Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst
Vidarforlaget 2010
Bokomtale av Elin Lindberg
Fyldig og grundig om Brand
Over hundreogførti år etter utgivelsen av Henrik Ibsens Brand inspirerer teksten fortsatt til nye lesninger. Hvordan kan vi forstå eller lese denne kompromissløse hovedpersonen, presten Brand? Og Agnes, hvem er hun? Denne boka gir stoff til å nærme seg noen svar. De elleve bidragene i boka handler om tolking av Brand, om vurdering av Brand og om kontekstualisering av Brand.
Ingen annen norsk tekst har så rik resepsjonshistorie som Ibsens Brand, skriver Erik Bjerck Hagen innledningsvis. Han peker på fem hovedtretninger: Heroiserende lesninger, som i hovedsak gir Brand rett. Tragiske lesninger, som er sympatisk innstilte til Brand, men som legger inn mer eller mindre alvorlige tragiske feil som grunnlag for hans fall. Kristne lesninger som fordømmer Brand for hovmod. Kritiske lesninger som har en grunnleggende ironisk distanse til Brands prosjekt, som regel på humanistisk grunnlag. Komiske lesninger som ser Brand som en frivillig eller ufrivillig harselas over hovedpersonen.
Boken inneholder også Ibsens egne vurderinger av hovedpersonen:
At Brand er prest, er igrunden uvæsentligt, fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheten, i kunsten, o.s.v – . Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke, – ligeså visst som jeg ved selvanatomi har bragt for dagen mange træk både i Peer Gynt og i Stensgård.
Keld Hyldigs tekst om den sceniske Brand-respesjonen i Norge er interessant lesning. Han trekker blant annet fram Det Norske Teatrets oppsetning fra 1973 med Svein Erik Brodal og Liv Ullmann, der Brands sluttreplikk ble strøket og Brand til slutt står sammen med Gerd, bevæpnet med gevær som en revolusjonsleder og en geriljakvinne. Calixto Bieitos Brand på Nationaltheatret i 2008 framheves også. En teatral tolkning der anmelderne satte fokus på det menneskelige ved Brand.
Boka inneholder mange interessante vinklinger og oppleves som absolutt nyttig fordi den gir meg nye perspektiver på Brand som tekst og Brand som teatral figur.
Bokomtale av Elin Lindberg, Publisert i Stikkordet 2011
Fin filmfagdokumentasjon
Boken deUSYNLIGE tar for seg Erik Poppes film med samme navn. Den inneholder filmens opptaksmanus, intervjuer med folk bak filmen, en analyse, stills og anmeldelser. Dette er femte bok i serien Fra idé til film, en bokserie som tar sikte på å publisere opptaksmanuskriptene til de viktigste norske spillefilmene med kommentarer. Sølve Skagen er redaktør for serien.
I Erik Poppes innledning til boken skriver han om intensjonen bak filmen, noe han også påpeker kan være vanskelig å sette ord på. Ord kan i en slik sammenheng virke noe reduserende i forhold til filmen de skal beskrive. Det er interessant å lese om hvordan Poppe jobber, om det håndverksmessige.
Morten Barth gir en analyse av filmen der han hovedsakelig diskuterer filmen i forhold til samtidsmennesket og samtidskristendommen. deUSYNLIGE dramatiserer nestekjærlighet og medmenneskelighet, skriver han.
Det lange intervjuet som Per Haddal har gjort med Erik Poppe er svært godt skrevet og virkelig interessant. Det fungerer som er fyldig biografi over Poppe. Den gir bakgrunnen for at han er blitt den regissøren han er blitt og gir et bilde av oppvekst og valg av livsretning som oppleves levende. Intervjuet gir også et godt bilde av norsk kulturliv på 1980- og 1990-tallet. De korte spørsmålene til Haddal fører til lange, fyldige svar om Poppes filmer, tematikk, samarbeidspartnere og arbeidsmetoder.
