Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Det Norske Teatret: Ellen Babić

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024

Gard Skagestad som rektoren og Kirsti Refseth som Astrid i «Ellen Babić», regi: Peer Perez Øian. Det Norske Teatret 2024. Foto: Monica Tormassy

Somme gongar er kjenslene så kompliserte og spesielle at dei ikkje har namn

Marius von Mayenburg held fram med å bore i klassemotsetnadar og middelklassen sine ekteskapsproblem i sitt seinaste stykke Ellen Babić. Og han spør om kor nære relasjonar ein lærar og ein elev kan ha utan at det er uetisk? Peer Perez Øian og ensemblet sin versjon blir nær og kjenslevar.

Av Elin Lindberg

ELLEN BABIĆ av Marius von Mayenburg

Omsett av Astrid Sverresdotter Dypvik

Regi: Peer Perez Øian

Dramaturg: Anna Albrigtsen

Lys og scene: Mari Lysgaard

Kostymekoordinator: Maria Lødemel

Rekvisittkoordinator: Deepa Veronica Andersen

Det Norske Teatret, Scene 3, norsk urpremiere 22.november 2024

Stykket Ellen Babić har mange like trekk med Marius von Mayenburgs Eks som Det Norske Teatret sette opp i 2022. Begge er kammerspel som er i slekt med både Ibsen, Strindberg og Norén. Her skal ekteskap, eller sambuarskap, bli avkledde. Løgner og illusjonar, klasseskilnadar og maktstrukturar, kjem til overflata med alkohol som effektivt drivstoff. Vi er framleis i ein møblert heim. Det ser ut som om det er den same sofaen som blei brukt i Eks som står som eit tilsynelatande trygt og mjukt midtpunkt på scenen. Eg kjenner òg igjen den digre porselenshunden frå Eks, han står som ein forsteina vakthund som på eit vis kan passe på at her gjer vi alt som vi pleier, her har vi funne oss til ro.

Opp til rektor

Stykket handlar om Astrid (Kirsti Refseth) som er ein populær lærer på ei vidaregåande skule, ho bur saman med kjærasten Klara (Marie Blokhus) som er ein tidlegare elev. Rektor (Gard Skagestad) kjem på besøk ein fredagskveld for å ha ei samtale med Astrid over eit glas vin om ei hending på ein klassetur. Allereie her er vi inne i uetisk område. Ein sjef oppsøkjer ein tilsett utanfor arbeidstid for å snakke om noko som har skjedd på jobben. Dette er fagforeiningsmat. Men i kammerspel er det nettopp slikt vi treng – ein som kjem inn utanfrå for å sette fart på undersøkinga av relasjonar og kva dei er bygde på. Kirsti Refseth og Gard Skagestad spelte mot kvarandre også i Eks. Då var maktforholda deira annleis. Refseth sin karakter var overlegen på grunn av klassa ho høyrde til, no er Skagestad sjefen. Eit premiss i denne undersøkinga er grensa mellom privatliv og arbeidsliv. Denne grensa er broten når rektor kjem på besøk til læraren ein fredagskveld. Eller er ho det? Er det ikkje vanleg at leiarar og tilsette tar ein fredagspils? Er det ikkje vanleg at kollegaer snakkar jobb i private samtalar?

Tett på

Publikum kjem heilt tett på spelet på scenen. Vi sit på fire sider rundt scenegolvet med den før nemnde sofaen i midten. Skodespelarane kjem tett innpå oss. Eg er mindre enn ein meter unna tårene som renn nedover kinna til Marie Blokhus’ Klara når ho forstår at her kan livet med Astrid, slik ho kjenner det, vere over. Denne nærleiken til spelet på scena kler stykket og spelestilen godt. Det blir som ei studiovisning. Spelestilen er realistisk, ikkje særleg teatralsk som han var i Mayenburg sitt stykke Pang! som blei sett opp på Riksteatret for nokre år sidan. Dette er tekstteater, gjennom teksten blir tilhøva avkledde. Vel, teksten gjer sitt beste for å avklede kva som er løgn og kva som er sanning, men klarar teksten det?

Kirsti Refseth (Astrid) og Marie Blokhus (Klara). Foto: Monica Tormassy

Perez Øian sin regi er enkel og grei og kler materialet. Skodespelarane fyller ut rollene sine på solid og virtuost vis. Skagestad gjev rektoren komiske trekk som i denne samanhengen gjer han litt overflatisk, sjølv om Mayenburg sine stykke ofte er komediar er ikkje det så sjølvsagt her. Refseth og Blokhus går meir i djupna på karakterane sine og gjer dei mangefasetterte og gjev dei tyngde.

Kven er no denne Ellen Babić?

