Stikkord: Oslo Nye Teater

Oslo Nye Teater: Peter Pan

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Peter Pan og gutten: Fredrik Høstaker og Vegard Bjørsmo, i «Peter Pan», regi: Fredrik Longva. Oslo Nye Teater 2024. Foto: Lars Opstad

Mørk og sår Peter Pan

Den nye musikkteaterversjonen av Peter Pan på Oslo Nye Teater viser at det koster å stå utenfor et fellesskap. Skuespillerne og sangerne er sjarmerende og solide. Nils Bechs musikk kler materialet. Aldrilandet har små glimt av magi, men er for det meste et grusomt, hardt og brutalt sted.

Av Elin Lindberg

PETER PAN
Fritt etter James M. Barrie
Dramatisert av Fredrik Longva

Regi: Fredrik Longva
Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt
Koreografi: Silas Henriksen
Musikk: Nils Bech
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Lysdesign: Clement Irbil og Even Evensen
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Rekvisitører: Ingrid Usta og Stine Bakken
Dramaturg: Marianne Sævig
Oslo Nye Teater, 5.september 2024

På vei til teatret, denne sjeldent varme septemberkvelden, møter jeg på flere grupper med mennesker som ser ut som de er på en slags bli-kjent-tur, eller teambuildings-aktivitet. Det er slike aktiviteter ulike arbeidsplasser kanskje arrangerer for at de ansatte skal jobbe effektivt sammen og ha det gøy sammen. Den ene gruppa jeg møtte hadde rosa tema. Alle hadde rosa klær av ulike slag. Gutta hadde litt feminine rosa shorts. I neste gruppe gikk alle med rekvisitter som hadde do-tema. De hadde do-ringer rundt halsen og do-lokk som skjold og bar på do-børster. Det hele så mer smertelig ut, enn morsomt. Det er menneskeskapte initieringsritualer – som alle initieringsritualer er – der hensikten er å skape et samhold, men som også brutalt skiller ut de som ikke passer inn i slike idiotiske konsept.

Å ikke passe inn

Det første som møter oss på scenen på Oslo Nye Teater er nettopp mennesker som sliter med å passe inn i de gruppene de er forventa å passe inn i. Vi møter en ung gutt (Vegard Bjørsmo) som bor sammen med faren sin (Eivin Nilsen Salthe) og en elskelig kosebamse av en hund (Karoline P. U. Schau). Alt er grått og nakent rundt gutten mens han synger med sin strålende, klare stemme i umiskjennelig Nils Bechsk stil, om sin ensomhet og lengsel. Faren slår smertefullt knute på seg selv fordi han gruer seg så til jobbfesten som han må gå på for å kunne passe inn. Eivin Nilsen Salthe spiller slik vi føler smerten med ham. Og jeg ser for meg de gruppene jeg møtte på veien til teatret med sine meningsløse, liksom-morsomme aktiviteter. Stakkars far.

Stakkars far, men håp for gutten

Far passer ikke inn som voksen. Gutten passer ikke inn som ungdom. Faren prøver å få sønnen til å gå ut og henge med de andre gutta som har jenter som sin store felles interesse. Denne gutten er ikke interessert i jenter. Faren kommer til kort, han kan ikke hjelpe sønnen. Far seiler sin egen sjø og forlater gutten på det ganske dystre gutterommet. Veggene er grå. Et stort, hvitt teppe er alt fra sengetøy til hav. De fleste gutterom/ungdomsrom har i dag en pc og en mobiltelefon der ungdommene kommuniserer med verden. Mange oppholder seg mye mer i digitale verdener, enn i fysiske. De lever som gutten i stykket, i en verden som egentlig ikke finnes – et Aldriland. Dette Aldrilandet kan sluke dem og gjøre dem ubehjelpelige i den virkelige verden, men det kan også være et sted der de kan finne seg selv og sin egen identitet gjennom møter med noen som ligner på dem og som de føler tilhørighet med.

Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm. Foto: Lars Opstad

Hvem er Peter Pan?

Det er Peter Pan (Fredrik Høstaker) og hans følgesvenn Tingeling (Natalie Bjerke Roland) som er svaret gutten får på sine rop om ensomhet og lengsel. De kommer inn på soverommet til gutten og her blir gutten helten som hjelper Peter Pan med å forene seg med skyggen sin igjen. For gutten finner ut av ting. Han aksepterer følelsene sine og står trygt som den han er. Når han kysser Peter Pan, hviner det unge publikummet i salen av fryd. Verre, mye verre er det med Peter Pan. Han har den tapre, modige og snusfornuftige Tingeling ved sin side. Hun er villig til å ofre livet sitt for ham, men Peter Pan er en mørk og plaget sjel. Han minner om helten i Batman-filmene. Han klarer ikke ta imot kjærlighet. Han klarer ikke være god. Han føler seg sviktet og sveket av foreldrene sine. Gjengen til Peter Pan, The Lost Boys, framstår som en gjeng kjærlighetshungrige, ensomme og forlatte barn – barn som er blitt utsatte for omsorgssvikt. De blir rørende spilt av Sindre Postholm, Malik Edo, Mari Dahl Sæther og Gunnar Eiriksson. Det som gjør at jeg sitter med gråten i halsen er at nettopp disse barna finnes det alt for mange av i verden.