Boken inneholder også en e-post fra selveste Michael Moore. Og Sølve Skagen har intervjuet filmens produsent, Finn Gjerdum. På spørsmålet om hva som var den viktigste erfaringen med deUSYNLIGE svarer han:
Kanskje at jeg fikk bekreftet hvor viktige skuespillerne er. En god skuespiller kan løfte en situasjon, kan skape et magisk øyeblikk, som er gull verd i enhver film. Hvis vi blir flinkere til å bruke de ressursene som ligger i skuespillerne, hadde vi kanskje trengt litt mindre eksplosjoner og biljakter. Skuespillerne er de viktigste opplevelsesbærerne for publikum.
Opptaksmanuset som er bearbeidet 16 ganger, er skrevet av Harald Rosenløw Eeg. I tillegg til at det er faglig interessant er det en spennende og velskrevet tekst.
Solfrid Linge (red.)m.fl.: TEATERKOMPANIET – Kunst, kultur og næring
Landslaget drama i skolen og Thalia publishing 2011
Nok en grundig bok fra forlaget Thalia
Dette er den tredje boka i serien ”Teaterforum”. Den er først og fremst en lærebok for videregående skole og for forstudium i teater, men her er det mye stoff som også er aktuelt for skuespillere som underviser i skuespillerarbeid og for dem som ønsker seg oppdatering på hvordan teateruniverset for barn og unge ser ut i 2011. Boka er veldig ”nedpå”, med et konkret og håndverksmessig fokus, den kan også være god for unge skuespillere i etableringsfasen.
Bokas sterkeste del er der den gir et historisk blikk på scenekunsten for barn og unge. Denne delen av boka er skrevet av Sigrid Røyseng, Sarina Ernstsen og Lisa Marie Nagel. Stoffet presenteres engasjerende og lettfattelig – supert lærebokspråk!
Det er mange måter å skrive teaterhistorie på. En hver tid har sitt eget blikk på begivenhetens gang. Gjennomgangen av utviklingen av scenekunsten for barn og unge virker her både grundig og etterrettelig. Nå er scenekunstuniverset for barn og unge stort og mangfoldig, det er umulig å få med seg alt i en slik oversikt over teaterhistorien. En ting jeg savner nevnt i boka er for eksempel ”Den mangfaldige scenen”, et vellykket prosjekt for barn og unge fra forskjellige kulturer. Men boka rommer absolutt mye – fra Christiania Theater i 1866 da Bjørnstjerne Bjørnson inviterte barn og unge til forestilling for at de skulle lære om klassikerne og om å gå i teater, til dagens babyteater og en scenekunst der fokuset på teater som pedagogisk verktøy og som ren underholdning er borte. I dag legges det, blant annet gjennom ordningen Kunstløftet, vekt på kunstens egenverdi og på barns rett til kunstopplevelser.
For å fortelle historien om produksjoner skrevet og utarbeidet spesielt for barn og unge starter boka med å ta for seg eventyrtradisjonen på institusjonsteatrene. Denne tradisjonen tok en ny vending på 1950-tallet med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Det var først og fremst bøkene deres som ble dramatisert, mens utviklingen av dramatikk for barn ble ivaretatt av barnetimen i NRK radio. Pedagogisk teater har en lang tradisjon i Norge, men vi forbinder det gjerne med 1970-tallets teater. På 1980-tallet ble barneperspektivet i forestillingene viktig. Suzanne Osten var og er toneangivende her. 1900-tallet var preget av post-dramatisk teater, sentralt sto visuelt teater og teater som estetisk erfaring. Boka kan også stå som en katalog over viktige forestillinger for barn gjennom tidene.
