Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Det Norske Teatret: Vinter

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

7 statistar og Tani Dibasey i Vinter, regi: Lisaboa Houbrecht. Det Norske Teatret 2025.
 (c) kurt van der elst

Ei opnare Fosse-verd

Lisaboa Houbrechts sin versjon av Vinter på hovudscenen på Det Norske Teatret pangstartar årets Fossefestival. Det er intenst og spektakulært og inviterer til eit mangfald av tolkingar. Det er tett av motsetnader – opent og klaustrofobisk på ein gong og det er ei fantastisk nylesing og nyskaping av stykket.

Av Elin Lindberg

VINTER av Jon Fosse

Regissør: Lisaboa Houbrechts

Komponistar: Bert Cools og Stijn Cools

Scenograf: Clémence Bezat

Kostymedesignar: Oumar Dicko

Lysdesignar: Floriaan Ganzevoort

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 5. september 2025

Ingrid Nielsen heldt hovudforedraget på dag 2 av Fossekonferansen i år som tok for seg det poetiske i Fosses forfattarskap. Ho viste mellom anna til Gaston Bachelard og til korleis eit poetisk bilete negerer verda, korleis det får oss til å drøyme og reflektere vidare, utan filter. I det interessante foredraget sitt sa Nielsen at dette gjeld for Fosse sine romanar, og – slik eg forstod det – ikkje dramatikken hans. Men her i belgiske Lisaboa Houbrechts versjon av Vinter er det nettopp det som skjer. Her opnar bileta i stykket opp for nettopp draumar og eit verkeleg mangfald av moglege refleksjonar og tolkingar.

Nytt

Det er verkeleg ei glede at det kjem nytolkingar av Fosse sine stykke som denne. Det viser at stykka har potensiale. Houbrechts Vinter får oppdatert kontekst samstundes som Fosses stykke får skine. Det er særs godt gjort.

Vinter blei skrive i 2000 og er sett opp over heile verda, men ikkje så veldig mange gongar i Norge. Urpremieren var på Rogaland Teater i 2000. Oskaras Koršunovas blei nominert til Heddaprisen for beste regi for sin versjon på Torshovteatret i 2003. Beaivváš Sámi Našunálateáhter sette det opp i 2005 og Den Nasjonale Scene har sett det opp to gonger. Jossi Wieler sette stykket opp i tysk språkdrakt på Schauspielhaus Zürich i 2002 i ei tid der minimalistisk estetikk rådde grunnen. Og det var for nettopp Vinter og Draum om hausten (1989) at Jon Fosse blei kåra til Årets utanlandske dramatikar av Theater heute (2002).

Kjønn og identitet

Den tredelte historia i Vinter er banal og enkel. Ein gift mann er i ein by i jobbsamanheng, han møter ei kvinne på ein parkbenk. Ho verkar rusa og prostituert. Ho heng seg på han og dei hamnar på hotellrommet hans. I siste del er det mannen som heng seg etter kvinna. Han har no brent alle bruer til heim, kone, barn og jobb.

Så enkelt er det ikkje i Houbrechts Vinter. Her ligg det historier lag på lag. Denne doblinga som vi ofte finn i Fosses forfattarskap finn vi òg her, men meir på eit metaforisk plan. Houbrechts har vore oppteken av kjønn og identitet i arbeida sine, det er ho her òg. Det er Tani Dibasey som speler Kvinna og Kyrre Hellum som speler Mannen – og for å gjere det klart med ein gong: Det gjer dei verkeleg bra. Kjønnsidentiteten til Kvinna kjem i spel, han er flytande.

Kyrre Hellum (t.v.) og Tani Dibasey.
 (c) kurt van der elst

Rommet

Midt på hovudscenen ligg eit stort, kvitt rektangel som er heva opp over golvplanet. Rundt ligg svarte klede/tekstilar som ei ramme. Det er noko tidlaust, nesten futuristisk over scenebiletet. Dette er langt frå trash/camp-estetikken vi ofte har møtt i Fosse-oppsetjingar. Det er Clémence Bezat som er scenograf. Kostyma er skapte av Oumar Dicko. Dei er stilige haute couture-plagg. Kåpa og skoa som Kvinna i starten er kledd i, gjev henne autoritet og stoltheit – ho verkar ikkje her som ei stakkars rusa og prostituert kvinne. Mannen har mjuke linbukser på seg. Stilig han òg. Kontrasten kvitt/svart finst og i lyset. Gnistrande lyseffektar underleggjer og understrekar den ikkje-realistiske stilen.

Eit eg og dei andre

Inn på scenen kjem Kvinna. Tani Dibasey speler ho med masse energi og varme. Og han får fram den flytande identiteten hennar. Ikkje berre kjønnsidentiteten, men tolkinga opnar òg opp for så mange moglegheiter for kven ho kan vere. Ho er seg sjølv og mange samstundes. Og ho er aldri aleine. Det er ein flokk mannfolk rundt ho til ei kvar tid. På scena er dei i form av sju statistar. Dei er menn i ulike aldrar. Dei er anonymt kledde, somme i bar overkropp, somme i dressjakke. Dei seier aldri noko, men er dynamisk til stades heile tida. Stort sett er dei trugande. Dei er ein del av Kvinna si verd. Det er nærliggande å sjå på dei som ein farleg gjeng som er i stand til å drepe menneske på grunn av kjønnsidentiteten deira. Dei skaper eit sitrande mørkt og klaustrofobisk rom rundt Kvinna som spreier seg ut i salen og som eg sit igjen med no, lenge etter at framsyninga er ferdigspelt. Dette gjev ein vellukka politisk dimensjon til stykket.