Astrid er ein lærar som elevane – og rektor – stolar på. På ein skoletur med ein gjeng med sekstenåringar kjem Astrid tettare på ein elev enn det som kan hende er etisk forsvarleg. Her viser stykket at tekst – ord – kjem til kort. Kven fortel sanninga? Er det foreldra til Ellen Babić? Er det Astrid, eller er det rektor? Klara kjenner igjen eit mønster. Historia om Ellen Babić minner om hennar eiga. Eit nettverk av løgner kjem for dagen. Det er så mange at dei har floka seg heilt til. Finst det noko sanning i det heile tatt? Astrid er engelsklærar, ho underviser i litteratur, i fiksjon, i dikting. Rundt i leilegheita ligg det bøker. Det er mellom anna Frankenstein av Mary Shelley der eit monster, eit kunstig menneske, ei løgn av eit menneske, blir skapt. Ei anna bok er samla skodespel av Shakespeare – alt er spel og heile verda er ein scene. Kven er monsteret? Kven speler mot kven? Og kva har no eigentleg skjedd med denne Ellen Babić? Ho som har eit etternamn som høyrast ut som «baby bitch». Er ho blitt utsett for eit overgrep av læraren sin? Eller har læraren forsøkt å trygge ein elev som ikkje var i stand til å ta vare på seg sjølv?

Å vere trygg

Marie Blokhus som Klara. Foto: Tobassi

Astrid jobbar med å undervise i fiksjon, forteljingar om liv. Klara er snikkar. Ho kan alt om treverk og om å samanføye delar av tre. Ho jobbar med noko handfast og konkret, og blir gjennom yrket sitt ein del av arbeidarklassa medan Astrid er akademikar. Klara kjem frå ein utrygg heim og finn tryggleik hos Astrid. Det einaste ho har med seg til den nye heimen er ei mjuk koseugle. Astrid og Klara har budd saman i 14 år. Astrid er starten kledd i heimeklede som viser god smak og stilkjensle – mjuke, kremkvite bukser og ein lang vest over. Klara er kledd som ein fjortis med pysjshorts og hettegenser. Det får relasjonen deira til å verke heilt fastlåst i eit mønster der Astrid er den vaksne og Klara framleis er skulejenta. At Klara går rundt med ein pose smågodt understrekar òg det barnlege ved karakteren. Dette blir i overkant tydeleg. Skilnaden mellom dei blir nærmast parodisk. Har dei verkeleg levd slik i 14 år? Eit klesskift som Astrid gjer midt i framsyninga verkar òg noko umotivert. Ho kjem med eitt inn i meir formelle jobbklede – svart skjørt, fine strømper, kremkvit silkebluse og sko med høge hælar. Det kan likevel vise at no blir frontane skjerpa. Astrid går frå det mjuke til det harde for å forsvare seg og sin posisjon.

Ord mot ord

Ellen Babić hadde urpremiere på nasjonalteateret på Island der dei har tradisjon for tekstteater som dette. Dei var òg tidlegare ute enn Noreg med å setje opp Prima facie som kjem i norsk språkdrakt på nyåret. Begge desse stykka tematiserer overgrep, eller kor grensa for overgrep går. Sex utan samtykke er sjølvsagt overgrep og skal straffast. No får også Noreg endeleg ein samtykkelov, heldigvis. Men Marius von Mayenburg og ensemblet på Det Norske Teatret gjer det ikkje heilt enkelt for oss – og det er noko eg sett pris på ved denne framsyninga. For om dei framstår som aldri så avkledde ved slutten av stykket – rektor Wolfram går til og med bukselaus heim – så er ikkje alt klart. Orda strekk ikkje til. Dei klarar ikkje gje oss vissheit, orda blir utilstrekkelege. Berre spørsmål står att til slutt når Astrid sit åleine i den mjuke sofaen med Klara si koseugle med siste replikk: «Kanskje blir det annleis i morgon?»

Torshovteatret: Dissekering av et snøfall

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Helene Naustdal Bergsholm som Dronning Kristina og Heidi Goldmann som den avdøde kongen, i «Dissekering av et snøfall». Regi: Camilla Kold Andersen. Nationaltheatret/ Torshov 2024. Foto: Erika Hebbert

Makt og menneskelighet

Historia om den opphøyde og privilegerte dronning Kristina som sliter med å bli godtatt som den hun er, er utgangspunktet for Sara Stridsbergs drama «Dissekering av et snøfall». På Torshovteatret bores det i identitetsproblematikk i Camilla Kold Andersens regi, hva er det de egentlig finner? Premieren fikk også en litt spesiell, rojal ramme.

Av Elin Lindberg

DISSEKERING AV ET SNØFALL

av Sara Stridsberg

Oversatt av Monica Aasprong

Regissør: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Ditte Tygesen

Lysdesigner: Ane Reiersen

Lyddesigner: Bendik Toming

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Maskør: Alice Norberg Poulsen

Torshovteatret, premiere 13.september 2024

Det er Helene Naustdal Bergsholm som spiller hovedrolla som dronning Kristina – eller Kongejenta som hun heter i stykket. Og for å nevne det med en gang: hun gjør det skikkelig bra. Dronning Kristina var tronarving og ble dronning av Sverige, men hun ville ikke gifte seg og hun ville ikke få barn. Hun passet ikke i de rammene hun var født inn i. Dybden i identitetsproblematikken er vevd inn i stykket av Sara Stridsbergs kvasse islag.

