Stikkord: Vega scene

Vega scene: When I say dream, I say America

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024

Poster til «When I say dream, I say America» av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey. Vega Scene 2024.

Vi som elsket Amerika

Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har reist i USA, dekket det amerikanske valget og laga mediehuset Move fast! Breaking news! Sammen med Tani Dibasey har de skapt forestillinga When I say dream, I say America som de viser på Vega Scene. Den blir et scenisk essay der det som fungerer aller best er dokumentarteaterdelene.

Av Elin Lindberg

WHEN I SAY DREAM I SAY AMERICA av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey

Medvirkende: Mohammed Aden Ali og Mina Fuglesteg Dale

Vega Scene, fredag 29.november 2024

Det kjennes riktig å gjenbruke tittelen til Jens Bjørneboes essaysamling fra 1970 her. En ny generasjon kunstnere undersøker makt og autoritet på sin egen måte. Formen på forestillinga er essayistisk. Den har mange avstikkere, men kommer tilbake til hovedveien. Som en slags epilog lander den i den politiske situasjonen i Oslo i dag.

Trump-Harris

Forestillinga starter i foajeen. Publikum har kunnet velge hvilken type billett de ville kjøpe. Den billigste er «working class», da må du hjelpe til med rigging og rydding og med aktiviteter underveis. Du kan kjøpe «Jeg stemte på Trump»-billett som er billig og «Jeg stemte på Harris»-billett som er dyrere. Den dyreste er «blank vote». Publikum går rundt med billettene synlige på seg. De med Trump-billett får hatske blikk, og på et tidspunkt plasseres publikum i grupper etter billett. Gruppene står og ser på hverandre i noen kleine øyeblikk før forestillinga går videre. Dette er ett av flere momenter som bare virker tenkt og som ikke fungerer helt i teaterrommet.

Ambient

Etter en liten og løs presentasjon inviteres vi inn i teatersalen. Her er det stasjoner i rommet som vi kan oppsøke. Det foregår mange ting simultant. Enkelte scener får tidvis hovedfokus. I ett hjørne står Christa Barlinn Korvald og lager figurer i hønsenetting og pappmasjé sammen med en gruppe. På en vegg er det hengt opp avisutklipp, blant annet et intervju med kunstnerne. I et annet hjørne er det en bardisk. På ei matte kan du danse til musikk fra øretelefoner. Oppe i publikumsamfiet er det en slags «vær-melding-stasjon» som også kan forutsi dine indre stormer. Tani Dibasey sitter i et hjørne klar til samtale i rolla til Abraham Lincoln (om jeg har forstått det riktig). På den ene kortveggen er det filmer og videoprojeksjon. Galleriene som kanskje helst brukes til lysrigg, blir også brukt. Vi er helt omringet av forestillinga. Io Sivertsen sitter i midten, hun styrer lyd og bilde og redigerer live. Det er forvirrende, men utfordrende og interessant. Enhver fortelling fra denne forestillinga vil være forskjellig, mye kommer an på hvilket perspektiv du kom til å få underveis. 

President Ma

Forestillinga er løst sammensatt. Elementer kastes inn. Mye virker improvisert. Selv om ikke alt fungerer, er det en friskhet i forsøkene. Det er som i et essay: tanker prøves ut. Mina Fuglesteg Dale spiller en entusiastisk reporter som presenterer hovedgjesten – selveste President Ma (Mohammed Aden Ali). Han har slagordet «Jeg har deg». Han skal være president for absolutt alle, for rasister og for anti-rasister, for sexister og alle kjønn og etnisiteter – uansett hvem du er sier han: «Jeg har deg». Uttrykket virker litt kunstig på norsk, på engelsk er det tydeligere og mer omfattende: «I got you». Språket i forestillinga er en blanding av norsk og engelsk, det har en slags ungdommelig muntlighet i seg. Presidenten og reporteren fungerer som en slags gjennomgangsfigurer, men får ingen særlig dybde.