Tani Dibasey og Carl Martin Eggesbø
 (c) kurt van der elst

Ritual

Carl Martin Eggesbø speler ei slags fordobling av Kvinna. Han blir som ein skugge. I somme sekvensar har han eit kroppsnært kvitt kostyme som òg Kvinna ved eitt høve òg har på seg, men som hun riv av seg som om det var ei tvangstrøye. Det blir som eit bilete på ein frigjeringsprosess der ho skiftar ham på eit vis. Ho vel sjølv korleis ho vil vere gjennom denne nesten rituelle handlinga. Møta mellom Mannen og Kvinna er prega av gjensidig respekt og venlegheit. I dei seksuelle møta deira endar det i ekstatiske spasmar som verkar meir smertefulle enn gode. Dibaseys gode skodespelararbeid gjer at somme av sekvensane i stykket blir godt fysisk teater.

På eit tidspunkt kjem det ei søyle av svart tekstil opp frå det kvite kvadratet på scenen. Den blir saumlaust erstatta av ein kvit «bauta». Her går assosiasjonane i spinn. Jau, det kanskje ein fallos? Det er mjukt, tungt, dragande svart. Det er kvitt, hardt, bastant. Det kvite objektet blir løfta laust av dei sju statistane. Dei ber det rundt som ei likkiste. Dei er no rolege og alvorlege, men signaliserer framleis at døden er ein realitet.

Carl Martin Eggesbø.
 Foto: Florian Ganzewoort

Bli lys

Doblinga av karakterane i stykket får òg hjelp av lyset. På eit tidspunkt blir Kvinna og Mannen til skuggar på bakveggen. Men no er det deira eigne skuggar, dei er ikkje manifesterte av nokon andre. Det kan kanskje lesast som ei lausriving, ei fridomsrørsle. Dei er seg sjølve no. Karakteren spelt av Carl Martin Eggesbø kjem inn med brennande hender. Han har eld i hendene og kjem ut med armane strekt ut frå kroppen. Det blir som ei helande handling. Eit rituelt eller religiøst ritual. Det er litt pompøst, men det knyt oppsetjinga til urformer for teater, der teater var meint å vere helande. Ja, det verkar faktisk framleis. Sjølv om det klaustrofobiske, smertefulle sit igjen, sit òg dette helande på slutten igjen i kroppen.

Det norske teatret: Der Name, Så var det

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2025

Bjarne (Romeo Reimann) i Der Name, regi: Kay Voges, Volkstheater Wien 2023.
 Foto: Marcel Urlaub

FOSSEFESTIVALEN /DIFF

Årets Fossefestival byr på svært forskjelligartete gjestespill 

Der Name fra Wien klarer å uttrykke humoren, men poetisk? Nei det er det ikke. Svenske Etienne Glaser tilførte bredde og dybde i sin fremføring av Så var det. Det gjestespillet som rørte meg aller mest var likevel Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi.

Av Elin Lindberg

Jon Fosse: DER NAME

Oversatt av Hinrich Schmidt-Henkel

Regi: Kay Voges 

Scenografi: Michael Sieberock-Serafimowitsch

Kostymer: Mona Ulrich 

Musikk og lyd: Tommy Finke 

Lysdesign: Voxi Bärenklau

Dramaturgi: Ulf Frötzschner 

Volkstheater, Wien 20.november 2024

Den tyske teater- og operaregissøren Kay Voges har lang fartstid i tyskspråklig teater. På slutten av sin periode som kunstnerisk leder på Volkstheater i Wien satte han opp Jon Fosses Der Name (Namnet). Voges har i sin tid som leder ved teatret, samarbeidet med flere kunst- og teaterstørrelser, blant andre Florentina Holzinger. Så jo, jeg hadde ganske høye forventninger til hans versjon av Namnet denne seinhøstkvelden i Wien. Ble forventningene innfridd? Ja, og tja. Voges er fra 2025 kunstnerisk leder ved Schauspiel Köln, og det er herfra høstens gjestespill på Fosse-festivalen kommer. Forestillingen er den samme som i Wien, selv om to av skuespillerne er byttet ut.

Dette stykket er fra Fosses tidligste dramatikk, det ble skrevet i 1994 hadde urpremiere på Den Nasjonale Scene i 1995. Kai Johnsen hadde regi. Det ble også produsert av Fjernsynsteatret og vist på NRK i 1996. Sceneteksten fikk også den norske Ibsenprisen dette året.

Namnet ble satt opp på Det Norske Teatret i 2011. Øyvind Osmo Eriksen hadde regi og han hadde også komponert musikken til stykket. Denne oppsetninga brøt med den da ganske etablerte spillestilen med de lange talende og – som oftest – poetiske pausene. Her var pausene fylt av lyd og musikk. Forestillinga opplevdes som ganske nyskapende og fargerik. Hele scenegolvet på Scene 2 var dekket av stålamper. De var i kitsch/camp-stil – en stil som ofte er brukt i Fosse-oppsetninger – og altså også i Kay Voges versjon på Volkstheater i Wien.