Kongelig sirkus

Bergsholm spiller Kongejenta/Kristina som en androgyn figur som er kledd i overklassens herreklær med 1600-tallssnitt og med knallrøde støvler. Klesdrakta gir Shakespeare-assosiasjoner. Det er Ditte Tygeson som er scenograf og kostymedesigner. Midt i det runde scenerommet på Torshovteatret er det en liten opphøyning. Den er dekket av noe som kan minne om mosaikk og kan hinte til utsmykning vi finner i slott og palass. Over denne lille scenen henger et mangekantet, lysende objekt – skal det minne om en slags stein? Det er hull i objektet som slipper lysstråler ut, slik at salen av og til fylles med lyspunkter og blir en slags stjernehimmel. De små lyspunktene kan også symbolisere snø og hinte til stykkets tittel.

Publikum involveres på et vis fysisk i forestillinga ved at lyspunktene også treffer oss, og ikke bare handlingene på scenen.

Det er Ane Reiersen som har lysdesign.

Jeg vil herske

«Eg er konge», «eg er konge, eg kan ikkje føde barn», sier kongejenta Kristina. Hun vil selv definere sin rolle. Hun vil hverken krige eller føde. Kristina vil ha makt og hun vil bruke den. Men Makten (Erland Bakker), representert av en figur kledd i svart kappe, gjør klart for henne hva som er hennes plikter: Hun er dronning og en dronning har som eneste oppgave å sikre arverekkefølgen, hun må føde barn, hun må gifte seg. Det at den kappekledde figuren ligner rollen «Døden» i Ingmar Bergmans film Det sjunde inseglet (spilt av Bengt Ekerot), understreker alvoret – kanskje på en vel overtydelig måte. Dette handler om liv og død. Ved å ikke godta premissene, rammene hun er gitt, risikerer hun å dø, eller miste seg selv og sin integritet.

Kjærlighetssvik, eller livredning?

Maria Kristine Hildonen (Belle) og Helene Naustdal Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kristinas kjæreste er Belle, hun er friskt og røft spilt av Maria Kristine Hildonen i en sølvfarget barokk-kjole med rød besetning. Belle er et anker i det ensomme livet til Kongejenta. Faren (Heidi Goldman) er død og moren (Ingjerd Egeberg) har buret seg inne sammen med liket av faren som går mer og mer i forråtnelse. Forholdet mellom Kongejenta og Belle ser både trygt og solid ut, i en annen kontekst ville dette vært et perfekt par – vel å merke på overflaten. Kristina får Belle gift med en adelsmann, til Belles fortvilelse, men Kristina er overhode, hun bestemmer. I den historiske konteksten kan det også være slik at Kristina redder Belles liv, hun gir henne en sikker ramme der hun ikke risikerer å bli drept for umoral. I en samtidig kontekst kan Kristina være en så labil og destruktiv person at Belle vil være i livsfare i et forhold med henne. Å gifte Belle bort blir både et kjærlighetssvik, men kanskje også livreddende. 

Selvrespekt og selvdestruksjon

I Sara Stridsbergs stykke Valerie Solanas skal bli president i Amerika som ble satt opp på Torshovteatret i 2009, møter vi den trassige feministen som har en underliggende selvrespekt som gjør at hun får et nærmest aristokratisk preg, samtidig som hun er selvdestruktiv. Kvinnestemmene hos Stridsberg er ofte sterke og skarpe, de er svært kraftfulle samtidig som de har en menneskelig sårhet i seg. Ofte er konteksten kvinnen befinner seg i, helt umulig og uttrykker en enorm livssmerte. Et eksempel er hovedpersonen i romanen Kjærlighetens Antarktis – her møter vi stemmen til en kvinne som er voldtatt, lemlestet og død, men som likevel har sin selvrespekt i behold. Kongejenta i Dissekering av et snøfall har også denne dybden. Hun er ingen overflatisk kongelig pappfigur, hun har en mørk menneskelighet som jeg mener denne oppsetninga klarer å få fram. Det glimter av edelsteiner i den mørke sjakta av det menneskesinnet vi opplever på scenen. Boringa i dette menneskets indre foregår uten for mye ytre staffasje. Det gjør at den rå og mørke teksten til Sara Stridsberg kommer til sin rett. Stykket er både sært og interessant. Ja, oppsetninga kan tidvis bli litt monoton, men det tåler vi.

Kultur og intellektualitet

Alfred Ekker Strande (Love) og Helene Nautsholm Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kongejenta i stykket er som den historiske Kristina av Sverige, opptatt av filosofi. Anneke von der Lippe spiller Filosofen i stykket sjarmerende og presist. Hun har parykk og bart. Det understreker det dødsalvorlige spillet med kjønnsidentitet som også stykket tematiserer. «Vi må dissekere et snøfall som om det skulle være et legeme», sier filosofen. De fysiske realitetene knyttes til det menneskelige. I stykket er det Love (Alfred Ekker Strande) – Kongejentas gode venn og nære slektning – som er mest opptatt av dans. Den historiske Kristina var skolert danser. Hun danset sine statsanliggender foran hoffet sitt og sine statsmenn. Ved ett tilfelle formidlet hun tydelig gjennom dansen i rollen som Diana at hun ikke ville gifte seg. Under hennes korte regjeringstid ble det en betydelig styrking av kulturlivet i Sverige.