Det politiske

Det som fungerer best i forestillinga er de autentiske delene. Et lite band som forteller at de kommer rett fra dagens Palestina-markering, spiller og synger: «Kem e den egentlige fienden, sjå på når vi knuse kapitalen». Det er på samme tid rørende nostalgisk og det formidler et sterkt håp.

Et degraderende intervju med kunstneren (Christa Barlinn Korvald) som fortsatt jobber med tegning og skulptur i voksen alder, speiler gjennom ironi og sarkasme en holdning til kunstnere som dessverre er helt vanlig.

I en teatral scene der president Ma kommer hjem til sin hjemmeværende kone (Mina Fuglesteg Dale) får vi en kraftig og saftig feministisk rant. Selv om teksten her er presis og god er det deprimerende at kvinners rettigheter må formidles og understrekes i 2024.

Det autentiske

Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har jo faktisk vært i USA. De viser filmklipp fra turen. På et tidspunkt tar Sivertsen mikrofonen og sier noe sånt som: «Pappa er sint, du må gå på rommet ditt. Du har vært slem jente. Du vet at du skal få veldig mye ris. Du har oppført deg dårlig. Det kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg for jeg vet at jeg har rett.» Dette høres ut som en dårlig gammeltestamentlig, patriarkalsk tekst fra slett skrevet fiksjon. Sivertsen er dønn alvorlig. Ja, hun virker sjokkert. Så viser hun et videoklipp fra et valgmøte for Trump i den amerikanske staten Georgia. Kampanjelederen står på talerstolen og sier akkurat den samme teksten som Sivertsen nettopp har framført på norsk, foran en fullsatt sal. Det er som å falle ned i et mørkt hull. Dette er ekte! Det er dypt sjokkerende. Disse holdningene, disse verdisynene finnes i verden! De finnes i Amerika! Her fungerer mediehuset Move fast! Breaking news! og forestillinga When I say dream, I say America svært godt. De formidler budskapet tydelig og spissa og de forbereder grunnen for motoffensiv og kamp mot destruktive krefter. For dette er for drøyt på ekte, dette kan vi ikke godta!

Lokalpolitisk epilog

I Sorte gutter gråter ikke der Tani Dibasey også hadde ansvar for regi, var vold i hjemmet tematisert og fysisk med i forestillinga. Det er det også til dels her. Det «spankes» for å illustrere teksten i videoklippet.

Til slutt får vi en kommentar fra Aden Ali i samtale med Dibasey. Han forteller hvor tøft det er å være ung i denne dyrtiden – hvordan skal man ha råd til å kjøpe seg middag? Hvordan skal man ha råd til å bo? Han forteller at fritidsklubber og tilbud for unge på Oslos østkant legges ned, tilbud han selv har brukt for å komme dit han er i dag. Alvor og autentisitet løftes. – Du skulle stille til valg som politiker, roper en i publikum. Ja, kanskje han skulle det.

Vega scene: GJENFERD: DETTE ER IKKE FORENELIG MED MENNESKETS SJEL

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Trine Wiggen og Charlotte Frogner leser «Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel», Vega Scene 2024. Foto: Vibeke Harper

Ethvert drap er en tragedie. Ethvert menneske er like mye verdt.

Ett av arrangementene som inngår i Motforestillinger på HUMAN 24: I LOVE GAZA-program under HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival 4.-10. mars er den iscenesatte lesninga av «Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel». På Vega scene kommer vi nærmere enkeltmennesker på Gaza under den pågående krigen. Lesninga er enkel og verdig. Sammen opplever vi sorg og sinne, avmakt og tungt alvor.

Av Elin Lindberg

GJENFERD: DETTE ER IKKE FORENELIG MED MENNESKETS SJEL

av forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin.

Oversatt av Vibeke Harper

Manus og iscenesettelse: Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt / Motforestillinger

Med: Charlotte Frogner og Trine Wiggen.

Vega Scene, HUMAN 24: I LOVE GAZA, torsdag 7. mars

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel forteller forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin om hvordan de opplever, og har opplevd, å leve på det okkuperte Gaza under den pågående krigen. Lesninga er en del av Motforestillingers bidrag til HUMAN 24: I LOVE GAZA-program under HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival som er et samarbeid mellom HUMAN og Vega Scene.