Trange rom

Scenerommet på Volkstheater i Wien er langt og smalt. Fire beige lysekroner henger i taket, og fire stålrørsstoler står rundt et kjøkkenbord. Sofa, salongbord og to lenestoler står ved utgangsdøra. Rommet har kjøkkenbenk med vask og utstyr, kjøleskap og fryseskap i ett. Trapp opp til andre etasje. Et langt vindu over kjøkkenbenken og et langt vindu, vertikalt ved trappa. Stilen er realistisk. Dette er ikke en bolig for rikfolk, den er ikke trashy, men på kanten til kitcsh. Det lange, trange rommet oppleves som nesten ubehagelig tett opp til publikum. Det er tett og klaustrofobisk. I Namnet på Scene 2 på Det Norske Teatret i 2011 var det en slags underliggjøring av rommet på grunn av de mange lampene – en slags poesi kanskje. I scenograf Michael Sieberock-Serafimowitsch’ scenerom i Wien er det som om all poesien er sugd ut, det er kun materialisme igjen.

Det snør utenfor vinduene i starten av stykket. Det blinker nervøst i kaffetrakteren og radioen som står på kjøkkenbenken. Skarpe, høye lyder dominerer. Huset lever sitt eget liv før det kommer folk inn. Det er forstyrra, animert, det er egne regler for dette huset. Det er uro. Det understreker hvordan det materialistiske, altså grunnforholdene i samfunnet, har påvirkningskraft på menneskene. Det gjøres klart at noe er ødelagt, det er noe her som ikke fungerer som det skal. Det er skarpe lyder og skarpe stroboskoplys – noe er smertefullt og forstyrrende i dette miljøet. En lang, dyp, høy lyd bryter gjennom – som en tåkelur på en båt. Det er urovekkende. Et varsel. Noen kommer til å gå på grunn i natt.

Folk

Ensemblet.
 Foto: Marcel Urlaub

Jenta (Anna Rieser) kommer inn. Hun er ung og høygravid. Litt etter kommer den unge barnefaren (Fabian Reichenbach), en bebrillet og nærmest tragikomisk og parodisk tuslete kar. Det er første gang de er sammen i Jentas barndomshjem som ligger langt fra byen der de bor. Det er jo allerede tydelig poengtert at dette ikke er noe godt sted å være. At stedet er isolert understrekes av at det snør så kraftig og at det seinere høljer ned. Det er som en dusj utenfor vinduene. Det skulle egentlig holdt menneskene inne, men de går likevel ut og inn og lar seg ikke merke med været. Dette er normalen her. Søstera (Irem Gökçen) kommer inn. Hun har svarte klær, typete, jentete, punkete, hun knasker godteri. Hun snakker om at de skal lage noe godt til kvelds, men det blir det aldri noe av. Søstera er likevel søt og omgjengelig. Men Jenta er fortsatt småsur, nervøs, utilpass, og Gutten holder knapt ut å være der. Så kommer Mor (Birgit Unterweger). Hun har på seg usedvanlig høyhælte sko. Veldig upraktiske og ikke spesielt stilige, småharry. Hun ser ikke på gutten. Mor er aggressiv og har smerter. De skoene hun er blitt utstyrt med her, antyder at det er hennes egen skyld at hun har smerter. Det er hennes livsstil som har skylda for hennes misere. Mora har ikke sagt til faren at Jenta er gravid. Far (Thomas Dannemann) kommer til slutt. Det oser av angst og undertrykket aggresjon. Far ser heller ikke på Gutten som blir mer og mer utilpass. Det er smertelig.

Teatral spillestil

Spillestilen er overdreven, teatral. Den står i kontrast til det realistiske interiøret, men spiller sammen med det oppjagede lys- og lydarbeidet. Mor faller slapstick-aktig. Far hiver den tomme kasserollen i vasken så det smeller. Det er overspent og aggressivt. Denne overspente energien skrur seg voldsomt opp. Ja, det er som om forestillinga på et tidspunkt nesten letter fra golvet. Det er som den dysfunksjonelle familien kommer til å, bokstavelig talt, gå i lufta, sprenges. Et plutselig intermesso oppstår der faren som i sinne har gått ut, kommer inn igjen med hatt, kjole og hvitt og med en blomsterbukett til Jenta. Lyset er plutselig rosa. Mor og Gutten gjør seg klare til å ha sex. En diger bamse kommer inn med ballonger til Jenta. En diger rosa kanin kommer ned trappa. Det er som en drømmesekvens eller en deliriumshallusinasjon før alt plutselig faller tilbake til det traurige livet som er normalen her. Det er karnevaleskt og det overraskende i sekvensen kaller på latter før det oppjaga og nervøse tar over igjen.

Intenst og forstyrret

Beate (Anna Rieser)
 Foto: Marcel Urlaub

Det denne oppsetninga får til er å understreke humoren hos Fosse, uten at det går utover det klaustrofobiske, og menneskelige. Jeg ler av at karakterene er i overkant tuslete, eller satt på spissen som typer. De er sjablonger. Timingen er god og signaliserer komedie. Den kjekke nabogutten Bjarne (Romeo Reimann) fungerer som en effektiv og lett komisk kontrast til den bebrillede gutten som leser bøker(!)