Rojal ramme

Dronning Kristina og de andre kongelige som blir nevnt i stykket, er fjerne slektninger av vårt eget kongehus. Stykket handler jo om å være tro mot selv og å leve sitt liv på sine premisser. Men det handler også om å være født til en rolle man ikke ønsket seg. Det har i det siste vært så mange kontroverser rundt det norske kongehuset at diskusjonen om vi heller burde vært republikk, har blusset opp. Det har vært representanter knyttet til den kongelige familien på forsidene i media daglig. Det gjør derfor inntrykk at kronprinsen og kronprinsessen er i publikum på denne premieren. Her sitter de ikke i en kongebalkong, men midt iblant oss. Stykkets innhold får en ekstra dimensjon ved at kronprinsparet er her. Det shakespearianske i kostymene og de historiske referansene i stykket spiller med og forankrer stykket vellykket i en både historisk og samtidig kontekst.

Black Box teater: SOLARIS av Verk Produksjoner

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024

Solveig Laland Mohn, Håkon Vassvik, Espen Klouman Høiner, Anders Mossling og Laila Hyttinen i «Solaris». Black Box Teater 2024. Foto: Vegard Kleven

Lekende erindringsarbeid

Verk Produksjoners Solaris bruker Stanislaw Lems kultroman fra 1961 og Andrej Tarkovskijs filmatisering fra 1972 til å undersøke hva skuespillerarbeid er, hva teater er og hva det menneskelige er. Det blir det en meningsfull, leken og kjærlighetsfull hyllest til teateret.

Av Elin Lindberg

SOLARIS av Verk Produksjoner

Inspirert av Stanislaw Lem: Solaris og Andrej Tarkovskijs filmatisering av romanen

Av og med: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Per Platou,

Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Jakob Oredsson, Espen Klouman Høiner, Adam Manthey Steen, Camilla Eeg-Tverbakk og Vilde Jønland.

Black Box teater, premiere 31.oktober 2024

Stanislaw Lems science fiction-roman Solaris har inspirert mange til å skape nye verk. Andrej Tarkovskijs filmatisering har kultstatus, men romanen er også filmatisert av Steven Soderbergh. Og så er det Solaris korrigert, Øyvind Rimbereids langdikt som feirer 20 år i år. Det er iscenesatt flere ganger. Jeg kjenner stoffet godt siden jeg har skrevet masteroppgave om nettopp dette diktet.

Hvorfor Solaris igjen?

Romanen handler om den fjerntliggende planeten Solaris som er dekket av et mystisk hav som er en slags organisme, eller bevissthet, som kan skape duplikater av mennesker fra hukommelsen til dem som kommer nær den. Forskerne som oppholder seg på romstasjonen som kretser rundt planeten, har nok å gjøre med å forholde seg til sine egne manifesterte minner. Siden de ikke får gjort jobben sin, blir psykologen Chris Kelvin sendt opp for å slå fast om forskningen på romstasjonen skal opphøre på grunn av manglende resultater. Men også Chris blir fanget i sin egen minneverden.

Det fremmedes fremmedhet var noe Stanislaw Lem arbeidet mye med i sitt forfatterskap. Et berømt sitat fra romanen som også Verk Produksjoner bruker i sitt program, er: «We have no need of other worlds. We need mirrors. We don’t know what to do with other worlds». En av grunnene til at romanen – og filmene og diktsamlinga – inspirerer igjen og igjen til nye verk, er kanskje nettopp dette behovet for speiling og for å undersøke hva det menneskelige egentlig er.

I rommet

Midt i rommet i den store salen på Black Box teater står en mellomvegg. Den er svart og perforert av vertikale striper. Foran står en lang og bred benk. Den kan sittes på og fungere som scene. Bak veggen ligger små hauger med tekstiler. Ei øks i en hoggestabbe og en mikrofon på stativ står på høyre side. Bak på scenen, bak den semitransparente veggen danser en mann (Håkon Mathias Vassvik). Han er naken, bevegelsene hans ser spontane og frie ut, de ser ikke koreograferte ut. Ja, det ser ikke koreografert ut, men vi vet at dette er teater. Allerede her er vi inne i diskusjonen om hva teater og representasjon er. Mennesket er avkledd – hva er mennesket? Dansen til rytmisk klubb-aktig musikk varer og varer. Verk Produksjoner har tidligere jobbet med en annen av Andrej Tarkovskijs filmer – Stalker. Felles for disse filmene er, blant annet, at de dveler lenge, lenge og poetisk ved enkelte scener. Dansescenen er kanskje en hommage til dette langsomme og poetiske?