En vesentlig del av nyskapingen og utforskingen av teater for barn og unge har forgått i det frie feltet. Det framhever boka fint. Lars Viks ti teser om teater for barn har fått plass i boka. De ble først publisert i tidsskriftet Ånd i hanske og finnes også på Grenland Friteaters nettside. Disse tesene er vesentlige og viktige for alle som forholder seg til teater for barn. Tesene sier blant annet at det ikke finnes teater bare for barn, at det er for mye idyll og for mye moral i norsk barneteater, at det er for mange sjarlataner i norsk barneteater og at frie sceniske gruppers betydelige virksomhet for det yngste publikummet ikke er et resultat av offentlige tilskudd – eller bevisst kulturpolitikk.
I del to og tre av denne boka skrives det enkelt og greit om hvordan det kan jobbes med barn og ungdom i praksis. Det er kanskje noe omstendelig, men her er det tips til øvelser som kan brukes i skuespillerundervisning. Og det er informasjon som kan gis til elever om hvordan man starter sin egen teaterbedrift rent praktisk, for eksempel om hvordan man setter opp en forretningsplan og driver markedsføring.
Dette er blitt nok en grundig bok fra Thalia som understreker det aller viktigste: Gi barna kvalitetsteater!
Om dannelsen av et moderne publikum og teater i Trondheim på 1800-tallet.
Tapir Akademisk forlag, 2009
Grundig om historien rundt Trøndelag Teater
Det kan av og til være lett å glemme hvor nært knyttet teatret er til utviklingen av resten av samfunnet, Thoralf Bergs bok Teater blir kunst er med på å minne oss på akkurat det. Boka er en bearbeidet versjon av Bergs doktoravhandling og den tar for seg teatervirksomheten i Trondheim på 1800-tallet, fram til at byen fikk både et moderne teater og publikum rundt forrige århundreskifte.
På begynnelsen av 1800-tallet var teatret et sted overklassen møttes og hygget seg, forteller Berg, rundt midten av århundret besto publikum av alle samfunnsklasser, før det rundt århundreskiftet ble et ”bredt, differensiert og komplekst sammensatt borgerlig publikum” – ikke ulikt det vi finner ved de fleste teatre i dag. Berg viser også hvordan konstruksjonen av teatersalen speiler klassedelingen av publikum.
Bergs hovedkilde er samtidige aviser. Jeg liker at boka rommer så mange direkte sitater fra disse avisene. Ortografien og skrivemåten fra 1800-tallet gir en fin illustrasjon av datidens språk og gir eksempler på hvordan den offentlige debatten foregikk. Det er både interessant og fornøyelig å lese om hvordan spillestilen ved teateret forandret seg rundt slutten av 1800-tallet. Det ble en større profesjonalisering og realismen kom og ble værende helt fram til vår tid. Dette sto i Dagsposten etter Johanne Dybwad-turneens oppførelse av Henrik Ibsens Rosmersholm:
Og saa ægte var det, at man glemte, at man sad i et Teater, det var som at se ind igjennem aabne Døre til Livets egen store Tragedie, som at være stillet Ansikt til Ansikt med de Magter, som raader over Menneskenes Skjæbne og holder deres Livstraad i sin Haand.
Det går ikke alltid helt klart fram hvem kritikerne var, men tekstutsnittene forteller mye om både teaterlivet og om verden rundt. Slik blir dette ei historie, ikke bare om teaterets utvikling, men om ei spennende tid i norsk by- og samfunnsutvikling. Norge blir et moderne land med mer effektive kommunikasjonsmidler, det blir også en moderne stat med et moderne teater. Berg løfter også blikket over Nidarosdomen og setter Trøndelag Teater på plass i en europeisk teatertradisjon.
På tross av at boka er en akademisk utgivelse og svært grundig, er den lett å lese. Språklig flyter den gjennomgående godt. Jeg savner allikevel billedmateriale i boka, det ville gjort stoffet enda mer nærværende.
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4 2011
Pengenes språk
Elfride Jelinek gir stemme til den kapitalismens råskap og brutalitet som vi alle er fanget i.