To palestinske kunstnere

Lesninga starter med at Vibeke Harper og Marius Kolbestvedt som er menneskene bak Motforestillinger, presenterer rammen rundt teksten vi skal høre. Harper nevner kort de brutale faktaene: «30 534 er blitt drept i Gaza. 1 139 drept i Israel. Minst 420 drept på Vestbredden. Minst 12 500 av disse er, eller var, barn.» Kolbenstvedt presenter den ene av menneskene bak tekstene: Atef Abu Saif som er forfatter og nylig avgått kulturminister i de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah. Harper presenterer den andre: Ali Abu Yassin som er skuespiller, regissør og dramatiker. Begge er invitert til Norge, men ingen av dem får lov til å komme. Saif får ikke visum, Yassin er internt fordrevet i Gaza, han og familien hans kommer seg ikke ut derfra. Yassins siste store teaterforestilling var The Photographer – et monologteaterstykke skrevet av Atef Abu Saif. Forestillingen hadde premiere i 2016 og ble spilt for fulle hus i to år på Said Al Mishal Cultural Centre i Gaza. Dette teatret er nå utslettet av israelske raketter.

Nakent og nært

Det var Atef Abu Saif og Ali Abu Yassin som skulle presentert tekstene sine selv. Yassin var også invitert for å spille The Photographer under festivalen. Det ble dessverre ikke mulig fordi han er fanget i det fengselet Gaza nå er blitt. Alternativene Motforestillinger har fått på plass er svært gode. Det er Charlotte Frogner og Trine Wiggen. De fyller tekstene med liv slik at de blir virkelige for oss. De fyller dem med verdighet og medmenneskelighet slik at de blir følbare for oss – slik at de blir sittende i oss. De leser enkelt og nært. Bedre kan det ikke gjøres. De sitter bak et enkelt bord midt på scenen. På bordet ligger bare manus, brillene deres og ei vannflaske. Og det står ei vannmugge der. I vannmugga er det også biter av sitron. Sitron er en middelhavslandfrukt. Det er neppe intendert, men slik blir vi på en måte fysisk bundet sammen med middelhavslandene – som også innbefatter Palestina.

Det mellommenneskelige

Charlotte Frogner og Trine Wiggen veksler på å lese tekstene til de to forfatterne. Det at de som leser er kvinner, og ikke menn som forfatterne, gjør kanskje det at forfatterne selv ikke er til stede, enda mer synlig. Frogner og Wiggen spiller ikke, de leser et vitnesbyrd. Det er Wiggen som leser teksten til Atef Abu Saif. Som kulturminister var han på et offisielt besøk i Gaza sammen med sønnen sin som skulle benytte anledningen til å besøke besteforeldrene sine, da krigen plutselig brøt ut i oktober i fjor. Saif skulle opprinnelig bare være i Gaza i tre dager – det ble 85. I slutten av desember fikk han og sønnen komme ut fordi Saif hadde posisjonen som minister. I hele den perioden han var innestengt i Gaza skrev han dagbok. Det er denne Saifs tekst er bygd på.

Fanget i sitt eget land

Selv om Ali Abu Yassin er en kjent person i Palestina, har han ikke som Saif fått muligheten til å reise ut av det helvetet det er i Gaza akkurat nå. Ikke han og familien hans, og ikke de andre millioner av internt fordrevne menneskene som akkurat nå lever livene sine der. Harper og Kolbenstvedt holder kontakten med ham når det er mulig å komme gjennom på telefon og nett. Slik får han formidlet sin viktige historie omhvordan det er å være menneske i Gazanå.Frogner leser om hvordan Yassin og familien hans, på tross av alt, prøver å holde motet oppe. Og hun leser om den alltid tilstedeværende døden:

«Døden er et problem for de levende. For de som må leve videre alene, uten de døde. Familie og venner lider på grunn av sine kjæres fravær. Noen lever videre i all evighet, andre dør etter begravelsen. Døden er en forferdelig erfaring å bære på.