På scenen

Etter dansesekvensen kommer alle de fem aktørene på scenen. De har på seg diverse artige, teatrale kreasjoner som blir en vellykka kontrast til de etter hvert realistiske historiene de kommer til å fortelle, eller minnene de kommer til å dele. Espen Klouman Høiner har på seg en beige-brun kjole med klirrende magedansbelte over trange svart-hvit-stripete bukser og grønne snabelsko. Solveig Laland Mohn har lang, skinnende kappe. De andre (Saila Hyttinen, Anders Mossling og Håkon Mathias Vassvik) har klær med glitter, rysjer og dyretrykk – alt tilsynelatende tilfeldig satt sammen. Alle er røft og teatralt sminket. Anders Mossling har så mye leppestift at han minner om en klovn. Kostymene og sminken får sin egen posisjon i en slik likestilt dramaturgi.

Fortellingene

Espen Klouman Høiner, Anders Mossling (foran)og Håkon Vassvik. Foto: Vegard Kleven

Da Verk Produksjoner satte opp Stalker på Black Box teater for noen år siden, intervjuet de personer om deres forhold til filmen. Utdrag fra disse intervjuene ble en del av sceneteksten. Denne gangen er det minner fra et langt liv med og i teateret som deles. Skuespilleres egne tekster om sitt arbeidsliv er ofte anekdoter, det er det stort sett også her. De nokså korte anekdotene er ikke om store dramatiske ting, men om minner der spørsmål om deres eget arbeid som skuespillere har dukket opp på forskjellige vis. Anders Mossling forteller om hvordan han jobbet da han var elev hos et teater jeg kjenner godt, Institutet för Scenkonst, eller Istituto di Arte Scenica som holdt til i Pontremoli i Italia. Selv om det kan virke som han ironiserer en smule over det arbeidet som er gjort der, kan det se ut som om nettopp utdannelsen i fysisk teater er det som har gjort Mossling til en svært god fysisk skuespiller.

Poetikk

Historiene Verk Produksjoner forteller, tar utgangspunkt i dem selv og minner de har fra sitt eget liv i teatret. Det reflekterer – speiler – livet med skuespillerarbeidet. De blir som i romanen – som de også flittig refererer til – opptatte av seg som mennesker, ikke av det fremmedes fremmedhet. De fordyper seg i minner for å forklare seg og sitt virke. Og nettopp det er interessant og severdig. Som i Solaris-foreleggene aktiveres fortida, og gjennom minnet materialiseres den. Espen Klouman Høiner knytter skuespillerarbeidet sitt til minner. For å etablere et imaginært rom med dører og vegger slik at publikum kan se det for seg, henter han fram et minne om hvordan besteforeldrenes hus så ut. Gjennom mime viser han hvor veggen er, og knytter minnet om ei gjenstridig dør til hvordan han fysisk må jobbe for at vi som publikum også skal «se» døra. Det blir en erfaren skuespillers arbeidsdemonstrasjon. Klouman Høiner er en glimrende formidler, det han viser og forteller blir aldri bare teknisk og tørt. Med de teatrale virkemidlene gjør han noe lignende som det romanen gjør med ord og filmen med bilder.

Verk Produksjoner har vært opptatt av reflektere over arbeidet sitt også i tidligere verk – for eksempel i Manifest United (hm, da jeg skrev om dem i 2018 så jeg ikke den åpenbare fotballag-referansen..) der de knytter arbeidet sitt til, eller undersøker det opp mot, kunstneriske manifester fra forrige århundre. Kunstnerlaget i Verk jobber kontinuerlig med sin egen poetikk. Kanskje kan det cerebrale havet på planeten Solaris for Verk bli en metafor for selve teateret med sine mange mulige virkemidler for manifestering?

Mennesket estetiske oppdragelse

Før jeg gikk til Black Box teater og så Solaris hadde jeg vært på UiO og hørt en forelesning av Christian Refsum om Friedrich Schillers brev om menneskets estetiske oppdragelse. Schiller er jo kjent som den store tyske, klassiske dikteren som har skrevet «Ode til gleden» og mange skuespill som fortsatt settes opp. Men nettopp hans tanker om leken, gleden, fantasien, kreativiteten og det sanselige synes jeg henger godt sammen med hvordan Verk Produksjoner jobber. Schiller framhever det viktige ved leken gjennom begrepet lekedrift (spieltrieb). «Mennesket leker bare når det i full forstand er menneske og det er bare helt menneske når det leker», sier Schiller – og det synes jeg passer godt til Verk Produksjoners arbeid. Enhver kunstner bruker jo seg selv i arbeidet sitt, Verk bruker sine egne minner – inspirert av Solaris. Minnene vi får presentert kan vi kjenne oss igjen i, de kan minne om våre egne erfaringer. Dette gjør fortellingene relevante for oss som publikum. Schiller var ikke bare opptatt av enkeltmennesket, men av at den estetiske oppdragelsen skulle skape gode samfunn. Det å beskjeftige seg med fantasi, det sanselige, leken var veien til den gode moral og til nettopp det gode samfunn.

Alle spill og kunstformer har regler. Gjennom trening og øving lærer vi oss hvordan vi har en viss frihet innen de rammene som er gitt i spillet – det er viktig å understreke at det kreves øving over tid. Lekenheten blir som et emblem for Verks kunstneriske arbeid. Det kan forhåpentligvis peke utover seg selv som kunstnerisk kollektiv, til en mulig speiling i oss som publikum og samfunn.