Av ELIN LINDBERG
Elfride Jelinek: KÖPMANNENS KONTRAKT – EN EKONOMISK KOMEDI
Oversettelse og dramaturgi: Magnus Lindman
Regi: Mellika Melouani Melani
Scenografi, kostymer og lys: Bengt Gomér
Dramaturg: Magnus Florin
Musikk: Dror Feiler
Video: Sutoda
Med Hulda Lind Jóhannsdóttir, Janna Granström, Per Grytt og Andreas Rothlin Svensson m.fl
Kungliga Dramatiske Teatern, Målarsalen, Stockholm 29.oktober 2011
Denne forestillinga propper oss så fulle av underholdning at vi nesten spyr. Kapitalismekritikken mases under huden på oss, jeg ble kvalm av å se reklame i flere dager etter denne teateropplevelsen. Ja, dette er ei forestilling som ikke bare går under huden på oss, men gjennom kjøttet, inn til beinet. Forestillinga er velspilt og velregissert. Scenografi, kostymer, lys – alt fungerer supert. Men det er og blir Elfride Jelinek som spiller hovedrollen, språket hennes, tross de dyktige utøverne og den tette regien.
Overflaten
Vi må ha på skobeskyttelse på før vi får lov til å komme inn i teaterrommet. Her er golvet dekket av hvitt, mykt teppe. Veggene i rommet er hvite, et hvitt tynt ”sceneteppe” bak på scenen. En kvinne (Hulda Lind Jóhannsdóttir) varmer opp mens publikum finner plassene sine. Hun er kledd i rosa kjole og har rosa høye sko. Ironisk sexy. Litt pornoverden. På tre store skjermer på høyre vegg vises to hoder som suggererende messer bla-bla-bla. En naken kvinne smyger seg over golvet. To menneskestore tøydukker settes på hver sin stol. Kvinnen i rosa begynner å snakke. Hun snakker energisk, insisterende og med høyt tempo. Flommer av ord. Kvinnen kaster ut tirader. Jelineks teatertekster er kjent for ikke å ha konvensjonell handling og psykologiske personskildringer. I programmet finnes et sitat av Elfride Jelinek:
Jeg vil ikke spille og jeg vil ikke se på når andre gjør det. Jeg vil ikke heller få andre til å spille. Folk skal ikke si ting og late som om de levde. Jeg ønsker ikke å se hvordan en falsk sammenheng speiler seg i skuespillernes ansikter: Livets sammenheng. Jeg vil ikke se kraftanstrengelsen i disse ”velsmurte muskler” (Roland Barthes) av språk og følelse – det såkalte ”uttrykket” hos en utdannet skuespiller. Følelse og stemme vil jeg ikke skal passe sammen. (min oversettelse)
En slik skuespillerposisjon som Jelinek skisserer klarer skuespillerne her å plassere seg i. Ordene flyter ut før skuespilleren har reflektert over dem. Det gjør at teksten ofte er vanskelig å forstå for meg som publikum. Teksten skyller over meg. Jeg får med meg bruddstykker. Teksten er polyfon. Den når ikke umiddelbart hjernen og min egen refleksjon rundt teksten, teksten når kroppen. Teksten går fra skuespillerens kropp til min kropp.
De dødes stemmer
I den rosakledde kvinnens tekststrøm dukker liket til Rosa Luxemburg opp. Et lik funnet i vann, det har verken hode, hender eller føtter. Teksten bygger på et reelt likfunn og en reell antakelse om at dette var Luxemburgs lik. Jelinek gir stemmer til de døde kroppene. En av de andre skuespillerne begynner å klippe i stykker portrettfoto av internasjonale og svenske venstreradikale, flere av dem er døde: Che Guevara, Olof Palme, Rosa Luxemburg, Karl Marx. Så er det tid for mer underholdning: En glinsende svart platting rulles fram, en scene på scenen, vi blendes av strobelys. Massiv musikk, ”nu är det rock”, de to kvinnene kysser, kommersialismens sexy innpakning, plattingen rulles tilbake. Framrulling av plattingen igjen, samme lekne scene med variasjoner fem ganger.