Dystert Aldriland

Det er gutten som blir helten. Han opplever at han har noe å gi til andre. Han kan synge, han kan fortelle, han kan skape noe selv. Slik blir dette ei forestilling som formidler at det går helt fint å ikke være som alle andre. Ja, budskapet kommer fram, men dette Aldrilandet, hva er nå det? Hva er det med denne Hook? Mannskapet hans er så entusiastisk underdanige og energisk skrapete at det er en gru (Karoline P. U. Schau, Mari Dahl Sæther, Trine Wenberg Svensen og Gunnar Eiriksson). Kaptein Hook/Krok skal drepe Peter Pan, men denne konflikten er det vanskelig å forstå. Noen av slåsscenene blir merkelig daffe og utvendige. Hook-scenene virker ikke særlig godt integrert i resten av stykket. Det gir mening å se på Hook som spilles av samme skuespilleren som er faren i stykket, Eivin Nilsen Salthe, som skyggen til faren, eller farens martrede indre. På liknende vis blir Peter Pan guttens mørke alias, eller hans mulige skyggeside.

Peter Pan og Hook: Fredrik Høstaker og Eivin Nilsen Salthe. Foto: Lars Opstad

Små glimt av magi

Det er mye tungt, deprimerende og dødstrist i denne versjonen av Peter Pan. Mennesket lever under harde vilkår. Det er lite latter og lyse øyeblikk, men det noen glimt av lys finnes – og det er håp for gutten i stykket, han kommer styrket ut av møtet med det mørke og dystre Aldrilandet. Musikken som Nils Bech har skapt, passer veldig fint til Peter Pan-historien. Melodiene er melankolske. Klangen som alle stemmene får fint fram, er skinnende og klar. Musiker Peder Varkøy er på scenen nesten hele tiden med sitt støttende og lyttende spill. Jeg skulle likevel gjerne hørt enda mer variasjon, enda mer sangmateriale. Et annet glitrende øyeblikk er drag-nummeret til havfruene (Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm). Det er strålende!

Oslo Nye Teater lykkes med sin nokså dystre versjon av Peter Pan, men jeg savner flere glimt av magi og flere overraskende lyspunkter. Jeg tror likevel at det vil treffe godt det unge publikummet som er målgruppa for stykket.


 

Oslo Nye Teater: Anna Karenina

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Ine Marie Wilman (Anna) og Ferdinand Falsen Hiis (Vronsky) i «Anna Karenina», regi: Maren Bjørseth. Oslo Nye/ Centralteatret 2024. Foto: Lars Opstad

Kjærlighet på liv og død

«Anna Karenina» av Lev Tolstoj får fart og liv på Centralteatret. Regien er ren og presis, det er koreografien også. Historien fortelles effektivt med både humor og alvor. Karakterene er tydelig tegnet med omsorg og medfølelse der de baler med denne kjærligheten, og alt den fører med seg.

Av Elin Lindberg

ANNA KARENINA av Lev Tolstoj

Dramatisert av Helen Edmundson, oversatt fra engelsk av Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth
Koreografi: Ida Wigdel
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Alva Brosten
Lysdesign: Norunn Standal
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Dramaturgi: Marianne Sævig / Kristofer Blindheim Grønskag

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 10.februar 2024

Nå når vi har klaget over at det til stadighet settes opp dramatiseringer av romaner, og ikke nyskrevet dramatikk, dukker altså dette opp. En forestilling bygd på en roman, en skikkelig verdensklassiker av en roman. Og ja, det er blitt skikkelig godt teater. Dramatiseringa av romanen er gjort av Helen Edmundson. Den er fra 1992, og ble blant annet brukt i oppsetninga på Det Norske Teatret (2002). Gjertrud Jynge hadde tittelrolla og Otto Homlung regi. Anna Karenina er dramatisert av mange og er satt opp som teater og ballett, og den er filmatisert en rekke ganger. Både Nationaltheatret og Riksteatret satte opp Anna Karenina i 2012. I Riksteatrets versjon spilte Ine Marie Wilmann rolla som Kitty, nå spiller hun selveste Anna Karenina.