Det fremmede?

Verk er mer opptatte av å forske i det som egentlig er kjent, men som det er svært tilfredsstillende å få begrepsliggjort. Flere av de medvirkende i stykket er stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Solaris er en del av stipendiatprosjektet til Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen. Å ta utgangspunkt i Lems roman som handler om forskning og fiksjon er et smart prosjekt i denne sammenhengen. Men hvordan forholder Verk seg til det fremmede og det fremmedes fremmedhet som Lem var så opptatt av? Det kan jeg ikke se at de er opptatte av i det hele tatt. I foreleggene åpnes det opp for en stor redsel og angst i møte med det uforklarlige. Det finner vi ikke hos Verk. I en scene brukes en dyremaske, en har ansiktet skjult av en parykk, en har en spiss, grønn hatt på hodet, to går med overdimensjonerte moon-boots og holder store runde speil foran seg. Underliggjørende og interessant visuelt, illustrerende, men ikke skremmende. Speilmotivet i Solaris er knyttet til fremmedgjøring og eksistensiell angst. Akkurat dette formidler ikke Verk. Det hadde vært interessant å se om Verk i framtidige produksjoner klarer å nærme seg noe slikt, om de kan nå en enda mer eksistensiell dybde. Uansett er Verks Solaris, som flere av de foregående forestillingene deres, full av kjærlighet til teatret og en gave til dem som er glade i det teatrale teatret.

Christiania Teater: Rain man

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2024

Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch i «Rain man» , regi: hanne Tømta. Christiania Teater 2024. Foto: Fredrik Arff

Tam Rain man

Hvorfor Christiania Teater setter opp en sceneversjon av den Oscar-vinnende filmen «Rain man» fra 1989 forblir uklart. Teaterstykket av Dan Gordon, basert på filmen, er tynt, selv om historien er feelgood-underholdning. Oppsetninga om to brødre på spekteret blir ikke usympatisk, men ganske lunken.

Av Elin Lindberg

RAIN MAN av Dan Gordon

Norsk oversettelse: Lars Berge

Regi: Hanne Tømta

Scenografi: Gjermund Andresen

Lyddesign: Erik Valderhaug

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland

Kostymedesign: Nora Furuholmen

Maskør: Hege Ramstad

Rekvisitør: Tine Røtnes

Produsert av Over Norge & StarWorks

Christiania Teater, premiere 11.januar 2024

Om du noen gang har sett filmen Rain man, glemmer du den ikke. Dustin Hoffman fikk en velfortjent Oscar for sin tolkning av den autistiske Raymond Babbit, og prestasjonen til Tom Cruise som den kyniske forretningsmannen Charlie Babbit var også formidabel. Det blir for store sko å fylle selv for Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch. Rain man er en ikonisk amerikansk film på flere vis. Ordet «vei-film» klinger ikke særlig godt på norsk, men det gjør derimot «road movie» – og det er Rain man. Den knytter seg til det amerikanske landskapet – både rent fysisk, men også i mentalitet. Filmen jorder seg i det amerikanske gjennom kjøreturene i storslått, om enn nokså gold natur, og gjennom by- og industriområder, og ikke minst gjennom fenomenet Las Vegas med sin kvalmt overflatiske kultur.

Bleikt

Det blir umulig å ikke sammenligne sceneversjonen av Rain man med filmen. Historien er den samme, 1980-tallssettingen er den samme. Men når det visuelle i filmen gjør så dypt inntrykk, blir scenografien her svært bleik. På scenen står en lang disk som er anvendelig til mange formål. Den er kontormøbel, bardisk, romdeler på hotell og annet. Christiania Teater har dreiescene som brukes flittig og hensiktsmessig til å forandre rommet. Stoler og senger bæres effektivt ut og inn. Gjermund Andresens rom er enkle og funksjonelle og overspiller på ingen måte. De er med på å framheve skuespillerne, og det kan jo være en god kvalitet. Men dette er jo 80-tallet, og det var ikke minimalismens tidsalder – da var det glitter, plysj og skulderputer. Det blir noe litt for tekkelig og pent over både scenografi og kostymer. Det blir rett og slett for bleikt.

Brødrene

Rain man handler om den noe snuskete forhandleren av luksusbiler Charlie Babbit (Nicolai Cleve Broch) som etter at faren er død oppdager at han har en bror, Raymond Babbit (Bjarte Hjelmeland) som er savant autist – autistisk med ekstraordinære evner. Gjennom reisen tvers over USA, fra Cincinnati til Los Angeles, blir de kjent med hverandre. Et klassisk reisemotiv altså, der de reisende utvikler seg og får nye innsikter underveis. I 1989 var både mannsrollen og diagnostiseringsiveren ganske annerledes enn i dag. I 2024 ville begge brødrene sannsynligvis blitt plassert på autismespekteret. I 1989 ble det ikke sett på som så uvanlig og unormalt at menn ikke kunne snakke om følelser, eller hadde kontakt med egne følelser. I dag vil det ofte bli diagnostisert. Mannsrollene i stykket oppleves som utdaterte. Hvordan ville et slikt brødreforhold utviklet seg i 2024? Hvem er Charlie og Raymond i dag? Hvordan ser vi på autisme? På hvilken måte ser vi på representasjon av autister på scenen i dag? Dette er ikke noe vi får svar på i dette historiske stykket.