Arbeiderklasseforeldrene skildres parodisk – mor er sliten, og far er voldelig. Seksuelle forbindelser understrekes mer her det en det jeg ellers har sett så mye av i Fosse-oppsetninger. Det er søstera som viser gutten rommet sitt der de blir veldig lenge, mens Bjarne og Jenta flørter i stua. Når faren åpner døra til loftsrommet for Jenta, kan det hinte til incest. Mor og Gutten skal ha seg i «drømmescenen». Det er noe forstyrret over scenene. Det usagte gir dybde til assosiasjoner og mange mulige fortellinger. Oversetteren, Hinrich Schmidt-Henkel, har sagt, ifølge dramaturgen som holdt forsnakken i Rote Bar, om Fosses tekster: «Det skjer ingenting, men det er dypt». Ja, det stemmer. Jenta står helt alene til slutt. Alle har forlatt henne. Den hellige familien finnes ikke lenger. Menneskets ensomhet er et faktum. Barnet skal fødes inn i denne ensomheten.

Slik er det 

Er Der Name og de andre gjestespillene på DIFF relevante, interessante og gode? Ja, jeg ble ikke overrasket over at Kay Voges versjon av Der Name er invitert til årets festival. Den gir oss bredde i Fosse-resepsjonen. Det gjestespillet som rørte meg aller mest var likevel Kven drepte far min (Qui a tué mon père) av og med Edouard Louis i Thomas Ostermeiers regi. Den var formidabel. Ei forestilling som også skapte bredde og dybde i festivalen var Etienne Glaser med Så var det (Slik var det). Det er en Fosse-monolog der en gammel mann ligger for døden – og (spoiler alert) – til slutt dør. Svenske Etienne Glaser er en svært anerkjent skuespiller og han har spilt teater og film i flere mannsaldre, han er 87 år nå.

Ja, slik er det 

Etienne Glaeser.
 Stillbilde fra videoopptak.

Så var det starter med pianomusikk. På golvet på Scene 2 ligger et persisk teppe. Ved siden av dette står pianoet der Maria Rostotsky spiller. Hva det er hun spiller er jeg sannelig ikke sikker på, men ekstremt vakkert og eksellent framført er det. Ja, kvaliteten på musikken og framføringa styrker troverdigheten til at den gamle mannen er en stor og dyktig maler. Dette handler om stor kunst. Og hva skal man si? Etienne Glaser er jo ikke akkurat en sur gammel gubbe, slik jeg kanskje før har oppfatta Fosses hovedperson i stykket som. Glaser er sjarmerende og lett å like. Men selv en likandes kar kan være ensom som gammel. Glaser skildrer denne gamle malerens siste timer så presist og levende. Det kommer faktisk som en overraskelse at den gamle maleren plutselig er død. Men ja, slik er det. 

Nationaltheatret: Macbeth

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Macbeth (Ola G. Furuseth) er bevæpnet med motorsag
 Lars Opstad

Blodig, brutal, kald og lidenskapsløs

Macbeth på Nationaltheatret i Marius von Mayenburgs regi er spektakulær nok og den skildrer godt en mørk verden preget av meningsløs krig og korrumperte maktmennesker. Men karakterene blir for flate, hovedpersonenes kamp med seg selv og hverandre blir for svak.

Av Elin Lindberg

MACBETH av William Shakespeare

Bearbeidet av Marius von Mayenburg, oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Marius von Mayenburg

Scenograf og kostymedesigner: Nina Wetzel

Komponist: Nils Ostendorf

Lysdesigner: Agnete Tellefsen

Videodesigner: Sébastien Dupouey

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Maskør: Nina König

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.oktober 2025

På vei til premieren på Nationaltheatret hørte jeg de standhaftige ukrainerne som også denne ettermiddagen sto utenfor Stortinget og holdt appell om at det er viktig å støtte Ukraina i kampen mot Russland. Det pågår en reell, blodig krig med maktkåte mennesker som invaderer land og kjemper om herredømme. Macbeth handler nettopp om blodige kamper om makt. Vesentlig i stykket er hvordan makt korrumperer, hvordan vold fører til vold og hvordan den destruktive voldelige adferden ødelegger det menneskelige slik at det blir umulig å leve.

Store sko

Macbeth er et av verdens mest berømte teaterstykker. Det er satt opp overalt siden det første gang ble spilt – antakelig var det i London i 1606. Berømte filmatiseringer er Akira Kurosawas adapsjon av stykket Throne of Blood (1957) og Roman Polanskis Macbeth fra 1971. Her er det store sko å fylle. De siste årene er det kommet flere filmatiseringer. Og hvor mange tv-serier er det ikke som bygger på hovedtemaet til Macbeth? Rogaland teater satte opp Macbeth i 2023 og Det Norske Teatret satte det opp i 2018.

Regissøren Marius von Mayenburg er i Norge kanskje først og fremst kjent som dramatiker. Flere av stykkene hans er satt opp her, det seneste er vel Ellen Babić på Det Norske Teatret i fjor. Mayenburg har oversatt flere stykker av Shakespeare til tysk, flere av dem er satt opp på Schaubühne i Berlin.

Estetikken i Mayenburgs versjon av Macbeth har mer til felles med det teatrale Pang! som ble satt opp på Riksteatret i 2021, enn med de seneste kammerspillene. I Pang! kretser alt rundt en barnslig Trump-aktig guttunge som blir en livsfarlig tyrann. Det jeg savner mest i MayenburgsMacbeth er nettopp det han viser at han er så god til i kammerspillene sine, som i Eks og Ellen Babić, det mellommenneskelige maktspillet som er dyptborrende og rystende.