Boka

Anna Karenina kom ut som bok på russisk i 1878. Åpninga er berømt: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, men ulykken tar enhver familie på sin egen måte». Karakterene er aristokrater og godseiere. Fyrstinne Anna Karenina er gift med toppbyråkraten Aleksej Karenin som hun har sønnen Serosja med. Hun og grev Aleksej Vronsky forelsker seg i hverandre. Anna velger å følge kjærligheten og det får store konsekvenser for henne i datidens samfunn. Parallelt følger vi godseier Konstantin Levin som elsker arbeidet sitt på gården og han elsker Kitty som først ikke vil ha ham fordi hun er forelsket i Vronsky, men som sier ja til slutt og de stifter en lykkelig familie. Kjærlighetsforviklingene er så klart spennende å følge. Men det er måten Leo Tolstoj gir liv til karakterene sine på som er så mesterlig. Jeg har kost meg med objektet bok som forberedelse til stykket. Min versjon er kjøpt på loppemarked for noen år siden. Boka har vært eid av Hotel Norge i Kristiansand. Den er fra 1938, og er vakkert innbundet med skinnrygg. Papiret er tykt og fint. Ikke bare for å oppleve innholdet, men også den estetiske nytelsen det er å lese i en vakker bok, må jeg bare få slått et slag for her, før jeg går videre med selve teaterforestillinga.

Enkelt

Maren E. Bjørseth har med seg flere av sine faste samarbeidspartnere. Olav Myrtvedt har laget scenografien. Den består av tre deler som illuderer høye, buede dører og vinduer. Det blir et stilisert aristokratisk hjem, 1800-tallets St. Petersburg og Moskva, et palé i Italia og en jernbanestasjon. I starten tenkte jeg at det så noe vaklevorent ut, men nettopp at det var laget av et lett materiale gjorde at skuespillerne selv kunne flytte rundt på det. Det fungerte dynamisk og godt. I andre del hadde de buede åpningene fått gule frynser. Det gjorde det enkelt å markere utenfor og innenfor. Lyset (Norunn Standal) er også enkelt og effektivt. I starten er lyset halvveis på i salen også. Det gir et hint til teater- og operasalongene i Russland – og i resten av Europa – på 1800-tallet. Teatret var et sted for sosialt liv, et sted å se og bli sett. Men det oppleves ikke som gammelmodig, det oppleves inkluderende. Som i Lev Tolstojs tekst, blir menneskene sett, vi ser hverandre og vi ser oss selv. På scenen brukes av og til en slags stilisert lysekrone som et hint til de aristokratiske krystallkronene. Hintene blir sofistikerte i sin enkelhet. Det samme kan sies om kostymene. Det er bare Anna (Ine Marie Wilmann) som har flott kjole. De andre kostymene er enklere. Vronsky har militærjakke, Levin har frakk, ellers går det i hvite overdeler og svarte skjørt og bukser. Under den nydelige skøytescenen har alle hvite «pelshatter» på seg. Kostymevalgene understreker lettheten i oppsetninga.

Vellykka casting!

Ine Marie Wilmann som Anna Karenina? Hos Tolstoj har hun mørke krøller og er eksepsjonelt vakker, Wilmann er lys og mer kjent for film- og tv-roller enn som teaterskuespiller. Men joda, Wilmann er perfekt i rolla. Hun er lys, men har et mørke i seg som gir liv til Anna Karenina. Dramaet både starter og slutter med Anna som sier: «Jeg var en sjenert jente med røde hender». Altså bare et helt vanlig menneske som livet og omstendighetene slenger veggimellom. Wilmann står flott i denne kraftanstrengelsen rolla er.

Ferdinand Falsen Hiis spiller Vronsky. I stykket er han en litt flatere karakter enn i romanen. Han har ikke så veldig mye å spille på. Her er han en ganske vanlig, lidenskapelig fyr. Det at Vronsky ikke skygger for karakteren Anna, kler forestillinga. Eivin Nilsen Salthe spiller Levin som en herlig fornuftig og følsom karakter. Han er godslig og god som den knakende konservative godseieren. Vi ler og føler med ham i hans bejaende kjærlighetserklæringer til jorda og naturen – og til Kitty. Her har nok også Tolstoj lagt inn noen selvbiografiske trekk. Levin er Annas motsats i stykket. Levins historie går fra sorg til lykke, for Anna er det motsatt.

Alle skuespillerne er gode. Eldar Skar spiller Annas pliktoppfyllende ektemann Karenin med fart og humør. I boka er han knirkete og tørr og kjedelig og mye eldre enn Anna. Skar signaliserer et firkantet livssyn med talende håndbevegelser og det fungerer presist og fint. Kim Helge Strømmen spiller den ubekymrede levemannen Stiva, Annas bror. Han har noen artige dansemoves og en sjarmerende framtoning som får alle i godt humør og som gjør at han kommer unna med all sin utroskap og slaskete livsførsel. Henriette Faye-Schjøll spiller Stivas hardtarbeidende og nesten alltid gravide kone Dolly. Faye-Schjøll spiller henne som både fortvilet og fanget i sin situasjon, men også som pragmatisk og mer og mer hardhudet. Maria Agwumaro er den livlige og åpenhjertige Kitty – Dollys søster og etter hvert Levins kone. Agwumaro spiller henne som ung, lett og åpen og ikke mystisk og sofistikert som Anna. Birgitte Victoria Svendsen er lydhør og nedpå som den erfarne skuespilleren hun er, både som fornem grevinne og fyrstinne og som jovial husholderske. Bravo for skuespillerne!

