep på maktstrukturer og bryte dem ned? Og hva er dette herskerhuset? Er det borgerskapet? Den hvite kvinnen? Den privilegerte øvre middelklassen? Eller er det rett og slett vi som sitter i publikum? I hele Europa foregår det demonstrasjoner for tida. Bønder kjører traktorene sine inn til de store byene. De har med seg gjødsel, og de tenner fyr på bildekk. I Frankrike vises de godt i de gule vestene sine. De kjemper for å kunne tjene så bra at de kan overleve som bønder. Om ikke akkurat frihet er med i parolen, så er likhet og brorskap det. Storminga av den amerikanske kongressbygninga 6.januar i 2021 – var det et blindt forsøk på kompostering av et herskerhus? Kompostering er komplisert.

Ja, forandring

Stykket adresserer nok ikke all undertrykking og alt opprør i verden, selv om det kan argumenteres for at det henger sammen. I Nora-versjonen på Deutsches teater handler det først og fremst om at alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og at ikke bare Torvald, men Nora også profiterer på dette. Nora er ikke lenger et frigjøringsikon, hun er en del av problemet. Hun er en undertrykker. Christine tar tak. Hun er på utsiden av herskerhuset, men hun er heller ikke fri. Hun drar fram dukkehuset på scenen som om de båndene (beige selvfølgelig) hun drar i er en slags navlestreng. Hun er knyttet til huset, strukturen. Eller er hun født av det? Hun er en kvinne som er i stand til å handle. Hun drar fram problemet for oss, viser oss det. Det er som om hun også roper det kjente slagordet «Ingen er fri før alle er fri».

Men det er likevel ikke helt klart hva det er slags forandring Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert peker på. Eller er det nettopp det som er poenget? At stykket bare roper ut at noe er råttent, at noe må forandres, uten at det peker på noe tydelig alternativ?

Oslo Nye Teater: Anna Karenina

Publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Ine Marie Wilman (Anna) og Ferdinand Falsen Hiis (Vronsky) i «Anna Karenina», regi: Maren Bjørseth. Oslo Nye/ Centralteatret 2024. Foto: Lars Opstad

Kjærlighet på liv og død

«Anna Karenina» av Lev Tolstoj får fart og liv på Centralteatret. Regien er ren og presis, det er koreografien også. Historien fortelles effektivt med både humor og alvor. Karakterene er tydelig tegnet med omsorg og medfølelse der de baler med denne kjærligheten, og alt den fører med seg.

Av Elin Lindberg

ANNA KARENINA av Lev Tolstoj

Dramatisert av Helen Edmundson, oversatt fra engelsk av Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth
Koreografi: Ida Wigdel
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Alva Brosten
Lysdesign: Norunn Standal
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Dramaturgi: Marianne Sævig / Kristofer Blindheim Grønskag

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 10.februar 2024

Nå når vi har klaget over at det til stadighet settes opp dramatiseringer av romaner, og ikke nyskrevet dramatikk, dukker altså dette opp. En forestilling bygd på en roman, en skikkelig verdensklassiker av en roman. Og ja, det er blitt skikkelig godt teater. Dramatiseringa av romanen er gjort av Helen Edmundson. Den er fra 1992, og ble blant annet brukt i oppsetninga på Det Norske Teatret (2002). Gjertrud Jynge hadde tittelrolla og Otto Homlung regi. Anna Karenina er dramatisert av mange og er satt opp som teater og ballett, og den er filmatisert en rekke ganger. Både Nationaltheatret og Riksteatret satte opp Anna Karenina i 2012. I Riksteatrets versjon spilte Ine Marie Wilmann rolla som Kitty, nå spiller hun selveste Anna Karenina.

