Siren Leirvåg og Rolf Eriksen: TEATER I PERSPEKTIV

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen:

TEATER I PERSPEKTIV

Landslaget Drama i skolen, Thalia Publishing

Oslo 2009

Publisert i Stikkordet 2010

Bredt og presist – interessante teaterperspektiv

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen har skrevet en presis og interessevekkende presentasjon av forskjellige perspektiv på teateret. Boka oppleves som fyldig og relevant, selv om den kun gir en oversikt over de aller mest sentrale aktørene innen feltet. Dette er nok kjent stoff for de fleste skuespillere, men boka anbefales virkelig som en oppgradering og oppfriskning av teaterkunnskapen. Den er kanskje spesielt viktig for skuespillere som underviser i skuespillerkunst. Språket er enkelt og tilforlatelig, det flyter godt. Boka vil passe ypperlig til undervisning i videregående skole, men altså også for folk som har levd en stund med, i og av teaterfaget.

Boka er delt inn i hovedområdene iscenesettelsen, fabelen, skuespilleren og teaterrommet. Disse ses i forskjellige perspektiv: Det hellige, det politiske, det borgerlig-realistiske, det teatrale og det kommersielle. Perspektiver på sammenhenger mellom teaterets historiske, samfunnsmessige og kunstneriske betydning i fortid og nåtid presenteres gjennom viktige teatermennesker som blant andre Bertolt Brecht, Ariadne Mnouchkine, Jerzy Grotowski, Antonin Artaud, Eugenio Barba og Peter Brook. Jeg liker svært godt bruken av sitater fra teaterfolkene selv. Norske samtidsteaterfolk som Tore Vagn Lid, Torill Goksøyr, Camilla Martens og ikke minst Baktruppen presenteres også, for å sette teateret i perspektiv. Baktruppen er – og har vært, et viktig og interessant teaterkompani, men i denne boka får truppen nesten litt for mye plass. En slik lærebok kan naturligvis ikke behandle alt som har skjedd innen teaterverdenen i årenes løp. Eksemplene er jo også valgt ut for å passe inn i bokas oppbygning. Men for eksempel er norsk gruppeteater fra før 1985 totalt fraværende i boka. Det oppleves som vel unyansert. Dette kan nok speile en konsensusproblematikk som finnes både innfor det institusjonelle teatermiljøet og ved universitetene.

I denne boka som også har yngre mennesker som målgruppe, er det kanskje på sin plass å sette Marcel Duchamps verk ”Fontene”, altså pissoiret, som eksempel på problematiseringen av hva som er kunst. Men her opplever jeg at humaniora har et problem. For når presentasjon av readymades står på timeplanen er det nesten uten unntak Duchamps pissoir som blir vist fram. Dette har muligens ført til en ytterligere ikonisering av akkurat dette objektet – på en slik måte at det hadde vært nyttig å bruke andre eksempler for å gi en bedre forståelse av nettopp dette kunstfenomenet.

Ellers oppleves boka konsis og presis med utvidende perspektiver. Den viser også hvordan teaterhistorien ser ut fra andre steder enn fra Norge. For eksempel ved å vise hvordan Jon Fosse blir mottatt forskjellig her og i Tyskland.

Det er kanskje kapittelet om skuespilleren som vil interessere leserne av Stikkordet mest. Her er det en fin bredde i presentasjonen av hva en skuespiller er og kan være. Slik det gjenspeiles i medlemsmassen til forbundet vårt. Interessant også å lese om det historiske, greske skuespillerforbundet: ”I det greske teaterets storhetstid var skuespilleren nærmest ansatt av staten. De hadde en så privilegert stilling at de var fritatt for all krigstjeneste og kunne ikke fengsles, verken i krig eller fred. De var organisert i lauget De dionysiske kunstnere, som fungerte som fagforening både i juridiske og økonomiske spørsmål. Det var derfor en aktiv og velsett skuespillerstand som vokste fram, med en posisjon i samfunnet som den aldri har hatt siden.” Akk ja.

Jeg liker godt bokas høye presisjonsnivå rundt temaer som eksotiseringen av ”de andre” og rundt spenningen og konflikten mellom kunst og det kommersielle.

Teaterets historie og posisjon i samtiden må alltid skrives på nytt og ses på i samtidsperspektiv for å kunne forstås. Leirvåg og Eriksen lykkes godt med sin versjon!

ELIN LINDBERG