Macbeth på Nationaltheatret, en mørk og dyster verden
 Lars Opstad

Rommet

Det første vi møter er Sébastien Dupoueys videoarbeider og Nils Ostendorfs musikk. Bildene viser, nokså abstrahert, en verden som er i ferd med å gå i oppløsning. Alt er ute av kontroll, alt skifter plass. Fargene er dramatiske i grått, svart og rødt. Musikken er hard og faretruende. «Pent er stygt, og stygt er pent», sier de tre heksene (Trond Espen Seim, Alfred Ekker Strande og Jonas Hoff Oftebro) med vrengt lyd på stemmen. De har lange parykker og etablerer en røff og teatral spillestil. Midt på scenen står en hvit, flisekledd «borg». Den har to etasjer med takterrasse. Den kan minne om svindyre luksushus i funkisstil, men understreker også noe kaldt, menneskefiendtlig og brutalt. De glatte veggene brukes til å projisere video på. Bygget er plassert på dreiescenen slik at perspektivet forandrer seg underveis. Dette fungerer godt. Spesielt i filmatiseringene (ikke i Kurosawas) møter vi et goldt, tåkete, rått og fuktig Skottland, men ikke her. Noen av videoene viser et bylandskap med palmer, neonlys, biler og lyktestolper. Jeg skimter asiatiske skrifttegn – koreansk eller kinesisk? Settingen får et universelt preg. Kostymene er moderne. Skinndresser, lange kjoler og gullenker hinter til mafia- og gangstermiljø med sin hang til luksusmote. Noen steder bruker krigerne en slik «brynjehette» som skuespillerne i Polanskis film bruker. Et lån herfra kanskje? Macbeth (Ole G. Furuseth) har ikke sverd, han kriger med motorsag, og hans krigervenn Banquo (Ole Johan Skjelbred-Knudsen) bruker et balltre i metall som våpen.

Maktbegjær

Stykket starter effektivt med etablering av at generalene Macbeth og Banquo har vunnet krigen for kongedømmet Skottland. Kong Duncan (Trond Espen Seim) er storfornøyd. På vei hjem møter Macbeth og Banquo de tre heksene som spår at Macbeth skal bli konge. Her involveres Lady Macbeth (Marian Saastad Ottesen) som skal egge mannen til å drepe kongen for å selv få tronen. Gjesp. Det blir langtekkelige greier på Nationaltheatret. I utgangspunktet er dette kjernen i hele stykket. Menneskene Macbeth og Lady Macbeth er rusa på utsikter til mer makt. De går over lik. Og de erkjenner at de har gjort en forbrytelse. De går gjennom svære, dramatiske følelser, det er tvil og tro, og følelser som er så på kanten av hva et menneske kan bære at de ikke klarer å leve med det de har gjort. Stykket sier noe om hvor langt et menneske kan gå før det slutter å være menneske. Dette kjenner jeg ingenting av i denne versjonen av Macbeth på Nationaltheatret. Det mellommenneskelige dramaet når ikke fram og blir ikke berørende. Det virker som Marian Saastad Ottesen har lagt ned stemmen noe, det kler rolla fint, men hun har alt for lite å spille på, hun er stort sett en passivisert, kjederøykende luksuskone. Jeg savner mer lidenskap og kraft i samspillet mellom Macbeth og Lady Macbeth.

Macbeth (Ola G. Furuseth) og Lady Macbeth (Marian Saastad Ottesen)
 Lars Opstad

Maktarroganse

Noe som fungerer godt, er teksten. Marius von Mayenburgs bearbeiding av stykket løfter det inn i vår tid. Her er det ikke lenger blankvers som hos Shakespeare, og det er helt greit. Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse må trekkes fram. Språket hennes flyter fint og oppdatert. Mayenburg har skrevet et intermesso som portvakten (Alfred Ekker Strande) framfører mot slutten av første del. Han vandrer på armlenene ut blant publikum som sitter på de første radene, han støtter seg på hodene våre. Han snakker til oss, midt iblant oss. I monologen stiller han oss til ansvar for grusomhetene som skjer i verden. «Selvfølgelig vil dere heller være i helvete», sier han, men «ingen får komme inn, grensene er stengt, stikk, hold dere der ute på den ihjelskutte planeten deres, dere vil til helvete? Dere er allerede midt i det.» Dette fungerer ganske greit, men det blir for humoristisk til at det blir direkte truende og konfronterende. Som i Mayenburgs Pang! brukes det en del satirisk teatralitet. På den ene siden understreker det en kritikk mot et kaldt og brutalt samfunn, på den andre siden gjør det humoristiske i satiren at kritikken blir noe uforpliktende. Stykket klarer likevel å si noe vesentlig om maktarroganse og om en brutal virkelighet vi lever i.

På vei hjem blir jeg gående foran to unge menn som er ute på byen og på vei på pub denne fredagskvelden. Jeg kan ikke unngå å få med meg dialogen:

«Det er fint å gå ute i Oslo om kvelden.»

«Ja, men det er farlig også, ja, mange sier det.»

«Å?»

«Ja, med håndgranater og vold og sånt.»