Boka

Anna Karenina kom ut som bok på russisk i 1878. Åpninga er berømt: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, men ulykken tar enhver familie på sin egen måte». Karakterene er aristokrater og godseiere. Fyrstinne Anna Karenina er gift med toppbyråkraten Aleksej Karenin som hun har sønnen Serosja med. Hun og grev Aleksej Vronsky forelsker seg i hverandre. Anna velger å følge kjærligheten og det får store konsekvenser for henne i datidens samfunn. Parallelt følger vi godseier Konstantin Levin som elsker arbeidet sitt på gården og han elsker Kitty som først ikke vil ha ham fordi hun er forelsket i Vronsky, men som sier ja til slutt og de stifter en lykkelig familie. Kjærlighetsforviklingene er så klart spennende å følge. Men det er måten Leo Tolstoj gir liv til karakterene sine på som er så mesterlig. Jeg har kost meg med objektet bok som forberedelse til stykket. Min versjon er kjøpt på loppemarked for noen år siden. Boka har vært eid av Hotel Norge i Kristiansand. Den er fra 1938, og er vakkert innbundet med skinnrygg. Papiret er tykt og fint. Ikke bare for å oppleve innholdet, men også den estetiske nytelsen det er å lese i en vakker bok, må jeg bare få slått et slag for her, før jeg går videre med selve teaterforestillinga.

Enkelt

Maren E. Bjørseth har med seg flere av sine faste samarbeidspartnere. Olav Myrtvedt har laget scenografien. Den består av tre deler som illuderer høye, buede dører og vinduer. Det blir et stilisert aristokratisk hjem, 1800-tallets St. Petersburg og Moskva, et palé i Italia og en jernbanestasjon. I starten tenkte jeg at det så noe vaklevorent ut, men nettopp at det var laget av et lett materiale gjorde at skuespillerne selv kunne flytte rundt på det. Det fungerte dynamisk og godt. I andre del hadde de buede åpningene fått gule frynser. Det gjorde det enkelt å markere utenfor og innenfor. Lyset (Norunn Standal) er også enkelt og effektivt. I starten er lyset halvveis på i salen også. Det gir et hint til teater- og operasalongene i Russland – og i resten av Europa – på 1800-tallet. Teatret var et sted for sosialt liv, et sted å se og bli sett. Men det oppleves ikke som gammelmodig, det oppleves inkluderende. Som i Lev Tolstojs tekst, blir menneskene sett, vi ser hverandre og vi ser oss selv. På scenen brukes av og til en slags stilisert lysekrone som et hint til de aristokratiske krystallkronene. Hintene blir sofistikerte i sin enkelhet. Det samme kan sies om kostymene. Det er bare Anna (Ine Marie Wilmann) som har flott kjole. De andre kostymene er enklere. Vronsky har militærjakke, Levin har frakk, ellers går det i hvite overdeler og svarte skjørt og bukser. Under den nydelige skøytescenen har alle hvite «pelshatter» på seg. Kostymevalgene understreker lettheten i oppsetninga.

Vellykka casting!

Ine Marie Wilmann som Anna Karenina? Hos Tolstoj har hun mørke krøller og er eksepsjonelt vakker, Wilmann er lys og mer kjent for film- og tv-roller enn som teaterskuespiller. Men joda, Wilmann er perfekt i rolla. Hun er lys, men har et mørke i seg som gir liv til Anna Karenina. Dramaet både starter og slutter med Anna som sier: «Jeg var en sjenert jente med røde hender». Altså bare et helt vanlig menneske som livet og omstendighetene slenger veggimellom. Wilmann står flott i denne kraftanstrengelsen rolla er.

Ferdinand Falsen Hiis spiller Vronsky. I stykket er han en litt flatere karakter enn i romanen. Han har ikke så veldig mye å spille på. Her er han en ganske vanlig, lidenskapelig fyr. Det at Vronsky ikke skygger for karakteren Anna, kler forestillinga. Eivin Nilsen Salthe spiller Levin som en herlig fornuftig og følsom karakter. Han er godslig og god som den knakende konservative godseieren. Vi ler og føler med ham i hans bejaende kjærlighetserklæringer til jorda og naturen – og til Kitty. Her har nok også Tolstoj lagt inn noen selvbiografiske trekk. Levin er Annas motsats i stykket. Levins historie går fra sorg til lykke, for Anna er det motsatt.