For de levende.»

Krigen må stoppe nå!

Mediene gir oss hver dag bilder av menneskene som lider under Israels pågående folkemord. Det bombes kontinuerlig. Israel stopper trailerne med mat, medisin og nødhjelp slik at de ikke får kommet inn i Gaza. Rent vann er mangelvare. Mat blir droppet fra fly, men når neppe de som virkelig trenger den mest. Barna sulter i hjel. Det er hjerteskjærende. Det er forferdelig. Vi som ser på krigen langt borte fra – hva kan vi gjøre? Små handlinger, men som sammen med andre, kan være meningsfulle ved at vi synliggjør og legger press på våre egne lands myndigheter om å gjøre noe.

Ekte mennesker dør

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel møter vi ikke bare tall og navnløse ofre. Saif forteller om niesen sin. Hun mister familien sin, moren sin og flere søsken, i et bombeangrep. Hun heter Wissam og er en ung kunstner, nettopp uteksaminert fra kunstakademiet i Gaza. «Dagen før krigen brøt ut, feiret hun en vellykket eksamen», leser Frogner. Wissam overlevde et bombeangrep, men begge bena hennes og den høyre armen hennes måtte amputeres.

Gjennom denne lesninga får ofrene navn og kropp. De blir virkelige for oss. De kommer til å angå oss enda sterkere enn de ufattelige tallene på drepte.

Motforestillinger har flere lesninger og arrangementer under HUMAN 2024: I LOVE GAZA. De har også opprettet en Spleis for å få Ali Abu Yassin og familien hans ut av Gaza.

Vega Scene: Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2020

Showbox Fringe: Okkupasjonens fanger

Vellykka og viktig dokuteater

Okkupasjonens fanger, skrevet av jødisk-israelske Einat Weizman i samarbeid med palestinske politiske fanger, er blitt renskåret og presist teater i Marius Kolbenstvedts regi. Stykket løfter respektfullt fram de av ofrene for Israels okkupasjon av Palestina som det står dårligst til med: politiske fanger i israelske fengsler og leire.

Av Elin Lindberg

Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

Oversatt av Marius Kolbenstvedt

Regi: Marius Kolbenstvedt

Kunstnerisk og tematisk konsulent: Vibeke Harper

Konsulenter på scenografi og visuelle elementer: Michiel Jansen (Minerva Art Academy, Groningen, Nederland)

Skuespillere: Terje Ranes, Nora Svalheim, Gisle Hass, Eva-Lotta Sandberg, Terje Skonseng Naudeer, Tuva Hennum og Benjamin Røsler

Vega Scene, Oslo, premiere 28.februar 2020

Okkupasjonens fanger vises som en del av HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. I løpet av uka er det et mangfoldig program der fokuset er retta mot menneskerettigheter og samfunnsspørsmål. Det er debatter, workshops, seminarer, samtaler, konserter, utstillinger og teaterforestillinger. Det er prisverdig at nettopp denne forestillingen får plass her og minner oss på at vi ikke må slutte å snakke om bruddene på menneskerettighetene under Israels okkupasjon av Palestina, selv om dette ikke får de største overskriftene i media for tida.

Einat Weizman

Einat Weizman er jødisk-israelsk dramatiker, skuespiller og regissør. Hun har de siste årene fått mye oppmerksomhet på grunn av sitt engasjement for de palestinske politiske fangene i israelske fengsler. Oppmerksomheten har i høyeste grad vært både positiv og negativ. I 2017 ble Okkupasjonens fanger stanset av den høyrepopulistiske kulturministeren Miri Regev. Den gang proklamerte Regev fra talerstolen i Knesset at et ethvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Miri Regev er forøvrig tidligere brigadegeneral i Israel Defence Forces der hun tjente som IDFs talskvinne. Hun tilhører det konservative partiet Likud. Det er nå stor interesse for å vise Weizmans arbeider på flere festivaler rundt om i verden. I fjor fikk hun Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend. I stykket Okkupasjonens fanger har hun satt sammen autentisk materiale fra palestinske politiske fanger. Disse fangene er ikke navngitt, da kan de risikere å komme i fengsel igjen eller få soningsforholdene sine ytterligere forverret.