Komposisjon

Bjørseth har mye erfaring med å sette opp stykker med masse folk og gedigent forelegg. Hun satte for et par år siden opp Elena Ferrantes Min briljante venninne på Oslo Nye. Vellykka det også, men en tanke mer kantete enn Anna Karenina i komposisjon. For Anna Karenina flyter utrolig fint. Det er rent og presist. Historien fortelles effektivt – og det er Bjørseth god på. Det gjøres for eksempel med det doble nivået der Anna og Levin, helt fra start, bryter med bokas realisme og snakker til hverandre. «Hvor er du nå?» spør hovedkarakterene Anna og Levin hverandre. Og da er det korte og kjappe svaret at vi er på et tog, eller på gården til Levin eller i Moskva eller hvor det skulle være.

Scener spilles ofte parallelt foran på scenen og bak. Det gjør opplevelsen rik på en enkel måte. Ida Wigdels koreografi er sømløst med i handlingen. Enkle gester understreker de enkelte skuespillernes karaktertrekk. Dansing på de herskaplige ballene er nydelig og artig oppdatert til skikkelig partystemning uten at det virker forsert. Alf Lund Godbolts kan du si noe mer om særpreget/ stile til musikken? presise musikk understreker handlinga og er med på å gi forestillinga et helhetlig uttrykk. Her er det alt fra heftige dansebeats i første del, til urovekkende, skurrende dommedagslyd i siste del.

Aktuelt?

Romanen Anna Karenina er russisk realisme, og mottoet til realistisk litteratur er at her skal samfunnsproblemer drøftes. Tolstoj ville nok ikke kalt seg feminist, men boka kan leses feministisk. Selv om romanen kanskje var ment som en advarsel mot utroskap, viser han fram hvor livsviktig det er at kvinner har råderett over sine egne liv – som flere forfattere i sin samtid. Han viser fram flere kvinneroller – og flere mulige mannsroller. Han skriver helt fantastisk om hvordan det er som mann, å være vitne til at ens eget barn blir født. Og for en følelsesstorm det er å se det nyfødte barnet: «[d]e bitte små tærne – den hadde til og med en stortå». Akkurat dette er ikke med i forestillinga, men det helt konkrete med graviditeter, amming og sprukne brystvorter er med som kontrast til himmelstormende forelskelser og lidenskap. Presise regivalg, en renskåret historie og solide skuespillerprestasjoner gjør at vi fornemmer både galskapen og gleden, sorgen og smerten og mer til av kjærlighetens repertoar.

Dramatiseringa

Denne versjonen er nok mye mer tro mot forelegget enn flere andre versjoner. Orionteatern og Riksteatern satte opp Tone Schunessons dramatisering Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina i Ragna Weis regi i fjor. Her var alt bygget rundt karakteren Anna Karenina. Dramatiseringa som Nationaltheatrets oppsetning (Hanna Tømta hadde regi – Ågot Sendstad hadde hovedrolla) og Riksteatret (regi ved Morten Borgersen – Gørild Mauseth hadde hovedrolla) brukte, var gjort av Armin Petras. Den dramatiseringa vi opplever på Centralteatret er ikke spesielt nyskapende, den er ganske rett fram og holder seg til forelegget. Og det er helt supert. Det fungerer som bare det med det humørfylte scenespråket oppsetninga har. Det går kanskje vel fort mot slutten, vi hadde holdt ut litt mer både av Annas kvaler, selvdestruksjon og morfinavhengighet og av Levins lykke som familiefar. Men de spiller altså bare 16 forestillinger, så det er bare å komme seg til teatret for å se!

Oslo Nye Teater: Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i november 2019

foto_gymnaslaererpedersen_oslonye2019_larsopstad_042
Stine Fævik, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes i «Gymnaslærer Pedersens beretning…», regi: Ole Johan Skjelbred. Oslo Nye/ Centralteatret 2019. Foto: Lars Opstad

Karnevalesk og sprudlende

Oslo Nye Teaters versjon av Dag Solstads klassiker Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er herlig teatral og lekende. Selv om det er et savn at vi ikke kommer så veldig under huden på hovedpersonene, blåses vi av banen av Nina Skåtøy.