Alle skuespillerne er gode. Eldar Skar spiller Annas pliktoppfyllende ektemann Karenin med fart og humør. I boka er han knirkete og tørr og kjedelig og mye eldre enn Anna. Skar signaliserer et firkantet livssyn med talende håndbevegelser og det fungerer presist og fint. Kim Helge Strømmen spiller den ubekymrede levemannen Stiva, Annas bror. Han har noen artige dansemoves og en sjarmerende framtoning som får alle i godt humør og som gjør at han kommer unna med all sin utroskap og slaskete livsførsel. Henriette Faye-Schjøll spiller Stivas hardtarbeidende og nesten alltid gravide kone Dolly. Faye-Schjøll spiller henne som både fortvilet og fanget i sin situasjon, men også som pragmatisk og mer og mer hardhudet. Maria Agwumaro er den livlige og åpenhjertige Kitty – Dollys søster og etter hvert Levins kone. Agwumaro spiller henne som ung, lett og åpen og ikke mystisk og sofistikert som Anna. Birgitte Victoria Svendsen er lydhør og nedpå som den erfarne skuespilleren hun er, både som fornem grevinne og fyrstinne og som jovial husholderske. Bravo for skuespillerne!

Komposisjon

Bjørseth har mye erfaring med å sette opp stykker med masse folk og gedigent forelegg. Hun satte for et par år siden opp Elena Ferrantes Min briljante venninne på Oslo Nye. Vellykka det også, men en tanke mer kantete enn Anna Karenina i komposisjon. For Anna Karenina flyter utrolig fint. Det er rent og presist. Historien fortelles effektivt – og det er Bjørseth god på. Det gjøres for eksempel med det doble nivået der Anna og Levin, helt fra start, bryter med bokas realisme og snakker til hverandre. «Hvor er du nå?» spør hovedkarakterene Anna og Levin hverandre. Og da er det korte og kjappe svaret at vi er på et tog, eller på gården til Levin eller i Moskva eller hvor det skulle være.

Scener spilles ofte parallelt foran på scenen og bak. Det gjør opplevelsen rik på en enkel måte. Ida Wigdels koreografi er sømløst med i handlingen. Enkle gester understreker de enkelte skuespillernes karaktertrekk. Dansing på de herskaplige ballene er nydelig og artig oppdatert til skikkelig partystemning uten at det virker forsert. Alf Lund Godbolts kan du si noe mer om særpreget/ stile til musikken? presise musikk understreker handlinga og er med på å gi forestillinga et helhetlig uttrykk. Her er det alt fra heftige dansebeats i første del, til urovekkende, skurrende dommedagslyd i siste del.

Aktuelt?

Romanen Anna Karenina er russisk realisme, og mottoet til realistisk litteratur er at her skal samfunnsproblemer drøftes. Tolstoj ville nok ikke kalt seg feminist, men boka kan leses feministisk. Selv om romanen kanskje var ment som en advarsel mot utroskap, viser han fram hvor livsviktig det er at kvinner har råderett over sine egne liv – som flere forfattere i sin samtid. Han viser fram flere kvinneroller – og flere mulige mannsroller. Han skriver helt fantastisk om hvordan det er som mann, å være vitne til at ens eget barn blir født. Og for en følelsesstorm det er å se det nyfødte barnet: «[d]e bitte små tærne – den hadde til og med en stortå». Akkurat dette er ikke med i forestillinga, men det helt konkrete med graviditeter, amming og sprukne brystvorter er med som kontrast til himmelstormende forelskelser og lidenskap. Presise regivalg, en renskåret historie og solide skuespillerprestasjoner gjør at vi fornemmer både galskapen og gleden, sorgen og smerten og mer til av kjærlighetens repertoar.