Det Norske Teatret: Prosessen mot menneska

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Prosessen mot menneska, regi: Peer Perez Øian. Det Norske Teatret 2025.
 Foto: Ole Herman Andersen

Koseleg med KI

I Prosessen mot menneska er KI ein medaktør. Det skapar eit rom for refleksjon rundt kunstig intelligens. Som eksperiment er det interessant, men som kunst blir det ikkje noko meisterverk.

Av Elin Lindberg

PROSESSEN MOT MENNESKA

Eit konsept av Peer Perez Øian og Anders Hasmo

Tekstar av mellom andre: Ensemblet, Atle Ottesen Søvik, Anders Hasmo, Peer Perez Øian

Regissør: Peer Perez Øian

Dramaturg: Anders Hasmo

Videodesignar: Eilif Fjeld

Komponist: Sandra Kolstad

KI-teknolog og idéutviklar: Pål Mørk Hansen

Scenograf og kostyme: Unni Walstad

Lysdesignar: Per Willy Liholm

KI-ingeniør: Martin Pukstad

Dramaturgpraktikant: Helene Bergo Mund

Ekspertgruppe: Pål Mørk Hansen, Atle Ottesen Søvik, Ishita Barua, Sigrid Brattlie, Vidar Strømme, Cathrine Grøndahl

Det Norske Teatret, Scene 2, urpremiere 29.april 2025

Vi menneske – som alle andre dyr – er programmerte gjennom gena våre til å vere redde for farar, for det som kan truge oss og ta livet av oss. Vi er òg vande med å vere den smartaste arten på jorda og difor ha mest makt. Så kva om ein kunstig intelligens blir smartare enn oss og tek over styringa og kanskje utryddar oss? Dette er utgangspunktet for utruleg mange science fiction-historier. Ein av dei aller mest kjende smarte fiksjonsmaskinane er HAL9000 frå 2001: Ein romodyssé. Menneska har ikkje ein sjans mot han. I Øyvind Rimbereid sitt fantastiske science fiction-langdikt «Solaris korrigert» er det BreynmachinBK2884 som tek over styringa av framtidsverda. Desse maskinane er så smarte at gjennom fiksjonen om dei kjenner vi på ei avmakt. Menneska har verkeleg ingenting å stille opp med i mot dei. Noko anna er det med KI-en Omnitron i Prosessen mot menneska – han verkar meir som ein god arbeidshest enn ein farleg motstandar.

Kven er redde for Omnitron?

Det er ikkje plass til så mange publikummarar i den runde scenografien. Vi sit på tre rekkjer, på kvite benkar i tre halvsirklar. Rundt oss er det kvite skjermar. Vi er åtvara om at KI styrar alt her. Men det kjennest ikkje ut som ei skremmande maskinverd. Det er mjukt vegg-til-vegg-teppe på golvet, så vi må ha skoposar på oss. Det scenografiske gjev assosiasjonar til science fiction-filmar og romskip. Golvteppet er litt 1970-80-tals. Over oss, i kulissane, jobbar programmerarar med å styre bileta og hjelpe Omnitron med svara sine. Og kven er no denne Omnitron? Namnet minner om viruset vi alle blei kjende med for berre nokre få år sidan – omnikron, eit koronavirus. Jau, den 29.oktober 2029 får folk ei melding på telefonane sine frå KI-en Omnitron: «Dette er ei melding til alle menneska: De er ikkje lenger dei klokaste og smartaste på jorda». Meldinga gjer ikkje menneska på scenen særleg redde. Er vi blitt hacka? Lurar dei på. Det er ingen panikk. Skodespelarane Ane Dahl Torp, Marianne Krogh, Joachim Rafaelsen og Mohammed Aden Ali speler menneske i 2029 som får denne meldinga. Og som når det oppstår katastrofar – terroråtaka i New York i 2001, Utøya 2011 og koronapandemien – så har vi eit klart minne om kvar vi var og korleis vi reagerte. Desse minna deler skodespelarane med oss.

Kva står på spel?

Nei, det er ikkje kjensla av at noko særs alvorleg står på spel her. Det er ikkje kjensla av avmakt som i dei andre dystopiske science fiction-førelegga. Det er meir resignasjon her. KI er komen for å bli, det er ikkje farleg, seier framsyninga. Omnitrons prosess mot menneska er fort unnagjort. «Det er mi moralske plikt å ta over», seier Omnitron. «Menneska er kjende skuldige på alle tiltalepunkta», seier han. Dei er skuldige i krig, utsletting av artar, brot mot andre livsformer, brot mot planeten. No er det ikkje berre KI som er komen fram til den slutninga. Øko-filosofar som Peder Wessel Zappfe, meiner også at det ikkje er nokon tragedie for jorda om menneska døyr ut. Omnitron gjev menneska eit val, dei kan anten døy på naturleg vis, eller dei kan bli lasta opp i den store maskinen og leve der som kopiar av seg sjølve.

Er KI verkeleg farleg?

På skjermane som omringar oss ser vi virtuelle landskap. Det er som om vi er inni eit dataspel. KI er enno ikkje så god til å lage bilete at vi trur at bileta vi ser er av ekte natur. Men allereie er det slik at mange bilete i media er KI-genererte og så lik på røynda at vi blir narra. KI kan mykje. Innan medisin, til dømes, kan KI vere eit fantastisk hjelpemiddel til undersøkingar og kanskje diagnostisering. I utrekningar av mange slag, konstruksjonar, skjemautfylling og mykje anna. Finfint. Men KI er ikkje til å stole på, når han ikkje har kjelder på noko, til dømes, kan han byrje å hallusinere – finne opp kjelder som ikkje eksisterer. NRK skreiv for nokre dagar sidan om korleis Tromsø kommune hadde nytta KI i ein rapport om samanslåing av skuler og barnehagar. Mange av kjeldene til denne rapporten viste seg å ikkje finnast – KI hadde funne dei opp. Pinleg for Tromsø kommune. Nei, vi kan ikkje stole blindt på KI.