 

Av Elin Lindberg

 

Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

Dramatisert av Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Audun Melbye og Ole Johan Skjelbred

Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Centralteatret, urpremiere 21.november 2019

 

Centralteatret har dreiescene. Rundt på denne snurrer en liten industriheis når vi kommer inn i teaterrommet, og på bakveggen henger tepper av metallfolie. Men det er ikke så mye annet enn dette som visuelt kan knyttes til industriarbeiderne og den arbeiderklassen AKP(ml) omfavnet. De fem skuespillerne kommer slentrende inn i Ane Ledang Aasheims ganske outrerte kostymer. Det er litt som et moteshow. Kostymene er interessante visuelle verk og får en framtredende plass. De er preget av kontraster. Neonfarger bryter med mer anonyme farger. Stilige sko med sylspisse hæler går sammen med treningstøy-aktige klær. Gymnaslæreren selv (Andreas Stoltenberg Granerud) har på seg en lys jumpsuit med en veldig utringet knallrosa body under. Alle har parykker. Men hva har dette med Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land å gjøre? Det er jeg ikke helt sikker på, men kostymene er med på å vri forestillinga mot det heftig teatrale i stedet for å gå mot et realistisk uttrykk, og det blir interessant og ganske vellykka teater.

 

Skolen

I Dag Solstads roman er Knut Pedersen – som fornøyelig nok har samme navn som Knut Hamsun hadde før han byttet etternavn – en lektor som lidenskapelig formidler sine fag norsk og historie. I starten av forestillinga kommer denne versjonen av lektor Pedersen fram. Han spør oppglødd publikum som sitter i nærheten, om når parlamentarismen ble innført i Norge – akkurat som enhver annen historielektor ville gjort. Og han skriver energisk og fornøyd svaret på en imaginær tavle. Vi hører lyden av kritt mot tavla. Denne lyden er det nok svært sjelden å høre nå for tiden. Kanskje konservative Katta – Oslo Katedralskole – fortsatt bruker tavle og kritt, men elles går det nok i tusj og white-board, eller digitale tavler. I forestillinga er vi altså ikke i nåtida, dette hinter til romanens tid: slutten av 1960-tallet og 1970-tallet. Også eksperimentering med undervisningssituasjoner – fjerning av stoler og pulter for å sitte på golvet for å kunne snakke friere, hører denne tida til. De klassebevisste elevene Werner (Eldar Skar) og Hanne Klavenes (Ingvild Holthe Bygdnes) krever at historieundervisninga skal vinkles slik at den ses fra arbeiderklassens perspektiv. Ikke lenge etter erklærer lektor Pedersen at han er blitt kommunist.

 

Kjærligheten og lykka

I Solstads roman kommer vi under huden på jeg-personen som beskriver seg selv med humor og snev av sjølironi – i starten av romanen beskriver han seg sjøl som «en halvgammel giftesjuk yngling på jakt etter lykka, i det sterkt erotisk prega Larvik». Kåtheten lekes med i stykket, uten at det er spesielt «erotisk prega». Humoren kommer veldig godt fram, men den er noe annerledes enn i romanen. I romanen ligger humoren sjølsagt i språket og i skråblikket på kultur og AKP(ml). Det er en viss distanse til det som formidles, men også en omsorgsfull nærhet. Humoren i stykket er karnevalesk og noen ganger klovnete, men på en merkelig måte kler dette romanstoffet. Det ligger kanskje i den distansen formen skaper til stoffet.

 

Språk og satire

Språk, væremåte og estetikk forandra seg radikalt under Den Politiske Vekkelsen. For generasjonene som opplevde det blir referansene tydelige, men jeg lurer på om de treffer dem som er yngre? Kanskje er det nettopp fordi ensemblet er så unge at de kan behandle dette med den røffe distansen vi opplever i stykket. Den parodiske reisen for å komme til årsmøtet til Vestfold AKP(ml) er kostelig. De kjører i timevis fra sted til sted og mottar nye instrukser om hvor årsmøtet skal holdes. Det er paranoia og hemmelighold.

Dramatiseringa av romanen er vellykka – det er godt gjort å dramatisere den så effektivt som det er gjort her, dramaturgien fungerer godt. Regien er stort sett presis. Ole Johan Skjelbred er jo også skuespiller, det kan se ut som om han har jobbet med skuespillerne som et lekende ensemble. Det har gjort dem samkjørte. Noe som ikke fungerer så godt er når skuespillerne får et ekte instrument i hendene som det er tydelig at de ikke kan spille på. Det blir nesten flaut. Det fungerer mye bedre når de «liksomspiller».