Lunter avgårde

Foto: Fredrik Arff

Historien på scenen lunter avgårde. Det er ikke direkte kjedelig, men den mangler noe i energi og intensitet. Hanne Tømtas regi er ryddig, men noen av scenene blir litt langdryge. Mot slutten kan det nesten se ut som om de ikke ble helt ferdige, for siste scene der Raymonds videre skjebne skal avgjøres blir ganske så monoton. Lars Berges oversettelse fra engelsk til norsk er stort sett grei, men det blir noen formuleringer som ikke er helt heldige og blir anglisismer, for eksempel når Dr. Marston (Ulla Marie Broch) sier: «denne morgenen skal vi…».

Jeg savner desperasjonen i karakteren Charlie. Han er på konkursens rand. Han er intenst opptatt av å skaffe seg de pengene han trenger. Penger er alt for ham. Det er dessverre for Cleve Broch uunngåelig å bli sammenlignet med den sitrende Tom Cruise. Og Dustin Hoffman som i hver bevegelse er intenst til stede i sin autisme med en vanvittig energi – vel, Hjelmeland blir bare en svak kopi.

Energisk start

Starten på forestillinga var litt oppsiktsvekkende. Nicolai Cleve Broch som Charlie går rundt på scenen med en 80-tallstelefon og snakker om pengene han mangler. En stemme bak i salen roper høyt noe om hvorfor skal han se på Nicolai Cleve Broch – hvorfor skal han se på dette her. Mannen blir geleidet ut av salen. Var dette avtalt spill? Vi var i tvil helt til vi i pausen fikk høre at det var «en syk mann» som hadde ropt. Det førte uansett til at kontakten mellom scene og sal ble vekket. Publikum heiet på Broch som tok avgjørelsen der og da om å starte forfra igjen. Og teksten som hadde vært litt ullent framført, kom faktisk bedre fram etter omstarten. Publikum var i det hele tatt mye med. Det ble ofte applaus mellom scenene.

Greit

Foto: Fredrik Arff

Skuespillerhåndverket i oppsetninga av Rain man er likevel greit, tross det stjernespekkede forlegget vi ikke kan unngå å sammenligne med.

Birollene i stykket er ikke spesielt utarbeidete, og de har ikke så veldig mye å spille på. Susan (Anette Amelia Larsen) gjør en helt grei jobb, men som Charlies kjæreste er det vanskelig å se hvorfor hun er nettopp det, altså en kjæreste. Hva er det hun ser i ham? Det oser ikke direkte lidenskap her. Per Frisch er også helt ok som Dr. Vern Bruener, det er også Jannike Kruse som har småroller som sekretæren Lucy, den luksusprostituerte Iris og servitøren Sally. Ulla Marie Broch gjør en grei jobb som juristen Mooney og dr. Marston. Castingen er god. Men hvorfor i all verden setter de opp Rain man nå?

Vega scene: GJENFERD: DETTE ER IKKE FORENELIG MED MENNESKETS SJEL

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Trine Wiggen og Charlotte Frogner leser «Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel», Vega Scene 2024. Foto: Vibeke Harper

Ethvert drap er en tragedie. Ethvert menneske er like mye verdt.

Ett av arrangementene som inngår i Motforestillinger på HUMAN 24: I LOVE GAZA-program under HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival 4.-10. mars er den iscenesatte lesninga av «Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel». På Vega scene kommer vi nærmere enkeltmennesker på Gaza under den pågående krigen. Lesninga er enkel og verdig. Sammen opplever vi sorg og sinne, avmakt og tungt alvor.

Av Elin Lindberg

GJENFERD: DETTE ER IKKE FORENELIG MED MENNESKETS SJEL

av forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin.

Oversatt av Vibeke Harper

Manus og iscenesettelse: Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt / Motforestillinger

Med: Charlotte Frogner og Trine Wiggen.

Vega Scene, HUMAN 24: I LOVE GAZA, torsdag 7. mars

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel forteller forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin om hvordan de opplever, og har opplevd, å leve på det okkuperte Gaza under den pågående krigen. Lesninga er en del av Motforestillingers bidrag til HUMAN 24: I LOVE GAZA-program under HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival som er et samarbeid mellom HUMAN og Vega Scene.