Renskåret og presist

Publikum sitter i to rader rundt spilleområdet på Vega Scene. Skuespillerne er på plass i hvert sitt hjørne. Vi er plassert tett opp til handlingen, vi konfronteres direkte. Gjennom dette grepet blir vi pålagt oppgaven å være levende vitner for urettferdighet og de bruddene på menneskerettighetene som begås mot de politiske fangene i israelske fengsler.

Tuva Hennum kommer inn på den nakne scenen. Hun presenterer seg som skuespilleren som skal representere Einat Weizman i dette stykket. Det kan kanskje oppfattes som et overpedagogisk grep, men det fungerer greit i denne sammenhengen der alle midler brukes for å rette fokuset mot stykkets tematikk. Bakgrunnshistorien til stykket blir effektivt presentert for oss. Vi får høre om sensur, fengsling og trakassering av regimekritikere. Hennum som Weizman forteller at til og med posting av et dikt på Facebook førte til fengsling.

Brutalitet og effektivitet

Kjapt etter den innledende presentasjonen av stykket plasseres en krakk midt på scenegolvet. En skuespiller (Benjamin Røsler) som representerer fange blir satt på krakken av fangevokterne (Gisle Hass og Terje Ranes). Han blir bakbundet og får ei hette over hodet. En torturscene spilles. Fangen skal tvinges til å tilstå, enten noe han har gjort, eller noe han ikke har gjort. Han skal tvinges til å angi vennene sine. Selv om de fleste av oss i publikum nok kjenner til at dette dessverre forgår både i israelske fengsler og andre steder i verden i dag, blir vi nå minnet på den vitneposisjonen vi har – vi kan ikke forholde oss nøytralt til dette. Skuespiller Terje Skonseng Naudeer representerer en av de politiske fangene. Han forteller at en av fire palestinske israelere risikerer å bli fengslet. Han peker på enkeltpersoner i publikum: «ikke du og ikke du, ikke du, men du», for å illustrere det reelle i dette.

Dareen Tatour

Den israelsk-palestinske poeten og aktivisten Dareen Tatour blir representert av Eva-Lotta Sandberg i oppsetninga. Tatour ble fengsla i 2018 for å ha publisert et dikt på Facebook. I norsk oversettelse har diktet fått tittelen «Steinkasterbarna». Dareen Tatour satt fengslet i fem måneder. Einat Weizman arbeider nå med et stykke basert på samtaler med denne poeten som skriver på morsmålet sitt arabisk. Eva-Lotta Sandberg framfører diktet på en klar og enkel måte. Det blir stående som et eksempel på det absurde i at tekster som dette sensureres. Vi som publikum får igjen vitnestatus. Diktet som fungerer godt i norsk oversettelse, tilfører en dybde til forestillinga. Det skaper et rom for utvidet refleksjon.

Respektfullt

En av historiene som formidles i stykket er den til de politiske fangenes familiemedlemmer. Nora Svalheim som kjæresten til en innsatt, uttrykker dette gjennom et brev. Hun forteller om det ydmykende i å bli stoppet gang på gang på grenseovergangene, om å bli kroppsvisitert, når hun og andre familiemedlemmer ønsker å besøke den innsatte. Hun forteller om hvordan dette går ut over selvrespekten.

Skuespillerne i denne versjonen av Okkupasjonens fanger spiller med en fin respekt for materialet. Spillestilen er dempet og preget av enkelhet. Regigrepene er enkle og effektive.  I noen scener strør skuespillerne ut på gulvet noe som ser ut som hvit, finkornet sand, eller mel, for å skape linjer og felt i scenerommet. Det er mulig dette skal ha en symbolsk betydning, men denne blir litt uklar. Oppsetningen må absolutt betegnes som vellykka.