 

Nina Skåtøy

Dette er Nina Skåtøys kveld. I romanen opplever vi verden gjennom jeg-personen, men i Ole Johan Skjelbreds dramatisering og regi er det hele ensemblet som får fokus. Mest fokus tar likevel Nina Skåtøy som spilles av Stine Fevik. Fevik har tidligere i høst spilt hovedrolla i Elena Ferrantes Min brilliante venninne. Nå spiller hun Nina Skåtøy slik at hun blåser resten av ensemblet av banen. Måten den unge vestkantkvinnen forvandles på er rørende. Hun går fra å være en lovende turnuskandidat til å bli en sjølproletarisert fabrikkarbeider. Hun er enormt pietistisk. Denne pietismen ligner på den vi finner i deler av miljø-rørsla i dag. Et høydepunkt er en svært lang, insisterende monolog som starter med at en av gjengen kommer med en liten kritikk av postverket. Vi får en vill historie om en kinesisk postmann. Historien kommer fra Dag Solstads roman Arild Asnes fra 1970, her er den ispedd en god dose improvisasjon. Den passer absolutt veldig godt inn her. Fevik som Nina Skåtøy snakker på inn- og ut-pust og er som en besatt. I det hun heiser seg sjøl opp med industriheisen som har stått på scenen under hele forestillinga roper hun ut til publikum: «For de som syns det skulle være et komma i den setninga: Kjøss meg i ræva!». Publikum hoier og klapper.

 

Godt ensemblespill

De fem skuespillerne (Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah og tine Fevik) behersker den teatrale spillestilen veldig fint og samspillet deres er flott. Noen overganger er litt lurvete her og der, men det er ikke særlig plagsomt.

I andre akt er scenografien en gymsal. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det fordi arbeiderklassen heller dyrker sport enn kunst? Eller er det for at vi er på skolen? Eller er det her lokallaget av AKP(l) har møtene sine? De treningstøyinspirerte kostymene kommer i hvert fall til sin rett her. Som helhet er dette uansett både originalt og vellykka teater.

Oslo Nye Teater: Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

OBOS_bladet_Oslo_Nye_Teater4.jpg

Frisk og frodig

Elena Ferrantes Min briljante venninne er blitt ei feiende flott oppsetning på Oslo Nye Teater. Den har driv, overskudd og underholdningsverdi nok til de seks timene den varer. Maren E. Bjørseths regi er effektiv og dynamisk, skuespillerlaget er sprekt og velopplagt.

 

Av Elin Lindberg

 

Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Dramatisert av April De Angelis.

Oversatt av Cecilie Enersen.

Bearbeidet av Maren E. Bjørseth og Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostmedesign:Gøril Bjercke Sæther

Forarbeid kostymer: Kathrine Tolo

Dukker: Tora Troe

Lys: Norunn Standal

Musikalsk ansvarlig og lyddesign: Alt Lund Godbolt

Dramaturger: Marianne Sævig/Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, premiere 5.september 2019

 

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til dette prosjektet der hele Elena Ferrantes Napoli-kvartett skulle bli ei seks timer lang teaterforestilling, og i tillegg skulle den ikke baseres på den svært gode oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal. Skepsisen forsvant ganske fort. Stine Fevik som Elena Greco og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila Cerullo er briljante i hovedrollene. Ensemblet er samspilt og oser av spilleglede. Dramatiseringa er vellykka og velproposjonert. Regien er fast og smidig på en gang. Det er seks timer teater uten særlige dødpunkter – finfint.

 

Romansuksessen

Første bok i kvartetten (L’amica geniale) kom ut i 2011 og på norsk i 2015 med tittelen Mi briljante venninne. Romanserien ble en kjempesuksess. Den er oversatt til 40 språk og ble Elena Ferrantes gjennombrudd som forfatter. Kritikkene har vært overstrømmende. Hun ble i 2016 nominert til Strega- og Bookerprisen for siste del av kvartetten Historia om det tapte barnet (Storia della bambina perduta). Elena Ferrante er et psedonym, identiteten hennes (man regner med at det er en kvinne) beskyttes ganske godt. De fire mursteinene av noen romanbind er lette å sluke. Jeg har inntrykk av at lesergruppa er bredt sammensatt og består både av unge og gamle, kresne lesere og dem som er ute etter en underholdningsroman. Historien er medrivende. HBO Nordic lager en tv-serie over bøkene, og den britisk-sicilianske dramatikeren April De Angelis’ bearbeidelse av teksten er blitt satt opp i London, Odense og Stockholm.

 

 

Vennskap og samfunnsanalyse

Det er Elena som er fortelleren. Vi får historien om det sterke og lidenskapelige vennskapet mellom Elena og Lila, om oppveksten i Napoli på 1950-tallet, ungdomsår, og om livet som voksne. Som i boka starter alt med at Lila er forsvunnet. Kvinnene er blitt 66 år. Lila har klippet seg selv ut av alle foto, hun forsøker å forsvinne fra jordens overflate, men Elena insisterer på å fortelle historien deres. Oppveksten i Napoli er preget av vold og fattigdom. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena får studere videre. Lila gifter seg og blir mor som 16-åring, først og fremst for å komme unna mafiafamilien Solara. Elena reiser nordover i Italia til Pisa og Firenze. Hun blir forfatter og hun gifter seg med en ung professor og kommer inn i en familie som tilhører kultureliten. Dette kunne lett endt som en parodi på en italiensk familiekrønike med mye veiving med armer og overdrevent ekspressivt kroppsspråk, men forestillinga balanserer dette fint. Det er løping og banning, slåssing og sverging, men det oppleves ikke som forsert.