To palestinske kunstnere

Lesninga starter med at Vibeke Harper og Marius Kolbestvedt som er menneskene bak Motforestillinger, presenterer rammen rundt teksten vi skal høre. Harper nevner kort de brutale faktaene: «30 534 er blitt drept i Gaza. 1 139 drept i Israel. Minst 420 drept på Vestbredden. Minst 12 500 av disse er, eller var, barn.» Kolbenstvedt presenter den ene av menneskene bak tekstene: Atef Abu Saif som er forfatter og nylig avgått kulturminister i de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah. Harper presenterer den andre: Ali Abu Yassin som er skuespiller, regissør og dramatiker. Begge er invitert til Norge, men ingen av dem får lov til å komme. Saif får ikke visum, Yassin er internt fordrevet i Gaza, han og familien hans kommer seg ikke ut derfra. Yassins siste store teaterforestilling var The Photographer – et monologteaterstykke skrevet av Atef Abu Saif. Forestillingen hadde premiere i 2016 og ble spilt for fulle hus i to år på Said Al Mishal Cultural Centre i Gaza. Dette teatret er nå utslettet av israelske raketter.

Nakent og nært

Det var Atef Abu Saif og Ali Abu Yassin som skulle presentert tekstene sine selv. Yassin var også invitert for å spille The Photographer under festivalen. Det ble dessverre ikke mulig fordi han er fanget i det fengselet Gaza nå er blitt. Alternativene Motforestillinger har fått på plass er svært gode. Det er Charlotte Frogner og Trine Wiggen. De fyller tekstene med liv slik at de blir virkelige for oss. De fyller dem med verdighet og medmenneskelighet slik at de blir følbare for oss – slik at de blir sittende i oss. De leser enkelt og nært. Bedre kan det ikke gjøres. De sitter bak et enkelt bord midt på scenen. På bordet ligger bare manus, brillene deres og ei vannflaske. Og det står ei vannmugge der. I vannmugga er det også biter av sitron. Sitron er en middelhavslandfrukt. Det er neppe intendert, men slik blir vi på en måte fysisk bundet sammen med middelhavslandene – som også innbefatter Palestina.

Det mellommenneskelige

Charlotte Frogner og Trine Wiggen veksler på å lese tekstene til de to forfatterne. Det at de som leser er kvinner, og ikke menn som forfatterne, gjør kanskje det at forfatterne selv ikke er til stede, enda mer synlig. Frogner og Wiggen spiller ikke, de leser et vitnesbyrd. Det er Wiggen som leser teksten til Atef Abu Saif. Som kulturminister var han på et offisielt besøk i Gaza sammen med sønnen sin som skulle benytte anledningen til å besøke besteforeldrene sine, da krigen plutselig brøt ut i oktober i fjor. Saif skulle opprinnelig bare være i Gaza i tre dager – det ble 85. I slutten av desember fikk han og sønnen komme ut fordi Saif hadde posisjonen som minister. I hele den perioden han var innestengt i Gaza skrev han dagbok. Det er denne Saifs tekst er bygd på.

Fanget i sitt eget land

Selv om Ali Abu Yassin er en kjent person i Palestina, har han ikke som Saif fått muligheten til å reise ut av det helvetet det er i Gaza akkurat nå. Ikke han og familien hans, og ikke de andre millioner av internt fordrevne menneskene som akkurat nå lever livene sine der. Harper og Kolbenstvedt holder kontakten med ham når det er mulig å komme gjennom på telefon og nett. Slik får han formidlet sin viktige historie omhvordan det er å være menneske i Gazanå.Frogner leser om hvordan Yassin og familien hans, på tross av alt, prøver å holde motet oppe. Og hun leser om den alltid tilstedeværende døden:

«Døden er et problem for de levende. For de som må leve videre alene, uten de døde. Familie og venner lider på grunn av sine kjæres fravær. Noen lever videre i all evighet, andre dør etter begravelsen. Døden er en forferdelig erfaring å bære på.

For de levende.»

Krigen må stoppe nå!

Mediene gir oss hver dag bilder av menneskene som lider under Israels pågående folkemord. Det bombes kontinuerlig. Israel stopper trailerne med mat, medisin og nødhjelp slik at de ikke får kommet inn i Gaza. Rent vann er mangelvare. Mat blir droppet fra fly, men når neppe de som virkelig trenger den mest. Barna sulter i hjel. Det er hjerteskjærende. Det er forferdelig. Vi som ser på krigen langt borte fra – hva kan vi gjøre? Små handlinger, men som sammen med andre, kan være meningsfulle ved at vi synliggjør og legger press på våre egne lands myndigheter om å gjøre noe.

Ekte mennesker dør

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel møter vi ikke bare tall og navnløse ofre. Saif forteller om niesen sin. Hun mister familien sin, moren sin og flere søsken, i et bombeangrep. Hun heter Wissam og er en ung kunstner, nettopp uteksaminert fra kunstakademiet i Gaza. «Dagen før krigen brøt ut, feiret hun en vellykket eksamen», leser Frogner. Wissam overlevde et bombeangrep, men begge bena hennes og den høyre armen hennes måtte amputeres.

Gjennom denne lesninga får ofrene navn og kropp. De blir virkelige for oss. De kommer til å angå oss enda sterkere enn de ufattelige tallene på drepte.

Motforestillinger har flere lesninger og arrangementer under HUMAN 2024: I LOVE GAZA. De har også opprettet en Spleis for å få Ali Abu Yassin og familien hans ut av Gaza.