Dramatiseringa

Denne versjonen er nok mye mer tro mot forelegget enn flere andre versjoner. Orionteatern og Riksteatern satte opp Tone Schunessons dramatisering Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina i Ragna Weis regi i fjor. Her var alt bygget rundt karakteren Anna Karenina. Dramatiseringa som Nationaltheatrets oppsetning (Hanna Tømta hadde regi – Ågot Sendstad hadde hovedrolla) og Riksteatret (regi ved Morten Borgersen – Gørild Mauseth hadde hovedrolla) brukte, var gjort av Armin Petras. Den dramatiseringa vi opplever på Centralteatret er ikke spesielt nyskapende, den er ganske rett fram og holder seg til forelegget. Og det er helt supert. Det fungerer som bare det med det humørfylte scenespråket oppsetninga har. Det går kanskje vel fort mot slutten, vi hadde holdt ut litt mer både av Annas kvaler, selvdestruksjon og morfinavhengighet og av Levins lykke som familiefar. Men de spiller altså bare 16 forestillinger, så det er bare å komme seg til teatret for å se!

Skal ei jente redde og trøyste far sin?

Dziewczynka ze skrzypcami-Spelejenta med Teatr Baj foto Albert-Roca Macia

Teatr Baj frå Polen er på gjestespel hjå Det Norske Teatret under Fosse-festivalen. Spelejenta/Dziewczynka ze skrzypcami har mange gode kvalitetar og er interessant på fleire vis. Kva slags ansvar legg dei på ei lita jente? Og kva er det dei vil med dokkene i framsyninga?

Av Elin Lindberg

publisert i Ånd i hanske oktober 2023

SPELEJENTA av Jon Fosse

Dziewczynka ze skrzypcami på polsk

Omsetjing til polsk Monika Grossman-Kilber

Regissør: Ewa Piotrowska

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Scenografi: Edyta Rzewuska

Musikk: Karoline Rising Næss

Det Norske Teatret, Scene 3, onsdag 6.september 2023

Denne framsyninga er eit samarbeid mellom Teater Baj og Det Norske Teatret. Det er laga som ein del av prosjektet «Barn – vaksen – eit leksikon for sensitivitet». Og ja, her er det mange kjensler. Først: Eit diverre vanleg problem er at somme foreldre tar med seg barn på teater som ikkje er i målgruppa. Det er ei grunn til at det er sett ei aldersgrense. Teateret skriv at denne framsyninga passar for folk over 10 år. Det er litt ugreitt at små barn – heilt sikkert under 10 år – så redde at dei skjelv, må dra foreldra sine ut av teatersalen fordi dette blei alt for skremmande for dei. For ja, denne framsyninga har nokre ganske skumle scener. Og det er ikkje farleg for barn å sjå skumle scener, men her bør ikkje barna vere alt for små.

Tekkeleg start

På scene 3 er det to store skjermar som står på skrått på kvar si side av ein halvsirkel som er spelerommet. Bak i midten er ei opning dekt med eit forheng av kvitt tau. Midt på golvet står ein lenestol. Ein liten radio står ved sida. Ved veggen står ei slitt fiolinkasse og eit par sko. I starten fargar lyset rommet lyseblått – det er reint og signaliserer barnleg uskuld. På den eine veggen heng eit bilete. Eg trur først det er av ei heks med spiss hatt og kappe-aktig kjole – stykket skal jo handle om noko magisk. Men eg ser etter kvart at det ikkje er ei heks med spiss hatt, men ei kvinne med fiolin, på biletet – er det kan hende ei fråverande mor? På den andre sida av spelerommet er det projisert ei dør inn til eit anna rom i leilegheita, der vi forstår at jenta bur saman med far sin.

Lyst og mørkt

Hovudpersonen, sjølve spelejenta, som blir fint spelt av Adriana Parocka, kjem dansande inn. Ho dansar yndig og søtt og er kledd tradisjonelt jentete. Ho har blå kjole med eit kvitt, litt gamalmodig armforkle på seg. Ho har fletter og blå og kvit-stripete strømpebukser. Uskulda sjølv. Ho dansar lett og glad.

Kontrasten er faren, godt spelt av Andrzej Bocian som kjem inn mørk og tung i arbeidskleda sine. Det er noko med far. Det som til no har verka som søtt og tekkeleg barneteater står no som ein slåande kontrast til alt det mørkeret som far tar med seg inn. Far berre sit. Jenta freistar å muntre han opp. Far sit. Han tar eit ullteppe halvt om seg. Han sit. Har er ikkje glad.