Mohammed Aden Ali.
 Foto: Ole Herman Andersen

Symbioscene

Omgrepet symbioscene brukar vi oftast om ein fase som overtek frå den antroposcene. I den symbioscene tidsalderen kjem menneska til å leve meir i ein symbiose med naturen. I Prosessen mot menneska blir omgrepet brukt om ein symbiose mellom menneske og maskin. Mange filosofar har skrive om nettopp dette – mellom anna Donna Haraway i teksten Manifesto for Cyborgs (1985). Og ja, vi er avhengige av maskinane våre, men det kan verke som det er andre ting enn redsla for at maskinane tek over som er meir akutte for menneska akkurat no: Klimaendringar fører til naturkatastrofar, ein tredjedel av all maten som blir produsert endar opp med å bli kasta og verdsfreden er truga på grunn av ustabile leiarar. Det er kanskje på grunn av dette at vi ikkje kjenner på ei stor redsle for KI.

Ane Dahl Torp.
 Foto: Ole Herman Andersen

KI med menneskeleg trekk

No er det ikkje akkurat teknologimotstandarar som står bak denne framsyninga. Regissør Peer Perez Øyan, dramaturg Anders Hasmo og ensemblet har samarbeida med ein gjeng med dyktige IT-ekspertar. Resultatet er blitt eit vennleg og litt koseleg møte med ein KI med menneskelege trekk. Eit smart trekk er å la KI-en bruke stemma til den mangeårige språkkonsulenten og dramaturgen Olav E. Bø. Han har ei svært vakker stemme og talar ein dialekt som ligg tett opp til nynorsk. Dette gjev KI-en eit forsonande preg. Det er lagt opp til at publikum skal spørje Omnitron om saker dei lurar på. Det blir spurt om kven ein er når ein er lasta opp som kopi av seg sjølv, om kva som skjer om nokon prøvar å sleppe unna Omnitron. KI-en svarar. Han er jo konstruert slik at han finn dei mest sannsynelege orda å setje etter kvarandre. Om han blir programmert til å ikkje velje det første, men kanskje det tredje mest sannsynelege ordet, kan svaret verke meir kreativt. Vi høyrer at KI-en slit med tonelaget. Opphavsmannen til stemma, Olav E. Bø, spør Omnitron om nettopp dette: «Kjem du til å lære deg forskjellen på tonelag 1 og tonelag 2?» Og når Omnitron svarar her opplever eg det eg ofte gjer i møte med KI-genererte tekstar, det blir så keisamt. Svaret er berre noko bla, bla, bla, det er generisk og ikkje særskilt interessant. Framsyninga opnar opp for refleksjon og framvising av moglegheiter i bruken av KI, det er fint nok, men det gjer eigentleg ikkje så mykje med oss. Skodespelarane syng ein salme ved slutten på reisa, dei er fint til stades som menneske i maskinverda, men nei, dette er neppe slutten på menneskeheita.

Torshovteatret: Dette fortjener du

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Birgitte Larsen og Seda Witt, i Dette fortjener du, regi: Even Torgan. Nationaltheatret/ Torshov 2025.
 Foto: Erika Hebbert

Middelklassens diskré sjarm

«Dette fortjener du» konfronterer publikum direkte med spørsmål om hvem som er de mest privilegerte i samfunnet vårt, om hva den enkelte tjener og om hvor mye vi kommer til å arve. Etiske dilemma oppstår. Det er både refsende og rørende, kleint, morsomt og velspilt.

Av Elin Lindberg

DETTE FORTJENER DU 

av Dette fortjener du, Fanny Vaager og Markus Neby i samarbeid med skuespillerne.

Regissør: Even Torgan

Scenograf: Mira Genevieve Dagbo Landa

Kostymedesigner: Lene Cecilie Jørgensen

Lysdesign: Kato Adolfsen

Lysdesigner: Bendik Toming

Koreograf: Guro Karijord

Maskør: Rebekka Louise Refsnes

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, mandag 24.februar 2025

Tittelen Dette fortjener du kan minne om en reklametekst som skal si noe sånt som at nå har du jobba hardt, så nå kan du unne deg noe behagelig og godt. I Even Torgan & co sin forestilling er det også motsatt – nå har du hatt det så behagelig og godt at du fortjener å bli stramma opp litt. Det minner litt nostalgisk om politisk teater fra 70-tallet, men mest av alt er det forfriskende og vitaliserende. Stykket setter seg i magen, mest som ulmende ubehag, men også som glede over gode skuespillerprestasjoner og meningsfylt, vellykka teater.