 

God struktur – fin flyt

Forestillinga er delt i fire, den følger de fire bindene i romanserien. De seks timene går unna, det er litt som å se er tv-serie, episode på episode. Som bøkene er heller ikke forestillinga svært krevende å følge. Det er underholdende, men det oppleves aldri som tomt og hult. Vi dras med av en fantasifull og sjarmerende koreografi – badescenene er artige og fornøyelige. Sceneskiftene går som en lek, alt flyter rytmisk og godt. Spillet er lett og fint. Skuespillerne, bortsett fra Fevik og Holthe Bygdnes, spiller flere roller, de skifter mellom dem på utmerket vis. Skuespillerne står også for musikken gjennom sitt eget band: De briljante. Musikken og sangen er helt grei, kanskje ikke helt superbriljant, men den fungerer absolutt godt. Det fungerer også godt at skuespillerne er på scenen nesten hele tiden. Av og til bakspiller de, tar oppmerksomhet, slik at de som spiller foran må slåss litt for å få fokus, men det er stort sett bare sjarmerende og skaper dybde og liv i scenebildet.

 

Språk

Jeg var i utgangspunktet skuffet over at teksten var oversatt til bokmål og ikke nynorsk, slik som den norske versjonen av romanserien er det, men dette rettes opp ved at skuespillerne snakker dialekt. Holthe Bygdnes snakker nordnorsk, det kler Lila. Språket blir ganske direkte, folkelig og rått – det fungerer flott her. Fevik snakker østnorsk og det kler den etter hvert velutdannede Elena. Den språklige bearbeidelsen har gjort at dette er blitt et presist og godt scenespråk. Jeg kjenner ikke den italienske versjonen av bøkene, men i den norske klager Elena ofte over det stygge språket og den stygge dialekten de snakker der hun kommer fra.

 

Bydelen og verden

Min briljante venninne er historien om de to venninnene, som selv om de ikke ser hverandre på mange år, fortsatt har et ubrytelig bånd mellom seg. De utvikler seg forskjellig gjennom valgene de tar, eller blir nødt til å ta, men de påvirker hverandre livet gjennom. Rundt dem får vi historia om et samfunn i bevegelse. Det er kvinnekamp, det er klassekamp. Det er oppgjør med fascister og terrorister, korrupsjon og undertrykkelse. Det er liv som leves, mennesker fødes og dør – skjebnene gir gjenklang i oss som publikum. Gjennom forestillinga får vi glimt av verdenshistoria sett fra Italia, det er interessant, det er spennende og det er rett og slett god underholdning.

Oslo Nye Teater: Siri Hustvedt: SOMMEREN UTEN MENN

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no april 2019

foto_sommeren-u-m-oslonye-4249
foto Erika Hebbert

Å gjenfinne seg selv

Sommeren uten menn på Oslo Nye Teater er en komedie om å bli bedratt og forlatt, den sliter med å finne sin form, men redder seg i land ved fine skuespillerprestasjoner og god publikumskontakt

 

Av Elin Lindberg

 

Siri Hustvedt: SOMMEREN UTEN MENN

Dramatisert for scenen av Karen-Maria Bille og Peter Langdal

Oversatt av Marianne Sævig. Bearbeidet av Victoria H. Meirik, Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymer: Alva Brosten

Lyddesign: Norunn Standal

Videodesign: Ivar Smedstad

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 25.april 2019

 

Forestillinga Sommeren uten menn starter med den knallgode åpningssetninga fra Siri Hustvedts roman: «Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause, ble jeg gal og havnet på sykehus.» Og det fortsetter slik: «Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnssyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popkorn i en mikrobølgepose.» Det er Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen som spiller hovedpersonen Mia og alle bikarakterene. Skuespillerne har en lekenhet i arbeidet med romanstoffet, det ligger noe lekenhet i Victoria H. Meiriks regi også, men forestillinga sliter med å gjøre roman til teater. Dramatiseringa av romanen fungerer ikke optimalt, det blir for mye gjenfortelling til at vi kommer ordentlig inn på hovedpersonen.

 

Kvinneskam

Oslo Nye Teater skal ha honnør for at de setter opp ei slik kvinnesterk forestilling. Det er ikke ofte vi ser den middelaldrende kvinnen på scenen, dessverre. Salen var fylt av kvinner, og det virket som om dette var noe som gikk hjem hos de fleste av dem.