Vêrmeldinga

Denne framsyninga er nesten heil ordlaus. På radioen er det ei sending. Det er vêrmeldinga. Og ho er for måndag – altså så er dette ei søndag. No er kanskje ikkje vêrmeldinga noko som gjev så mykje meining om ein bur i by – ja, det kjem både regn og Hans og sol og sviande tørke, men i Fosse-land – på Vestlandet, ved havet, der har vêrmeldinga mykje å seie. Ho fortel om du kan kome deg ut med båten, om du kan dra på arbeid om du er fiskar. Ho kan bety liv eller daud. Ja, vêrmeldinga kan liknast med sjølve Gud. Vêrmeldinga i stykket melder ikkje om verken sol eller storm, men det er mykje gråvêr, kuling og sludd i ho. Ho er ein del av faren sitt liv, men han agerer ikkje på ho. Han sit i stolen sin.

Maskebruk

Ein svartkledd og skummel figur flott spelt av Oskar Lasota, kjem ålande fram. Og for å gjere det klart – alle dei tre skodespelarane i oppsetjinga har eit framifrå kroppsspråk. Dei er svært presise og fine. Vi ser i starten ikkje andletet til den kappekledde. Han liknar ein demon med slangeaktige rørsler. Han er skikkeleg skummel. Det meiner ungane som ser på òg, høyrer eg rundt meg. For somme blir det så skummelt at dei må gå. Den kappekledde demonen gjer noko med faren i stykket. Først får faren på seg ei maske. Maska minner om faren sitt eige andlet, men det er grått og livlaust. Ein regel når ein arbeider med maske er at ein skal vere varsam med å ta på maska. Det gjer utøvarane her – dei tar med hendene på maska. Då mistar maska noko av sin magi. Ho blir ytterlegare daud. Maska blir berre eit objekt. Det kan jo vere at dette er medvite for å understreke at ei svært tung og døyeleg kraft har fått makt over faren. Maska er no utan liv.

Barnet må redde faren

Faren slik han har vore, er borte. Han er ikkje lenger heime. Han sit på ein stein ute i havet. Og havet er stort og vilt og skremmande. Vêret er vilt og demonen er nifs. Jenta legg av garde for å redde faren sin. Ho reiser gjennom aude natur og over høge fjell. Ho gjev til og med den eine fletta si til demonen. Ho ofrar seg sjølv på eit vis. Det er mykje for eit barn. Det er for mykje for eit barn. I Jon Fosse si bok, som er illustrert av Øyvind Torseter, er det spelet til spelejenta som reddar faren. I boka er faren ikkje så fullstendig bortkomen som i stykket. Han er kanskje både trist og deprimert i boka, men boka legg ikkje ansvaret for å redde faren på barnet slik eg opplever at stykket gjer.

Dokkeføring

På eit tidspunkt blir faren ei dokke. Ho er i heilfigur som ein miniversjon av faren – kanskje ein meter lang. Men dokkeføringa er det ikkje jobba med. Dokka blir meir som eit objekt. Den harde dokkehanda blir slept rett ned i golvet slik at det blir eit hardt dunk mot scenegolvet. Då mister dokka magien sin. Ho blir aldri animert, ho får ikkje liv. Eg veit ikkje om det er medvite, men det er synd at ikkje dokkene også blir brukt til å spele med som om dei var dei medspelarane dei kunne vore. Her kjem dei berre til å representere faren, og spelejenta der ho ein gong i stykket kjem fram som dokke.

Alt ender godt – far og dotter sit i lag på eit teppe på golvet og et eple i lag til slutt. Stykket er absolutt velspelt – alle skodespelarane er supre. Animasjonane er flotte. Dramaturgien fungerer fint. Men eg sit igjen med at dette var kanskje ein vel mørk tur for eit barn og eit vel stort ansvar for den velmeinande spelejenta.