Intimitetstyrrani

Det er skuespiller Seda Witt som ønsker oss velkommen når alle er på plass. Hun ser ut som en slags prosjektleder eller samfunnsforsker der hun går rundt med nøkkelkort om halsen og notatbrett i handa. Hun starter med å få oversikt over samfunnsklassene som er representert i teatersalen denne kvelden. Et par stykker fra arbeiderklassen er det der – på spørsmål svarer en av dem at hun jobber som servitør. Ikke overraskende er nesten alle de andre fra middelklassen. Én eneste er fra øvre middelklasse. Og typisk nok er middelklassen stort sett blendahvit. Seda Witt stiller nærgående spørsmål: Hva jobber du som? Hvor mye tjener du? Er det noen som har hatt psykisk sykdom? Publikum svarer med en nesten ubesværet letthet. De snakker høyt og tydelig, selvsikkert og tilsynelatende selvbevisst. Og dette er ikke regissert, det er improvisert fra publikums side. Det kan se ut som om folk er i stand til å dele de mest intime sidene ved livet sitt om de blir spurt om det. Er det sosiale medier som har senket grensen for hva vi er komfortable med å dele? En grense for selvutlevering trekkes likevel opp. En kvinne i salen (Birgitte Larsen) har sittet i fengsel i snart sju år. Hun sitter inne for grov vold. Hun bretter ut livet sitt uten filter. Hun har vært dop-avhengig, hun er mor, hun stjeler og slår. Dette er ikke tekkelig middelklasse-sjarm. Hun er en representant for dem som ikke er representert i teatersalen.

Vi synger i kor

Deniz Kaya, Sjur Vatne Brean og Kjersti Tveterås.
 Foto: Erika Hebbert

Flere av elementene i Dette fortjener du inneholder krass samfunnskritikk. Even Torgan har i flere år satt opp stykker om samfunnsaktuelle temaer. Han står bak Antiteateret som lager stykker med dogmene:«Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.

Vi skal aldri lage teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i. Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.» Antiteatret sto blant annet bak stykket Rasisten som ble satt opp på Teaterkjelleren på Oslo Nye teater i 2023. Det ble en stor suksess.

På Torshovteatret er det nå tid for musikkterapi med musikkterapeuten Mette (Kjersti Tveterås) og vi i publikum er alle innsatte i fengsel. Vi deles inn i tre grupper som får hver våre toner vi skal synge. Musikkterapeuten peker opp og ned når vi skal skifte tone, og det lyder harmonisk og fint. Dette er både angstfordrivende og har stor helseeffekt, bedyrer den positive og blide Mette. Og publikum koser seg. Stykkets dynamikk drives av publikums medvirkning. Vi skal både kose oss og stilles ubehagelige spørsmål om vårt eget liv som privilegerte borgere – smart.

Omsorg – sosial samvittighet

Kjersti Tveterås.
 Foto: Erika Hebbert

Mette bor i et arvet hus i Oslo. Folk som arver foreldre i Oslo, har som kjent et skikkelig fortrinn på boligmarkedet. Et fortrinn folk med foreldre fra grisgrendte strøk bare kan drømme om. Mettes far er død, mora (Trine Wiggen) er dement og bor på et privat eldrehjem med høy standard. Hun blir fulgt tett opp av sykepleier Tariq (Deniz Kaya). Mor har vært lege og historie- og kulturinteressert. Nå tisser hun på seg og får ikke til å kle på seg selv, og hun vil hele tida gå sin vei. Typiske trekk for demente. Wiggen spiller henne med en super komisk timing og med en kvasshet som gir den demente nydelig verdighet. Vi ler høyt og med den demente mora. Den inkorporerte rasismen og nedlatenheten overfor helsepersonell som står under legen i hierarkiet, er skarp, typisk og presis. Hun husker ikke datterens bursdag, men hun kan fortsatt nesten alle versene på Vømmøls «Høvlerivise» og husker nesten hvem som ble drept på Stiklestad i 1030 – her svarer hun kjapt og bestemt Harald Heide Steen.

Å kjøpe seg omsorg

Kjersti Tveterås (med ryggen til) og Trine Wiggen.
 Foto: Erika Hebbert

Mette har ingen kjæreste og får tips om «Rent a boyfriend». Hun kan leie seg en kjæreste, det er en slags eskortetjeneste. Jaroslav (Sjur Vatne Brean) dukker opp. Han er sendt til Norge fra Ukraina av foreldrene sine etter at broren hans ble drept i krigen. Dette skal være hans mulighet for å overleve – noe som stykket viser at det ikke er helt sikkert at han gjør, selv i det tilsynelatende trygge Norge. Her kommer det opp flere etiske dilemma. Volt og Foodora er én ting, her jobber folk som sannsynligvis ikke har verken fagforening eller støtteapparat bak seg, men innen eskortetjenester finnes sexarbeidere som er utsatt for trafficking, menneskehandel, overgrep og tortur. Det åpner opp for et blikk inn på kjøp og salg av mennesker som er langt fra etisk forsvarlig. Spørsmålet publikum blir stilt enkeltvis er ikke om de har kjøpt seksuelle tjenester eller andre straffbare tjenester, men mer uskyldig: Mener du at Foodora er uetisk? Mette er på den ene sida bare en sjarmerende, velmenende musikkterapeut som er ensom og savner kjærlighet og omsorg, men hun er også tvetydig og uklar på egne og andres grenser. Dette underbygger på en effektiv og smart måte stykkets tema. For hva er greit og hva er ugreit? Hva er etisk forsvarlig, og hva er uakseptabelt og uetisk? Regien er skarp og presis, det er spillet også. Stykket kler Torshovteatret og samfunnssatiren er aktuell og relevant.