Det er noe skammelig over å bli bedratt og sviktet. Og det å bli utstøtt er farlig for et menneske. Det er dette både romanen og forestillinga tematiserer. «Pausen var fransk, med glatt, blankt, brunt hår. Hun hadde anselige bryster som var ekte, ikke kunstig fremstilt», forteller Kråkevik som Mia og blir supplert av Dahl Sæther og Svendsen med at Pausen hadde et ypperlig hode og var tyve år yngre enn Mia. En klisje av et brudd: Boris som er en mann på litt over seksti finner ny ung kvinne og forlater sin aldrende kone. Mia får sjokk og blir gal – hun blir psykotisk og innlagt, men kommer seg forholdsvis raskt. Hun klarer ikke lenger være i leiligheten, det gjør vondt å bo sammen med tingene hun og Boris hadde sammen. Ting som glasset med tannbørster i for eksempel, blir noe det blir for smertefullt å forholde seg til. Mia flytter hjem til mor, eller hun leier seg en leilighet like ved der moren bor på et pleiehjem. Gjennom å møte moren og hennes venninner får vi innblikk i hvordan kvinneliv for gamle er, gjennom at Mia blir lærer på et kurs i diktskriving for 12-13-åringer får vi innblikk i den sårbare puberteten – både gjennom de unge jentene på kurset og gjennom Mias minner fra sitt eget liv. Fine utgangspunkt, men forestillinga sliter med å komme under huden på karakterene. Hvor er galskapen og smerten?

 

Stedet

Nylig så jeg Espen Klouman Høiners forestilling Vi, folket der han på teatralt vis formidler historien til en kvinne i en småby i Midtvesten. Verket formidlet en empati med og respekt for de portretterte menneskene. Vi kom under huden på dem. Stedet Sommeren uten menn forholder seg til er også en småby i Midtvesten. Hovedpersonen er oppvokst her, men bor nå i Brooklyn og underviser på universitetet. Det ligger en liten tone av nedlatenhet overfor de menneskene hun møter i småbyen. Naboen, som er småbarnsmor med en i overkant aggressiv mann, klager over at hun ikke tok skolen alvorlig og skaffet seg en utdanning. Tekstilkunstneren forkledd som håndarbeidslærer på barneskolen som ikke får vist fram sine frekke og frodige broderier før etter at hun er død, vekker medynk, men jeg savner at vi løftes enda mer inn i dette universet. Er det mengden av stoff som gjør at stykket ikke lander helt her?

 

Rommet

Ivar Smedstad har laget videodesign. Videoprojeksjonene av tekst på bakveggen i starten virker litt masete, men de fungerer godt for å vise tekstmeldingene som går mellom Mia og Boris seinere i forestillinga. I store deler av stykket vises projeksjoner av sommerlig natur på bakveggen. Det er grønn hage der skuespillerne blir live-filmet inn. Det er øyer, hav og fjell. Det er vakkert og behagelig å se på, men det tar ofte fokus bort fra skuespillernes arbeid på scenen. Uttrykket kommer til å sprike litt. Ellers er scenen full av møbler som ser ut som om de er vilkårlig plassert, som om de sto på et lager. Dette understreker kanskje Mias ommøblering av sitt eget liv. Ting er ikke på plass.

 

Å overleve avvisning

Mia er en intellektuell person, men hun reagerer faktisk fysisk på å bli forlatt av ektemannen. Hun blir psykotisk og utagerende. Det er først og fremst Kråkevik som gestalter Mia. Hun spiller henne nokså tørt, Mia blir en nokså stiv karakter. Galskapen og smerten kommer ikke til overflaten. Kråkevik briljerer med sin fantastiske sangstemme, sangsnuttene kunne kanskje vært enda bedre integrert i stykket. Svendsen og Dahl Sæther briljerer med sitt fysiske skuespillerarbeid. De har en herlig lekenhet som barn og mann (Svendsen) og som den gamle Abigail med rullator (Dahl Sæther). De er infame unge jenter, og Dahl Sæther har en friskhet som Mias datter og Svendsen er varm og solid som Mias mor.

Stykket tar for seg det arbeidet som kreves for å komme gjennom en slik avvisning Mia utsettes for. Det er først og fremst gjennom bikarakterene at dette arbeidet foregår. Gjennom den unge, litt rare, flinke jenta Alice blir vi vitne til det nådeløse i å bli utestengt og mobbet av de hun trodde var venninner hun kunne stole på. Gjennom den gamle Abigail kommer det å ikke ha fått vist fram sitt egentlige jeg til syne. Kunsten hennes har hele Abigails liv vært skjult i broderienes rysjer og folder. Mia kommer styrket ut av denne sommeren uten menn, men jeg savner et enda bedre manus for en slik undersøkelse av disse kvinnelivene.