Alt kan selges, alt kan kjøpes
Skuespillerne er lekne og energisk med hele tiden. De leker med publikum. Vi vet ikke om vi blir lurt eller om vi vil tjene på å handle med dem. De tilbyr to billetter til forestillinga som skal til å begynne på Dramatens store scene – Lars Noréns Natten är dagens mor. To personer i publikum tar imot billettene og forlater denne forestillinga. Vi blir tilbudt å kjøpe 100 kr for en tier. En lekesild som har vært en tur inni skuespillernes klær blir solgt til høystbydende. Forestillinga har økonomisk samarbeid med en klesdesigner – plagg blir gitt ut. Forestillinga er også sponset av Stockholms andre store teater, Stockholms Stadsteater, to gratisbilletter gis bort. Underholdningen er massiv. En barnehagesang framføres – de politiske partiene ramses opp i sangen, de infantiliseres. Vi får en bevisst dårlig stand-up-framføring. Underholdningsindustrien avkles og massiviteten av dette gjør oss overmette.
Tekst og fysisk scenehandling mikses uten sammenheng. Det er nettopp slik Jelinek selv skisserer at hun ønsker det. Av og til tar suffløsen (Jana Grefbo) over teksten fra sitt lille rom over scenen. Det er slik jeg oppfatter mye av det Jelenikske, svært lekent. Det bobler beksvart humor under overflata og det er samtidig dødsens alvorlig. Det meningstomme og det meningsfulle flyter over i hverandre. Det oppleves både skjerpende og skremmende.
Kineserne kommer
I vår reelle økonomiske virkelighet er kineserne blitt den nye supermakten. I Norge er fastlandsindustrien i ferd med å forsvinne helt fordi vi ikke kan konkurrere med Kina. I Sverige er blant annet Volvo kjøpt opp av kinesisk kapital. Kineserne dukker også opp i forestillinga. Først som et ni-persons balalaikaorkester, etter hvert som lettkledde kvinner. Vi kommer ikke utenom dem, men vi hadde kanskje ikke forventet dem her. Gjengen med likt kledde, vakre kinesiske kvinner og to forkledde menn framstår som et visuelt sjokk.
Vi underholdes videre av skuespillerne som ikler seg store hoder og foretar en slags samleiescener mens den rosakledde kvinnen messer om at de første rentene endelig er avbetalte. Om at banken alltid vinner.
Skuespillerne synger en søt lavkirkelig salme om salighet og om at vi ikke skal klage, vi skal ikke anklage noen og vi skal heller ikke anklage oss selv. En naiv ansvarsfraskrivelse. Skuespillerne gjør sitt ytterste for å overbevise oss om at alt kan kjøpes og selges. De framfører cv-ene sine teatralt. Menneskene på scenen kan kjøpes av dem som vil ha dem, de er også en vare.
Kineserne kommer igjen
Kinesergjengen rulles inn på plattingen med strobelys, de har dokumentkofferter i hendene nå. Rulles inn og rulles ut, nå med maskingevær som de har rettet mot oss. De gråter. Ut og inn igjen. Gevær som sist, men nå dør de, faller sammen. Ved siste utrulling ligger de nede.
Svenske og kineser snakker i munnen på hverandre. De sloss om å komme til. Teksten baller seg til, ”Fandens Jelinek!”, sier kineseren.
Forestillinga pøser på med reklamepropaganda. Alle selger noe. Kvasireligiøst tilbys publikum å knuse tallerkener: ”du kan forandre den fysiske verden – vær så god: Kast en tallerken!” Og publikum er med og knuser tallerkener. Det foregår scener simultant. Samtidig med tallerkenkasting og svensk/kinesisk samarbeid selges partipolitisk budskap energisk av en annen skuespiller. Sex kan selges, tekst kan selges, museer, kunnskap – alt kan forvandles til penger og kapital. En av skuespillerne blir voldelig mishandlet. Vold er underholdning, vold kan selges. Penger er ikke alt, penger er alt.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 